Turid Heidi Dammann
Movassbakken 30891 Oslo
mob. 919191039

Oslo, 3. april 2025

Ringerike, Asker og Bærum tingrett
Postboks 5781302 Sandvika

Klage på kjennelsen av den 21.2.2025 i sak nr. 24-141477TVI-TRAB/TSAV.

Saken er så mangelfullt behandlet at kjennelsen blir å anse som en nullitet.

Jeg ber om at en annen dommer, fortrinnsvis i en annen tingrett, går igjennom saksbehandlingsfeilene.

Kjennelsen gjengir ikke påstandsgrunnlaget

Kjennelsens gjengir nesten intet av mitt påstandsgrunnlag og kjennelsen drøfter ingen av mine anførsler. Kjennelsen gjengir i stedet spissformuleringer i overskrifter og oppsummerende karakteristikker. Dette er ikke påstandsgrunnlaget, påstandsgrunnlaget er de faktiske forhold som beskrives mellom overskriften og oppsummeringen.

Politianmeldelse

Det er heller ikke riktig at det ikke er inngitt politianmeldelse.

Dersom anmeldelse var av vesentlig betydning finner jeg det bekymringsfullt at jeg verken ble spurt om eller gjort oppmerksom på denne mangelen. Dette til tross for at jeg i begjæringen uttrykkelig ba om veiledning hvis det skulle være mangler ved begjæringen. Tvisteloven § 11-5 pålegger retten å gi veiledning herunder å oppfordre partene å tilby partene bevis.

Det er fremlagt bevis

I det følgende omtales «retten», når det dreier seg om Kirsten Bleskestad i gjenåpningssaken, som «KB», mens «retten», når det dreier seg om dommerfullmektig Berntzen i den saken som begjæringen angriper, omtales som «DfB».

Det er angitt i begjæringen bevis for alle faktiske forhold av betydning. Likevel skriver KB i kjennelsen at det ikke er fremlagt bevis «som retten bør vurdere nærmere». Det er ikke redegjort for i kjennelsen hvorfor retten ikke bør vurdere bevisene nærmere.

Kjennelsen avfeier helheten uten drøftelse av det konkrete innhold

KB foregir at alle de feilene («beskyldningene») jeg anfører, er ufunderte. KB skrev videre i kjennelsen at det klart ikke foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffebudene som påstått.

THD har ikke ment at hver enkelt saksbehandlingsfeil skulle innebære brudd på straffebud. Det er summen av feilene og arten av feilene som gir skjellig grunn til mistanke. Hvis det ikke er tilstrekkelig sterk mistanke om forsett, må disse feilene uansett utgjøre en grov uaktsomhet.

Men KB drøfter ingen av saksbehandlingsfeilene. Da får vi ikke vite hvorfor KB mener det ikke er grunn til mistanke, hverken om forsett eller uaktsomhet. Dette reiser mange alvorlige spørsmål, for eksempel:

1. Mener KB at det er greit at DfB skriver i dommen at jeg ikke har påberopt tilleggsfrist når jeg hadde påberopt tilleggsfrist? Er dette vanlig prosedyre?

   Dette er dokumentert i begjæringen side 8, nedre halvdel. Som bevis er det vist til de relevante avsnitt i DfBs dom og i manuset til mitt innledningsforedrag, samt til e-post til DfB før hovedforhandlingen. De relevante dokumenter var vedlagt begjæringen som bilag.

2. Mener KB at det er greit at DfB skriver i dommen at jeg avbrøt foreldelsesfristen første gang den 27. mars 2019, når jeg avbrøt foreldelsen ved prosesskriv av 7.7.2015?

3. Er det greit at DfB ikke nevner dette prosesskrivet i det hele tatt? Dette prosesskrivet er avgjørende for sakens utfall.

   Både prosesskrivet og dets fristavbrytende virkning ble påberopt under hovedforhandlingen, og bevis for dette er påpekt i begjæringen, nemlig videoopptaket av hovedforhandlingen, 1 time og 54 minutter inn. Prosesskrivet ligger i saken og det er tilgjengelig i Oslo tingrett.

