Nå har det vært en artikkel i Klassekampen der vi får høre at fravær av opptaksutstyr “truer rettssikkerheten”. Det er jo også en måte å si det på. Virkeligheten er at rettssikkerheten er illusorisk.
I artikkelen forteller Høyesteretts leder, justitiarius Tore Schei, videre at mange prinsipielle saker er blitt behandlet uten at de var utredet skikkelig. Dette er saker hvor Høyesterett skal angi hva som heretter skal være gjeldende rett på området. Det betyr at i fremtiden skal folk svi i sak etter sak, fordi tingrettene og lagmannsrettene må følge en dårlig juss. Dette fordi Høyesterett ikke hadde resurser til å finne ut hva avgjørelsen i prøvesaken ville føre til når den blir anvendt på andre saker.
Likevel sier Schei bare at dette “kunne ha” ledet til at avgjørelsene “kunne ha blitt basert på et mangelfullt rettslig grunnlag”. Ikke at avgjørelsene ble basert på et mangelfullt utredet rettslig grunnlag.
Realiteten i det Schei sier er at siden sakene ikke blir forsvarlig utredet, er det ingen som vet om den enkelte avgjørelse er feil. Vi må da regne med at en andel av sakene er feil avgjort, men ingen vet hvilke saker dette gjelder.
En dag vil sannhetens time komme. En eller annen sak får boblen til å sprekke. Plutselig blir det en intens oppmerksomhet om hvordan rettsvesenet ikke fungerte i den saken, og så hagler det plutselig med meldinger om andre saker som er likedan. Da vil brått en håndfull dommere komme i søkelyset. Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Noen av dem har vitterlig skyld. For det er deres ansvar å ta en sak av gangen og sørge for at avgjørelsene blir riktige.
Kanskje politikerne presser domstolene og deres ledere til å avvikle flere saker per måned, enn det som er forsvarlig. Da er det dommernes ansvar å motstå det presset. Det er ikke dommernes ansvar å oppfylle politikernes ønsker om å spare på budsjettene for å kunne levere de lovede skatteletter.
Jeg kan forstå at en dommer synes det er vanskelig å undergrave sin institusjon med å si: “Vi dømmer i ørska, for vi har ikke tid til annet.” Men da må han eller hun ta ansvar for ikke å dømme i ørska. Våre dommere må ta seg den tid som er nødvendig, de må insistere på rettssikkerhetsgarantiene og la folk heller få føre ett bevis for meget, som ikke var relevant, heller enn å avskjære ett bevis som var nødvendig for å få en riktig avgjørelse.
Kanskje det fører til at køene vokser. Eller kanskje det fører til at sakene blir bedre behandlet og det blir færre anker. Det kan til og med tenkes at det blir færre saker og kortere køer fordi resultatet blir mer forutsigelig og den parten som har urett innser at han eller hun vil tape.
(Artikkelen i lenken ovenfor gjengis med tillatelse. Vennligst respekter opphavsretten og kontakt heller Klassekampen dersom du vil bruke den på en måte som kan kreve tillatelse.)
Tusen takk Heidi for ditt utrettelige, kyndige og høyst erfaringsbaserte arbeid med å hjelpe landets fremste og hovedansvarlige statsmakter i å snarest rette opp i alvorlige svakheter ved vår rettsstats domstoler og dermed den allmenne norske befolkningens rettssikkerhet.
Er også takknemlig for deling av dette viktige tema som har med vår rettsikkerhet å gjøre. Jeg har vanskelig for å begripe at det hevdes det er for mange saker i retten, og dette koster dyrt…Hvorfor får man da ikke gjøre opptak, som vil bedre rettsikkerheten, så folk slipper å anke, som igjen sparer kostnader? Det er noe “dobbelt” kommunisert her, når det er nettopp kostnader som skal spares…Alle saker som behandles feil, kunne vært unngått med et lydopptak…Det kan faktisk gjøres enkelt, uten installasjon av dyrt opptaksutstyr med farveskjerm. Da spør jeg : Hvem tjener på det store antallet saker for retten ?, og hvorfor argumenteres det med store utgifter for staten ?
Jeg var selvprosederende i Tingretten på Eidsvoll, Grunnlovsbygda. Det er en rettsikkerhet i Norge og den har koruppte advokater gjennom sitt vennskap med sorenskriverne . Det aller verste er at de prøver ikke engang å skjule det !
