Innleggene

Hva skal vi med Finansklagenemda? Når prinsippene leker tit-tei

I de årene marerittet har vart, har jeg rett som det er støtt på noe som heter prinsipper. 

Det underlige er hvordan disse prinsippene leker Tit-tei. Dersom et prinsipp tjener til å vri en sak i gunstig retning for sterke parter som forsikringsselskaper, advokatkontorer og lignende, da dukker prinsippet opp i deres brever, Tit-tit! Med harmdirrende finger påpekes prinsippet, og domstolene tar det oftest til følge.

Men dersom et prinsipp taler til ugunst for den sterke part — Vips! Borte!

Selv om den svake part fortvilet piper om at her er et viktig prinsipp fullstendig uteglemt, drukner pipet i domstolenes øredøvende nonchalanse, og det er ikke spor av prinsippet i dommen som faller.

Prinsipper har fine navn, gjerne på latin: Stare DecisisPresedens.

Et viktig prinsipp heter finalitetsprinsippet: Har domstolene først fastsatt noe, skal det ligge fast. Det skal tungtveiende grunner til for å gjenåpne et spørsmål som er rettskraftig avgjort, og slik gjenåpning kan selvsagt kun gjøres gjennom domstolene.

Men det er også noe annet som stadig roper Tit-tit! … Borte!

Rett som det er blir vi som ikke er advokatspesialister, fortalt Åhå, nei! Det er forskjell på det, må vite! Erstatning er slett ikke det samme som oppreisning! Erstatning er da slett ikke det samme som tilbakebetaling! Nei, salærnedsettelse er noe heeelt annet enn erstatning! Men når det passer, er det ikke så nøye.


Jeg har klaget inn selskapet AIG for Finansklagenemnda. AIG har stilt sikkerhet for adv. Østberg, og jeg har fått medhold i Borgarting Lagmannsrett for at jeg har gyldige erstatningskrav mot adv. Østberg, men adv. Østberg nekter å betale, og AIG nekter også. Nå har Finansklagenemndas sekretariat behandlet min klage.

De har:

  • Sett bort fra innholdet i Borgargting Lagmannsretts dom,
  • Tatt feil av hvem en forsikringsavtale sikrer,
  • Hengitt seg til ordkløveri der det skal være forskjell på “salærnedsettelse” og “erstatning”, og
  • Lest mine brev feil for å få det til at jeg kun har bedt om tilbakebetaling av salær, ikke erstatning.

Så hendig! For forsikringsselskapet har et punkt i sine forsikringsvilkår:
“… dekker ikke … tilbakebetaling av salær”. Dermed går de tilsynelatende klar av advokatforskriften som pålegger advokater å stille “sikkerhet” som skal dekke “erstatningsansvar”.

Men la meg gå gjennom dette punktvis. Og før jeg beskriver hva det var Borgarting Lagmannsrett tok stilling til og hva de da bestemte, må jeg si noen ord om akonto-betalinger.

Adv. Østberg hadde vært min advokat i en sak, og underveis hadde adv. Østberg sendt meg “akonto-fakturaer” på tilsammen kr. 150.000,- inklusive mva.

En akonto-betaling er en form for forskudd. Altså noe som betales på forhånd, før advokatens tjenester er ydet. Da ligger det i fremtiden å vite hva sluttregningen vil komme på. Derfor kan det hende, når endelig avregning foreligger, at det er betalt for meget akonto, eller for lite. Da skal sluttfakturaen vise dette.

Ved en vanlig faktura, dersom også kunden aksepterer den, er man ferdig med de forhold som gjøres opp i denne fakturaen. Neste faktura vil ikke nevne de oppgjorte forhold. Bare se på din strømregning for en periode. Den nevner ikke hva du skyldte for forbruket i forrige periode. Men en akonto-faktura er ikke noe oppgjør. Når avregningsfakturaen kommer, inneholder den hele regnestykket over hva partene har ydet så langt, og angir så differansen “med to streker under”.

Det er denne avregningsfakturaen jeg ikke hadde akseptert. Det betyr at jeg ikke bare protesterte på restbetalingen. Jeg protesterte på avregningen. Dermed var det også hele regningen som var tema for domstolene.

Et akontobeløp er fortsatt kundens eiendom, og advokaten plikter å behandle disse pengene deretter. I advokatforskriften heter det:

§ 3-1.Oppbevaring og forvaltning av betrodde midler (klientmidler)
En advokat plikter å holde betrodde midler (klientmidler) atskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær. (…)
(Min utheving)

Det fremgår av dette at det er jeg som må anses som eier av midler som er betalt som forskudd. De skal holdes adskilt fra midler som “ikke tilhører klienten.”

Etter at adv. Østberg hadde utført sitt oppdrag, sendte han faktura for tilsammen kr. 606.501,-. Men etter runder i retten bestemte Borgarting Lagmannsrett at salæret skulle settes ned med kr. 307.500,-, altså til kr. 298.501,-. Videre bestemte lagmannsretten at jeg hadde krav på erstatninger på i hvertfall kr. 372.354,-. Dermed var det ingen ting igjen av adv. Østbergs krav. Jeg ble frikjent for hans krav om å betale.