   Dette skulle opplagt vært drøftet av KB. Hvorfor har hun ikke gjort det? Mener KB at prosesskrivet ikke eksisterer? Eller at det ikke har fristavbrytende virkning? Eller mener KB at det er greit å sløyfe eller viske bort mine anførsler om denne fristavbrytelsen?

4. Er det greit at DfB påstår at AIG «opprettholdt at kravet var foreldet» i e-post av 30.januar 2019, når realiteten er at AIG i denne e-posten etterlyste en kopi av nettopp mitt prosesskrift av 7.7.2015, med det uttrykkelige formål å «avklare foreldelsesinnsigelsen», for deretter å frafalle foreldelsesinnsigelsen i e-post av 15.2.2019?

5. Mener KB at det er greit at DfB legger til grunn et nytt påstandsgrunnlag, en oppkonstruert avtale som aldri noen har anført noensinne?

   Etter tvisteloven §11-1 (3) kan retten «ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag som partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om.»

   Hvorfor drøfter ikke KB dette?

   Det er redegjort for i begjæringen at denne hypotetiske avtalen er også avgjørende for sakens utfall. Uten den hypotetiske avtalen ville DfB måttet drøfte om det det løp en tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 fra jeg kom til kunnskap om at mine klientmidler ikke lenger stod på min klientkonto adskilt fra advokatens egne midler. AIG bestred ikke min anførsel om at jeg ikke hadde kunnskap om at advokat Østberg hadde tatt mine klientmidler. Da var dette ubestridt inntil DfB på eget initiativ pønsket ut denne «avtalen».

   Dette medfører at uten denne oppkonstruerte avtalen ville saken fått motsatt utfall.

6. Ser ikke KB den påfallende sammenhengen at DfB unnlater å nevne prosesskrivet av 7.7.2015, og samtidig gir en uriktig omtale av e-postene, og slik unngår å røpe for lesere av dommen at prosesskrivet eksisterer?

   En korrekt beskrivelse av disse e-postene ville tvunget DfB til å nevne prosesskrivet av 7.7.2015, og derved reise spørsmål om hvorfor han ikke tar dets fristavbrytende virkning til følge i sin avgjørelse.

   I lys av at DfB unnlater å nevne dette prosesskrivet i hele dommen, ser ikke KB at denne feilfremstillingen av e-postene er strategisk?

KB skriver at AIG har fått oversendt begjæringen, og at de ikke har kommet med noen innsigelser. Det er da å anse at AIG da ikke motsier de påstandene jeg anfører som vedrører AIG.

Høyesteretts dom RT-2008-1108

KB bemerker at etter Rt-2008-1108, avsnitt 35, kan spørsmålet om det foreligger et straffbart forhold, prøves prejudisielt i gjenåpningssaken.

Men Rt-2008-1108 har ikke noe avsnitt 35. Avgjørelsen drøfter heller ikke spørsmålet om hvorvidt det foreligger et straffbart forhold, kan prøves i gjenåpningssaken. Trolig har KB forvekslet høyesterettsavgjørelser.

Denne avgjørelsen er likevel interessant for den foreliggende sak, fordi den handler om gjenåpning på grunnlag av mistanke om straffbare forhold, og vi ser at Høyesterett drøfter substansen i anførselen om straffbar handling.

Dette står i kontrast til den behandlingen KB gir vår sak. KB avfeier alle grunner til mistanke uten å drøfte noen av spørsmålene som saken reiser.

KB følger ikke opp sin egen rettsoppfatning

KB skriver i kjennelsen at «det gjelder et alminnelig krav om forsvarlig saksbehandling, og saksbehandlingsfeil eller andre feil ved rettergangen kan begrunne gjenåpning.» Men KB følger ikke opp dette med å vurdere de åpenbare saksbehandlingsfeilene.

