Montesquieu og maktfordeling

Jeg har snakket med politikere ganske mange ganger etter hvert. De sier ofte: “Å nei, det går ikke, for vi må respektere maktdelingsprinsippet.” Jeg kan merke at de er litt stolte over at de kan noe som ikke jeg kan, og de forklarer meg villig om maktens tredeling og domstolenes uavhengighet. 

Denne tanken om de tre uavhengige statsmaktene har vi særlig fra den franske filosofen Montesquieu midt på 17-tallet. Dette var før den franske revolusjonen, før den amerikanske frihetskrigen. De fleste land ble regjert av eneveldige konger “av Guds nåde”, og bønder flest var stadig livegne. Korrupsjon og maktmisbruk florerte, og filosofer spekulerte over hvordan et samfunn kunne organiseres slik at de gode kreftene kunne vinne over de onde.

Fra Wikipedia: Montesquieu foreslo derfor et system der makt stanset makt, dvs. at ulike maktsentrum skulle balansere hverandre. Dette mente han burde gjøres ved at de tre naturlige statsoppgavene skulle være uavhengige av hverandre.

Makten til å vedta lover skulle ligge hos en folkevalgt forsamling. Den utøvende makt skulle ligge hos Kongen. (Der hvor det gjelder å tenke hurtig, tenker én hurtigere enn mange). og til slutt skulle domsmakten ligge hos domstolene.

Ved at disse statsmaktene har forskjellige områder, blir det vanskeligere for én av disse statsmaktene å tilrive seg all makt. Men denne tredelingen er ikke i seg selv til hinder for at personer i høye stillinger utnytter den makten de har på korrupt vis. For at dette skal unngås, må det også være kontroll.

Hos Montesquieu skulle domstolene være sammensatt av personer som ble valgt ved loddtrekning, og de skulle sitte der kun en kort periode. Man kan forstå at da ville det ikke så lett utvikle seg et nettverk av korrupsjon der alle dekker hverandre.

I dagens samfunn kontrolleres Stortinget av befolkningen. Stortingsrepresentantene velges for en kort periode av gangen, så kan de avsettes ved neste stortingsvalg. Regjeringen kontrolleres av Stortinget. Regjeringen må ha “Stortingets tillit”, eller blir det regjeringskrise og nye forhandlinger om en ny regjering. Men dommerne sitter på livstid, uten fnugg av kontroll.

Hvorfor følger vi Montesquieu bare på noen felt? Montesquieu så viktigheten i at representantene for domstolene skulle sitte der  kun en kort periode. Systemet er en helhet. Man kan endre på det, men det må komme noe i stedet for det man tar bort, slik at det fortsatt er en helhet.

2 kommentarer til «Montesquieu og maktfordeling»

  1. Tema er selvsagt interessant, men bemerk at det er helt irrelevant så lenge man har syndet mot legalitetsprinsippet som sier at ingen kan utøve myndighet uten rettsgrunnlag / hjemmel. Dvs at enhver myndighetsutøvelse må skje ut i fra lovhjemmel. Gjør ikke myndighetsutøvelsen så, er den en forbrytelse (likegyldig vakker intensjon). Det er heller ikke grunnlovsfestet “maktfordelingsprinsippet” slik at lovhjemmel for slik praksis mangler. Når det er sagt, utøves maktfordelingsprinsippet underlig, da utøvende makt i alle instanser og nivå har “maktfordeling” og fortløpende nulliterer lov, hvilket de ikke har anledning til etter grunnloven og legalitetsprinsippet, men det er altså igjen en konsekvens at Norge kjøres utenom og i strid med lov / legalitetsprinsippet.

  2. Angående Montesquieu og maktfordelingsprinsippet:
    Det er åpenbart at svært mange av våre politikere, dommere og øvrige politiske- samt rettsstatsutdannede borgere, har ettersom 10- år og 100-år har gått, utviklet en storstilt misforståelse av maktfordelingsprinsippet som i utgangspunktet skulle sikre at makt i landets 1-, 2-, og 3. statsmakt, i minst mulig grad misbrukes. Men, realitet og utviklet praksis, som i mildeste mulig grad kan kalles en alvorlig og konsekvensfylt ukultur, er at misforståelsen og etablert praksis er at uavhengigheten har ført til en gjensidig respekt og lojalitet som i stor grad har medført at hver av statsmaktene i liten grad kontrollerer, kvalitets- og rettssikkerhetsutvikler hverandre med alle de fordelene og behagelighetene dette fører med seg for makthaverne, men åpenbare ulempene og konsekvensene for særlig retts- og kapitalsvakere grupper i befolkningen, som alltid i enhver nasjon er dem som rammes hardest av alvorlige maktovergrep fra både det private næringsliv og det offentlige.

    Noe av det mest alvorlige rundt maktfordelingsprinsippet, er ikke at den ikke har svakheter og er sårbar for at ukulturer og misbruk utvikler seg, men nettopp at det er utviklet en kultur for å ikke gå inn i enkeltsaker og skape nødvendige prejudikater i alvorlige eksempelsaker, som ville skremt og forebygget maktovergripere i både det private og offentlige fra å begå overgrep mot rettssvakere borgere.

    Sagt på en annen måte, dersom et rettssystem og en nasjons statsmakter, ikke har utviklet kontroll- og kvalitetssikringssystemer som kontinuerlig er i sterk utvikling og virke, så vil rettssystemet og statsmaktene altfor lett, slik historien har lært oss om og om igjen fra alle verdensdeler og stadig flere land, misbruke sin makt uten vilje til selvkritikk, selvjustis og nødvendige alvorlige konsekvenser.

    Derfor er en del av en umiddelbar vei mot løsningen at landets juridiske-, samfunnsengasjements- og politiske elite kommer på banen med en historisk demokratisk- og rettsstatsfundert åpen, modig og kvalitetsutviklende debatt, som ikke lenger unnlater å debattere unnlatelsessynder, maktovergrep i det offentlige og private samt åpenbare svakheter innen statsmaktene og privat næringsliv i vårt kapitalistiske økonomisystem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.