Jeg hadde ikke reist motsøksmål for domstolene, jeg hadde kun gjort en motregningsinnsigelse. Derfor ble ikke domsslutningen at adv. Østberg skulle betale overskytende erstatning til meg, kun at adv. Østbergs krav på 606.501,- var bortfalt.

Etter det mente jeg at jeg hadde betalt for meget i forskudd og krevde å få tilbake det overskytende. Advokat Østberg nektet å betale – uten begrunnelse – og henviste til sitt forsikringsselskap. Forsikringsselskapet kom med en rekke utflukter som jeg tilbakeviste. Men til slutt fastholdt forsikringsselskapet sitt avslag uten nye begrunnelser og uten å påvise noen feil ved min tilbakevisning av deres utflukter.

Jeg klaget forsikringsselskapet inn for Finansklagenemnda. Jeg fikk svar fra nemndas sekretariat. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var enig i sekretariatets avgjørelse, og nå skal saken visstnok bli behandlet i selve nemnda.

Forsikringsselskapet hadde begrunnet sitt avslag med at jeg ikke hadde dokumentert noe tap. Dokumentere tap er nødvendig når man krever erstatning. Jeg hadde selvsagt dokumentert en rekke tap i lagmannsretten, ellers ville ikke lagmannsretten ha godtatt mine motregningsinnsigelser. Men forsikringsselskapet mente at i den opprinnelige saken, der adv. Østberg hadde vært min prosessfullmektig, hadde retten dømt min motpart til å betale sakskostnader med mer enn de kr. 150.000,- jeg hadde betalt til adv. Østberg. Derfor skulle det ikke ha vært noe tap for meg å betale kr. 150.000,- til adv. Østberg.

Men erstatningsspørsmålet var jo avgjort av lagmannsretten! Det hadde vært omfattende dokumentasjon av mine tap i lagmannsretten! Hvor ble det av finalitetsprinsippet her? – Borte!

Hva sier så Finansklagenemndas sekretariat til dette?

Først sier de at saken fremstår som uoversiktlig. Så uoversiktlig at kanskje saken burde avvises i Finansklagenemnda og overlates til domstolene.

Dernest skriver de:

Selskapets ansvar avhenger av de til enhver tid gjeldende vilkår som er tilknyttet den aktuelle forsikringsavtalen som er inngått med selskapet. (…) Hva gjelder et evt. ansvar for selskapet under ansvarsforsikringen, vil sekretariatet kort bemerke at “Ansvar for å tilbakeføre salær” er unntatt dekning, jf. vilkårenes pkt. 4.3.11.

Og lenger nede, under behandling av sikkerhetsstillelse, skriver de

Sekretariatet finner her grunn til å peke på at krav om prisavslag rettslig sett er noe annet enn et erstatningskrav, selv om de kan ha mange likhetstrekk og tidvis også overlappe hverandre. Mens et prisavslag er et krav om redusert vederlag som følge av at en tjeneste eller en vare ikke er fullgod, betinger et erstatningskrav at den mangelfulle varen eller tjenesten har påført deg et økonomisk tap.

Oisann! Ganske riktig, i forsikringsvilkårene står det:

4.3. Hva forsikringen ikke omfatter (unntak)
Forsikringen omfatter ikke:
(…)
4.3.11. Ansvar for å tilbakeføre salær, godtgjørelse eller provisjon.

Men stopp en halv… Her er det flere ting vi må skille mellom: Det er forskell på ansvarsforsikring og sikkerhetstillelse. Adv. Østberg har avtale med AIG om begge deler. Men så er det også forskjell på hvem disse greiene skal sikre. Hvem er det ansvarsforsikringen skal sikre? Og hva med sikkerhetsstillelsen?

Mens advokat Østberg’s forsikring sikrer adv. Østberg, skal sikkerhetsstillelse sikre den skadelidte klient – meg.

Skillet er hårfint: Skulle adv. Østberg begå slike tabber at han blir skyldig et erstatningsbeløp, vil hans forsikring skjerme ham mot ruin. Forsikringsselskapet tar tapet, minus en egenandel, som adv. Østberg må bære. På den annen side, i tilfelle advokaten ikke kan eller vil betale, er skadelidte sikret oppgjør fra selskapet som stiller sikkerhet.

Altså, dersom adv. Østberg ikke kan eller vil betale det han skylder meg, skal jeg kunne få oppgjør hos selskapet som stiller sikkerhet. Etterpå kan selskapet gå på adv. Østberg og få dekket sitt utlegg.

Det er altså adv. Østbergs forsikring som ikke dekker tilbakebetaling av salær. Da må adv. Østberg selv bære tapet av salær, om han taper salæret. Det betyr ikke at ikke jeg har rett til å få tilbake for meget betalt akonto!

