For et år siden fikk jeg det ene sjokket etter det andre etter rettssaken i Borgarting lagmannsrett.

Salæroppgaven til adv. Østbergs advokat, adv. Voie Danielsen – den var på kr. 689.077,50 inkl. moms. Fortsett å lese Salæroppgaven til adv. Østbergs advokat, adv. Voie Danielsen

Lagmannsretten fant at min advokat Bjørn I. C. Østberg ikke hadde rett til noe salær. Den logiske konsekvensen av dette er at han må betale tilbake de kr. 150.000,- han har fått i forskudd eller a-konto. Jeg sendte brev til adv. Østberg med krav om utbetaling av forskuddet, men adv. Østberg nektet og henviste til sitt forsikringsselskap.

Så skrev jeg brev til forsikringsselskapet, AIG, men fikk avslag med begrunnelse at mitt krav er foreldet, etter deres syn.

I dag har jeg sendt nytt brev til AIG, og skrevet at jeg er ikke enig. Jeg hadde krevet heving av hele avtalen mellom adv. Østberg og meg senest den 7.7.2015, mindre enn tre år etter at pengene var blitt betalt. Blir avtalen hevet må tilbakebetaling av forskudd være den innlysende konsekvens.

Lagmannsretten valgte i stedet mitt subsidiære krav, at salæret ble satt ned til det tilsvarte den verdien retten måtte mene at adv. Østbergs arbeid hadde for meg, og resten ble strøket på grunn av motregning i de erstatningskrav jeg kunne gjøre gjeldende mot ham. Jeg hadde underbygget dette med erstatningsposter som oversteg hans salær flere ganger. Lagmannsretten skrev at det gjenstod å vurdere flere av mine erstatningskrav, men disse behøvde ikke retten å måle fordi summen av prisavslag og konstaterte erstatningsposter allerede oversteg hele salæret med klar margin.

Det råder en fundamentalistisk kultur i nesten hele rettsvesenet, der man ser bort fra tingenes mening og sammenheng men styrer i stedet ut fra det de hevder er «lovens bokstav». Men bare hvis det passer dem! For da lagmannsretten gjentatte ganger nektet å ta opp til vurdering om tingrettens dom skulle oppheves og saken sendes tilbake til ny tingrettsbehandling, da gikk lagmannsretten i en stooor bue utenom tvistelovens bestemmelser om dette. Og begrunnelsen var da hver gang at de syntes det var «hensiktsmessig» slik. Selv om det var en katastrofe for meg

I dette tilfellet vil det nok passe godt for AIG Europe SA å legge vekten på at jeg ikke hadde fremsatt et motsøksmål med krav om tilbakebetaling. Altså en formell detalj. AIG Europe SA har til og med hatt den frekkhet å mumle i sitt brev at jeg må jo ha visst at mitt krav var foreldet, at det var nok derfor at jeg ikke hadde fremsatt noe motsøksmål. Hvilket er så våsete at de måtte innhylle det i følgende krystallklare sats:

«Summen på kr. 150.000 er også innblandet og udokumentert del av motregningsposter på kr. 672.354 som består av salær, prisavslag og erstatninger.»

Dette minner meg om en gammel vits: Det var en mann som kom inn i en butikk og kjøpte et maleri til kr. 5.000,-. Dagen etter kom han tilbake med maleriet. Han hadde ombestemt seg. Han ville heller ha det andre maleriet til kr. 10.000,-. Han leverte inn det første maleriet, tok det andre under armen og ville gå. «Skal du ikke betale, da?» spurte ekspeditøren. «Betale?» spurte mannen. «Du får nå dette maleriet til 5.000 og i går fikk du 5.000 i kontanter, det blir til sammen kr. 10.000,-.»

