OSLO TINGRETT
DOM
| Avsagt: | 14.03.2024 i Oslo tingrett | |
| Saksnr.: | 23-154738TVI-TOSL/07 | |
| Dommer: | Dommerfullmektig med alminnelig fullmakt |
Håvard Berntzen |
| Saken gjelder: | Krav om tilbakebetaling av klientmidler | |
| Turid Heidi Dammann | |
mot |
|
| Aig Europe S.a. Nuf | Advokat Vibecke Riise Strand Advokat Runar Hansen v/advokatfullmektig Simen Kildebo Neraker |
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Hva saken gjelder
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av forskuddsbetalte midler til en advokat under sikkerhetsstillelsen til advokatens forsikringsselskap.
Framstilling av saken
Det er gitt en omfattende redegjørelse for bakgrunnen for saksforholdet i dom fra Borgarting lagmannsrett 18. februar 2018. Nedenfor gis en oppsummering av hendelsene som er relevant for denne saken, som i stor grad baserer seg på fremstillingen i dommen fra lagmannsretten. Retten har ikke oppfattet at lagmannsrettens saksfremstilling er bestridt mellom partene.
- Lagmannsrettens dom ble avsagt 14. februar 2018, ikke 18. februar.
Advokatfirmaet Østberg AS ved advokat Bjørn I.C. Østberg bistod Damman i en tvist mot Villmarkssenteret AS og hennes tidligere ektefelle Rein Dammann. Oppdraget ble påbegynt 9. oktober 2012, da Østberg i et brev til Dammann bekreftet at han påtok seg oppdraget og ba om at hun innbetalte kr 50 000 a konto. Den 7. februar 2013 oversendte Østberg en ny faktura på en a kontoinnbetaling på 100 000 kroner. Disse fakturaene ble betalt av Dammann.
- Selskapet het «Villmarksleiren ANS», ikke «Villmarkssenteret AS».
- Tvisten var R Dammann mot Villmarksleiren ANS og Heidi Dammann, ikke Heidi mot Vllmarksleiren og R Dammann
- et hovedsøksmål fra R Dammann mot Villmarksleiren, og
- et motsøksmål fra Villmarksleiren
- samt et krav om ektefelleskifte fra Heidi Dammann mot R Dammann.
Etter at R Dammann hadde trukket seg fra selskapet, var Heidi Dammann eneeier og kunne identifiseres med selskapet
Hovedforhandlingen i saken ble gjennomført fra 28. februar 2013 og gikk over fire dager.
Den 6. mars 2013 sendte Østberg en faktura på kr 448 501 kroner for juridisk bistand i saken. Vedlagt fakturaen fulgte timelistene.
- Fakturaen lød på kr. 598 501,-, ikke kr. 448 501,-.
- Timelistene fulgte ikke med, de kom en uke senere. Forøvrig var det første gang jeg fikk se en timeliste fra adv. Østberg.
Turid Heidi Dammann var misfornøyd med Østbergs håndtering av saken og hans opptreden under hovedforhandlingen. I en epost av 22. mars 2013 skrev Turid Heidi Dammann til Østberg at hun anså hans oppdrag for henne som avsluttet.
- Sammen med oppsigelsen sendte jeg med en omfattende klage på hans arbeid.
Sjekk lydopptakene av Østberg under hovedforhandlingen på forsiden av denne bloggen. Noen av klippene ble avspilt for lagmannsretten i 2018 og gjorde tydelig inntrykk. Østbergs prosedyre var så ille at jeg klarte ikke å se Østberg i øynene, men løp ut av rettssalen så snart dommeren hadde forlatt rommet, uten å si «hadet» til ham. Etter det hadde vi ikke kontakt. Dette fortalte jeg om under hovedforhandlingen for DfB.
Oslo tingrett avsa 2. april 2013 dom i saken. Rein Dammann ble i domsslutningens punkt 5 dømt til å betale kr 458 000 i sakskostnader til Turid Heidi Dammann. Deler av dommen ble anket av både Turid Dammann og Rein Dammann. I tillegg anket Rein Dammann særskilt over sakskostnadsavgjørelsen.
- Rein Dammann anket bare over sakskostnadsavgjørelsen.
3. juni 2013 sendte Østberg en ny faktura på kr 7 500 for arbeid knyttet til å gjennomgå dommen samt klagen fra Turid Heidi Dammann knyttet til hans arbeid.
I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett 10. juli 2014 ble, blant annet, Rein Dammanns anke over sakskostnadene tatt til følge. Lagmannsretten la til grunn til at Rein Dammann hadde krav på sakskostnader fra Turid Heidi Dammann. Turid Heidi Dammann ble pålagt å betale ham sakskostnader med kr 238 000. Det samlede resultatet ble dermed at Rein
23-154738TVI-OSL/07
Dammann pliktet å betale Turid Heidi Dammann kr 220 000 i erstatning for hennes sakskostnader.
- Det samlede resultatet ble kr. 137 010,-, ikke kr. 220 000,-.
Den avgjørelsen som DfB her omtaler, ble ikke rettskraftig før 28. oktober 2014. Da var jeg blitt dømt til å betale ytterligere sakskostnader i en rekke instanser. R Dammann betalte kun differeansen mellom hva han var blitt dømt til å betale, minus det jeg ble dømt til å betale ham.
Jeg gjorde rede for dette både i prosesskrift under saksforberedelsen og igjen under hovedforhandlingen. Dette er tall som det ikke kan herske noe tvil om, for de står i domsslutningene og enhver kan slå opp på disse dommene i offentlige arkiver.
Retten gjengir dette tallet her som om det var et udiskutabelt faktum, men utelater helt min tilbakevisning.
Forøvrig er dette tallet et ledd i en høyst usaklig argumentasjon fra AIG, en vidløftiggjøring av saken som retten burde ha avskåret. Se nærmere om dette i innledningsforedraget.
Det har senere blitt bekreftet av advokat Jervell, som representerte Rein Dammann, at dette beløpet ble betalt direkte til Dammann. Dammann er uenig i dette. Retten kommer tilbake til dette nedenfor.
- «Dette beløpet», kr. 220 000,-, ble ikke betalt. Advokat Jervell har neppe bekreftet dette tallet.
