JEG BER OM EN GRANSKNING

Etter fire måneder og mange purringer og en klage til førstelagmann, har jeg fått svar på min omgjøringsbegjæring. Måten lagrettsdommer Therese Steen svarer på, tegner dårlig for rettssikkerheten i Norge.

Jeg hadde anket på saksbehandlingsfeil. Saksbehandlingsfeilene i tingretten var svimlende i antall og grovhet. Blant annet hadde tingrettsdommer Jahr nektet meg å fremlegge 31 av mine 33 dokumentbevis, på åpenbart uriktig grunnlag. Se mitt blogginnlegg «Rettssak uten bevis».

Følgene bestemmelser i tvisteloven ble brutt en eller flere ganger: § 1-1, § 9-6 (2), § 9-6 (3), § 9-16 (1), § 11-1 (3), § 11-2 (1), § 11-5 (1), § 11-5 (6), § 19-6 (4), § 19-6 (5), § 21-3 (3), § 21-6. § 21-7 (2) (a) og § 26-2.

Min begjæring om omgjøring ble avslått av forberedende lagdommer Therese Steen den 20. juni 2017. Hennes beslutning om samlet behanding av både saksbehandlingsfeilene og realiteten i muntlig ankeforhandling er i strid med hovedregelen i tvisteloven § 29-22:

§ 29-22. Særskilt behandling og avgjørelse av anke over saksbehandlingen
(1) Er det anket både over saksbehandlingen og realiteten, avgjøres som regel anken over saksbehandlingen først.

«Særskilt behandling» betyr at tre dommere kommer sammen på et kontor, og treffer en avgjørelse på grunnlag av saksdokumentene, uten at partene møter i retten til muntlig forhandling. Hvis retten under kontoravgjørelsen finner å gi meg medhold i at tingrettens saksbehandling lider av feil som kan ha fått betydning for tingrettens domsresultat, skal lagmannsretten oppheve tingrettens dom og sende saken tilbake til tingretten for ny behandling. Finner lagmannsretten ikke slike feil ved tingrettens saksbehandling, går saksforberedelsen videre og partene innkalles til ankeforhandling over «realiteten».

Avgjørelsen til dommer Steen er helt absurd og medfører at ankeforhandlingen blir mye vanskeligere og en enorm ekstrabelastning for meg.

Det forberedende lagdommer Steen her utsetter meg for, er at jeg som selvprosederende i lagmannsretten får to motstandere, på den ene siden advokatene Østberg og Voie Danielsen, og på den annen side tingrettsdommer Jahr og lagmannsrettens solidaritet med sine egne og sitt system.

Under rettssaken må jeg bevise at saksbehandlingsfeilene i tingretten var så grove at tingrettens dom må oppheves og saken sendes tilbake til ny behandling i tingretten.

Men i den samme rettssaken må jeg også redegjøre for alle feilene som adv. Bjørn I. C. Østberg har gjort, hvilke konsekvenser det har fått for meg og hvor stor erstatning jeg da har krav på. Jeg må gjenoppleve et krenkende skillsmisseoppgjør som medførte tap av mitt livsverk og min arbeidsplass, Villmarksleiren Ans, og gjennoppleve de forferdelige dagene i tingretten da adv. Østberg sviktet meg fullstendig. Alt dette selv om retten etterpå ikke skal bruke noe av det.

Etter at ankeforhandlingen er gjennomført, skal retten vurdere det som er fremkommet. Dersom retten da kommer frem til at jeg hadde rett i mine anførsler om saksbehandlingsfeil, skal retten ikke ta stilling til noe annet. Da skal retten kun oppheve tingrettens dom og sende saken tilbake til ny behandling i tingretten. Så vil jeg en dag bli innkalt til nye forhandlinger i tingretten, og da vil jeg måtte redegjøre enda en gang for adv. Østbergs mishandling av min sak og hva det medførte, og redegjøre enda en gang for hele den kompliserte erstatningsjussen.