Hvis forsikringen er en sak mellom forsikringsselskapet og adv. Østberg, er forsikringsvilkåret er irrelevant i min sak! Ansvarsforsikringen er til for å sikre adv. Østberg, ikke for å sikre meg! Det er sikkerhetsstillelsen som er den relevante ordningen. Hvorfor er ikke denne forskjellen mellom advokatens ansvarsforsikring, på den ene siden, og sikkerhetsstillelsen, på den andre, fremme i sekretariatets behandling? Sekretariatet omtaler skillet mellom forsikring og sikkerhet, men de klarer likevel ikke å se det som er relevant!

–Borte!

Som sikkerhesstiller, kan ikke AIG sette vilkår som er dårligere for meg enn det som advokatforskriften krever. Om sikkerhetstillelsen heter det i advokatforskriften:

§ 2-3.Hva sikkerheten dekker
Sikkerheten dekker erstatningsansvar advokaten pådrar seg ved utøvelsen av advokatvirksomheten. (…)

Finansklagenemnda skriver da:

Som det fremgår av gjennomgangen over, er det noen begrensninger i sikkerhetsstillelsen som må vurderes. Det heter at den dekker erstatningsansvar advokaten pådrar seg, og at et element i dette kan være tilbakebetaling av salær. For det siste stiller vilkårene et krav om at det må foreligge en tvangskraftig beslutning eller dom.

Oisann! Her kom enda en distinksjon:

Det hjelper altså ikke om jeg har et gyldig erstatningskrav, jeg må også ha en tvangskraftig dom! Og lagmannsrettens dom er kanskje ikke tvangskraftig, selv om den er rettskraftig.

Husk at jeg er ikke jurist, så ta dette med en klype salt: Jeg tror at lagmannsrettens dom ikke er tvangskraftig fordi det står ikke i slutningen at adv. Østberg skal betale kr. 150.000,- til meg.

Det var jo ikke et tema i rettssaken hvordan dette med akonto og avregning skal fungere. Temaet var avregningens innhold: Hvor mye hadde adv. Østberg rett til å få betalt? adv. Østberg mente kr. 606.001,-, jeg mente kr. 0,-.

Dersom adv. Østberg hadde hatt rett, ville avregningen sett slik ut: adv. Østberg har til gode kr. 606.001,-, det foreligger kr. 150.000,- på klientkonto, innbetalt akonto, og da må jeg innbetale ytterligere kr. 456.001,-. Hvorpå adv. Østberg kan overta både akonto-beløpet og de kr. 456.001,- når jeg betaler dem.

Men lagmannsretten ga meg rett, og da ser avregningen slik ut: adv. Østberg har til gode kr. 0,-; det foreligger kr. 150.000,- på klientkonto, som da må utbetales til meg.

Og så tryner det altså på at dommen ikke har den nødvendig tvangskraft – om jeg har forstått dette riktig.

Men stopp en halv igjen!

Hva skal vi med en Finansklagenemnd dersom jeg har en tvangskraftig dom? Hvis jeg har en tvangskraftig dom, kan jeg ta den til Namsmannen og få dommen iverksatt med politimakt og tvang.

Finansklagenemnda skal være et utenomrettslig, lavterskel tvisteløsningsorgan. Man skal altså kunne gå til Finansklagenemnda uten først å ha gått til domstolene. I min sak foreligger det en dom allerede, men den fastlegger kun avregningens innhold. Nå er spørsmålet om advokater må tilbakebetale overskytende akontobeløp og andre klientmidler når en sak er over.

I advokatforskriften heter det videre om sikkerheten:

§ 2-6.Nærmere krav til sikkerheten
Skadelidte kan kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å rette krav mot advokaten.
Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser advokaten selv har i forholdet til skadelidte.
(…)

Her står det ingen ting om “tvangskraftig dom”. Det er heller ikke så rart. Alle kan vegre seg mot å betale inntil det foreligger en tvangskraftig dom. Skulle jeg banke på din dør og kreve deg for et par millioner, kan du alltid si nei. Det spørs om jeg har gode grunner for mitt krav. Dersom jeg har gode grunner for mitt krav, men du ikke er enig, så kan jeg ta mitt krav til domstolene. Nekter du fortsatt, risikerer du å måtte dekke mine sakskostnader i tillegg.

Når forsikringsselskapet tar inn i vilkårene for sikkerhetsstillelsen at de kun dekker erstatning som det foreligger en tvangskraftig dom for, betyr det, oversatt til godt norsk: Vi vil av prinsipp aldri godta noe krav. Vi vil alltid nekte, uansett hvor gode grunner kravstilleren har, inntil det foreligger en tvangskraftig dom.

Så selv når de forstår at de har urett, vil de nekte, mot bedre vitende. De vil ikke gi seg før like før jeg henter Namsmannen!