Advokat Jervell ble ikke innkalt som vitne, det er ikke fremlagt noen muntlig eller skriftlig uttalelse fra adv. Jervell. Denne påstanden om at adv. Jervell skal ha bekreftet beløpet fremkom først under hovedforhandlingen, og jeg fikk ikke anledning til å forespørre adv. Jervell om hva han har bekreftet.
DfB skriver «Retten kommer tilbake til dette nedenfor«, men gjør ikke rede noe sted i dommen for hva mine innsigelser gikk ut på.
Som en følge av dette ble det innbetalte forskuddet på kr 150 000 brukt til å dekke Østbergs salær. I tillegg gjenstod da de kr 458 000 og kr 7 500 som tidligere var sendt faktura på, og som ikke var betalt av Dammann. Østberg mente altså å ha krav på kr 606 001 i salær for arbeidet han hadde utført for Dammann.
- Dette er på ingen måte en «følge». Heidi Dammann hadde protestert adv. Østbergs fakturaer, han hadde da ikke rett til å forsyne seg av mine klientmidler før han eventuelt fikk en dom for rett til å betale. Adv. Dette følger av advokatforskriften § 3-1 annet ledd. Adv. Østberg gikk til søksmål for å få slik rett, men fikk det ikke.
Advokat Kristian Voie Danielsen tok på vegne av Advokatfirmaet Østberg ut stevning 13. juni 2014 mot Turid Heidi Dammann med krav om betaling av de to ubetalte fakturaene for advokatbistand.
- DfB unlater å nevne at jeg i den ovennevnte saken krevde heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg, subsidiært nedsettelse av salæret og erstatninger begrenset oppad til det retten setter salæret til. Dette ble sendt inn til Oslo tingrett i prosesskriv av 7.7.2015. Dette betyr at jeg avbrøt eventuell foreldelse av mitt krav om tilbakebetaling av forskuddet allerede 7.7.2015.
Dette prosesskrivet beskrev tap jeg led som følge av feil og mangler ved adv. Østbergs utførelse av hans advokatoppdrag. Prosesskrivet er viktig fordi det avbrøt foreldelse av de krav jeg hadde mot Østberg.
I Oslo tingretts dom 18. september 2015 fikk advokatfirmaet Østberg delvis medhold i kravet mot Dammann.
- Heidi Dammann fikk også delvis medhold. DfB velger konsekvent den vinklingen som kan gi inntrykk av at «alle» gir adv. Østberg medhold.
Dommen ble anket av Dammann, og i Borgarting lagmannsretts dom 14. februar 2018 ble Dammann frifunnet for kravet fra advokatfirmaet Østberg. Begrunnelsen for frifinnelsen er oppsummert i dommens punkt 7:
- I lagmannsrettens dom var det adv Østberg som var «ankende part» mens jeg var «ankemotpart. Saken ble anket av begge parter, og adv. Østberg anket først.
«Lagmannsretten har samlet sett kommet til at Turid Heidi Dammann har rettmessige motregningskrav på til sammen 672 354 kroner. Hun kan heller ikke holdes ansvarlig for fakturaen på 7500 kroner, jf. punkt 3 ovenfor. Motkravene overstiger følgelig restsalæret til Østberg. Turid Heidi Dammann blir etter dette å frifinnes for salærkravene.»
Bakgrunnen for motregningskravene var dels at lagmannsretten mente at Dammann hadde krav på prisavslag fra Østberg og at hun i tillegg hadde krav på erstatning, som følge av flere feil og svakheter ved advokat Østbergs håndtering av saken.
Dammann hadde ikke fremmet motsøksmål mot Østberg, og lagmannsretten har derfor bare rettskraftig avgjort at Dammann ikke pliktet å betale beløpet på kr 456 001 som Østberg hadde krevd av henne. Hun ble også tilkjent sakskostnader med kr 349 044 for behandlingen i ting- og lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett av Østberg, men anken ble nektet fremmet 22. mai 2018. Retten har forstått det slik at sakskostnadene for denne prosessen er utbetalt til Dammann.
Dammann mente at dommen fra lagmannsretten fastslo at hun hadde ytterligere krav mot Østberg, blant annet fordi hun allerede hadde innbetalt kr 150 000 i forskudd til Østberg.
23-154738TVI-OSL/07
Etter hennes syn fastslo dommen at hun i alle fall hadde prisavslags- og erstatningskrav på til sammen kr 672 354, slik det fremgikk av premissene i lagmannsrettsdommen. Når hans salærkrav til sammen var på kr 606 001, inkludert forskuddet på kr 150 000, innebar det at hun mente at Østberg skyldte henne penger. Hun sendte derfor brev til Østberg 31. juli 2018 og krevde å få tilbakebetalt forskuddet på kr 150 000.
- Dette er en forvrengt gjengivelse av hva jeg anførte. Jeg har aldri anført at jeg hadde «ytterligere krav mot Østberg fordi [jeg] allerede hadde innbetalt kr. 150.000,- i forskudd» Jeg sa aldri at lagmannsretten fastslo at jeg hadde ytterligere krav. Jeg sa at jeg hadde anført ytterligere krav som lagmannsretten ikke behandlet. Da mente jeg selvfølgelig ikke at lagmannsretten hadde fastslått disse kravene. Det er også feil når DfB skriver «blant annet fordi [jeg] allerede hadde innbetalt kr. 150.000 i forskudd». Forskuddet var aldri noe tema i lagmannsretten, temaet var hva adv. Østberg hadde rett til å ta seg betalt for oppdraget.
Jeg hadde da sett meg nødt til å påpeke at (1) mitt krav var ikke et erstatningskrav på bakgrunn av adv. Østbergs håndtering av prosessoppdraget, (2) jeg hadde lidd tap, og det hadde også lagmannsretten funnet – det var grunnlaget for lagmannrettens dom, (3) dersom DfB skulle legge til grunn denne anførselen fra AIG, at jeg ikke hadde lidd tap, måtte jeg få anledning til å føre bevis for mine tap, og (4) skulle retten undersøke dette spørsmålet, var det i utgangspunktet sannsynlig at retten ville finne det samme som lagmannsretten.