I brevet fra dommer Therese Steen ved Borgarting lagmannsrett 20 juni 2017, begrunnes dette slik:

Lagmannsretten har på ny vurdert begjæringen om en separat behandling og avgjørelse over tingrettens saksbehandling. Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å omgjøre de to tidligere beslutningene, jf. tvisteloven §19-10 første ledd. Lagmannsretten opprettholder at det er mer hensiktsmessig å behandle anken over realiteten og saksbehandlingsanken samlet.

Her står problemene i kø:
«Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å omgjøre de to tidligere beslutningene» (min uthevelse).

(Jeg vil presisere at det kun var én tidligere beslutning).

Grunnlaget for omgjøring finnes nettopp i den paragrafen forberedende dommer Steen selv viser til, Tvisteloven §19-10 første ledd.:

§ 19-10. Omgjøring

(1) Beslutninger og saksstyrende kjennelser kan omgjøres av den rett som har avsagt dem hvis hensynet til lovens formål tilsier det, og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Avgjørelser under saksforberedelsen er ikke bindende ved hovedforhandlingen eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres.

Her står det svart på hvitt at beslutninger kan omgjøres. Men det er knyttet et par vilkår til dette:

  • hensynet til lovens formål må tilsi det, og
  • omgjøring må ikke være uforholdsmessig tyngende for den part som har innrettet seg etter avgjørelsen.

Ettersom forberedende dommer Steen skrev at hun ikke fant grunnlag for å omgjøre beslutningen, må det bety at hun mener at disse vilkårene ikke er oppfylt. Men det er også uforståelig.

Det første vilkåret er en referanse til tvistelovens formålsparagraf, § 1-1.

§ 1-1. Lovens formål
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal
– partene få argumentere for sin sak og føre bevis,
– partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
– partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
– saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
– ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
– viktige avgjørelser begrunnes,
– og avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.

Lovens formål tilsier en separat avgjørelse av saksbehandlingsanken fordi:

  • En separat avgjørelse, kontoravgjørelse, vil være vesentlig raskere. Kontoravgjørelser over saksbehandlingsfeil pleier å bli behandlet innen 3 måneder. Mens en full hovedforhandling har en ventetid på over et år. (Jeg fremsatte anken i oktober 2015 og saken er nå berammet januar 2018.)
  • En separat avgjørelse vil være meget mer effektiv da en kontoravgjørelse er uten muntlig ankeforhandling. En samlet avgjørelse av begge ankene etter en ankeforhandling vil derimot medføre at partene må prosedere hele sakens realitet, i fire dager i lagmannsretten, til tross for at retten ikke skal ta stilling til realiteten dersom den finner at tingrettens dom må oppheves. Dette er verken effektivt eller prosessøkonomisk. Det er jo ikke effektivt å ta en full ankeforhandling, 4 dager i lagmannsretten for å finne ut om tingrettsdommen skal oppheves og saken tilbake til tingretten når dette kan tas på en kontoravgjørelse.
  • En samlet behandling vil ikke være tillitskapende. Saksbehandlingsfeilene som ble gjort i tingretten er så grove og så åpenbare, at det vekker forbløffelse og dyp vantro når jeg beretter at retten synes å foregi at det er så vanskelig å ta stilling til saksbehandlingsanken, at det skulle behøves ytterligere informasjon gjennom en samlet prosedyre over sakens realitet. I mars 2016 hadde jeg spurt daværende forberedende dommer Vikanes om kriteriene for opphevelse av tingrettens dom ved saksbehandlingsfeil var de samme ved en samlet avgjørelse som ved en særskilt behandling (kontoravgjørelse). Vikanes hadde da svart:

    Reglene og terskelen for opphevelse etter en gjennomført ankeforhandling er de samme som under saksforberedelsen, men det kan nok være at prosessøkonomiske hensyn kan være et moment i den samlede vurderingen.

    Beslutningen fremstår som en manipulasjon med det formål å skape en situasjon der retten vil kunne unnlate å oppheve tingrettens dom, for at de 4 dagers prosedyre ikke skal være bortkastet.

