RETTSVESENET FØLGER IKKE LOVENE Men lar seg mer enn gjerne villede...

Jeg viser til artikkelen til førstelagmann Ola Dahl m.fl. i rett24.no den 3.11.17, hvor han skriver at Borgarting nå berammer saker høsten 2019. Dere har altså alt for mye å gjøre. Da bør ikke Borgarting i alle saker henvise anker over saksbehandlingen til realitetsavgjørelse i lagmannsretten fremfor å oppheve tingrettens avgjørelse og sende dem tilbake. I denne konkrete saken har dette allerede medført omfattende bruk av lagmannsrettens ressurser til saksforberedelse. Gjennomføringen av ankeforhandlingen og domsskrivning i saken vil også legge beslag på ytterligere ressurser. Dette er helt unødvendig. Opphev tingrettens avgjørelse og send den tilbake! Da må vi forvente at tingretten behandler saken etter gjeldende regler og avsier en korrekt avgjørelse. Da vil man bli ferdig med saken, til beste for ankende part, ankemotparten og den samlede ressursbruken for domstolene.

Det fremstår som om Borgarting lagmannsrett mener at dagens restanser er en nødvendig konsekvens av manglende ressurser. Det er ikke tilfelle. Borgarting burde unnlate å fremme alle anker til realitetsbehandling, og da ville restansene bare ha vært på noen måneder.

Er sannheten at Borgarting lagmannsrett ønsker dagens situasjon?

En ytterligere konsekvens av Borgartings politikk er at tingretten ikke får nødvendige korreksjoner, og antall anker går i været fordi publikum ikke kan slå seg til ro med avgjørelser av påfallende lav kvalitet. Dersom lagmannsrettene begynner å oppheve tingrettsavgjørelser i større utstrekning, så vil særlig sorenskriverne få et insitament til å anspore dommerne til å gjøre en bedre jobb i første omgang.

Hva var lovgivers syn på dette?

Lovgiver har vedtatt § 29-22 (jfr. § 29-23 tredje ledd første punktum, jfr. § 29-24) og ordlyden tilsier at hovedregelen skal være opphevelse og tilbakesendelse.

I den foreliggende sak er dertil vilkårene i § 29-22, annet ledd for å fremme saken til realitetsbehandling, ikke oppfylt. Jeg viser til forarbeidene til § 29-22 bokstav c:

«Det kan tenkes at førsteinstansens behandling er så mangelfull at det reelt sett bare blir en behandling i én instans hvis lagmannsretten skulle avsi dom. (NOU 2001: 32 side 786 høyre spalte (i bind II)).

Det helt vesentlige av mine påstandsgrunnlag og anførsler ikke blitt reelt behandlet i tingretten. (Dette har jeg har gjort rede for i tidligere prosesskriv.)

Under saksforberedende møte den 16. oktober 2017 sa forberedende dommer Therese Steen at hun ville vurdere på nytt om saksbehandlingsanken skulle avgjøres i en kontorforretning, slik jeg ba om. Tvl. § 19-10 (1) gir hjemmel for omgjøring av tidligere beslutninger, på vilkår som i denne saken helt utvilsomt er oppfylt.

Under møtet kom dommer Steen utover dette med utsagn som reiser alvorlig tvil om hun har forstått sakens karakter.

Jeg gir et kort resymé.

Den foreliggende sak har bakgrunn i en tidligere sak. Den starter med en økonomisk konflikt mellom meg og min tidligere ektemann i forbindelse med vårt felles firma Villmarksleiren ANS og et skifte mellom oss, som ikke har vært gjennomført. Det var denne konflikten adv. Bjørn I. C. Østberg skulle hjelpe meg med.

Da adv. Østberg fikk oppdraget, oversendte jeg han en oppdragsbeskrivelse som i detalj viste hva jeg ønsket at han skulle hjelpe meg med. Han gjorde ikke det han skulle i henhold til oppdragsbeskrivelsen, noe som medførte store økonomisk tap for meg.