Kravet ble avvist av Østberg og han henviste videre til sitt forsikringsselskap, AIG Europe, som er saksøkt i denne saken. AIG avviste kravet fordi man mente det var foreldet. Det er noe uklart når dette var, men basert på datoene for øvrig korrespondanse, må ha det ha vært i tidsrommet 31. juli 2018 – 11. desember 2018.
- Kravet ble avvist av Østberg den 14.9.2018. AIG avviste kravet første gang 5.11.2018 og siste gang 26.3.2019. Begge deler ble opplyst i mitt innledningsforedrag.
Det var ytterligere korrespondanse mellom Dammann og AIG fra årsskiftet 2018-2019. I brev 11. desember 2018 fra Dammann til AIG, ble det bestridt at kravet var foreldet.
Det ble på nytt opprettholdt at kravet er foreldet i e-post fra Sven Soot i AIG den 30. januar 2019. Etter ytterligere korrespondanse opprettholdt AIG igjen avslaget i e-post 15. februar 2019. Det ble vist til tidligere anførsler om foreldelse. I tillegg ble det anført at Dammann i og med å ha mottatt kr 220 000 i erstatning for sakskostnader fra Rein Dammann, i realiteten hadde gått kr 70 000 i pluss, og at det derfor uansett ikke var grunnlag for ytterligere krav mot Østberg.
Dammann klaget på avgjørelsen fra sekretariatet, og saken ble derfor behandlet på nytt. Den 10. desember 2020 kom Finansklagenemnda Skade til at det ikke var grunnlag for kravet.
- Det er ikke riktig at Finansklagenemda Skade kom til at det ikke var grunnlag for kravet. Finansklagenemnda skrev:
«Nemnda mener denne saken reiser bevismessige spørsmål som ikke egner seg for skriftlig saksbehandling, jf. vedtektene for Finansklagenemnda pkt. 4.1 bokstav d) hvoretter en sak kan avvises fra nemndsbehandling dersom «saken ikke lar seg behandle uten at dette i særlig grad går utover klageorganets effektivitet» og lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker § 14 første ledd bokstav f). Det følger av Prop. 32 L (2015- 2016) under pkt. 10.6.1.3 at avvisningsregelen kan benyttes «der klageorganet ikke anser tvisten å være egnet for deres behandling, for eksempel på grunn av bevisspørsmål», jf. også FinKN-2017-408 og FinKN-2018-077.
(…)
Finansklagenemnda Skades konklusjon
Saken avvises.
«Saken avvises» er ikke det samme som «ikke grunnlag for kravet»
23-154738TVI-OSL/07
Dammann sendte ny forliksklage i saken 9. desember 2021 med krav om betaling av kr 150 000, denne gangen med AIG som innklaget.
Forliksrådet avholdt møte i saken 22. september 2022, og innstilte saken samme dag fordi man mente at saken var for vanskelig og lite opplyst til at det var grunnlag for å dømme i saken. I rettledningen fra forliksrådet var det på vanlig måte opplyst at det løper en frist på ett år for å ta ut stevning dersom kravet ikke skal bli foreldet.
- Saken ble ikke innstilt samme dag — 10. september 2022. Avgjørelsen ble datert 10. oktober 2022 og forkynt for meg 28. oktober 2022.
Forliksrådet opplyste ved avslutningen av møtet, at forliksrådets ville ta stilling til saken om noe tid. Jeg forlot møtet uten å vite hva utfallet ville bli.
Datoene har betydning for foreldelse.
DfB har ikke grunnlag for å påstå at forliksrådet innstilte saken samme dag.
Damman tok ut stevning 13. oktober 2023, som kom inn til Oslo tingrett 18. oktober 2023. AIG var saksøkt, og kravet var tilbakebetaling av de kr 150 000.
Tilsvar fra AIG ble inngitt 20. november 2023.
Det var berammet rettsmøte til sluttbehandling av saken etter reglene for småkravsprosess 9. januar 2024. Møtet ble utsatt på grunn av sykdom og omberammet til 13. mars 2024.
Rettsmøte til sluttbehandling ble avholdt 13. mars 2024 fra kl. 09-12. Dammann avga partsforklaring, og partene førte ellers de bevis som fremgår av rettsboken. Det ble ikke avhørt noen vitner.
Saksøkerens påstandsgrunnlag
I Borgarting lagmannsretts dom 14. februar 2018 ble advokat Østbergs salær satt til kr 162 625, samtidig som lagmannsretten fastslo at jeg hadde motkrav på minst kr 236 478, hvilket er mer enn salæret. Motkravene ble brukt til motregning og førte til frifinnelse. Ved en forglemmelse ble det ikke anlagt motsøksmål for å få dom for det overskytende beløpet. En naturlig konsekvens av dommen er likevel at advokat Østberg ikke har krav på salær for sitt arbeid i saken fordi motkravene mine er større enn hans salærkrav. De kr 150 000 som ble betalt til forskudd til ham i 2012 og 2013 må derfor tilbakebetales.
- Nei, det var ikke en forglemmelse. Dette hadde jeg forklart retten i mail av 12.3.2024 kl.7:51 under punkt 3c; og igjen i mitt innlegg i hovedforhandlingen, i historikken, under datoen 15.2.2014. (Inkurie, det skulle stått 14.2.2014) Adv. Østberg hadde tatt pant i huset mitt slik at jeg ikke hadde mulighet til å ta lån og engasjere advokat til å føre saken for meg .Eneste måten jeg kunne forsvare meg mot hans krav, var å føre saken selv. Ettersom erstatningsrett er komplisert turte jeg ikke å reise motsøksmål for å kreve full erstatning utover det jeg kunne føre til motregning mot salæret.
Det er ikke relevant at jeg mottok kr 220 000 i erstatning for sakskostnader fra Rein Dammann i hovedsaken. At Rein Dammann har betalt for mye i salær, er et rettsforhold mellom ham og meg, og er ikke noe som skal komme advokat Østberg til gode. Det er jeg som eventuelt vil bli møtt med et tilbakebetalingskrav fra Rein Dammann etter gjenåpning av dommen. Beregningen av de kr 220 000 er dessuten feil, og det stemmer ikke at beløpet ble betalt direkte til saksøker. Det ble derimot brukt til å betale et lån, og førte til et tap for meg.
