Hva skal vi med Finansklagenemda? Når prinsippene leker tit-tei

I de årene marerittet har vart, har jeg rett som det er støtt på noe som heter prinsipper. 

Det underlige er hvordan disse prinsippene leker Tit-tei. Dersom et prinsipp tjener til å vri en sak i gunstig retning for sterke parter som forsikringsselskaper, advokatkontorer og lignende, da dukker prinsippet opp i deres brever, Tit-tit! Med harmdirrende finger påpekes prinsippet, og domstolene tar det oftest til følge.

Men dersom et prinsipp taler til ugunst for den sterke part — Vips! Borte!

Selv om den svake part fortvilet piper om at her er et viktig prinsipp fullstendig uteglemt, drukner pipet i domstolenes øredøvende nonchalanse, og det er ikke spor av prinsippet i dommen som faller.

Prinsipper har fine navn, gjerne på latin: Stare DecisisPresedens.

Et viktig prinsipp heter finalitetsprinsippet: Har domstolene først fastsatt noe, skal det ligge fast. Det skal tungtveiende grunner til for å gjenåpne et spørsmål som er rettskraftig avgjort, og slik gjenåpning kan selvsagt kun gjøres gjennom domstolene.

Men det er også noe annet som stadig roper Tit-tit! … Borte!

Rett som det er blir vi som ikke er advokatspesialister, fortalt Åhå, nei! Det er forskjell på det, må vite! Erstatning er slett ikke det samme som oppreisning! Erstatning er da slett ikke det samme som tilbakebetaling! Nei, salærnedsettelse er noe heeelt annet enn erstatning! Men når det passer, er det ikke så nøye.


Jeg har klaget inn selskapet AIG for Finansklagenemnda. AIG har stilt sikkerhet for adv. Østberg, og jeg har fått medhold i Borgarting Lagmannsrett for at jeg har gyldige erstatningskrav mot adv. Østberg, men adv. Østberg nekter å betale, og AIG nekter også. Nå har Finansklagenemndas sekretariat behandlet min klage.

De har:

  • Sett bort fra innholdet i Borgargting Lagmannsretts dom,
  • Tatt feil av hvem en forsikringsavtale sikrer,
  • Hengitt seg til ordkløveri der det skal være forskjell på “salærnedsettelse” og “erstatning”, og
  • Lest mine brev feil for å få det til at jeg kun har bedt om tilbakebetaling av salær, ikke erstatning.

Så hendig! For forsikringsselskapet har et punkt i sine forsikringsvilkår:
“… dekker ikke … tilbakebetaling av salær”. Dermed går de tilsynelatende klar av advokatforskriften som pålegger advokater å stille “sikkerhet” som skal dekke “erstatningsansvar”.

Men la meg gå gjennom dette punktvis. Og før jeg beskriver hva det var Borgarting Lagmannsrett tok stilling til og hva de da bestemte, må jeg si noen ord om akonto-betalinger.

Adv. Østberg hadde vært min advokat i en sak, og underveis hadde adv. Østberg sendt meg “akonto-fakturaer” på tilsammen kr. 150.000,- inklusive mva.

En akonto-betaling er en form for forskudd. Altså noe som betales på forhånd, før advokatens tjenester er ydet. Da ligger det i fremtiden å vite hva sluttregningen vil komme på. Derfor kan det hende, når endelig avregning foreligger, at det er betalt for meget akonto, eller for lite. Da skal sluttfakturaen vise dette.

Ved en vanlig faktura, dersom også kunden aksepterer den, er man ferdig med de forhold som gjøres opp i denne fakturaen. Neste faktura vil ikke nevne de oppgjorte forhold. Bare se på din strømregning for en periode. Den nevner ikke hva du skyldte for forbruket i forrige periode. Men en akonto-faktura er ikke noe oppgjør. Når avregningsfakturaen kommer, inneholder den hele regnestykket over hva partene har ydet så langt, og angir så differansen “med to streker under”.

Det er denne avregningsfakturaen jeg ikke hadde akseptert. Det betyr at jeg ikke bare protesterte på restbetalingen. Jeg protesterte på avregningen. Dermed var det også hele regningen som var tema for domstolene.