Slik regner kanskje også AIG, for de 672.354 kronene var ikke salær, de var kroner som retten mente jeg kunne gjøre motregning med, mot salæret. Og de 150.000 var ikke «innblandet» på noen annen måte enn at selv adv. Østberg forstod at han ikke kunne kreve meg for hele salæret uten å trekke fra det innbetalte forskuddet.

Som dere husker politianmeldte jeg dommer Jahr for grov uforstand i tjenesten ved å nekte meg å føre beviser som helt åpenbart var nødvendige for å underbygge mine faktiske anførsler. Saken ble, som forventet, henlagt, og henleggelsen ble etter diverse videreverdigheter stadfestet av statsadvokaten. Så falt lagmannsrettens dom, hvor det var inntatt et ekstra avsnitt i dommen som understreket at bevisavskjæringene hadde vært uriktige. Jeg sendte da en begjæring om at politiet vurderte anmeldelsen på nytt.

Nå har jeg fått svar på denne begjæringen:

Begrunnelsen er altså at feiltakelser under saksbehandlingen ikke medfører straffeansvar.

Dette er ikke riktig.

Til sammenligning, er det også slik at bilkjøring i alminnelighet ikke medfører straffeansvar. Men bilkjøring kan likevel medføre straffeansvar dersom man med vilje eller grovt uaktsomt kjører ned et menneske. Dette gjelder ikke minst for yrkessjåfører, til tross for at bilføreren da anvender sitt yrkesskjønn når han velger å ikke stoppe.

I mitt brev hadde jeg skrevet blant annet:

Politiadvokat Eirik Søyeneie forholder seg ikke til det konkrete innhold i anmeldelsen, og gir i realiteten ingen informasjon om hvorfor det «ikke er rimelig grunn til å etterforske» min anklage.

I straffeloven som gjaldt på tidspunktet het det blant annet:

§ 110. En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem, der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil 5 Aar.

Det er altså ikke noen generell lisens i loven for dommere til ubegrensede feiltakelser. Jeg hadde anført i anmeldelsen, og gjentatt i mitt siste brev, at dommerens feiltakelser i dette tilfelle lå helt klart utenfor ethvert akseptabelt skjønnsrom. Dette har politiadvokat Eirik Skøyeneie valgt å se bort fra uten kommentar. I så henseende opptrer han på samme måte som dommer Jahr gjorde. Jeg får aldri vite hva som er feil med mine anførsler, hvorfor de ikke kan tas til følge.

I et demokratisk samfunn må borgerne følge med på hva våre myndigheter gjør, hvordan de opererer. Dette er nødvendig fordi i siste instans tilligger det oss borgerne å gripe inn når staten blir korrupt. Men det betyr at myndighetene må gjøre rede for seg dersom det de gjør er riktig og borgernes mistanker er feil. Som det er nå har ikke vi borgere annet valg enn å gå ut fra at vi står overfor en blomstrende korrupsjonskultur, og vi må kreve av våre politikere at de griper inn, og gjør de ikke det, må vi skifte dem ut.

Denne artikkelen er blitt sendt til politiadvokat Skøyeneie med spørsmål om kommentar, men det er ikke innkommet noe svar innen fristen.

Mange har lurt på hvorfor bloggen heter: Jeg er ikke redd for bjørner.

Å stå alene opp mot bjørner er ikke å spøke med, men det er heller ikke bare bare å stå opp og være selvprossederende i retten og ha erfarne advokater som motparter.

I TV-progr­ammet Vårt lille land fortelles det bare om én rettssak, saken mot Protector eierskifteforsikring. Men parallelt med hussaken hadde jeg også leirsaken hvor adv. Østberg var min advokat. Hussaken og leirsaken gikk parallelt. Etter at hussaken var oppe i tingretten hadde jeg ikke lenger penger til advokat og ble nødt til å føre saken min selv. Ikke nok med at jeg hadde disse to store sakene, men etter rettssaken i leirsaken krevde adv. Østberg meg for et uberettiget salærkrav.