- Jeg mottok aldri kr. 220.000. DfB får det til å virke som om jeg uforvarende bekreftet å ha mottatt dette beløpet. Det har jeg aldri gjort.
Kravet er ikke foreldet. Forskuddsbetalingen på kr 150 000 var klientmidler som etter advokatforskriften bare kan utbetales til klienten eller for klientens regning. Jeg protesterte på advokat Østbergs fakturaer uten opphold, og da kunne ikke han forsyne seg av klientmidlene for å betale hans fakturaer før det foreligger en rettskraftig dom for at han har rett til betaling. En slik dom foreligger ikke, tvert imot. Saksøker har aldri
23-154738TVI-OSL/07
godkjent noen utbetaling til advokat Østberg av de kr 150 000, og det antas derfor at pengene fortsatt består adskilt på hans konto. Av denne grunn må kravet anses som et tinglig krav som ikke er gjenstand for foreldelse. Dersom midlene derimot ble utbetalt fra klientkontoen, var dette et underslag som gjør at saksøker har et erstatningskrav mot advokat Østberg.
- Jeg har også anført at det ikke er sikkert at det skal anses som en fordring selv om klientmidlene ikke holdes atskilt. Jeg har vist til at dette vanligvis anses slik i forbindelse med konkursbo og dødsbo hvor hensynet til andre kreditorer kommer inn. Det er ikke tilfelle her. Dertil må retten også ta i betraktning at det ville være utilbørlig å tilkjenne adv. Østberg bedre rettigheter som følge av lovbrudd enn han ville hatt uten lovbrudet.
Dersom kravet er en fordring som foreldes, anføres det at foreldelsesfristen tidligst kan ha begynt å løpe 22. mai 2018, da lagmannsrettens dom i salærtvisten ble rettskraftig. Klientmidlene ble betrodd advokat Østberg som forskudd på salær og utlegg. Formålet med slike forskudd er at midlene skal tjene som sikkerhet for at jeg hadde midler, slik at advokat Østberg kunne få oppgjør. Denne sikkerheten ville vært illusorisk dersom Østberg skulle hatt plikt til å tilbakeføre klientmidlene så snart saksøker hadde protestert hans faktura. Derfor, da det oppstod uenighet om fakturaene, kunne saksøker ikke kreve å få mine penger tilbake før denne tvisten ble løst. En slik løsning fikk vi i og med at lagmannsrettens dom ble rettskraftig den 22. mai 2018. Jeg kunne derfor tidligst kreve pengene tilbakeført da jeg i dagene etter 22. mai 2018 kom til kunnskap om at lagmannsretten dom nå var rettskraftig.
- Nei, jeg har ikke anført at «foreldelsesfristen tidligst kan ha begynt å løpe 22. mai 2018, da lagmannsrettens dom i salærtvisten ble rettskraftig.
DfB blander sammen to forskjellige forhold.
- § 10.(Uvitenhet og andre hindringer.)
- 1. Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.
Jeg kunne ikke vite at adv. Østberg hadde tatt mine klientmidler i strid med advokatforskriften. Da løper det en tilleggsfrist på ett år fra jeg får — eller burde skaffet meg — slik kunnskap. Jeg fikk tidligst grunn til å mistenke at adv. Østberg kunne ha underslått mine klientmidler da han nektet å utlevere dem i brev av 4. september 2018. Derfor kan ettårsfristen tidligst ha begynt å løpe da jeg mottok brevet av 4. september 2018.
Men jeg anførte også at det må innfortolkes i avtalen mellom adv. Østberg og meg at formålet med å betale et forskudd som skal bero på en klientkonto, er at det skal tjene til sikkerhet for oppgjør. Det følger av dette at det ikke er meningsfullt å kreve forskuddet tilbake før det er avklart om Østberg har rett til betaling, og hvor mye. Dette ble klarlagt da lagmannsrettens dom ble rettskraftig. Men dette gjør også at jeg ikke hadde grunn til å mistenke at Østberg hadde tatt pengene før han nektet å utlevere forskuddet den 14.9.2018.
Se manus til mitt innledingsforedrag punkt 3.6.
Fristen var ikke utløpt da klagen til Finansklagenemnda ble sendt 27. mars 2019. Mens behandlingen der pågikk, skjedde ingen foreldelse, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 1. Behandlingen ble avsluttet hos Finansklagenemnda 10. desember 2020. Da forliksklagen ble tatt ut 9. desember 2021, var ettårsfristen etter foreldelsesloven § 21 nr. 2 ikke utløpt. Selv om forliksrådet innstilte saken 22. september 2022, var kravet heller ikke foreldet da stevning ble tatt ut 13. oktober 2023.
- Nei, jeg har aldri sagt at forliksrådet innstilte saken 22. september 2022. Avgjørelsen var datert 10.oktober.2022. Jeg mottok brevet 24.10.2022, hvor det stod «regnes som forkynt den 28.10.2022 selv om De skulle motta beslutningen tidligere.»
Forøvrig er disse datoene irrelevante fordi jeg meldte kravet til AIG den 18. oktober 2018, og fra da reguleres foreldelse av forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd med frist på ti år.
AIG kan ikke høres med at tilbakebetalingskravet forutsetter en forutgående tvangskraftig dom mot advokat Østberg. Det følger av advokatforskriften § 2-6 første ledd at jeg har rett til å rette krav mot AIG uten først å rette krav mot advokat Østberg. Eventuelle vilkår i forsikringsavtalen mellom AIG og Østberg med en annen løsning er ikke bindende for meg. Videre er et eventuelt krav om forutgående tvangskraftig dom mot AIG absurd, det er nettopp formålet med dette saksanlegget å få tvangskraftig dom. Hadde jeg hatt en tvangskraftig dom, ville jeg gått til namsmannen, ikke til tingretten.
Advokat Østberg har altså ingen grunn til å beholde forskuddsbetalingen på kr 150 000, kravet er ikke foreldet og kravet kan rettes direkte mot AIG. Kravet må derfor tas til følge.