    Tvistelovens system med opphevelse av dommer som lider av saksbehandlingsfeil er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Avgjørelsen til forberedende dommer Steen legger opp til at lagmannsretten skal tilsidesette denne rettssikkerhetsgarantien. Dette er i strid med tvistelovens formål om tillitskapende prosess.

Den neste forutsetningen for en omgjøring ref. tvisteloven §19-10 første ledd, er at omgjøringen ikke er uforholdsmessig tyngende for den part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Men min motpart adv. Voie Danielsen har ikke innrettet seg på noen særskilt måte, og de har heller ikke påberopt seg at det for dem er uforholdsmessig tyngende. Adv. Voie Danielsen ikke har kommentert min begjæring om separat behandling.

I rettens svarbrev av 20 juni 2017 står det videre: «Lagmannsretten opprettholder at det er mest hensiktsmessig å behandle anken over realiteten og saksbehandlingsanken samlet i ankeforhandlingen». Men lagrettsdommer Steen verken begrunner eller utdyper hvorfor hun mener at dette skulle være mest hensiktsmessig.

I min omgjøringsbegjæring hadde jeg begrunnet for retten hvorfor det ikke er hensiktsmessig. Ref. Mitt blogginnlegg: «Omgjøringsbegjæring»

Det alvorligste er at jeg har anført og nøye forklart at lovens vilkår for i det hele tatt å fravike lovens hovedregel, ikke er oppfylt. Dette har lagrettsdommer Steen enten oversett eller valgt å forbigå i taushet.

Lagrettsdommer Vikanes hadde heller ikke gitt noen begrunnelse da han opprinnelig besluttet at det ikke skulle være en kontoravgjørelse. Også han hadde forbigått alle mine anførsler og begrunnelser uten kommentar, som om de ikke eksisterte.

I stedet hadde dommer Vikanes vist til det han hadde skrevet i et tidligere brev, hvor han da hadde skrevet at han ikke hadde tatt noen beslutning, men at: «Blant annet fordi det også foreligger anke over tingrettens realitetsavgjørelse er det så langt lagt til grunn at det mest hensiktsmessige vil være at både anken over realiteten og saksbehandlingen behandles samlet i ankeforhandlingen. En samlet lagmannsrett vil da ha best forutsetninger for å ta stilling til begge ankene.»

Begrunnelsen som gis her, er at det foreligger anke over både saksbehandlingen og over realiteten. Dette er presis kriteriet for når tvl 29-22 får anvendelse, og da er hovedregelen særskilt behanding, ikke samlet behandling. Dette kriteriet kan da ikke være en begrunnelse for å fravike hovedregelen. En gyldig begrunnelse for å fravike hovedregelen må peke på et trekk ved saken som gjør saken forskjellig fra hovedmassen av sakene der hovedregelen skal følges. Det retten gjør her er MOTSTRIDENDE.

I min omgjøringsbegjæring hadde jeg varslet retten om at det ville være nødvendig å sette av flere dager til ankeforhandlingen ved samlet behandling av begge ankene.

I tingretten hadde det vært avsatt fire dager. Men da hadde tingrettsdommer Jahr også bestemt at saken skulle deles i to, og bare del én skulle behandles i løpet av de fire dagene. Så skulle tingretten innkalle til fortsatte forhandlinger på et senere tidspunkt dersom det ble aktuelt å behandle del to.
Det ville nemlig avhenge av utfallet av del én, om del to ville bortfalle eller ei.

I svaret fra dommer Therese Steen nevnes ikke dette spørsmålet med ett ord. Men noen dager senere, fikk jeg plutselig et brev om at retten hadde flyttet berammingen, slik at saken skulle komme opp i januar 2018 i stedet for februar 2018. Men fortsatt med kun fire dager. Og ingen forklaring. Nå krever retten at jeg i løpet av disse fire dagene skal gjøre rede for både saksbehandlingsfeilene, og del én og del to av den egentlige saken. Bevisene i del to er ikke de samme som i del én, de kommer i tillegg til de 33 dokumentbevisene som jeg nevnte ovenfor.