Adv. Østberg krevde meg for betaling for en jobb han ikke hadde utført. Han hadde alt fått kr.150.000,- på forskudd.
Adv. Østberg engasjerer adv. Voie Danielsen som stevnet meg for Oslo tingrett med krav om ytterligere kr.458.000,-, noe jeg er helt uenig i.

Østberg har begått så alvorlige avtalebrudd, at det er helt urimelig å holde meg til min del av avtalen. Derfor krevde jeg at retten skulle heve avtalen. Subsidiært krevde jeg at retten skulle fastsette en rimelig pris i analogi med håndverkertjenestelovens § 32 (1) i kombinasjon med at jeg gjorde motregning i krav om erstatning for de tapene adv. Østberg hadde påført meg. (Tingretten har atter igjen feil når den gjør motregningsinnsigelsen “atter subsidiær” etter mitt krav om at retten fastsetter en rimelig pris.)

Tvisten mellom adv. Østberg og meg var berammet til hovedforhandling i Oslo tingrett 17., 18., 20. og 21. august 2015. Jeg var nødt til å være selvprosederende, da jeg ikke lenger hadde økonomiske midler til advokat.

15.6.15 bestemte dommer Jahr at saken skulle være delt i to deler.

I første del skulle retten avgjøre bl.a. om adv. Østberg hadde forsømt sitt oppdrag slik at det kunne bli aktuelt med erstatning eller prisavslag.

Andre del:
Hvis retten i løpet av del én av saken kom til at det var grunnlag for prisavslag eller erstatninger, ville retten innkalle til fortsatte forhandlinger for bl.a  å avgjøre hvor store erstatningene og prisavslagene skulle være.
Jeg sendte inn mitt prosesskriv 7.7.15 med kun de bevisene som hørte til del én.
Adv. Voie Danielsen bekreftet under hovedforhandlingen at han hadde mottatt dette prosesskrivet dagen etter at det var sendt.
Dette var i god tid før fristen for sluttinnlegg som var 3.8.15.

4.8.15 (dagen etter fristen for sluttinnlegg), ringte forberedende dommer fra Oslo tingrett meg på mobiltelefon og meddelte at adv. Voie Danielsen hadde kontaktet retten for å få 3 dagers utsettelse med sitt sluttinnlegg, noe han hadde fått. Dette overrasket meg.

10.8.15 mottok jeg et prosesskriv fra adv. Voie Danielsen, datert 7.8.15, hvor han krevde samtlige av mine 33 bevis avskåret. Han hevdet jeg ikke hadde redegjort for hva bevisene skulle godtgjøre. Men mitt prosesskriv av 7.7.15 inneholdt 19 sider med strukturert og systematisk redegjørelse for hva bevisene skulle godtgjøre. Adv. Voie Danielsens anførsel fremstår som et grovt forsøk på å villede retten.

Adv. Voie Danielsen var kjent med hovedtrekkene av mitt påstandsgrunnlag allerede ved mitt prosesskrift av februar 2015. Når adv. Voie Danielsen har sittet med mine bevis og redegjørelse i en måned, er det en selvfølge at han ikke kan kreve å få mine bevis avskåret kun en uke før rettssaken begynner. Dette er brudd på tvl.§9-6 (2). Østberg og Voie Danielsen er begge advokater og de måtte vite at innsigelser må fremsettes så snart de har mulighet for det.

13.8.15 kl. 07:32 sendte jeg et prosesskriv på mail, hvor jeg tilbakeviste adv. Voie Danielsens uriktige påstander.
13.8.15 kl. 15:04 sendte dommer Jahr meg en e-post med en kjennelse, hvor han avskar 26 av mine 33 bevis. Jeg åpnet e-posten med kjennelsen først fredag 14.8.15 ca. kl.18.00.

Dommer Jahr ga her en annen begrunnelse enn det adv. Voie Danielsen hadde kommet med. Også dommer Jahrs begrunnelse var innlysende uriktig, men jeg hadde ikke hatt noen foranledning til å uttale meg om disse grunnene.