Et akontobeløp er fortsatt kundens eiendom, og advokaten plikter å behandle disse pengene deretter. I advokatforskriften heter det:

§ 3-1.Oppbevaring og forvaltning av betrodde midler (klientmidler)
En advokat plikter å holde betrodde midler (klientmidler) atskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær. (…)
(Min utheving)

Det fremgår av dette at det er jeg som må anses som eier av midler som er betalt som forskudd. De skal holdes adskilt fra midler som “ikke tilhører klienten.”

Etter at adv. Østberg hadde utført sitt oppdrag, sendte han faktura for tilsammen kr. 606.501,-. Men etter runder i retten bestemte Borgarting Lagmannsrett at salæret skulle settes ned med kr. 307.500,-, altså til kr. 298.501,-. Videre bestemte lagmannsretten at jeg hadde krav på erstatninger på i hvertfall kr. 372.354,-. Dermed var det ingen ting igjen av adv. Østbergs krav. Jeg ble frikjent for hans krav om å betale.

Jeg hadde ikke reist motsøksmål for domstolene, jeg hadde kun gjort en motregningsinnsigelse. Derfor ble ikke domsslutningen at adv. Østberg skulle betale overskytende erstatning til meg, kun at adv. Østbergs krav på 606.501,- var bortfalt.

Etter det mente jeg at jeg hadde betalt for meget i forskudd og krevde å få tilbake det overskytende. Advokat Østberg nektet å betale – uten begrunnelse – og henviste til sitt forsikringsselskap. Forsikringsselskapet kom med en rekke utflukter som jeg tilbakeviste. Men til slutt fastholdt forsikringsselskapet sitt avslag uten nye begrunnelser og uten å påvise noen feil ved min tilbakevisning av deres utflukter.

Jeg klaget forsikringsselskapet inn for Finansklagenemnda. Jeg fikk svar fra nemndas sekretariat. Jeg skrev tilbake at jeg ikke var enig i sekretariatets avgjørelse, og nå skal saken visstnok bli behandlet i selve nemnda.

Forsikringsselskapet hadde begrunnet sitt avslag med at jeg ikke hadde dokumentert noe tap. Dokumentere tap er nødvendig når man krever erstatning. Jeg hadde selvsagt dokumentert en rekke tap i lagmannsretten, ellers ville ikke lagmannsretten ha godtatt mine motregningsinnsigelser. Men forsikringsselskapet mente at i den opprinnelige saken, der adv. Østberg hadde vært min prosessfullmektig, hadde retten dømt min motpart til å betale sakskostnader med mer enn de kr. 150.000,- jeg hadde betalt til adv. Østberg. Derfor skulle det ikke ha vært noe tap for meg å betale kr. 150.000,- til adv. Østberg.

Men erstatningsspørsmålet var jo avgjort av lagmannsretten! Det hadde vært omfattende dokumentasjon av mine tap i lagmannsretten! Hvor ble det av finalitetsprinsippet her? – Borte!

Hva sier så Finansklagenemndas sekretariat til dette?

Først sier de at saken fremstår som uoversiktlig. Så uoversiktlig at kanskje saken burde avvises i Finansklagenemnda og overlates til domstolene.

Dernest skriver de:

Selskapets ansvar avhenger av de til enhver tid gjeldende vilkår som er tilknyttet den aktuelle forsikringsavtalen som er inngått med selskapet. (…) Hva gjelder et evt. ansvar for selskapet under ansvarsforsikringen, vil sekretariatet kort bemerke at “Ansvar for å tilbakeføre salær” er unntatt dekning, jf. vilkårenes pkt. 4.3.11.

Og lenger nede, under behandling av sikkerhetsstillelse, skriver de

Sekretariatet finner her grunn til å peke på at krav om prisavslag rettslig sett er noe annet enn et erstatningskrav, selv om de kan ha mange likhetstrekk og tidvis også overlappe hverandre. Mens et prisavslag er et krav om redusert vederlag som følge av at en tjeneste eller en vare ikke er fullgod, betinger et erstatningskrav at den mangelfulle varen eller tjenesten har påført deg et økonomisk tap.

Oisann! Ganske riktig, i forsikringsvilkårene står det:

4.3. Hva forsikringen ikke omfatter (unntak)
Forsikringen omfatter ikke:
(…)
4.3.11. Ansvar for å tilbakeføre salær, godtgjørelse eller provisjon.

Men stopp en halv… Her er det flere ting vi må skille mellom: Det er forskell på ansvarsforsikring og sikkerhetstillelse. Adv. Østberg har avtale med AIG om begge deler. Men så er det også forskjell på hvem disse greiene skal sikre. Hvem er det ansvarsforsikringen skal sikre? Og hva med sikkerhetsstillelsen?