Når en står overfor bjørner er det noe som heter: STAND YOUR GROUND. Denne treningen viste seg etterhvert å være svært viktig for meg som selvprosederende.  Treningen og sparringen med bjørnene ble avgjørende for at jeg senere skulle bli i stand til å stå løpet og våge å være selvprossederende mot endeløse uredeligheter fra både advokater og flere dommere.

Dette er nå blitt til det sentrale poeng i Vårt lille lands TV-program. De har bare tatt med hussaken fordi et slikt TV-program blir bedre ved å forenkle. Det var også flere forskjellige bjørner som kom til Olivers boplass, men Tv2 valgte å legge programmet rundt en bjørn for å gjøre det lettere for seerne.

I denne bloggen har jeg valgt omvendt. Jeg har konsentrert meg om leirsaken og om salærsaken som jo er avledet av leirsaken.

https://www.facebook.com/vaartlilleland/videos/2129330633987679/?t=0

Programmet vises første gang søndag 7 oktober 2018 kl.22.15 på TV2

PROGRAMMET GÅR I REPRISE lørdag 13. oktober kl.16.30 på Vårt lille land, TV2.
De som abonnerer på Sumo kan også se programmet der.

Jeg har fått kjennelsen fra Høyesterett om at de har avvist anken til advokaten til advokaten. Dommen fra lagmannsretten om at salæreret til adv. Bjørn I. C. Øsgtberg var uberettiget, er nå rettskraftig.

Lagmannsretten behandlet bare en liten del av mine innsigelser mot adv. Østbergs salær. Retten stoppet etter å ha konstatert at jeg hadde lidd tap som oversteg hele adv. Østbergs salær. Hans salær var samlet på vel 600.000 kroner, men retten konstaterte at det var grunnlag for reduskjon på i hvertfall 672.000,-.

Jeg fikk kjennelsen i posten den 28 mai. Folk som hadde fulgt saken fra sidelinjen ringte og sendte meldinger for å gratulerte meg med seieren.

Jeg ble selvsagt glad og lettet og begynte på et blogginnlegg for å fortelle alle mine følgere at advokatenes anke til Høyesterett var avvist.

Jeg skulle skrive et glad og fornøyd innlegg, men hver gang jeg satte meg til å skrive, kom sorgen.

Realiteten er jo at saken som adv. Østberg skulle hjelpe meg med er ødelagt, mitt livsverk og min arbeidsplass Villmarksleiren er borte, men jeg får beholde huset mitt som adv. Østberg hadde tatt pant i.

I dag lanserer forlaget Justismord Forlag boken til Gro Ødegård: En varslers kamp – Musas kamp mot Goliat. Fortsett å lese Mus mot Goliat – Ny bok om en varslers kamp

«If you steal another person’s time, you are as big a thief as one who steals that person’s money.»

Anken til Høyesterett er spesiell å lese fordi den har så mange feil

Det er fem år siden adv. Østberg var min advokat. Fem år siden han mishandlet min sak på det groveste med alvorlige følger for meg.

Han mener at han kan kreve full betaling og nekter å innse at hans arbeid ikke var forsvarlig. Nå har han endelig fått et ærlig svar fra lagmannsretten. Hans arbeid holdt ikke mål. Men adv. Østberg og hans advokat vil ikke høre på det øret. De har anket til Høyesterett. Fortsett å lese Adv. Østberg og hans advokat Voie Danielsen har anket til Høyesterett

Jeg har fått medhold. Jeg er frifunnet for adv. Østbergs krav om betaling. Hvis dommen blir stående, for adv. Østberg har anket til Høyesterett.

Endelig en dom som for det meste er skrevet slik en dom skal skrives. De problemstillingene retten valgte å behandle, har de behandlet grundig og seriøst og uten underlige slutninger. Endelig en dom der grunnleggende prinsipper likevel eksisterer og gjelder. Fortsett å lese Medhold i lagmannsretten

Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle være med å starte en organisasjon som skal ivareta advokatklienters interesser. Men heller aldri hadde jeg trodd at man kunne oppleve å bli så rettsløs i møte med egen advokat. At nettopp advokatene som du betaler i dyre dommer for å skulle hjelpe deg, gir deg en masse ekstra og uforutsette problemer.