Det fremgår videre av tvl § 9-6 (2) annet punktum at det var feil av dommer Jahr å ta adv. Voie Danielsens innsigelse til følge. Dersom dommer Jahr har gjort avskjæringene av eget initiativ, har han brutt tvl. § 9-6 (3). I begge fall er det brudd på retten til kontradiksjon, og dermed brudd på Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, første ledd.

Dette gir grunn til stille spørsmål om dommer Jahrs upartiskhet.

Mandag 17.8.15 kl.9.00 startet rettssaken.

Under mitt innledningsforedrag protesterte jeg mot bevisavskjæringene. Bl.a. hadde retten avskåret oppdragsbeskrivelsen som adv. Østberg fikk da han påtok seg arbeidet, såvel som mailkorrespondansen mellom oss som ytterligere viste hva oppdraget dreide seg om. Min hovedanførsel var at adv. Østberg hadde begått avtalebrudd.

Da tok adv. Voie Danielsen ordet og sa at dommeren hadde gjort en feil i avskjæringskjennelsen og at ytterligere 5 av mine bevis skulle avskjæres. Adv. Voie Danielsen hevdet at han hadde innrettet seg etter at også disse bevisene skulle avskjæres. Dommer Jahr skrev da en ny kjennelse, mens vi ventet, hvor ytterligere bevis ble avskåret.

18.8.15 var det partsforklaring. Østberg hadde tatt med seg en bunke med dokumenter og mail som han leste opp fra samtidig som han fremsatte et nytt påstandsgrunnlag som disse dokumentene skulle underbygge. Disse dokumentene var aldri fremlagt i saken og jeg fikk heller ikke se dem. Jeg protesterte, hvorpå dommer Jahr uttalte at Østberg måtte jo få lov til å forsvare seg.

Under min partsforklaring fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde lov til å lese opp fra det som jeg hadde forberedt å skulle si i min partsforklaring.
Det var hver dag mange tilskuere til rettssaken. De var alle rystet over hvordan dommer Jahr og adv. Voie Danielsen opptrådde. Samme kveld mens jeg skrev på prosedyren ble jeg alvorlig syk og lagt inn på sykehus. Dette var en følge av den enorme ekstra arbeidsbelastningen jeg var blitt påført. Jeg hadde brukt alle ettermiddager og flere av nettene under rettssaken til å ringe rundt til jurister og spørre om råd og til å skrive klager, begjæringer osv. i tillegg til å prøve å finne måter å sannsynliggjøre mitt påstandsgrunnlag uten bevisene.

Det var uvirkelig at en kunne bli stevnet av en advokat som hadde påført meg så mange tap og lidelser og så oppleve maktesløsheten og krenkelsene ved ikke å få en rettferdig rettergang.

Jeg fikk påbud fra legen om fullstendig hvile de neste ukene. Fortsettelse av forhandlingene ble berammet til 10.10.2015.

1.10.15 Sendte jeg inn en anke over bevisavskjæringene, men dommer Jahr unnlot å behandle den som den hastesaken den var, slik at den mistet sin aktualitet før den kunne bli behandlet av lagmannsretten.

10.9.15 ble siste dag i retten gjennomført.

18.9.15 ble dommen avsagt. Et eksempel på feilene: På side 13, avsnitt 3 er det gjort en utmåling av et prisavslag, dvs det er tatt stilling til et spørsmål som jeg hadde hatt uttrykkelig forbud mot å prosedere, da dette skulle tas i del 2. Men det ble aldri innkalt til noen del 2. Forøvrig var også utmålingen feil.

I et annet spørsmål la dommen til grunn et faktum i strid med håndfaste, men avskårne bevis. Dette er karakteristisk for nær sagt hele saksbehandlingen. Det er en rekke andre saksbehandlingsfeil som jeg ikke kommer inn på her.

Det er helt uforsvarlig om lagmannsreten skulle prøve å “reparere” saksbehandlingsfeilene i en forsert samlet behandling av begge ankene i en ankeforhandling.