Det finnes en særlig grunn til at sikkerhetsstilleren står i en klemme i denne type saker: Selskapet har ikke eierskap til spørsmålet slik du ville hatt om jeg rettet et krav mot deg. Meningen med sikkerhetsstillelse er at den skal tjene som sikkerhet i det tilfelle at advokaten er konkurs, ikke har midler å betale med, ei heller midler som en namsmann kan ta beslag i. Men så har lovgiver kludret det hele til ved å bestemme at jeg ikke trenger først å rette mine krav mot advokaten, jeg kan rette kravet direkte mot sikkerhetsstilleren. Samtidig får ikke sikkerhetsstilleren forsvare seg mot kravet etter egen forståelse av saken, selskapet kan kun fremsette de innvendinger som advokaten selv gjør. Dette er trolig fordi til syvende og sist er det advokaten som vil sitte med regningen – med mindre han er konkurs. For etter at sikkerhetsstilleren har betalt til meg, kan de snu seg og kreve pengene av adv. Østberg.

Men selskapet har ingen plikt til å fremsette de innvendinger som advokaten selv fremsetter, dersom de er helt hinsides. Selskapet har heller ikke plikt til å avvise alle krav inntil det foreligger en tvangskraftig dom. Selskapet har full mulighet til å betale ut til meg, deretter saksøke den gjenstridige adv. Østberg. Dersom selskapet forstår hvor håpløs adv. Østbergs betalingsnektelse er, kan de også regne med å vinne en regressak mot adv. Østberg. Adv. Østberg vil ha grunn til å gi seg om han ikke ønsker å måtte betale selskapets saksomkostninger i tillegg.

Så hva er da Finansklagenemndas rolle her? Hva skal vi med en Finansklagenemnd?

Som allerede nevnt, denne nemnda skulle være en utenomrettslig, lavterskel tvisteløsningsorgan. AIG har ikke plikt til å rette seg etter nemndas avgjørelser. Nemndas oppgave er å si hva de tror er rett løsning i saken. Erfaringsvis pleier selskapene å rette seg etter det, og dermed blir mange rettssaker spart. Men dersom selskapet er helt uenig med nemnda, kan de fortsatt nekte, og jeg vil måtte ta saken til domstolene.

Legg merke til snurrepipperiene som her kan melde seg ved en bokstavelig tolkning av vilkårene: Skulle jeg ta saken til retten for å få en tvangskraftig dom, og retten skulle ta selskapets vilkår bokstavelig, ville retten kunne si at de ikke kan dømme selskapet til å betale, for selskapet hadde rett til å motsette seg å betale så lenge det ikke forelå noen tvangskraftig dom! Alle er vel enige i at det ville vært absurd? Men på samme måte må også Finansklagenemnda se bort fra dette med tvangskraftig dom, og heller uttale seg om hva som er rett løsning i saken.

Men i stedet for å peke på hva som ville være en riktig løsning, har vi en Finansklagenemnd som klamrer seg til hvert halmstrå det kan finne for å slippe å uttale seg mot selskapet. Nemndas sekretariat skriver:

Selskapet synes utelukkende å ha vurdert kravet fra klager ut fra at dette er et krav om tilbakebetaling av salær. Det er også slik saken er anlagt for Finansklagenemnda. Klager har i brev av 18.06.20 med kommentarer til selskapets innlegg, skrevet følgende: «Lagmannsretten har regulert oppgjøret mellom adv. Østberg og meg og satt adv. Østbergs krav til null. Mitt nåværende krav mot AIG er ikke et nytt erstatningskrav men et krav om tilbakebetaling av et forskudd for å virkeliggjøre denne nullen.»

Her har nemnda oversett to ting: Konteksten, og ordet “nytt”. Konteksten står der i sitatet: “Lagmannsretten har regulert oppgjøret“. Jeg pekte da på at mitt krav var det samme som i lagmannsrettens beslutning – Jeg fremsatte ikke noe NYTT krav. Mitt krav var oppfyllelse av lagmannsrettens dom!

Hvis jeg ikke får tilbake innbetalt forskudd, ville jeg ikke ha fått erstatningen.

Det er underlig hvordan denne forskjellen mellom “erstatning” og “salærnedsettelse” dukker opp i det ene øyeblikket, og i det neste er det borte.

Advokat Østberg har forsvart seg – usant – med at det ikke var dokumentert noe tap. Hadde det vært sant, kunne det vært et gyldig forsvar mot et krav om erstatning. Det er dét Østberg, og selskapet gjør: De ser på det som krav om erstatning og forsvarer seg mot det. Dersom saken kun hadde handlet om salærnedsettelse, ville det ikke hatt noen mening å snakke om dokumenterte tap. Likevel har selskapet brukt dette argumentet. Da er det ikke sant at selskapet kun har vurdert kravet som et krav om tilbakebetaling om salær. Og det er slett ikke sant at jeg som klager har “anlagt saken” kun som et spørsmål om tilbakebetaling av salær.

