Adv. Østberg hadde saksøkt meg med krav om betaling av resten av hans salær på 600.000 kroner i den forrige rettssaken, «leirsaken». Jeg nektet å betale noe utover de 150.000 kroner han hadde fått, fordi jeg mente han hadde mishandlet min sak og brutt avtalen mellom oss, og at avtalebruddet var så vesentlig at det ikke var rimelig at jeg skulle måtte betale for dette.
Dette er helt ordinær avtale- og kontraktsrett. Det fremgår av rettspraksis at vilkårene for å frita klienten for plikten til å betale advokatens honorar, er at avtalen er brutt, og at avtalebruddet er så vesentlig at det totalt sett ikke er rimelig å holde klienten til hennes del av avtalen (betalingsforpliktelsen).
Adv. Østberg hadde overtatt oppdraget etter at den første advokaten i leirsaken – Heidi Bache-Wiig – hadde oversittet tilsvarsfristen. Det var blitt avsagt en fraværsdom, og advokat nummer to i saken – Thom Kåre Granli – hadde måttet anke helt til høyesterett for å få opphevet fraværsdommen. Men da opphevelsen endelig forelå, hadde advokat Granli fått en annen jobb, og hadde ikke lenger kapasitet til å ta saken. Dermed var saken blitt overlatt til adv. Østberg, som da skulle ta saken videre der den var blitt stanset etter fraværsdommen.
Adv. Østberg hadde overtatt sakens dokumenter fra de tidligere advokatene. Dette inkluderte en oversiktlig og grundig oppdragsbeskrivelse som jeg hadde fått utarbeidet. Adv. Bache-Wiig hadde kommet i slik tidsnød at i stedet for å skrive et forsvarlig motsøksmål, hadde hun lagt oppdragsbeskrivelsen ved sammen med tilsvaret og motsøksmålet. Dette vedlegget fikk da betegnelsen «hjelpeskriv», en betegnelse som har fulgt det siden.
I oppdragsbeskrivelsen hadde det stått innledningsvis:
Saken gjelder skifte etter separasjon og skilsmisse, oppgjør etter uttreden fra felles ansvarlig selskap og erstatning for tapte inntekter som følge av avvisning av kunder med mer.
En av mine innvendinger mot Østbergs utførelse av oppdraget, var at han ikke hadde fremmet mitt krav om erstatning for tapte inntekter.
Jeg redegjorde for mitt påstandsgrunnlag i salærsaken i et prosesskrift datert 7.7.2015.
Utdrag fra mitt prosesskrift:
3.5 Mitt krav om erstatning for tapt inntekt i leiren
Dette kravet er ikke behandlet av tingretten. Dette skyldes at Østberg ikke fremmet kravet, hvilket er et kontraktsbrudd. Jeg har da lidd tap tilsvarende kravet. Kravet gjaldt den tapte inntekt, med fradrag (…).Kravet var en del av Østbergs oppdrag. Det er omtalt i ”hjelpeskrivet” punkt 5.2, side 19. Kravet er også nærmere beskrevet i min e-post til Østberg av 15.10.2012.
Bevis: (Bilag 12) Hjelpeskrivet side 19 (Faktisk utdrag side 554)
Bevis: (Bilag 13) Notat vedlagt e-post av 15.10.2012 fra meg til Østberg.
Kravet var prosedabelt. (…)
Jeg hadde motsatt meg at driften skulle innstilles, jf selskapslovens § 2-20 (1) første punktum. Det forelå ingen avtale om å avvike denne bestemmelse, jf § 2-20 (1) annet punktum.
Bevis: ( Bilag 14 ) E-post av 26.09.2009 fra meg til RD, og e-post av 4. desember 2009 fra meg til RD
Alle bevis som er anført her ble, avskåret.
Adv. Østbergs prosessfullmektig begrunnet sitt krav om avskjæring slik:
b. Vedkommer ikke saken – unødig vidløftiggjøring
Det er fremlagt en betydelig mengde dokumenter uten at det er tydelig redegjort for hva de skal godtgjøre.
(…)
Det anmodes derfor om at bevisene avskjæres etter tvisteloven § 21-7 bokstav a og b. Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at de fremlagte dokumenter vidløftiggjør saken på en slik måte at dette kan avskjæres i samsvar med reglene i tvisteloven § 21-8.