Det kreves videre dekket sakskostnader i form av eget arbeid og arbeid utført av medhjelper Perez-Terron.
- DfB fortier fullstendig at jeg hadde krevet heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg for tingretten i 2015, i prosesskrift av 7.7.2015. Dette prosesskrivet står sentralt i e-poster mellom AIG og meg som DfB omtaler i dommen, og førte også til at AIG i sin tid frafalt at kravet skulle være foreldet. Likevel har DfB ikke nevnt dette prosesskrivet noe sted i hele dommen.
DfB kom til at mitt krav var foreldet. Hadde han tatt med opplysning om prosesskrivet av 7.7.2015, ville han måttet komme til et annet resultat.
DfB tar heller ikke hensyn til at mitt krav prinsipalt ikke bygger på erstatningskravene i 2015 og i lagmannsretten i 2018, men på at mine klientmidler ble stående ubrukt, ettersom Østberg aldri fikk rett til å ta seg betalt. Klientmidler er ikke en fordring i foreldelseslovens forstand, og er ikke gjenstand for foreldelse. Men hvis Østberg uberettiget tok mine klientmidler, ville jeg ha et krav som er gjenstand for foreldelse,
Jeg har aldri blitt informert om at adv. Østberg har underslått mine klientmidler og manglet derfor nødvendig kunnskap for å fremsette krav om oppfyllelse av fordringen. Da løper en tilleggsfrist på ett år fra jeg fikk grunn til å mistenke at Østberg hadde tatt mine klientmidler, jf foreldelsesloven § 10 nr. 1.
Saksøkerens påstand
1. AIG Europe S.A. NUF dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann kr 150 000 med tillegg av morarenter fra 31.08.2018 til betaling skjer.
23-154738TVI-OSL/07
2. AIG Europe S.A. NUF dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann sakens omkostninger.
Saksøktes påstandsgrunnlag
AIG anfører at det ikke er grunnlag for kravet fordi Dammann ikke har lidt noe økonomisk tap, at kravet er foreldet og uansett ikke dekningsmessig under sikkerhetsstillelsen til AIG.
Dammann ble netto tilkjent sakskostnader i hovedsaken med kr 220 000. Dette beløpet mottok hun som oppgjør fra hennes motpart i hovedsaken allerede i 2013, noe som er bekreftet av Rein Dammans advokat, advokat Jervell. Hun har altså gått kr 70 000 i pluss når man tar hensyn til forskuddsbetalingen til advokat Østberg. Det er da ikke grunnlag for kravet fordi hun ikke har lidt noe økonomisk tap.
Kravet er uansett foreldet. Det gjelder et pengekrav som omfattes av foreldelsesloven § 1, i alle fall siden Østberg overførte pengene etter 10. juli 2014 som oppgjør for salær. Foreldelsesfristen begynte senest å løpe da Østbergs oppdrag var avsluttet 10. juli 2014, som er tidspunktet for lagmannsretten siste avgjørelse i saken som advokat Østbergs oppdrag knyttet seg til. Fristen utløp dermed senest 10. juli 2017. Både da klagen til Finansklagenemnda ble sendt 27. mars 2019 og da forliksklagen ble sendt 16. mai 2019, var kravet foreldet. I alle tilfeller utløp ettårsfristen fra forliksrådets innstilling 4. desember 2019 den 4. desember 2020, som var før den nye forliksklagen ble sendt 9. desember 2021. I alle tilfeller var ettårsfristen fra den siste behandlingen i forliksrådet 22. september 2022 utløpt da stevningen ble tatt ut 13. oktober 2023.
Kravet er heller ikke dekningsmessig under sikkerhetsstillelsen til AIG. Det følger av forsikringsvilkårenes punkt 2.2 at sikkerhetsstillelsen kun dekker krav om tilbakebetaling av salær der det foreligger tvangskraftig dom eller tilsvarende. Hverken dom eller noe tilsvarende avgjørelse foreligger i saken her, og AIG kan derfor ikke ilegges noen betalingsplikt.
Saksøktes påstand
1. AIG Europe s.a. NUF frifinnes
2. AIG Europe s.a. NUF tilkjennes sakskostnader.
23-154738TVI-OSL/07
Rettens vurdering
Hva saken gjelder
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kr 150 000 som Dammann betalte i forskudd på salær til advokat Østberg i slutten av 2012 og starten av 2013. De rettslige spørsmålene som saken reiser etter partenes anførsler er om Dammann har krav på å få beløpet tilbakebetalt, om kravet er foreldet og om kravet på tilbakebetaling kan kreves dekket av advokat Østbergs forsikringsselskap, AIG, som er saksøkt i saken.
Rettens konklusjon
Retten har kommet til at Aig Europe S.a. Nuf skal frifinnes for Dammanns krav fordi kravet under alle omstendigheter er foreldet. Retten tar derfor ikke stilling til om Dammanns krav er rettmessig eller om det er dekningsmessig under sikkerhetsstillelsen til AIG.
Rettslige utgangspunkter om foreldelse
I denne saken har Dammann og advokatfirmaet Østberg hatt et kontraktsforhold knyttet til et advokatoppdrag tilbake i 2012-2013. Kravene som Dammann har fremmet i denne saken, gjelder krav om tilbakebetaling som følge av mangler ved dette advokatoppdraget som en oppfølgning av premissene i lagmannsrettens dom 2. februar 2018. Høyesterett har i HR-2019-2034-A fastslått at det er foreldelsesloven § 3 som regulerer foreldelsesfristens utgangspunkt når kravet har sin bakgrunn i avtalen om advokatbistand, se avsnitt 45.
- Høyesteretts avgjørelse i HR-2019-2034-A handlet ikke om ubrukte klientmidler.
Mitt krav gjaldt tilbakeføring av ubrukte klientmidler. Men selv om mitt krav skulle omtolkes til å gjelde erstatninger som følge av mangler ved adv. Østbergs håndtering av oppdraget, så krevet jeg heving av avtalen den 7.7.2015, i god tid før treårsfristen etter foreldelseslovens § 3.