Jeg er så heldig at jeg får litt hjelp her og der til å analysere hva Finansklagenemndas sekretariat her har skrevet, men fortsatt ikke hjelp av en jurist. Hvordan skal et vanlig menneske som ikke har juridisk utdannelse, og kanskje ikke har penger til å engasjere advokat, klare dette?

Vi har en finansklagenemnd som lager så mye kål, at det ville kostet mer å ta en advokat for å rydde oppe i alle sammenblandingene, enn det ville kostet å ta saken direkte for tingretten.

Hva skal vi med en slik klagenemnd?

 

Oppdatering:

Etter at jeg publiserte dette blogginnlegget er jeg blitt oppmerksom på et par ting som er verd å vite om i forbindelse med denne saken.

Finansklagenemndas sekretariat har lagt saken frem til behandling i nemnda. I den anledning har de også lagt frem et eksempel på rettspraksis, en dom fra Lagmannsretten i en eldre sak.

Den eldre saken handlet om en advokat som hadde forsynt seg av klientmidlene, og klienten krevde disse pengene tilbake. Av rettsbehandlingen ser vi et par ting:

  • Tilbakebetaling av klientmidler går inn under advokatenes sikkerhetsstillelse. Med andre ord, tilbakebetaling av klientmidler er omfattet av begrepet “erstatningsansvar” i advokatforskriftens bestemmelse om hva sikkerheten skal dekke.
  • Advokatenes sikkerhetsstillelse blir å anse som en tvungen ansvarsforsikring, og reglene i Forsikringsavtaleloven kommer til anvendelse, selv om det er en forskjell med hensyn til hvem som til slutt bærer tapet, advokaten eller sikkerhetsstilleren.
  • Finansklagenemnda behandlet i sin tid denne eldre saken før den gikk til domstolene, og kom til samme resultat som tingretten og lagmannsretten senere gjorde.
  • Forsikringsavtaleloven har sine egne definisjoner av en rekke ord, deriblant ordet “sikrede”: I ansvarsforsikring er sikrede den hvis erstatningsansvar er dekket. Dermed må man huske når man leser denne loven i forbindelse med advokaters sikkerhetsstillelse, at “sikrede” viser til advokaten, ikke til den som skal ha erstatning. Den som skal ha erstatning kalles skadelidte nedover i paragrafene. Dermed er det ganske naturlig at juristene i mange sammenhenger bruker ordet slik som i denne loven. Men endret ordbruk forandrer ikke den logiske sammenhengen. Jeg mener at dette ikke endrer det jeg skrev ovenfor om at mens advokatens forsikring sikrer advokaten, skal sikkerhetstillelsen sikre skadelidte – dvs sikre at skadelidte får oppgjør. Da er det ikke relevant å se på forsikringsvilkårene. Ettersom det er tale om en tvungen, lovbestemt sikkerhetsstillelse, må selskapet først og fremst oppfylle lovbestemmelsen. Selskapet kan ikke avtale med advokaten å unndra seg lovens forpliktelse og få Finansklagenemndas klapp på skulderen for det!

Null i salær Men adv. Østberg og AIG nekter å betale tilbake forskuddet

Etter dommen i lagmannsretten i salærsaken skrev Advokatbladet om dommen med overskriften “Advokatfirma fikk 0 i salær”. Her kan dere se artikkelen.

Advokaten som blir betegnet A i artikkelen er adv. Bjørn I. C. Østberg og klient B er meg.

Adv. Østberg hadde stevnet meg for å få et uberettiget salær etter totalt å ha mishandlet saken min og påførte meg store økonomiske tap. Lagmannsretten behandlet bare en liten del av saken fordi de raskt kom over beløpet på 600.000,- så da mente de det ikke var nødvendig å bruke tid på å avdekke flere og større tap som var påført meg pga adv. Østbergs mangelfulle arbeid.

Grådige, og uredelige advokater er et stort problem i samfunnet vårt.
Adv. Østberg og hans forsikringsselskap AIG, ved adv. Soot har til nå nektet å tilbakebetale de 150.000,- jeg betalte a-konto til adv. Østberg som forskuddsbetaling.

Stortinget har pålagt advokater å stille en garanti gjennom et forsikringsselskap for at klienter skal være sikre på at de får et oppgjør hvis det er et problem. Advokatbladet hadde ingen problemer med å forstå dommen, men hva hjelper det når forsikringsselskapet AIG nekter å betale

Jeg har oversendt saken til Finansklagenemda og hvis AIG fortsatt ikke vil tilakebetale a-kontobeløpet blir jeg nødt til å ta ut forliksklage.

Det er på tide at Advokatforeningen tar et oppgjør både med sine advokater og advokatenes forsikringsselskaper.

Hva du må klare for å få rettferdig rettergang

Etter siste dag i Borgarting lagmannsrett i januar  2018, sa min adv. Flatabø at jeg ville få et litt bedre resultat enn i tingretten, og at det nok ville bli delte saksomkostninger. Det var en kalddsusj og en oppvåkning.