Mens advokat Østberg’s forsikring sikrer adv. Østberg, skal sikkerhetsstillelse sikre den skadelidte klient – meg.

Skillet er hårfint: Skulle adv. Østberg begå slike tabber at han blir skyldig et erstatningsbeløp, vil hans forsikring skjerme ham mot ruin. Forsikringsselskapet tar tapet, minus en egenandel, som adv. Østberg må bære. På den annen side, i tilfelle advokaten ikke kan eller vil betale, er skadelidte sikret oppgjør fra selskapet som stiller sikkerhet.

Altså, dersom adv. Østberg ikke kan eller vil betale det han skylder meg, skal jeg kunne få oppgjør hos selskapet som stiller sikkerhet. Etterpå kan selskapet gå på adv. Østberg og få dekket sitt utlegg.

Det er altså adv. Østbergs forsikring som ikke dekker tilbakebetaling av salær. Da må adv. Østberg selv bære tapet av salær, om han taper salæret. Det betyr ikke at ikke jeg har rett til å få tilbake for meget betalt akonto!

Hvis forsikringen er en sak mellom forsikringsselskapet og adv. Østberg, er forsikringsvilkåret er irrelevant i min sak! Ansvarsforsikringen er til for å sikre adv. Østberg, ikke for å sikre meg! Det er sikkerhetsstillelsen som er den relevante ordningen. Hvorfor er ikke denne forskjellen mellom advokatens ansvarsforsikring, på den ene siden, og sikkerhetsstillelsen, på den andre, fremme i sekretariatets behandling? Sekretariatet omtaler skillet mellom forsikring og sikkerhet, men de klarer likevel ikke å se det som er relevant!

–Borte!

Som sikkerhesstiller, kan ikke AIG sette vilkår som er dårligere for meg enn det som advokatforskriften krever. Om sikkerhetstillelsen heter det i advokatforskriften:

§ 2-3.Hva sikkerheten dekker
Sikkerheten dekker erstatningsansvar advokaten pådrar seg ved utøvelsen av advokatvirksomheten. (…)

Finansklagenemnda skriver da:

Som det fremgår av gjennomgangen over, er det noen begrensninger i sikkerhetsstillelsen som må vurderes. Det heter at den dekker erstatningsansvar advokaten pådrar seg, og at et element i dette kan være tilbakebetaling av salær. For det siste stiller vilkårene et krav om at det må foreligge en tvangskraftig beslutning eller dom.

Oisann! Her kom enda en distinksjon:

Det hjelper altså ikke om jeg har et gyldig erstatningskrav, jeg må også ha en tvangskraftig dom! Og lagmannsrettens dom er kanskje ikke tvangskraftig, selv om den er rettskraftig.

Husk at jeg er ikke jurist, så ta dette med en klype salt: Jeg tror at lagmannsrettens dom ikke er tvangskraftig fordi det står ikke i slutningen at adv. Østberg skal betale kr. 150.000,- til meg.

Det var jo ikke et tema i rettssaken hvordan dette med akonto og avregning skal fungere. Temaet var avregningens innhold: Hvor mye hadde adv. Østberg rett til å få betalt? adv. Østberg mente kr. 606.001,-, jeg mente kr. 0,-.

Dersom adv. Østberg hadde hatt rett, ville avregningen sett slik ut: adv. Østberg har til gode kr. 606.001,-, det foreligger kr. 150.000,- på klientkonto, innbetalt akonto, og da må jeg innbetale ytterligere kr. 456.001,-. Hvorpå adv. Østberg kan overta både akonto-beløpet og de kr. 456.001,- når jeg betaler dem.

Men lagmannsretten ga meg rett, og da ser avregningen slik ut: adv. Østberg har til gode kr. 0,-; det foreligger kr. 150.000,- på klientkonto, som da må utbetales til meg.

Og så tryner det altså på at dommen ikke har den nødvendig tvangskraft – om jeg har forstått dette riktig.

Men stopp en halv igjen!

Hva skal vi med en Finansklagenemnd dersom jeg har en tvangskraftig dom? Hvis jeg har en tvangskraftig dom, kan jeg ta den til Namsmannen og få dommen iverksatt med politimakt og tvang.