De nevnte paragrafene i tvisteloven lyder slik:
§ 21-6.Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.
§ 21-7.Alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis
(1) Partene kan bare føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes.
(2) Retten kan nekte ført bevis som
a) ikke er klarlagt som bestemt i § 21-6 annet ledd,
b) ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, eller
c) retten finner det nødvendig å føre på annen måte.
§ 21-8.Begrensning ut fra proporsjonalitet
(1) Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Er det varslet bevisføring av et omfang som går ut over dette, kan retten begrense bevisføringen for å oppnå lovens formål etter § 1-1, men innenfor rammen av de begrensninger som følger av formålet.
(2) Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike måter, har parten valget mellom disse.
Retten avsa kjennelse med slikt innhold:
Lydopptakene fra hovedforhandlingen avskjæres som bevis i medhold av tvisteloven § 21-8 (1). Gjennomhøring av innledningsforedrag og prosedyrer vil gå langt ut over hva som er rimelig tidsbruk i forhold til bevisets betydning. Derimot tillates i rimelig utstrekning dokumentert punkter fra de framlagte utskriftene fra lydopptakene. Øvrig bevisførsel når det gjelder gjennomføringen av hovedforhandlingen må skje ved parts- og vitneavhør.
Bortsett fra utskriftene fra lydopptakene avskjæres samtlige bilag til prosesskrift av 07.07.15 og 03.08.15 i medhold av tvisteloven § 21-7 (2) bokstav b. Enkelte av vedleggene vil imidlertid være relevante som bevis ved en eventuell fortsatt hovedforhandling.
SLUTNING
Vitnene Therese Graff og Eva Gilde tillates ført.
Framlagte lydopptak fra hovedforhandling avskjæres som bevis i medhold av tvisteloven § 21 – 8 (1).
Bilag nr. 2 og 4 – 22 i saksøktes prosesskrift av 07.07.15 og bilagene til saksøktes prosesskrift av 03.08.15 nektes ført, tvisteloven § 21 – 7 (2) bokstav b.
Kjennelsen inneholder ingen som helst drøftelse av bevisenes relevans for påstandsgrunnlaget. Kjennelsen tar heller ikke stilling til motpartens anførsel om at det ikke skulle være tydelig redegjort for hva bevisene skulle godtgjøre. Bevisene er heller ikke omtalt enkeltvis, annet enn det som fremkommer i sitatet ovenfor, hvor utskrifter av lydopptak (bilagene 1 og 3) nevnes.
Et springende punkt i mitt påstandsgrunnlag er hvorvidt det inngikk i oppdraget adv. Østberg hadde fått av meg, å fremme kravet om tapt arbeidsfortjeneste.
Adv. Østberg hadde besvart mitt prosesskrift med følgende:
3. SAKSØKTES ARGUMENTASJON
For det tilfellet at de anførsler og bevis tillates ført, knyttes det enkelte korte kommentarer til anførslene.
Så vidt jeg skjønner saksøkte gjør hun gjeldende at hun skulle hatt et betydelig erstatningskrav mot Rein Dammann som hun ikke vant frem med. Dette bestrides. Advokat Østberg var her bundet av tidligere prosessfullmektigs prosesshandlinger og overtok søksmålet.
Under tingrettsforhandlingen avgjorde retten at jeg likevel skulle få anledning til å føre som bevis bilag 12 (hjelpeskrivet):
På bakgrunn av det som er anført i anken har retten på nytt gjennomgått bilagene i saken. Retten vurderer følgende bevis tillatt ført helt eller delvis:
Prosesskrift 07.07.2015 (dok.103) bilag 2 (tillatt ved rettens brev av 25.08.2015), bilag 7 (utvalgte poster), bilag 12 (f. eks. innholdsfortegnelse), bilag 20, bilag 24.
Men i rettens dom ble dette spørsmålet vurdert slik:
Videre i hjelpeskrivet følger en oppstilling over beregnet tap år for år fra og med 2009 til og med 2011 basert på faktisk eller estimert resultat sammenholdt med normal inntjening.
Retten viser til at advokat Østberg overtok saken slik den sto 9. oktober 2012. Hovedforhandling var da berammet til 5. november 2012, men ble etter begjæring fra Østberg omberammet til 28. februar 2013.