Hvis Østberg hadde underslått klientmidlene, krevde jeg erstatning for underlslaget. Det er helt feil når DfB skriver at mitt krav skulle være «som følge av mangler ved advokatoppdraget», og det er også feil at det skulle være «en oppfølging av lagmannsrettens dom».
I tingretten i 2015 og i lagmannsretten i 2018 var det Adv. Østberg som hadde anlagt sak og krevde dom for at han hadde rett til betaling, men tapte. Etter lagmannsrettens dom skrev Advokatbladet om saken: «Advokatfirma fikk 0 i salær». Se vedlegg/trykk her.
Adv. Østberg fikk ikke rett til betaling. Dermed skulle mine klientmidler ha blitt stående ubrukt på min klientkonto hos adv. Østberg.
Foreldelsesfristen er dermed 3 år, og fristen starter å løpe fra det tidspunktet fordringshaveren tidligst kunne kreve oppfyllelse, se foreldelsesloven § 2 og § 3 nr. 1. I foreldelsesloven § 3 nr. 2 er det presisert at for krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dag da misligholdet inntrer. Dette er bare en presisering av hovedregelen i § 3 nr. 1, nemlig at fristen begynner å løpe fra det tidspunktet man tidligst kan kreve oppfyllelse.
- Misligholdet skjedde i 2013. Mitt krav om heving av avtalen for tingretten den 7.7.2015, er innenfor fristen på tre år. Derfor har jeg avbrutt denne foreldelsen. Uansett er tilbakebetaling av ubrukte klientmidler et annet krav som ikke foreldes etter foreldelsesloven.
I rådgivningsforhold, som ved advokatbistand, kan det skje at tapet oppstår først på et senere tidspunkt fordi det først da viste seg at rådene var feil eller mangelfulle. I slike tilfeller begynner foreldelsesfristen i § 3 først å løpe når virkningen av det ansvarsbetingende forholdet inntrer. Virkningen kan ikke sies å ha inntrådt før det objektivt sett har oppstått et tap eller er på det rene at tap vil oppstå, se HR-2019-2034-A avsnitt 53.
- Dette endrer ikke saken. Jeg krevde heving av avtalen i 2015, godt innenfor fristen etter § 3 uansett når denne begynte å løpe.
Dersom fordringshaveren har manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer likevel foreldelse tidligst ett år etter den dagen man fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap, se § 10 nr. 1.
23-154738TVI-OSL/07
Hadde fristen etter foreldelsesloven § 3 utløpt da fristavbrudd skjedde?
Klientforholdet mellom Dammann og advokat Østberg ble avsluttet ved hennes e-post 22. mars 2013. Dette var i etterkant av hovedforhandling i tingretten. Siste avgjørelse i saken som advokat Østbergs bistand knytter seg til, er lagmannsrettens kjennelse 10. juli 2014. På dette tidspunktet var advokatoppdraget avsluttet og resultatet av hans bistand klart.
- Avgjørelsen 10. juli 2014 ble anket av R. Dammann, og ble først rettskraftig 28. oktober 2014. DfB skriver at jeg hadde nødvendig kunnskap om fordringen. Men DfB tar feil av hvilken kunnskap og hvilken fordring som har betydning. Den fordringen og den kunnskapen som dommeren skriver om her, var grunnen til at jeg nektet å betale adv. Østbergs faktura og reiste krav om heving av avtalen for tingretten i prosesskriv av 7.7.2015. Da var fristen ikke utløpt.
Fra dette tidspunktet hadde Østberg anledning til å kreve oppfyllelse av kravet mot advokat Østberg dersom hun mente at hans bistand var så mangelfull at den ikke ga rett på salær. Tapet var ikke avhengig av en etterfølgende utvikling, saken var ferdig behandlet 10. juli 2014. Foreldelsesfristen etter § 3 begynte derfor å løpe senest den 10. juli 2014.
- DfB mener åpenbart «Fra dette tidspunktet hadde Dammann (ikke Østberg) anlending …»
- DfB ignorerer at klientmidler ikke er gjenstand for foreldelse. Da er det ingen foreldelsesfrist. Saken gjelder utbetaling av klientmidler, ikke om erstatning for tap ved mangelfull bistand. Krav om erstatning for følger av mangelfull bistand er et annet krav, og foreldelse av dette kravet ble avbrutt ved prosesskrift av 7.7.2015. Hvis Østberg på noe tidspunkt ikke lenger holdt mine klientmidler atskilt fra egne midler, har jeg anført tilleggsfristen etter foreldelsesloven § 10.
Dammann avbrøt foreldelsesfristen første gang da hun klaget inn AIG til Finansklagenemnda 27. mars 2019, jf. foreldelsesloven § 16 nr. 2 bokstav a. Fristen utløp imidlertid senest 10. juli 2017, og kravet var dermed kravet foreldet. Kravet var da også foreldet da Dammann sendte inn forliksklage 16. mai 2019 med advokat Østberg som innklaget.
Etter dette mener retten at kravet var foreldet da fristen ble avbrutt første gang 27. mars 2019. Dammann har derfor tapt sin rett til oppfyllelse av et eventuelt krav, jf. foreldelsesloven § 24 nr. 1.
- DfB underslår igjen mitt prosesskriv av 7.7.2015. Jeg avbrøt foreldelse første gang da jeg krevde heving av avtalen i prosesskriv av 7.7.2015 til Oslo tingrett. Når kravet først er fremsatt for en domstol i tide, foreldes ikke kravet så lenge rettsbehandlingen pågår. I dette tilfellet, pågikk rettsbehandlingen til lagmannsrettens dom ble rettskraftig i 22. mai 2018. Deretter har jeg ytterligere ett års frist, se foreldelsesloven § 21. Denne fristen var ikke utløpt da jeg meldte kravet til AIG 18.10.2018. Etter at kravet var meldt til AIG består kravet i inntil 10 år, se forsikringsavtaleloven § 8-6. Heller ikke da jeg tok ut stevning mot AIG i 2023, var fristen i forsikringsavtaleloven § 8-6 utløpt.
Løp det en tilleggsfrist?
Dammann har ikke anført at det løper noen tilleggsfrist, og det er heller ikke grunnlag for å beregne noen tilleggsfrist etter § 10 i saken.