Finansklagenemnda skal være et utenomrettslig, lavterskel tvisteløsningsorgan. Man skal altså kunne gå til Finansklagenemnda uten først å ha gått til domstolene. I min sak foreligger det en dom allerede, men den fastlegger kun avregningens innhold. Nå er spørsmålet om advokater må tilbakebetale overskytende akontobeløp og andre klientmidler når en sak er over.

I advokatforskriften heter det videre om sikkerheten:

§ 2-6.Nærmere krav til sikkerheten
Skadelidte kan kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å rette krav mot advokaten.
Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser advokaten selv har i forholdet til skadelidte.
(…)

Her står det ingen ting om “tvangskraftig dom”. Det er heller ikke så rart. Alle kan vegre seg mot å betale inntil det foreligger en tvangskraftig dom. Skulle jeg banke på din dør og kreve deg for et par millioner, kan du alltid si nei. Det spørs om jeg har gode grunner for mitt krav. Dersom jeg har gode grunner for mitt krav, men du ikke er enig, så kan jeg ta mitt krav til domstolene. Nekter du fortsatt, risikerer du å måtte dekke mine sakskostnader i tillegg.

Når forsikringsselskapet tar inn i vilkårene for sikkerhetsstillelsen at de kun dekker erstatning som det foreligger en tvangskraftig dom for, betyr det, oversatt til godt norsk: Vi vil av prinsipp aldri godta noe krav. Vi vil alltid nekte, uansett hvor gode grunner kravstilleren har, inntil det foreligger en tvangskraftig dom.

Så selv når de forstår at de har urett, vil de nekte, mot bedre vitende. De vil ikke gi seg før like før jeg henter Namsmannen!

Det finnes en særlig grunn til at sikkerhetsstilleren står i en klemme i denne type saker: Selskapet har ikke eierskap til spørsmålet slik du ville hatt om jeg rettet et krav mot deg. Meningen med sikkerhetsstillelse er at den skal tjene som sikkerhet i det tilfelle at advokaten er konkurs, ikke har midler å betale med, ei heller midler som en namsmann kan ta beslag i. Men så har lovgiver kludret det hele til ved å bestemme at jeg ikke trenger først å rette mine krav mot advokaten, jeg kan rette kravet direkte mot sikkerhetsstilleren. Samtidig får ikke sikkerhetsstilleren forsvare seg mot kravet etter egen forståelse av saken, selskapet kan kun fremsette de innvendinger som advokaten selv gjør. Dette er trolig fordi til syvende og sist er det advokaten som vil sitte med regningen – med mindre han er konkurs. For etter at sikkerhetsstilleren har betalt til meg, kan de snu seg og kreve pengene av adv. Østberg.

Men selskapet har ingen plikt til å fremsette de innvendinger som advokaten selv fremsetter, dersom de er helt hinsides. Selskapet har heller ikke plikt til å avvise alle krav inntil det foreligger en tvangskraftig dom. Selskapet har full mulighet til å betale ut til meg, deretter saksøke den gjenstridige adv. Østberg. Dersom selskapet forstår hvor håpløs adv. Østbergs betalingsnektelse er, kan de også regne med å vinne en regressak mot adv. Østberg. Adv. Østberg vil ha grunn til å gi seg om han ikke ønsker å måtte betale selskapets saksomkostninger i tillegg.

Så hva er da Finansklagenemndas rolle her? Hva skal vi med en Finansklagenemnd?

Som allerede nevnt, denne nemnda skulle være en utenomrettslig, lavterskel tvisteløsningsorgan. AIG har ikke plikt til å rette seg etter nemndas avgjørelser. Nemndas oppgave er å si hva de tror er rett løsning i saken. Erfaringsvis pleier selskapene å rette seg etter det, og dermed blir mange rettssaker spart. Men dersom selskapet er helt uenig med nemnda, kan de fortsatt nekte, og jeg vil måtte ta saken til domstolene.

Legg merke til snurrepipperiene som her kan melde seg ved en bokstavelig tolkning av vilkårene: Skulle jeg ta saken til retten for å få en tvangskraftig dom, og retten skulle ta selskapets vilkår bokstavelig, ville retten kunne si at de ikke kan dømme selskapet til å betale, for selskapet hadde rett til å motsette seg å betale så lenge det ikke forelå noen tvangskraftig dom! Alle er vel enige i at det ville vært absurd? Men på samme måte må også Finansklagenemnda se bort fra dette med tvangskraftig dom, og heller uttale seg om hva som er rett løsning i saken.