Kanskje var jeg naiv da jeg engasjerte advokat de første gangene. Jeg trodde de ville ivareta mine interesser. Det var jo det jeg betalte dem for.

Jeg har hatt to saker som har gått paralelt siden 2010. Den ene saken som jeg kaller hussaken, var mot Protector forsikring. Der hadde jeg en dyktig advokat da saken gikk for tingretten, men dessverre ble advokaten syk på slutten og kunne ikke være med og anke saken til lagmannsretten. For å gjøre den historien kort, endte jeg opp med å måtte være selvprosederende, med alle de utfordringene en møter i et rettsystem som slett ikke er lagt opp til fordel for en som ikke lenger har økonomi til advokat. Læringskurven var utrolig bratt, men ved hjelp av gode venner og juristbekjente oppnådde jeg et resultat som bladet Kapital beskrev i artikkelen «Knock-out som selvprosederende«.

Leirsaken har hatt mange flere utfordringer. Ikke fordi saken på noen som helst måte var mer komplisert enn saken mot Protector forsikring, men fordi jeg har hatt en rekke advokater som i stedet for å hjelpe meg og min sak, har gitt meg en rekke nye problemer og utfordringer.

Jeg engasjerte advokat i leirsaken høsten 2009. I januar 2010 ble jeg overtalt av min advokat om at min motpart burde få advokat i samme advokatfirma. Det ville da bli billigere og enklere å ha møter. Jeg viste lite dengang. Men senere fortalte en venn av meg at hvis det ble rettssak så kunne ikke begge advokatene stille i samme sak. Da jeg tok det opp med min advokat sa han at det var ikke sikkert at han kunne stille for meg da min motpart hadde mer penger. Jeg fikk så ny advokat.  Hun fortalte etter første møte at hun hadde hatt flere telefonsamtaler med min motpart som hadde kontaktet henne. Jeg likte ikke at hun hadde samtaler med min motpart og tidligere ektemann uten at jeg var tilstede og at de sammen begynte å legge opp et løp slik min motpart ønsket. Jeg ble så kontaktet av lederen for advokatfirmaet, adv. Heidi Bache-Wiig, som spurte om jeg hadde noe imot at hun tok over i stedet for adv. Torgersen. Jeg godtok det og hadde møte med adv. Bache-Wiig.

Det var min tidligere partner og ektemann som hadde stevnet meg for retten med krav om en fiktiv utløsningssum og et fiktivt tilgodehavende i selskapet, som han hadde satt til seg selv. Adv. HBW ba retten om en utsettelse på tilsvarsfristen, og fikk ti dager ekstra, men likevel oversatt hun fristen med fem dager.

Først ca en måned sener kontaktet adv. HBW meg og beklaget så mye at hun hadde dessverre oversittet fristen slik at jeg hadde fått en fraværsdom, hvor jeg var dømt til å betale alt det som min eksmann hadde krevet, kr. 870.000,-..

I mellomtiden hadde adv. Bache Wiig begjært oppfriskning for fristoversittelsen, men hun hadde fått avslag.

Det viste seg da at hun heller ikke hadde hatt med i begjæringen alle de feilene ved fraværsdommen som kunne gitt grunn til oppfriskning. Dette var feil som som jeg og mine hjelpere visste om og kunne ha fortalt henne om. Hun ba meg da ta en ny advokat for å anke over dette avslaget. Dette medførte at  saken gikk tre runder i lagmannsrett og Høyesterett før oppfriskning ble gitt og fraværsdommen ble opphevet.

