Adv. Ø gikk til rettssak mot meg for å få dom for at han hadde rett til salær.
Det fikk han ikke. Han anket saken til Høyesterett, men de avviste saken, og lagmannsrettens dom ble stående. Etter lagmannsrettens dom, skrev Advokatbladet om dommen under overskriften «Advokatfirma fikk 0,- i salær».
Da skylder adv Ø å levere tilbake forskuddet på 150.000,- som jeg hadde betalt inn. Men adv. Ø nektet og henviste til sitt forsikringsselskap AIG.
Dette burde vært en enkel og opplagt sak — det er elementær avtalerett at hvis det er betalt inn på forskudd, skal overskytende betales tilbake.
Men AIG fant på en rekke uredelige utflukter for ikke å utbetale pengene mine.
AIG hevdet at mitt krav var foreldet i 2017 til tross for at AIG visste at foreldelsen ble avbrutt da jeg i prosesskriv av 7.7.2015 krevde avtalen mellom adv. Ø og meg hevet.
Så sa AIG at mitt krav var foreldet i 2019 til tross for at jeg hadde sendt inn kravet til AIG i 2018. Dermed var AIGs anførsel i strid med forsikringsavtaleloven.
Så oppdaget jeg at advokatforskriften sier at forskudd til advokater er å anse som «betrodde midler», og betrodde midler er ikke gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven. Dette må også AIG ha visst, men unnlatt å opplyse om.
Saken er at » betrodde midler» er klientens eiendom selv om de oppbevares hos advokaten. Min eiendomsrett til egne penger foreldes ikke — i motsetning til når du har et vanlig pengekrav, en fordring.
Videre hevdet AIG at jeg ikke hadde rett til «erstatning», fordi de mente at jeg ikke hadde lidd noe tap. Dette til tross for at lagmannsretten hadde kommet til at jeg hadde lidd store tap.
For øvrig var ikke mitt krav «erstatning for tap», men utlevering av forskuddet.
Så hevdet AIG at deres forsikring ikke dekket tilbakebetaling av salær. Men mitt krav gjaldt ikke tilbakebetaling av salær, men utlevering av mine klientmidler.
Dette er en viktig forskjell. Selv om forskuddet tjener som sikkerhet for at advokaten kan få dekket sitt salær, er de fortsatt mine penger frem til jeg godkjenner fakturaen, eller det foreligger en dom. Da lagmannsretten frikjente meg, fikk han ikke rett til å røre mine penger. Har han likevel tatt dem, sitter han nå på midler som han ikke har noe rettslig grunnlag for å beholde.
For øvrig er det advokatforskriften som definerer hva sikkerhetsstillelsen skal dekke: Sikkerhetsstilleren påtar seg å innestå for oppfyllelse av advokatens ansvar ved advokatvirksomheten. Sikkerhetsstillelsen er et absolutt vilkår for å drive som advokat, nettopp for å beskytte klienten. Hvis AIG har utstedt en garanti, er de bundet av forskriftens krav – uansett hva de skriver i sine egne interne vilkår.
Med andre ord: Enten lyver AIG om dekningsområdet, eller så har adv. Ø praktisert ulovlig uten gyldig sikkerhetstillelse.
AIG bør miste retten til å stille sikkerhet for advokater. De undergraver det forbrukervern som advokatforskriften legger opp til. De sliter ut advokatklientene med endeløse uredelige utflukter. De gjør hele saken så vidløftig at både Finansklagenemnda og Forliksrådet avviser saken som for komplisert. Når saken kommer til tingretten, sprenges tidsrammen for en «småkravprosess». Det er uakseptabelt at AIG påfører advokatklientene et enormt arbeid og trenerer sakene i senk slik at årene går uten at klientene får utbetalt pengene de har rettmessig krav på.