- Jo, jeg påberopte tilleggsfristen etter § 10, men da for det tilfelle at klientmidlene skulle ha opphørt å være et tingsrettslig krav, som forklart ovenfor. Se i vedlegg 2, Mitt Innledningsforedrag, punkt 3.6 hvor jeg sier:
«Dersom fristen løper fra en begivenhet jeg manglet nødvendig kunnskap om, løper en frist på ett år fra jeg fikk nødvendig kunnskap, jf § 10 første ledd».
«Hvis adv. Østberg har underslått mine klientmidler, har jeg ennå idag ikke fått vite dette. Skulle retten legge til grunn at klientmidlene ble tatt ut av klientkontoen på et tidlig tidspunkt, var uttaket ikke synlig for meg, og jeg hadde ikke grunn til å undersøke dette før adv. Østberg i brev av 14.9.2018 avslo å tilbakeføre klientmidlene. Da kan ett-årsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd, tidligst ha løpt fra 14.9.2018».
I mail til retten den 11.3.2024 kl.15:12 informerte jeg retten om det samme som jeg anførte i mitt foredrag. I eposten har punktet nummer 2.6, ikke 3.6. DfB har således fått mine anførsler både muntlig og skriftlig, men utelater dem fullstendig i dommen.
Dammann hadde den nødvendige kunnskapen både om skyldneren og de forholdene hun anfører som grunnlag for tilbakebetaling senest fra 10. juli 2014. Det løper da ingen tilleggsfrist.
- Nei, jeg hadde ikke kunnskap om at Østberg skulle ha tatt mine klientmidler.
For at adv. Østberg skulle ha rett til å ta disse klientmidlene, måtte jeg ha godkjent hans faktura og det gjorde jeg aldri. Hvis han hadde tatt mine klientmidler var det i strid med Advokatforskriften og jeg hadde grunn til å tro at mine klientmidler ble behandlet slik Advokatforskriften krever.
Det løper ingen tilleggsfrist fra lagmannsrettens dom 2. februar 2018. Dette innebar kun en konstatering av det Dammann kunne fått avklart allerede fra 10. juli 2014. Størrelsen på hennes krav må ikke være fastlagt for at fristen skal begynne å løpe, se HR-2019-2034-A avsnitt 53. For helhetens skyld nevner retten at hun likevel kunne benytte sine innsigelser til betalingen (prisavslagene) og erstatningskravet mot Østbergs krav om betaling fordi dette var konnekse motkrav som etter sikker rett kan brukes til motregning selv om det er foreldet. Retten kan heller ikke se at advokatfirmaet Østberg anførte at Dammanns motkrav var foreldet.
- Jeg påberopte meg ikke tilleggsfrist fra lagmannsrettens dom 2. februar 2018. Jeg påberopt meg tilleggsfrist fra jeg fikk grunn til å mistenke at adv. Østberg ikke holdt mine klientmidler atskilt fra andre klientmidler slik advokatforskriften krever. Dette var 14.9.2018, da han nektet å utbetale forskuddet og viste til sitt forsikringsselskap.
23-154738TVI-OSL/07
Var Dammanns krav et tingling krav som ikke var gjenstand for foreldelse?
Dammann har anført at forskuddet hun betalte til advokat Østberg i 2012 og 2013, var ment som en sikkerhetsstillelse for betaling av salær. Det følger av advokatforskriften § 3-1 at advokater plikter å holde slike midler atskilt fra øvrige midler. Dammann har anført at beløpet derfor skal være i behold, atskilt, hos advokat Østberg, og at kravet dermed er et tinglig krav på vindikasjon som ikke er gjenstand for foreldelse.
Det har vært diskutert i juridisk teori om betrodde midler som skyldneren plikter å holde atskilt, og hvor dette faktisk er gjort, er et tinglig krav som ikke er gjenstand for foreldelse fordi det ikke er en «fordring», jf. foreldelsesloven § 1. Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes – dersom de i tilstrekkelig grad er holdt adskilt fra øvrige midler. Det finnes imidlertid ikke rettspraksis som avklarer spørsmålet.
- DfB erkjenner at «Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes». Teori og rådende synspunkter i faglitteraturen er også rettskilder.
I vår sak er det klart at midlene ikke er holdt atskilt, og problemstillingen kommer ikke på spissen. Det ble opplyst fra advokatfullmektig Neraker at advokat Østberg fikk utbetalt midlene fra klientkontoen etter avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett 10. juli 2014. I denne avgjørelsen ble Dammann netto tilkjent kr 220 000 i salær fra Rein Dammann. Dette beløpet har advokat Jervell tidligere opplyst til AIG at ble betalt direkte til Dammann, og etter det opplyste ble da forskuddet på kr 150 000 overført til advokat Østberg til å dekke hans salær.
- Jo, problemstillingen kommer «på spissen» fordi jeg ikke hadde kunnskap om fordringen som oppstod ved at adv.Østberg underslo mine klientmidler, og da løper det en tilleggsfrist fra jeg fikk slik kunnskap. Se mitt innledningsforedrag punkt 3.6 siste avsnitt.
Verken AIG eller adv. Østberg har informert meg om dette. Adv. Neraker har ikke opplyst dette i saksforberedelsene. Adv. Nerakers opplysning har ikke nådd meg før jeg leste den i dommen.
Adv. Østberg må ha tatt midlene, ikke «fått utbetalt».
Beløpet 220.000 er vitterlig feil, og adv. Jervell har neppe oppgitt dette tallet. Størstedelen av det beløpet R. Dammann pliktet å betale, ca. 120.000,- av 137.010,-, ble ikke innbetalt til min bankkonto, men til Innovasjon Norge.
Det er heller ingen naturlig sammenheng: Lagmannsrettens og høyesteretts avgjørelser i 2013/14 ga ikke adv. Østberg rett til å ta mine klientmidler. Avgjørelsene har slutninger som angir «Rein Dammann betaler til Turid Heidi Dammann …» aldri «… betaler til adv. Østberg».
Beløpet på kr 150 000 var fra dette tidspunktet ikke lenger holdt adskilt fra øvrige midler, og ville bli foreldet på vanlig måte etter § 3. Anførselen fører derfor ikke frem.