DAVID MOT GOLIAT
Jeg har ingen juridisk utdanning og ingen advokat til å forsvare meg. Jeg er selv-prosederende fordi jeg ikke lenger har penger til advokat. Min høyeste utdannelse er hjelpepleier. Min kompetanse er villmarksliv, overlevelsesteknikker, arrangere kick-off, teambuilding, konferanser og andre typer selskaper i naturen, og undervise om urbefolkningens kunnskaper om å leve av naturen.

Dersom jeg vinner saken, har jeg ikke rett til å kreve sakskostnader på samme måte som motparten, fordi jeg angiverlig ikke har hatt noen, selv om jeg har brukt tusenvis av timer, og det har ødelagt år av mitt liv. Men dersom jeg taper, har min motpart, adv. Østberg, rett til å få dekket sine “nødvendige” sakskostnader. Adv. Østberg er utdannet advokat og det er han som har stevnet meg for retten. Det er absurd at adv. Østberg, som kjenner saken godt, skal likevel ha rett til å anse at hans utgifter til å la adv. Voie Danielsen føre saken for seg, er “nødvendige”. Men de blir ansett som nødvendige fordi det blir ansett at en sak i alminnelighet kan være en stor følelsesmessig belastning for en saksøker selv om han er advokat. Dette ble jeg opplyst om av dommer Jahr. Derfor vil jeg måtte betale for at adv. Østberg, i stedet for å føre saken selv, valgte å engasjere adv. Voie Danielsen, i et større advokatfirma, til å angripe meg.

For meg dreier det seg om en stor følelsesmesssig belastning fordi det innbefatter et opprivende skillsmisseoppgjør, i tillegg til underslag i bedriften jeg drev sammen med min tidligere ektemann. Jeg har også fått en krenkende dom på at jeg har vært med på ulovligheter som jeg kunne ha motbevist hvis adv. Østberg hadde ført saken og forsvart meg med bevisene han hadde tilgjengelig. For meg dreier det seg også om:

-Økonomiske tap for tapt arbeidsfortjeneste.
-Tap av mine investeringer i firmaet Villmarksleiren Ans.
-Nedleggelse av mitt livsverk og arbeidsplass Villmarksleiren Ans.
-Et skifte som ikke er utført og manglende innsyn i private konti.
-Manglende innsyn i egen bedrift.
-En stor økonomisk belastning. Hvis jeg taper må jeg betale det adv. Østberg krever, ytterligere kr.458.000,- samt morarenter fra 2013.
-Salæret til adv. Voie Danielsen (Hans salæroppgave til tingretten var kr.299.500,- inkl. mva).
-At adv. Østberg har tatt pant i huset mitt.

I norsk rettsvesen teller det ikke på noen måte at saken er en stor belastning for meg. Jeg har ikke dermed rett til å kreve fri rettshjelp. Jeg får ikke relevant veiledning verken i prosessuelle spørsmål eller i juridisk-tekniske spørsmål selv om jeg ber om det. Retten imøtekommer ikke at jeg kan ha et utvidet behov for å vite hva min motpart har tenkt å anføre i saken, for å bli i stand til å gi meningsfull kontradiksjon. Alt dette står i grell kontrast til hva Den europeiske menneskerettighetsdomstol fastsetter i dommen Airey mot Irland (1979):

– Retten til en rettferdig rettergang kan pålegge staten å sørge for rettshjelp dersom en part ikke kan betale dette selv, og dette er nødvendig for å kunne føre saken på en forsvarlig måte.
(Den enkelte stat kan velge om den vil gjøre advokatbistand unødvendig ved å forenkle de prosessuelle regler, eller om de heller vil sørge for at folk får tilgang til advokatbistand.)
– Domstolen var overbevist om at Fru Airey ikke ville kunne fremme sin sak på forsvarlig vis til tross for at irsk “High Court” tillater folk å representere seg selv, og gir en viss veiledning om prosessuelle fremgangsmåter. Dette skyldtes både at saken (en skilsmissesak)
— ville være så føleslsesladet for henne at det ville være vanskelig for henne å prosedere med tilstrekkelig objektivitet (saklighet),
— samt at saken reiste en rekke kompliserte rettslige spørsmål,
— og krevde at hun måtte innkalle og avhøre vitner, mm.

