Enda et år er snart gått. Enda et år med nye opplevelser fra et rettsvesen hvor rettsregler ikke blir fulgt.
Jeg savner Villmarksleiren og jobben min der. Jeg vet at det også er svært mange som savner opplevelsene som jeg hadde å tilby.
Også denne høsten fikk jeg mange forespørsler om alternative julebord. Og også denne høsten måtte jeg si at Villmarksleiren har en pause. Pause mens jeg kjemper mot advokaten som ødela saken min og forårsaket nedleggelse av Villmarksleiren. Vil jeg noen gang få mulighet til å starte opp igjen?
Arrangementene i Villmarksleiren var unike og tilpasset de forskjellige gruppene som kom.
Det er ikke alle som kan reklamere for julebord hvor kvinnene slett ikke behøver å tenke på hvilken kjole de skal ha på. Og på Villmarksleirens julebord legger man heller ikke på seg til tross for at den gode julematen var laget av de dyktiske villmarkskokker over Alaskaovnene. Aktivitetene rundt i leiren holdt folk i vigør.
Ideen var at de skulle ha det så morsomt og anderledes at de ikke skulle trenge alkohol for å ha det gøy, selv om de kunne få servert alkohol hvis de ønsket.
En av oppgavene var å sammen pynte et tre i skogen. Lysene var små glasslykter med te-lys som gjestene tente. Pynten bestod av meisebollekuler og nøtteposer som gjestene hengte rundt på grenene. Julepunten var en gave til alle fuglene neste dag.
Noe av det vakreste var når folk stod rundt treet og sang Deilig er jorden under stjernehimmelen.
Siden det var jul hadde vi en løype gjennom skogen med spørsmål om ting relatert til vår julefeiring.
Jeg hadde i det lengste håpet at jeg i hverfall i år skulle få hengt opp julestien for gjester i skogen. Men når jeg fortsatt ikke har den muligheten så legger jeg ut stien her på bloggen, så kanskje noen av mine lesere får lyst til å prøve seg 🙂