I dag vet jeg at en slik fristoversittelse var helt unødvendig. Alt adv. Bache Wiig hadde behøvd å gjøre, var å skrive at jeg ikke var enig i kravet fra min motpart, og at jeg forøvrig forberedte et motsøksmål. Så kunne alle detaljer kommet i senere prosesskriv.

Hadde dommere og advokater kunnet jussen bedre, skulle ikke retten ha skrevet noen fraværsdom selv om fristen var oversittet. Når retten likevel gjorde dette, skulle det ikke tatt et helt år å få en uriktig avgjørelse opphevet.

Den lange tiden medførte i sin tur at da saken endelig igjen stod for tingretten, var fristen for å melde fra til forsikringsselskapet oversittet. Dermed tapte jeg forsikringsdekning for advokatsalær.

En annen konsekvens av denne lange tiden, var at min nye advokat, adv. Granli, i mellomtiden dessverre hadde sluttet å jobbe som advokat og tatt en stilling på Universitetet. Dermed måtte jeg søke ny advokat enda en gang.

Jeg engasjerte adv. Bjørn I. C. Østberg, noe som medførte slike problemer at jeg etterhvert begynte å lage denne bloggen.

Gjennom de erfaringene jeg har gjort og alle de jeg har kommet i kontakt med, som har tilsvarende erfaringer, ser jeg nødvendigheten av at vi som er kjøpere av advokattjenester er nødt til å ha en organisasjon i ryggen.

Jeg ble pålagt å bruke advokat selv om jeg kunnet gjort en bedre jobb som selvprossederende hvis jeg hadde fått ro til å forberede saken selv, enn en advokat som ikke hadde mulighet til å rekke å sette seg inn i den korte tiden som gjenstod. Og jeg kunne gjøre en betydelig bedre jobb enn advokat Østberg som hadde saksøkt meg, gjorde for meg i 2013.

Det var fire dager før julaften da jeg ble pålagt å engasjere advokat. Det var en forferdelig situasjon. Jeg hadde ikke pengene som trengtes. Adv. Østberg som hadde saksøkt meg hadde tatt pant i huset mitt så jeg fikk ikke lån. Klarte jeg ikke å skaffe en advokat innen fristen retten hadde satt ville jeg få fraværsdom.

Norsk rettssystem tar ikke hensyn. Klarer du ikke å innfri deres krav er det no mercy. Jeg hadde i en årrekke belastet gode venner for å klare både å redde hjemmet mitt og Villmarksleiren. Jeg hadde klart den krevende oppgaven det var å prosedere 4 dager i lagmannsretten mot Protector forsikring.
Jeg vet nok til å avsløre når dommer og advokater ikke følger lovverket. Men hva hjelper det. De har så mye makt. De har all makt.

Adv. Østberg skulle hjelpe meg å redde Villmarksleiren, men ga i stedet nådestøtet til at jeg måtte legge ned Villmarksleiren i 2014. Ikke bare mishandlet han saken min, men han stevnet meg for å få betalt for 231 timer a kr.2.000,- i tillegg til betalingen for 75 timer som han hadde fått på forskudd.
Adv. Østberg engasjerte en annen advokat til å føre saken for seg. Jeg var selvprossederende i tingretten. Det klarte jeg fint. Inntil de nektet meg å føre alle bevisene mine en virkedag før rettssaken og etter at rettssaken hadde begynt.

Selv om det de gjorde var brudd på Grunnloven §95 og også EMK artikkel 6 så hjalp det ikke alt hva jeg prøvde for å få lov til å føre mine avgjørende bevis. Det var en skremmende og uvirkelig opplevelse. Det var som jeg mistet mitt fedreland.

Og nå krevde de altså at jeg skulle engasjere advokat selv om det vel var adv. Østberg som burde vært pålagt å få en annen prosessfullmektig, ettersom hans advokat både før tingrettsbehandlingen og inntil nå har brukt en rekke simple triks for å villede retten.

Dette vil jeg komme nærmere inn på etter hvert.