Undergraver rettsvesenets funksjon

Kjennelsen undergraver den funksjon som et fungerende rettsvesen skal ha i samfunnet.

Kjennelsens alvorlige mangler undergraver publikums tillit til rettsvesenet. Behandlingen stiller økonomisk svake parter rettsløse.
For det alminnelige publikum er det opprørende at det reelle resultatet av en dom i lagmannsretten kan tilsidesettes med svindelaktige grep. At avgjørende anførte faktiske forhold – eksempelvis eksistensen av prosesskrivet av 7.7.2015 og dets fristavbrytende virkning – forties og hviskes ut, må nødvendigvis oppfattes som nettopp svindelaktig av det alminnelige publikum.

Tillit til rettsvesenet

Hvis folk skal ha tillit til rettsvesenet så må det ryddes opp i slik urett begått av dommere. Folk må kunne stole på at dommere kan sitt fag og er etterrettelige. Når så ikke skjer må rettsvesenet ta tak i
disse problemene og ikke overlate det til de som har lidd overlast. Det er svært kostbart og arbeidskrevende å føre en sak for retten. Da må folk kunne stole på at de får en rettferdig rettergang av kvalifisert personale.

Sakens bakgrunn

Adv. Østberg stevnet meg for retten for å få rett til betaling og tapte. I prosesskrivet av 7.7.2015 krevde jeg prinsipalt heving av avtalen, hvilket innebærer at alle ytelser som er ytt som ledd i avtalen, herunder forskudd på salær, reverseres og tilbakebetales. Subsidiært krevde jeg at advokatens salær ble satt ned, og at jeg fikk rett til å gjøre motregning i erstatningskrav begrenset til salæret. Det subsidiære kravet var designet for å få det samme materielle resultat som det prinsipale kravet.
Lagmannsretten vurderte arbeidet til adv. Østberg og en del av mine tap som han hadde påført meg.

Lagmannsrettens dom 14. februar 2018 kom til at adv. Østbergs salær skulle settes ned fra tilsammen kr. 606.001,- til kr. 162.625,- og at jeg hadde rett til å føre til motregning erstatningskrav på minst kr. 236.478,-, hvilket oversteg salæret med kr. 73.853,-. Dette innebærer udiskutabelt at adv Østberg tapte retten til betaling for hans oppdrag for meg.

Lagmannsretten kom til at adv. Østberg ikke hadde rett til betaling. Likevel bruker AIG forsikring, som er sikkerhetsstiller for adv. Østberg, alle simple knep for at jeg ikke skal få utbetalt mitt forskudd. Dette er nærmere dokumentert i prosesskrivene til tingretten i 2023/2024. Det er ikke troverdig at AIG ikke kjenner til forsikringsavtaleloven, eller tror at sikkerhetsstillelsen ikke dekker klientmidler eller tilbakebetaling av salær, eller forutsetter en tvangskraftig avgjørelse i klar motstrid med advokatforskriften. Likevel får de hjelp av DfB i Oslo tingrett til å være med på svindelen for at jeg ikke skal få tilbake pengene mine.
Det er ufattelig at DfB finner på en ikke-eksisterende avtale mellom meg og adv. Østberg i 2014 som ledd i å skrive en dom for at jeg ikke skal få utbetalt pengene mine. Vi kan ikke ha det slik at dommere kan finne på egne usanne momenter til hjelp for at den ene part uriktig skal kunne vinne.

Dommerforsikring

DfB hadde heller ikke skrevet under dommerforsikring noe han plikter å gjøre etter domstolloven § 60.

Rettsgebyr

Jeg har betalt først rettsgebyr for Oslo tingrett og på nytt rettsgebyr på kr.7.662,- for å få begjæringen seriøst vurdert. Kjennelsen av 21. februar 2025 gir ingen seriøs vurdering og jeg har ikke fått det jeg har betalt for.

Jeg krever at en annen dommer ser på saken.

Med vennlig hilsen

Turid Heidi Dammann