Men i stedet for å peke på hva som ville være en riktig løsning, har vi en Finansklagenemnd som klamrer seg til hvert halmstrå det kan finne for å slippe å uttale seg mot selskapet. Nemndas sekretariat skriver:

Selskapet synes utelukkende å ha vurdert kravet fra klager ut fra at dette er et krav om tilbakebetaling av salær. Det er også slik saken er anlagt for Finansklagenemnda. Klager har i brev av 18.06.20 med kommentarer til selskapets innlegg, skrevet følgende: «Lagmannsretten har regulert oppgjøret mellom adv. Østberg og meg og satt adv. Østbergs krav til null. Mitt nåværende krav mot AIG er ikke et nytt erstatningskrav men et krav om tilbakebetaling av et forskudd for å virkeliggjøre denne nullen.»

Her har nemnda oversett to ting: Konteksten, og ordet “nytt”. Konteksten står der i sitatet: “Lagmannsretten har regulert oppgjøret“. Jeg pekte da på at mitt krav var det samme som i lagmannsrettens beslutning – Jeg fremsatte ikke noe NYTT krav. Mitt krav var oppfyllelse av lagmannsrettens dom!

Hvis jeg ikke får tilbake innbetalt forskudd, ville jeg ikke ha fått erstatningen.

Det er underlig hvordan denne forskjellen mellom “erstatning” og “salærnedsettelse” dukker opp i det ene øyeblikket, og i det neste er det borte.

Advokat Østberg har forsvart seg – usant – med at det ikke var dokumentert noe tap. Hadde det vært sant, kunne det vært et gyldig forsvar mot et krav om erstatning. Det er dét Østberg, og selskapet gjør: De ser på det som krav om erstatning og forsvarer seg mot det. Dersom saken kun hadde handlet om salærnedsettelse, ville det ikke hatt noen mening å snakke om dokumenterte tap. Likevel har selskapet brukt dette argumentet. Da er det ikke sant at selskapet kun har vurdert kravet som et krav om tilbakebetaling om salær. Og det er slett ikke sant at jeg som klager har “anlagt saken” kun som et spørsmål om tilbakebetaling av salær.

Jeg er så heldig at jeg får litt hjelp her og der til å analysere hva Finansklagenemndas sekretariat her har skrevet, men fortsatt ikke hjelp av en jurist. Hvordan skal et vanlig menneske som ikke har juridisk utdannelse, og kanskje ikke har penger til å engasjere advokat, klare dette?

Vi har en finansklagenemnd som lager så mye kål, at det ville kostet mer å ta en advokat for å rydde oppe i alle sammenblandingene, enn det ville kostet å ta saken direkte for tingretten.

Hva skal vi med en slik klagenemnd?

 

Oppdatering:

Etter at jeg publiserte dette blogginnlegget er jeg blitt oppmerksom på et par ting som er verd å vite om i forbindelse med denne saken.

Finansklagenemndas sekretariat har lagt saken frem til behandling i nemnda. I den anledning har de også lagt frem et eksempel på rettspraksis, en dom fra Lagmannsretten i en eldre sak.

Den eldre saken handlet om en advokat som hadde forsynt seg av klientmidlene, og klienten krevde disse pengene tilbake. Av rettsbehandlingen ser vi et par ting:

  • Tilbakebetaling av klientmidler går inn under advokatenes sikkerhetsstillelse. Med andre ord, tilbakebetaling av klientmidler er omfattet av begrepet “erstatningsansvar” i advokatforskriftens bestemmelse om hva sikkerheten skal dekke.
  • Advokatenes sikkerhetsstillelse blir å anse som en tvungen ansvarsforsikring, og reglene i Forsikringsavtaleloven kommer til anvendelse, selv om det er en forskjell med hensyn til hvem som til slutt bærer tapet, advokaten eller sikkerhetsstilleren.
  • Finansklagenemnda behandlet i sin tid denne eldre saken før den gikk til domstolene, og kom til samme resultat som tingretten og lagmannsretten senere gjorde.
  • Forsikringsavtaleloven har sine egne definisjoner av en rekke ord, deriblant ordet “sikrede”: I ansvarsforsikring er sikrede den hvis erstatningsansvar er dekket. Dermed må man huske når man leser denne loven i forbindelse med advokaters sikkerhetsstillelse, at “sikrede” viser til advokaten, ikke til den som skal ha erstatning. Den som skal ha erstatning kalles skadelidte nedover i paragrafene. Dermed er det ganske naturlig at juristene i mange sammenhenger bruker ordet slik som i denne loven. Men endret ordbruk forandrer ikke den logiske sammenhengen. Jeg mener at dette ikke endrer det jeg skrev ovenfor om at mens advokatens forsikring sikrer advokaten, skal sikkerhetstillelsen sikre skadelidte – dvs sikre at skadelidte får oppgjør. Da er det ikke relevant å se på forsikringsvilkårene. Ettersom det er tale om en tvungen, lovbestemt sikkerhetsstillelse, må selskapet først og fremst oppfylle lovbestemmelsen. Selskapet kan ikke avtale med advokaten å unndra seg lovens forpliktelse og få Finansklagenemndas klapp på skulderen for det!

