Jeg har vært i postkassen. Nytt brev fra lagmannsretten. All denne usikkerheten, angsten for hva de kan ha funnet på nå. Denne saken har holdt på siden 2009. Så mange år og utrolig mye arbeid for å prøve å redde min arbeidsplass og livsverk Villmarksleiren.
Hva taper ikke samfunnet på å ha et system som motarbeider oss som prøver å skape arbeidsplasser.
Siden våren 2010 har jeg også hatt en sak mot Protector eierskifteforsikring. Også der var rettsprosessen skremmende, og unødvendig arbeidskrevende. Disse to sakene har gått parallelt og avløst hverandre i fem år. Fem år hvor jeg skulle ha hatt arrangementer i Villmarksleiren og tatt firmaer, barn og ungdommer ut i naturen.
Fem år hvor livet i stedet har dreid seg om brev fra og til retten og motparter som er eksperter på å forvirre, trenere og slite deg ut, for så å komme med utspill som jeg som selvprosederene ikke har forutsetning for å håndtere.
Brevet ligger uåpnet ved siden av meg. Jeg sitter fortsatt med sjokket over at jeg bare noen dager før rettssaken mot adv. Østberg fikk avskåret nesten alle mine bevis. Eller at jeg, i den opprinnelige saken, etter at adv. Østberg hadde rotet det hele til, ble nektet å anke til lagmannsretten. Hva blir det neste de finner på?
Sommeren da jeg bodde sammen med bjørnene i Alaska hadde jeg den samme angsten hver morgen jeg skulle ut av jordigloen. Stille satt jeg og lyttet til vibrasjonene fra bjørnen på taket over hodet mitt. Var han på vei ned eller opp langs jordveggen? Hadde han lagt seg oppe på taket og lå og ventet på meg, eller hadde han gått seg en tur? Stille holdt jeg øye med trappen som førte opp i dagslyset. Av og til dukket et bjørnehode opp. Da var det bare å vente.
Men jeg måtte opp. Jeg måtte gå stien ned gjennom skogen for å hente vann.
Nå sitter jeg med den samme angsten for brevet i hånden. Borgarting Lagmannsrett står det på den store konvolutten. Rett eller urett, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva kan de ha funnet på nå?
Jeg lar den ligge. Jeg tør ikke åpne disse konvoluttene når jeg er alene. Da var det tross alt lettere å være alene med bjørnene. Selv om de var store og pågående, så var det en logikk i oppførselen deres. En logikk for meg som kunne mer om villmarkens lover enn domstolens lovverk.
Det er skremmende å oppleve at advokaten som skal passe på saken gjør det motsatte og ødlegger saken. Vi har blitt opplyst at advokaten vår sendte hjem et vitne som skulle vitne i saken, dette fikk vi vite av vitnet to måneder etter rettsaken. Vitnet ble meget overrasket når hun ble sendt hejm etter at hun møtte opp i tingretten. Samtidig ble vi i etterkant gjort oppmerksomme på fra kommunen at flere av takstmennene til Protector hadde forklart seg uriktig på vårt største forhold. Er det rart vår medpart i saken Aase Farmen døde av sjokk to måneder etter rettsaken? Før hun døde hadde hun vært utsatt for to år med umenneskelige belastninger. Vi fikk hele tiden nye brev fra Protector med de villeste begrunnelser og ansvarsfraskrivelse. Mangler skyldes slit og elde skrev de. Nå er saken begjært gjenåpnet da dommen er feil. Protector han nå valgt å betale ut noen millioner i etterkant. Men vi mangler fremdeles saksokostninger. Disse må dekkes av Protector for at vi skal få satt boligen i beboelig stand slik myndighet krever.
Heidi og Anette, vi er mange som følger med og som støtter dere ubetinget. Vi beundrer at dere aldri gir opp. Før eller senere vil det gå deres vei. Jeg tror personlig at motparten vil hindre enhver sak i å bli løst i lengst mulig tid, helt uavhengig av innhold, for de er livredde for at kjøpere skal klage, rettmessig eller ikke. For dem er det utmerket og glimrende reklame at det er en forferdelig kamp. Nesten alle jeg har truffet på sier de droppet klage og betalte selv da de skjønte tegninga. Noen hundre tusen regnes som billig hvis man kan slippe konflikt mot Protector. Du finner nesten ikke fagfolk som anbefaler deg å ta opp kampen. De vet det kan ende med katastrofe, og de færreste av dem er idealistiske nok til å ville delta selv. Man må lete med lys og lykte etter fagfolk med ryggrad og etisk standard, samt mot nok til å stå i en rettssal og forsvare sin faglighet mot Protectors falske takstmenn med leke-priser på alt og lang erfaring i å forsvare dette. De elsker selve skuespillkunsten de utfolder i retten – besnærende å være vitne til!
For egen del kan jeg meddele at jeg hadde flere bevis enn jeg hadde behov for, feilene stod til og med opplyst til selger i salgsoppgaven da han kjøpte 11 år tidligere. Jeg hadde denne salgsoppgaven i original fra tidligere eier, og alle naboer og turfolk som går forbi kunne fortelle om feilene. ALLIKEVEL tok det 6 år å noenlunde få sin rett. Tør nesten ikke fortelle det, av engstelse for at andre ikke skal tørre å kjøre løpet, det er jo så viktig at alle med gode nok bevis, gjør nettopp det! Og de som har vært igjennom saker må delta i kampen mot denne hårreisende praksisen som herjer landet vårt og ikke gjemme seg bort og ha nok med sitt og alle reparasjonene som følger i kjølvannet.
Heia Heidi og Anette! Før eller siden får dere deres rett!