Jeg har også vært selv prosederende i Eidsvoll tingrett flere ganger, men noen rettferdighet oppnås ikke der. Ihvertfall ikke når du ikke har de riktige forbindelsene eller det rette navnet. Den norske rettssikkerheten er en vits. Forliksrådene er ulovlige som domstoler ihht. EØS-retten og behandlingen der er betenkelig. Tingrettene dømmer så vilkårlig at når du mottar dommen så kjenner du ikke igjen saken.
Sparekniven har tatt fra alle nordmenn rettssikkerheten. Politikerne er overopptatt av utlendingenes rettssikkerhet og det er skummelt fordi de glemmer oss nordmenn.
Det er jo nettopp mangelen på rettssikkerhet som er årsaken til at Norge taper over 90% av sakene i EMD.
Sonja Berger Simensen
Ikke glem at mange dommere påtar seg betalte sidegjøremål. Altså privat lønnet arbeide som utføres i ordinær arbeidstid. Eksempelvis voldgiftsoppdrag eller verv som ledere/medlemmer i private klagenemnder, styremedlemmer o.l.
Hva det nå enn er, dette tar også tid som dommerne burde brukt på å få unna ordinære saker på en forsvarlig måte. Hvordan de fikser det rent økonomisk, er en annen diffus side av samme sak.
-Sidegjøremål for dommere er uansett en spesiell ordning de færreste kjenner til, og som selvsagt påvirker både kapasitet og habilitet.
Et godt eksempel er en mangeårige nestleder og leder for Finansklagenemnda-Bank (FinKN). Hun var ass. dir. i Høyesterett i syv år, og har følgelig de beste bånd fra bånn til topps i rettshierarkiet. Så ble hun konstituert lagdommer i Borgarting lagmannsrett, hvilket hun kombinerte med sidegjøremålet i FinKN, som er hundre prosent betalt av finansnæringen, nærmere bestemt innklagede finansforetak. Egentlig er det ikke veldig annerledes enn om advokatfirmaene Thommessen og EY (Ernst & Young) hadde betalt dommerne i “tidenes Økokrim-mageplask” Transoceansaken.
Dette skjøttet hun med samlebåndshastighet, dvs behandling av mellom 20 og 30 saker per møte (sic!) og med så faglig elendig kvalitet at enhver gransker med en smule innsikt i økonomi, finans og jus, vil gitt karakteren “ikke-bestått”. Bukker og havresekker passer ikke sammen, og det kan ikke sorte kapper skjule.
På tross av kraftig kritikk for dokumenterbart uredelig saksbehandling i FinKN, ble hun forfremmet til lagdommer -mens hun fortsatte å dømme på nivået over og under tingretten, mot betaling via henholdsvis Domstoladministrasjonen, altså det offentlige, og finansforetakene, altså Acta, DNB, Storebrand Bank, Nordea osv.
“Noen” med makt må ha vært så begeistret over kombinasjonen “finansvennlig dommer”, at hun ble forfremmet til lagmann. Pt er hun lønnet varamedlem av Børsklagenemnda, i tillegg til styreleder i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (forstå det den som kan), mens hun altså er lagmann i en lagmannsrett som er viden kjent for lange køer. Man skulle tro at det å være dommer i landets største lagmannsrett, med avdelingsansvar var ansvarsfullt nok, skulle man ikke?
Men hun er ikke alene. En dommer fra Agder lagmannsrett, ledet Inkassoklagenemnden mot privat godtgjørelse, i åtte år. Dette er rett og slett ikke bra for alminnelige nordmenns rettsikkerhet.
Sidegjøremål for dommere er dessverre ganske vanlig i Norge, men på ingen måte egnet til å øke tilliten til domstolene.
Det holder ikke lenger at for eksempel generalsekretæren og lederen i Advokatforeningen, presidenten i Juristforbundet, Sivilombudsmannen, advokater, dommere og systemtro journalister insisterer på at rettssikkerheten i Norge er på topp så lenge stadig flere erfarer at påstanden mangler rot i virkeligheten.
Vi må få åpenhet, lydopptak og forsvarlig kontroll av alle sider ved rettsprosesser, også i Norge.