3 kommentarer til «Hva skal vi med Finansklagenemda? Når prinsippene leker tit-tei»

  1. Av alskens mulige alternativer bør man nok ikke strengt vurdere å løse saken slik man gjør i visse miljøer. Nemlig å ta tre fluer i én smekk, ved å se bort fra å selv noen gang se pengene advokatpiraten smålig har tusket til seg. Ved å annonsere til folk med sporadisk døgnrytme, fraværende moral og lemfeldig omgang med både det ene og det andre, at de kan inndrive beløpet slik de selv finner for godt, og selv beholde pengene. Hva punkt tre er, er ikke noe å snakke høyt om, men en viss forebyggende (men sikkert kun forbigående effekt) i advokat-piratmuljøer kan være mulig.

    Vet ikke riktig hvorfor tanken i det hele tatt slo meg, men den har nok slått andre tidligere, siden jeg i det hele tatt har hørt om den. – Men altså ikke noe å foreslå seriøst i et lovlydig, rettferdig samfunn som vi er så heldige å leve i.

    Eller hva det var.

  2. Et apropos til dine erfaringer med denne Finansklagenemda, og div advokater (som ville kommet om mulig enda mer uheldig ut i tegneserieutgave) som du har giddet å bruke tid på å utførlig, nøyaktig og nitidig Dokumentere i bloggen din.

    Noen har laget en, tror det er en dokumentar, om en etat.

    Dersom man skulle laget en oppfølger, med nemda du nå er i kontakt med – og naturligvis handlingene / ikke-handlingene til advokatmenneskene du svart på hvitt har dokumentert her i bloggen – kan mye arbeid allerede ha blitt nedlagt i forarbeidet til denne NRK-dokumentaren. Alltid kjekt med en «flying start»!

    Interessant og betryggende å observere hvordan ting virkelig kan gå på skinner. Trygt for enhver – for oss alle i det ganske land – å legge seg om kvelden, strekke ut med det deilig gjesp og et smil, i rolig forvisning om at det ikke er kun de mektigste, men også de velvilligste og aller smarteste knivene i skuffen som uhildet vil komme et enslig stakkars offer til unnsetning når man i en allerede sår og presset situasjon har blitt utsatt for advokatlømler – eller for å si det som Aksel Sandemose: «durkdrevne svindlere som stjeler enkens skjerv og den fattiges eneste lam og blir fete av det».

    tv.nrk.no › serie › etatenNettresultat med nettstedslinkerEtaten – NRK TV

    (NB. Kommentaren kan inneholde et ørlite snev av ironi )

  3. Tilsyns og klagenemnder i Norge fremstår å være skreddersydd for den sterkeste part, og uten både evne og vilje til å vurdere noe som helst på et fornuftig og riktig grunnlag.
    I dommen din står følgende: “Motkravene overstiger følgelig restsalæret til Østberg. Turid Heidi Dammann blir etter dette å frifinnes for salærkravene”. Slik dette fremstår så ville du fått mer hvis salærkravet han fremsatte hadde vært høyere. Dette burde i seg selv tilsi tilbakebetaling av innbetalt forskudd. Det er forkastelig at du skal måtte kjempe på denne måten mot en advokat som i lagmannsretten ble tilkjent kr. 0,- i salær. Enhver kan tenke seg hvor elendig jobb han har gjort, når han ikke ble tilgodesett med en eneste krone i salær. Stå på Heidi – Du vinner denne til slutt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.