
Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle være med å starte en organisasjon som skal ivareta advokatklienters interesser. Men heller aldri hadde jeg trodd at man kunne oppleve å bli så rettsløs i møte med egen advokat. At nettopp advokatene som du betaler i dyre dommer for å skulle hjelpe deg, gir deg en masse ekstra og uforutsette problemer.
Kanskje var jeg naiv da jeg engasjerte advokat de første gangene. Jeg trodde de ville ivareta mine interesser. Det var jo det jeg betalte dem for.
Jeg har hatt to saker som har gått paralelt siden 2010. Den ene saken som jeg kaller hussaken, var mot Protector forsikring. Der hadde jeg en dyktig advokat da saken gikk for tingretten, men dessverre ble advokaten syk på slutten og kunne ikke være med og anke saken til lagmannsretten. For å gjøre den historien kort, endte jeg opp med å måtte være selvprosederende, med alle de utfordringene en møter i et rettsystem som slett ikke er lagt opp til fordel for en som ikke lenger har økonomi til advokat. Læringskurven var utrolig bratt, men ved hjelp av gode venner og juristbekjente oppnådde jeg et resultat som bladet Kapital beskrev i artikkelen «Knock-out som selvprosederende«.
Leirsaken har hatt mange flere utfordringer. Ikke fordi saken på noen som helst måte var mer komplisert enn saken mot Protector forsikring, men fordi jeg har hatt en rekke advokater som i stedet for å hjelpe meg og min sak, har gitt meg en rekke nye problemer og utfordringer.
Jeg engasjerte advokat i leirsaken høsten 2009. I januar 2010 ble jeg overtalt av min advokat om at min motpart burde få advokat i samme advokatfirma. Det ville da bli billigere og enklere å ha møter. Jeg viste lite dengang. Men senere fortalte en venn av meg at hvis det ble rettssak så kunne ikke begge advokatene stille i samme sak. Da jeg tok det opp med min advokat sa han at det var ikke sikkert at han kunne stille for meg da min motpart hadde mer penger. Jeg fikk så ny advokat. Hun fortalte etter første møte at hun hadde hatt flere telefonsamtaler med min motpart som hadde kontaktet henne. Jeg likte ikke at hun hadde samtaler med min motpart og tidligere ektemann uten at jeg var tilstede og at de sammen begynte å legge opp et løp slik min motpart ønsket. Jeg ble så kontaktet av lederen for advokatfirmaet, adv. Heidi Bache-Wiig, som spurte om jeg hadde noe imot at hun tok over i stedet for adv. Torgersen. Jeg godtok det og hadde møte med adv. Bache-Wiig.
Det var min tidligere partner og ektemann som hadde stevnet meg for retten med krav om en fiktiv utløsningssum og et fiktivt tilgodehavende i selskapet, som han hadde satt til seg selv. Adv. HBW ba retten om en utsettelse på tilsvarsfristen, og fikk ti dager ekstra, men likevel oversatt hun fristen med fem dager.
Først ca en måned sener kontaktet adv. HBW meg og beklaget så mye at hun hadde dessverre oversittet fristen slik at jeg hadde fått en fraværsdom, hvor jeg var dømt til å betale alt det som min eksmann hadde krevet, kr. 870.000,-..
I mellomtiden hadde adv. Bache Wiig begjært oppfriskning for fristoversittelsen, men hun hadde fått avslag.
Det viste seg da at hun heller ikke hadde hatt med i begjæringen alle de feilene ved fraværsdommen som kunne gitt grunn til oppfriskning. Dette var feil som som jeg og mine hjelpere visste om og kunne ha fortalt henne om. Hun ba meg da ta en ny advokat for å anke over dette avslaget. Dette medførte at saken gikk tre runder i lagmannsrett og Høyesterett før oppfriskning ble gitt og fraværsdommen ble opphevet.
I dag vet jeg at en slik fristoversittelse var helt unødvendig. Alt adv. Bache Wiig hadde behøvd å gjøre, var å skrive at jeg ikke var enig i kravet fra min motpart, og at jeg forøvrig forberedte et motsøksmål. Så kunne alle detaljer kommet i senere prosesskriv.
Hadde dommere og advokater kunnet jussen bedre, skulle ikke retten ha skrevet noen fraværsdom selv om fristen var oversittet. Når retten likevel gjorde dette, skulle det ikke tatt et helt år å få en uriktig avgjørelse opphevet.
Den lange tiden medførte i sin tur at da saken endelig igjen stod for tingretten, var fristen for å melde fra til forsikringsselskapet oversittet. Dermed tapte jeg forsikringsdekning for advokatsalær.
En annen konsekvens av denne lange tiden, var at min nye advokat, adv. Granli, i mellomtiden dessverre hadde sluttet å jobbe som advokat og tatt en stilling på Universitetet. Dermed måtte jeg søke ny advokat enda en gang.
Jeg engasjerte adv. Bjørn I. C. Østberg, noe som medførte slike problemer at jeg etterhvert begynte å lage denne bloggen.
Gjennom de erfaringene jeg har gjort og alle de jeg har kommet i kontakt med, som har tilsvarende erfaringer, ser jeg nødvendigheten av at vi som er kjøpere av advokattjenester er nødt til å ha en organisasjon i ryggen.