Rettens administrasjon under saksforberedelsen hadde vært fortvilende: Fortsett å lese Hva du må klare for å få rettferdig rettergang

Salæroppgaven til advokaten til advokaten

For et år siden fikk jeg det ene sjokket etter det andre etter rettssaken i Borgarting lagmannsrett.

Salæroppgaven til advokaten til advokaten- den var på kr. 689.077,50 inkl. moms.

Det var ikke til å tro. Hele søksmålet handlet om et urimelig pengekrav på salær fra advokat 1 på kr. 458.150,- inkl. moms.

For saken i lagmannsretten var salæroppgaven til advokaten til advokaten på kr. 311.662,- pluss 25% moms= kr. 389.577,50.

For saken i Oslo tingrett 2015 var salæroppgaven til advokaten til advokaten på kr. 239.600,- pluss 25% moms= kr. 299.500,-.

Totalt krever advokat 2 i salær kr. 689.077,50 inklusive moms.

På hvilke områder i samfunnet kan en yrkesgruppe utøve en grådighet som dette?

Advokaten til advokaten har også underveis i saken unnet seg en prisstigning fra kr. 2.050,- til kr. 2.600,-  pr. time pluss moms.
Og hvorfor skulle jeg betale hans lunsj til kr. 350,- x 4, hvis jeg tapte saken? Etter loven skal en advokat kun ta betalt for nødvendige utgifter.

Vær ytterst forsiktig før du engasjerer advokat. Hvis advokaten lurer deg, stiller du mye dårligere i saken din, enn før du engasjerte advokaten.

AIG – Advokatens forsikringsselskap

Lagmannsretten fant at min advokat Bjørn I. C. Østberg ikke hadde rett til noe salær. Den logiske konsekvensen av dette er at han må betale tilbake de kr. 150.000,- han har fått i forskudd eller a-konto. Jeg sendte brev til adv. Østberg med krav om tilbakebetaling, men han henviste til sitt forsikringsselskap.

Så skrev jeg brev til forsikringsselskapet, AIG, men fikk avslag med begrunnelse at mitt krav er foreldet, etter deres syn.

I dag har jeg sendt nytt brev til AIG, og skrevet at jeg er ikke enig. Jeg hadde krevet heving av hele avtalen mellom adv. Østberg og meg senest den 7.7.2015, mindre enn tre år etter at pengene var blitt betalt. Blir avtalen hevet må tilbakebetaling av forskudd være den innlysende konsekvens.

Lagmannsretten valgte i stedet mitt subsidiære krav, at salæret ble satt ned til det tilsvarte den verdien retten måtte mene at adv. Østbergs arbeid hadde for meg, og resten ble strøket på grunn av motregning i de erstatningskrav jeg kunne gjøre gjeldende mot ham. Jeg hadde underbygget dette med erstatningsposter som oversteg hans salær flere ganger. Lagmannsretten skrev at det gjenstod å vurdere flere av mine erstatningskrav, men disse behøvde ikke retten å måle fordi summen av prisavslag og konstaterte erstatningsposter allerede oversteg hele salæret med klar margin.

Det råder en fundamentalistisk kultur i nesten hele rettsvesenet, der man ser bort fra tingenes mening og sammenheng men styrer i stedet ut fra det de hevder er «lovens bokstav». Men bare hvis det passer dem! For da lagmannsretten gjentatte ganger nektet å ta opp til vurdering om tingrettens dom skulle oppheves og saken sendes tilbake til ny tingrettsbehandling, da gikk lagmannsretten i en stooor bue utenom tvistelovens bestemmelser om dette. Og begrunnelsen var da hver gang at de syntes det var «hensiktsmessig» slik. Selv om det var en katastrofe for meg

I dette tilfellet vil det nok passe godt for AIG Europe Limited å legge vekten på at jeg ikke hadde fremsatt et motsøksmål med krav om tilbakebetaling. Altså en formell detalj. AIG Europe Limited har til og med hatt den frekkhet å mumle i sitt brev at jeg må jo ha visst at mitt krav var foreldet, at det var nok derfor at jeg ikke hadde fremsatt noe motsøksmål. Hvilket er så våsete at de måtte innhylle det i følgende krystallklare sats:

«Summen på kr. 150.000 er også innblandet og udokumentert del av motregningsposter på kr. 672.354 som består av salær, prisavslag og erstatninger.»

Dette minner meg om en gammel vits: Det var en mann som kom inn i en butikk og kjøpte et maleri til kr. 5.000,-. Dagen etter kom han tilbake med maleriet. Han hadde ombestemt seg. Han ville heller ha det andre maleriet til kr. 10.000,-. Han leverte inn det første maleriet, tok det andre under armen og ville gå. «Skal du ikke betale, da?» spurte ekspeditøren. «Betale?» spurte mannen. «Du får nå dette maleriet til 5.000 og i går fikk du 5.000 i kontanter, det blir til sammen kr. 10.000,-.»