Saken lider av grove og åpenbare brudd på kontradiksjonsprinisippet og Grunloven § 95. Jeg viser til Høyesteretts kjennelse av 4.10.17 i sak HR-2017-1903-U hvor avsnitt 10 lyder:

Etter tvisteloven § 30-3, jf. § 29-21 første ledd skal feil ved saksbehandlingen tillegges virkning “hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for den avgjørelse som er anket”. Det kontradiktoriske prinsipp er grunnlegende, og et brudd på dette prinsippet er en alvorlig saksbehandlingsfeil. Etter sikker praksis fra Høyesterett skal det derfor svært lite til før det blir opphevelse – det gjelder i realiteten en presumsjon for at feilen kan ha hatt betydning, jf. Rt-2013-438 avsnitt 15, sml også HR-2017-928-U avsnitt 14.

Selv i en samlet behanding, vil derfor konklusjonen måtte være opphevelse. Dette er også sentralt ut fra et rettssikkerhetsperspektiv.

Den omstendighet at jeg ufrivillig er selvprosedende taler sterkt for at saken bør få en forsvarlig førsteinstans-behandling i tingretten.

Det er da urimelig byrdefullt å påføre meg en unødvendig ekstra runde i lagmansnretten. Jeg forventer at retten følger tvisteloven § 29-22, første ledd og avgjør saksbehandlingsanken særskilt.

Med vennlig hilsen
Turid Heidi Dammann

Judge Hammer , cartoon seamless pattern background

4 kommentarer til «RETTSVESENET FØLGER IKKE LOVENE Men lar seg mer enn gjerne villede...»

  1. Etter selv å ha opplevd at dommer i tingretten kun gjengir forhold som gikk til favør for motparten og “glemte” å få med i dommen at en tingrettsdommer var inne og vitnet i saken osv. Så vet jeg at det som blir beskrevet her faktisk skjer. Dette betyr at vi har et rettssystem som kun fungerer for noen og dette må det bli en slutt på. Lover og regler må gjelde for alle og det må bli slutt på det som vanskelig kan oppfattes som annet enn korrupsjon.

  2. Helt enig. Har selv hatt en sak for retten i Norge, men dommer og advokat dømte motparten til å vinn, til tross for at eg sett med papirer som viser at jeg er eier, Prøvde å anke saken, men politimestern henla saken. Alle ser ut til å gå for APene. En så råtten sak som enhver forstår er brudd på Norges lov. Og det i regi av APne.

  3. Jeg blir av retten karakterisert som en erfaren forretningsmann, både som selvstendig næringsdrivende og adm.dir. Med dette bakteppe blir min sak håndtert i tingrett og lagmannsrett. Jeg taper i begge instanser. Saken har pågått i 10 år og er enda ikke ferdig behandlet.
    Begge domstoler har begått klare feil i en enkel oversiktlig sak.
    Jeg leste dommene gang på gang, uten å skjønne resultatene.
    Normalt gangsyn sa meg at noe var helt galt, og frustrasjonen meldte seg.
    Ikke før jeg leser denne bloggen, forstår jeg noe av det som har skjedd.
    I alle profesjoner finnes det 3 kategorier.
    Kat. 1: de som er havnet på feilhylle ved angår yrkesvalg.
    Kat. 2: de som gjør en rimelig bra jobb.
    Kat. 3: de som virkelig kan det de holder på med.
    Er du uheldig å treffer på Kat.1 er du solgt før du kommer i gang.
    Dette vet du ikke noe om når du går til en advokat, før det er for sent. (det blir som å gå til en lege, og det viser seg at han ikke vet hva han gjør, kan følgene bli dramatiske.)
    I en domstol kan du risikere å treffe på kat 1. Da er du også ute å kjører.
    I min naivitet trodde jeg at domstolene var uhildet, men dessverre er det ikke slik
    Rettsvesent er i dag blitt et lotterispill.
    Hva kan gjøres for å rette opp dette?
    Domstolene er overbelastet, og det problemet er alvorlig. Det går på rettssikkerheten og det er myndighetenes ansvar.
    Det faglige nivået er også et problem. Det blir en oppgave for domstolkommisjonen.
    Den fjerde statsmakt må ikke vike unna selv om Goliat skulle være involvert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.