Hjelpeskrivet var fra saksøktes side ment som en bistand til advokat Bache-Wiig i forbindelse med utarbeiding av tilsvar. Det fulgte deretter saken. Verken advokat Bache-Wiig eller advokat Granli framsatte noe krav om erstatning på vegne av Turid Heidi Dammann på dette grunnlaget. Dette må saksøkte og Perez-Terron ha vært klar over. Likevel ble ikke Østberg bedt om å framsette dette som krav i saken. At Østberg ikke gjorde dette på eget initiativ etter å ha lest hjelpeskrivet, var ingen forsømmelse. Det er unødvendig for retten å drøfte om det overhodet ville la seg gjøre å sette fram kravet så sent i saksforberedelsen og om det i tilfelle hadde mulighet til å føre fram.
Man kan ikke annet enn å beundre rettens oppfinnsomhet når det gjelder å finne grunner til å dømme som den lyster.
Saksforberedelsen i leirsaken var blitt stanset umiddelbart etter tilsvaret, og kom først i gang igjen da adv. Østberg overtok. Adv. Granli hadde kun hatt tilskyndelse til å arbeide med å få fraværsdommen opphevet. Adv. Østbergs oppdrag var da å gjenoppta tråden der adv. Bache-Wiig hadde sluppet. Det var da ikke å vente at jeg skulle ha laget en ny oppdragsbeskrivelse til Østberg.
Retten nevner at det ville vært liten tid til å forberede saken dersom den ikke var blitt utsatt. Dette har ingen relevans. Østberg tok oppdraget etter at det var opplyst at saken måtte utsettes av tungtveiende grunner. Han ville ellers vært forhindret pga. et løpende oppdrag. Etter utsettelsen hadde han over fire måneder til saksforberedelse, og han ble bedt av retten om å klargjøre sitt påstandsgrunnlag i forhold til hjelpeskrivet.
At min medhjelper Perez-Terron eller jeg «må ha vært klar over» at Bache-Wiig ikke hadde fremsatt noe krav, er grepet ut av luften. Bache-Wiig sendte inn hele oppdragsbeskrivelsen, og den formulerte kravet helt klart. Min hjelper Perez-Terron forklarte i sitt vitnemål at adv. Østberg hadde et påstandspunkt «erstatning etter selskapsloven», som vi trodde omfattet dette kravet.
Det er ikke riktig at jeg ikke ba adv. Østberg om å fremsette kravet. Det ovennevnte «bilag 13» til skrivet av 7.7.15, inneholder oppdaterte tall for kravet, utarbeidet etter at adv. Østberg overtok saken. Dette ville ikke hatt noen mening dersom det ikke var for at adv. Østberg skulle fremme krav om disse beløpene. Men nå var dette dokumentet avskåret, og retten har lagt til grunn et faktum i strid med håndfaste, men avskårne bevis.
Utover den kommunikasjon mellom partene som foregikk skriftlig og derfor er lett å dokumentere og føre bevis for, var det også telefoniske samtaler. I disse ble advokat Østberg uttrykkelig henvist til hjelpeskrivet for å forstå saken og kravene. For sikkerhets skyld ble også en ytterligere kopi av hjelpeskrivet sendt til ham på e-post den 12.10.2012, selv om vi visste det lå i papirene han overtok. Det har også formodningen mot seg at jeg ikke skulle ha bedt ham fremme dette kravet. Hvorfor skulle jeg unnlate det?
Dersom jeg ikke hadde bedt Østberg om å fremme dette kravet, ville det vært adv. Østbergs plikt å ta det opp med meg, ettersom han var kjent med grunnlaget for kravet. Det er da ikke riktig som dommer Jahr skriver at det ikke var noen forsømmelse. (Hva tar man advokat for?)
I telefonsamtale med Domstoladministrasjonen spurte jeg en gang hvilke systemer vi har i Norge for å avdekke eventuell korrupsjon innen rettsvesenet. Svaret var at det har vi aldri hatt i Norge, så det var ikke noe problem. Man må da undres: Hvis noe slikt noen sinne skulle komme til Norge, hvordan vil det se ut? Hva vil symptomene være?