Slik regner kanskje også AIG, for de 672.354 kronene var ikke salær, de var kroner som retten mente jeg kunne gjøre motregning med, mot salæret. Og de 150.000 var ikke «innblandet» på noen annen måte enn at selv adv. Østberg forstod at han ikke kunne kreve meg for hele salæret uten å trekke fra det innbetalte forskuddet.

Korrupsjon i domstolene etterforskes ikke

En dommer kan hengi seg til ubegrenset og åpenlys korrupsjon – uten frykt for å bli politietterforsket

Som dere husker politianmeldte jeg dommer Jahr for grov uforstand i tjenesten ved å nekte meg å føre beviser som helt åpenbart var nødvendige for å underbygge mine faktiske anførsler. Saken ble, som forventet, henlagt, og henleggelsen ble etter diverse videreverdigheter stadfestet av statsadvokaten. Så falt lagmannsrettens dom, hvor det var inntatt et ekstra avsnitt i dommen som understreket at bevisavskjæringene hadde vært uriktige. Jeg sendte da en begjæring om at politiet vurderte anmeldelsen på nytt.

Nå har jeg fått svar på denne begjæringen:

Vår referanse: 13957383 72462/16-1 Dato: 24.10.2018 Dok.nr.: 17
Svar på brev om nye opplysninger i saken
Det vises til ditt brev av 16. oktober 2018 til Oslo politidistrikt i anledning saken. Der bes det om at henleggelse revurderes i lys av Borgarting lagmannsretts dom av 14.februar 2018 og avhørelse [sic] fra Høyesterett av 22. mai 2018.

For ordens skyld oppfattes ikke brevet som en klage på tidligere henleggelse av saken.

Politiet har vurdert saken i lys av de nye bevisene, men kommet til at disse ikke tilsier at saken etterforskes, jf. straffeprosessloven § 224. En dommer i tingretten gjør prosessuelle beslutninger i kraft av sitt yrkesskjønn. Slike avgjørelser kan normalt ankes av partene. At lagmannsretten konstaterer saksbehandlingsfeil i tingretten medfører ikke straffeansvar for tingrettsdommeren. Det anses heller ikke å foreligge rimelig grunn til å etterforske en slik anklage på grunnlag av øvrig informasjon i saken.

Med hilsen
Eirik Skøyeneie
Politiadvokat

Begrunnelsen er altså at feiltakelser under saksbehandlingen ikke medfører straffeansvar.

Dette er ikke riktig.

Til sammenligning, er det også slik at bilkjøring i alminnelighet ikke medfører straffeansvar. Men bilkjøring kan likevel medføre straffeansvar dersom man med vilje eller grovt uaktsomt kjører ned et menneske. Dette gjelder ikke minst for yrkessjåfører, til tross for at bilføreren da anvender sitt yrkesskjønn når han velger å ikke stoppe.

I mitt brev hadde jeg skrevet blant annet:

Jeg fastholder at de anmeldte handlinger ikke kan ha vært resultat av en uskyldig feiltakelse. Dommer Jahr ble gjort oppmerksom på feiltakelsene gjentatte ganger, hver gang med tydelig og nøyaktig angivelse av hvorfor hans avgjørelser nødvendigvis måtte være helt feil. Dommer Jahr ga aldri noe meningsfullt svar, påpekte aldri noen feil ved mine anførsler, kommenterte aldri mine innvendinger utover å stadfeste sine uriktige avgjørelser. Jeg fastholder at dommer Jahrs handlemåte utgjorde en bevisst sabotasje av landets rettssystem, i det hans «vurderinger» lå helt klart utenfor ethvert akseptabelt skjønnsrom. Dertil kommer det skire antall uriktige avgjørelser og utroverdige vurderinger. Enkeltstående feiltakelser kan forekomme, og i blant kan de være vanskelige å forstå, men et slikt antall, både absolutt og relativt til antallet avgjørelser for øvrig, er uforenlig med enhver meningsfull rettssikkerhet.

Politiadvokat Eirik Søyeneie forholder seg ikke til det konkrete innhold i anmeldelsen, og gir i realiteten ingen informasjon om hvorfor det “ikke er rimelig grunn til å etterforske” min anklage.

I straffeloven som gjaldt på tidspunktet het det blant annet:

§ 110. En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem, der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil 5 Aar.

Det er altså ikke noen generell lisens i loven for dommere til ubegrensede feiltakelser. Jeg hadde anført i anmeldelsen, og gjentatt i mitt siste brev, at dommerens feiltakelser i dette tilfelle lå helt klart utenfor ethvert akseptabelt skjønnsrom. Dette har politiadvokat Eirik Skøyeneie valgt å se bort fra uten kommentar. I så henseende opptrer han på samme måte som dommer Jahr gjorde. Jeg får aldri vite hva som er feil med mine anførsler, hvorfor de ikke kan tas til følge.