- Feil: Her skulle DfB ha vurdert mine anførsler opp mot foreldelsesloven § 10. I stedet kommer nedenstående påfunn.
Retten finner grunn til å bemerke at det dessuten fremstår mest sannsynlig at denne overføringen var avtalt mellom advokat Østberg og Dammann. Saken er riktignok svært sparsommelig opplyst på dette punktet, og det er ikke lagt frem noen form for skriftlig dokumentasjon. Men da overføringen på kr 220 000 skjedde direkte til Dammann, og ikke direkte til advokat Østberg, fremstår det usannsynlig at det ikke var noen dialog mellom Dammann og advokat Østberg om hva som skulle skje med forskuddsbetalingen på kr 150 000. Retten mener derfor det er sannsynliggjort at pengene på dette tidspunktet ble overført til advokat Østberg som oppgjør for hans arbeid i saken så langt. Det er da ikke grunnlag for noe erstatningskrav for eventuell urettmessig overføring av klientmidler, som antakelig uansett også er foreldet.
- Dette er helt feil. Det er uforståelig at DfB kan finne opp en slik avtale etter det jeg fortalte under hovedforhandlingen om hvordan adv. Østberg hadde stått og rotet under prosedyren, unlatt å føre mine bevis og unnlat å føre mine erstatningskrav som vi hadde forberedt i saken.
Ingen av partene har anført noen slik avtale, og jeg har ikke hatt anledning til å imøtegå dette. Her handler dommeren i strid med tvisteloven § 11-1 (3) som lyder slik:
«Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 annet ledd»
DfB vet at jeg hadde store erstatningskrav mot adv. Østberg. Det er helt normalt da å holde tilbake betaling eller å gjøre motregning. Da er det overhode ikke sannsynlig at jeg gjorde noen avtale med adv. Østberg om at han kunne bruke mine klientmidler til å dekke hans faktura som jeg bestred.
Den vurderingen som DfB gjør her, tyder på at DfB har et fundamentalt feil bilde av hele saken. Dette forsterkes av at han skriver «for hans arbeid så langt», som om DfB har glemt at det ikke kunne være tale om noen fortsettelse av Østbergs arbeide.
Teorien om en slik avtale blir ytterligere usannsynlig i lys av at hvis det hadde foreligget en slik avtale, ville adv. Østberg hatt all grunn til å anføre denne avtalen både for advokatforeningens disiplinærutvalg i 2014, for tingretten i 2015, for lagmannsretten i 2018, i anken til Høyesterett samme år, og for forliksrådet i 2019, men adv. Østberg gjorde ingen av delene. Det kan ikke finnes noen annen forklaring på dette, enn at det ikke eksisterte noen slik avtale.
Er kravet likevel ikke foreldet på grunn av forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd?
Dammann har videre anført at kravet ikke er foreldet fordi dette følger av forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd.
Et inngangsvilkår for at bestemmelsen skal komme til anvendelse er imidlertid at kravet er meldt til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen er utløpt. Retten har kommet til at
23-154738TVI-OSL/07
foreldelsesfristen var utløpt da kravet ble meldt, og bestemmelsen får derfor ikke anvendelse. Anførselen fører ikke frem.
- DfB tar feil. Som redegjort for over, var mitt krav ikke foreldet da jeg meldte kravet til AIG den 18.10.2018, og bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 8-6 får anvendelse.
Ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 andre ledd var uansett utløpt da stevningen tatt ut
Uten at det er nødvendig for resultatet, vil retten også bemerke at kravet, dersom det ikke allerede skulle ha vært foreldet før forliksklagen 9. desember 2021, i alle tilfeller ble foreldet senest ett år etter behandlingen ble innstilt av forliksrådet 22. september 2022, jf. tvisteloven § 18-3 andre ledd. Fristen utløp derfor 22. september 2023. Da stevningen ble tatt ut 13. oktober 2023, var fristen utløpt.
- Dette er feil.
Tvisteloven § 18-3 annet ledd lyder slik:
Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.
Men jeg avbrøt ikke foreldelse ved forliksklage. Foreldelse var allerede avbrutt ved prosesskriv av 7.7.2015 og ved å melde kravet til AIG den 18. oktober 2018. Høyesterett har fastsatt at det er forskjell på avbrytelse av foreldelse og opprettholdelse av avbrytelsen.
Uansett er mitt krav er i behold etter forsikringsavtaleloven § 8-6. Forsikringsavtaleloven § 8-6 har forrang foran tvisteloven § 18-3, ettersom forsikringsavtaleloven er den mest spesialiserte av dem.
Det er heller ikke riktig at behandlingen i forliksrådet ble innstilt 22. september 2022, men 10. oktober 2022, og avgjørelsen ble forkynt 28.10.2022.
Konklusjon
Et eventuelt krav Dammann måtte ha mot AIG for tilbakebetaling av kr 150 000 i midler som ble betalt i forskudd til advokat Østberg er foreldet. AIG skal derfor frifinnes.
Sakskostnader
AIG har vunnet saken og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. I saker som behandles etter reglene for småkravsprosess kan det bare gis erstatning med inntil 20 % av sakens tvistesum, likevel alltid med inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 50 000, se tvisteloven § 10-5 andre ledd.
Neraker har lagt frem en kostnadsoppgave som viser at det er brukt til sammen 25 timer med en timespris på kr 2 200 eksklusiv merverdiavgift, som gir en totalkostnad på kr 55 000. Som følge av begrensningen § 10-5 andre ledd er kravet begrenset til kr 30 000, som utgjør 20 % av tvistesummen.
Retten mener at kravet er rimelig og nødvendig og tar det til følge.
23-154738TVI-OSL/07
DOMSSLUTNING
-
-
- Aig Europe S.a. NUF frifinnes.
- Turid Heidi Dammann dømmes til å betale kr 30 000 i sakskostnader Aig Europe S.a. NUF innen 14 dager fra dommen er forkynt.
-
Retten hevet
Håvard Berntzen
Veiledning om anke i sivile saker vedlegges.
23-154738TVI-OSL/07
0 kommentarer til «Er dette korrupsjon? En dom basert på fortielser, forvrengninger og antakelser»