I et demokratisk samfunn må borgerne følge med på hva våre myndigheter gjør, hvordan de opererer. Dette er nødvendig fordi i siste instans tilligger det oss borgerne å gripe inn når staten blir korrupt. Men det betyr at myndighetene må gjøre rede for seg dersom det de gjør er riktig og borgernes mistanker er feil. Som det er nå har ikke vi borgere annet valg enn å gå ut fra at vi står overfor en blomstrende korrupsjonskultur, og vi må kreve av våre politikere at de griper inn, og gjør de ikke det, må vi skifte dem ut.

Denne artikkelen er blitt sendt til politiadvokat Skøyeneie med spørsmål om kommentar, men det er ikke innkommet noe svar innen fristen.

Hvor kom motet fra?

Mange har lurt på hvorfor bloggen heter: Jeg er ikke redd for bjørner.

Å stå alene opp mot bjørner er ikke å spøke med, men det er heller ikke bare bare å stå opp og være selvprossederende i retten og ha erfarne advokater som motparter.

I TV-progr­ammet Vårt lille land fortelles det bare om én rettssak, saken mot Protector eierskifteforsikring. Men parallelt med hussaken hadde jeg også leirsaken hvor adv. Østberg var min advokat. Hussaken og leirsaken gikk parallelt. Etter at hussaken var oppe i tingretten hadde jeg ikke lenger penger til advokat og ble nødt til å føre saken min selv. Ikke nok med at jeg hadde disse to store sakene, men etter rettssaken i leirsaken krevde adv. Østberg meg for et uberettiget salærkrav.

Når en står overfor bjørner er det noe som heter: STAND YOUR GROUND. Denne treningen viste seg etterhvert å være svært viktig for meg som selvprosederende.  Treningen og sparringen med bjørnene ble avgjørende for at jeg senere skulle bli i stand til å stå løpet og våge å være selvprossederende mot endeløse uredeligheter fra både advokater og flere dommere.

Dette er nå blitt til det sentrale poeng i Vårt lille lands TV-program. De har bare tatt med hussaken fordi et slikt TV-program blir bedre ved å forenkle. Det var også flere forskjellige bjørner som kom til Olivers boplass, men Tv2 valgte å legge programmet rundt en bjørn for å gjøre det lettere for seerne.

I denne bloggen har jeg valgt omvendt. Jeg har konsentrert meg om leirsaken og om salærsaken som jo er avledet av leirsaken.

Vårt lille land

MØTER SVARTBJØRN: Heidi drar helt alene til Alaska for å «finne seg selv», men det første hun møter er en svartbjørn – og returen hennes er først om seks døgn! Hvordan hadde du taklet det?Vårt lille land, TV 2 har sesongpremiere søndag kl 22.15

Publisert av Vårt lille land, TV 2 Torsdag 4. oktober 2018

Programmet vises første gang søndag 7 oktober 2018 kl.22.15 på TV2

PROGRAMMET GÅR I REPRISE lørdag 13. oktober kl.16.30 på Vårt lille land, TV2.
De som abonnerer på Sumo kan også se programmet der.

Høyesterett avviste anken til advokatene

Jeg har fått kjennelsen fra Høyesterett om at de har avvist anken til advokaten til advokaten. Dommen fra lagmannsretten om at salæreret til adv. Bjørn I. C. Øsgtberg var uberettiget, er nå rettskraftig.

Lagmannsretten behandlet bare en liten del av mine innsigelser mot adv. Østbergs salær. Retten stoppet etter å ha konstatert at jeg hadde lidd tap som oversteg hele adv. Østbergs salær. Hans salær var samlet på vel 600.000 kroner, men retten konstaterte at det var grunnlag for reduskjon på i hvertfall 672.000,-.

Jeg fikk kjennelsen i posten den 28 mai. Folk som hadde fulgt saken fra sidelinjen ringte og sendte meldinger for å gratulerte meg med seieren.

Jeg ble selvsagt glad og lettet og begynte på et blogginnlegg for å fortelle alle mine følgere at advokatenes anke til Høyesterett var avvist.

Jeg skulle skrive et glad og fornøyd innlegg, men hver gang jeg satte meg til å skrive, kom sorgen.

Realiteten er jo at saken som adv. Østberg skulle hjelpe meg med er ødelagt, mitt livsverk og min arbeidsplass Villmarksleiren er borte, men jeg får beholde huset mitt som adv. Østberg hadde tatt pant i.

Advokaten og hans advokat har anket til Høyesterett

“If you steal another person’s time, you are as big a thief as one who steals that person’s money.”

Anken til Høyesterett er spesiell å lese fordi den har så mange feil

Det er fem år siden adv. Østberg var min advokat. Fem år siden han mishandlet min sak på det groveste med alvorlige følger for meg.

Han mener at han kan kreve full betaling og nekter å innse at hans arbeid ikke var forsvarlig. Nå har han endelig fått et ærlig svar fra lagmannsretten. Hans arbeid holdt ikke mål. Men adv. Østberg og hans advokat vil ikke høre på det øret. De har anket til Høyesterett. Fortsett å lese Advokaten og hans advokat har anket til Høyesterett