Jeg har også en langt større bevisbyrde enn adv. Østberg. Og jeg må være en bedre advokat enn adv. Østberg var den gang da han var min advokat, for å kunne gjøre rede for hva han gjorde dårlig, og hva han skulle ha gjort i stedet.

Jeg må bevise hva adv. Østberg hadde fått i oppdrag av meg og at han under hovedforhandlingen ikke førte viktige og avgjørende deler av saken, i strid med oppdraget. Jeg må bevise at de delene av oppdraget som adv. Østberg unnlot å føre under hovedforhandlingen var prosedable, og at deler av saken som adv. Østberg førte under hovedforhandlingen var så mangelfullt prosedert at dommeren ikke hadde mulighet til å realitetsbehandle spørsmålene.
Jeg må da gjøre rede for alt det som adv. Østberg skulle ha gjort rede for i den opprinnelige saken hvor han var min advokat.

Jeg må bevise at adv. Østberg ikke dokumenterte sentrale bevis som lå i dokumentene og som var tilbudt og lå i faktisk utdrag, og jeg må bevise at de bevisene han dokumenterte, satte han ikke i en sammenheng med det de skulle bevise. Jeg må også bevise at adv. Østberg ikke stilte vitnene relevante spørsmål og at vitnene hadde relevant informasjon å gi.
Jeg må også bevise at jeg hadde krav på fri rettshjelp for den delen av oppdraget som dreide seg om skifte.
Jeg må bevise konsekvensene og hva jeg har tapt på pga. adv. Østbergs mishandling av min sak. Erstatningssaker har en meget komplisert juss, mange “complicated points of law” (EMDs uttrykk i Airey vs. Irland).

I følge Den europeiske menneskerettighetsdomstol, er et av de sentrale kriteriene for en rettferdig rettergang, at det råder en «equality of arms» (en likhet i bevæpning) mellom partene.

6 kommentarer til «JEG BER OM EN GRANSKNING»

  1. Jeg synes du er utrolig dyktig og klar i din skriveform!! Du viser også en kraft og styrke. Men det er også motbydelig at du har blitt behandlet på denne måten av både -ex og egen advokat.
    Jeg føler med deg og på grunn av kjennskap til person av relevans i noe av dette-vet jeg at du ikke kan ha det lett.
    Forøvrig tror jeg på at rettferdigheten vinner.
    Lykke til med saken. Dette skal du helst vinne!!

  2. Når en engasjerer en advokat så er en 100 % avhengig av at denne advokaten jobber for oss og når det ikke skjer, så blir det fort som dette og det må vi få satt søkelys på. Dessverre fremstår dette å være et stort problem som rammer mange. Så lenge det ikke finnes et reelt kontrollorgan for advokattjenester så vil dette bare fortsette. Advokatforeningens eget klageorgan fremstår dessverre å være “bukken som passer havresekken” og dette vet advokatene. Kameraderi/inhabilitet/korrupsjon fremstår også dessverre å ikke være unormalt mellom forskjellige aktører i rettsvesenet. Har selv svært graverende erfaringer, men da mellom politi og advokat. Forstår faktisk ikke at media ikke setter søkelys på denne problemstillingen. Slike forhold kan skje med hvem som helst som er så uheldig å komme opp i en situasjon hvor en trenger advokat. Advokattjenester må kunne kontrolleres på samme måte som vi kontrollerer andre som leverer varer og tjenester.

  3. Jeg hadde en omsorgssak som på forhånd var avgjort kan jeg trygt si. Advokaten ble hvisket til av en barnevern representant at dersom han hjalp henne i min sak (hennes sak) så skulle hun hjelpe min advokat i “den andre saken”. Utrolig! Min erfaring med de er at de slett ikke jobber kun for klienten. Jeg hadde også beviser som ikke ble godtatt og heller ikke tatt opp. Begrunnelsen var at beviser legges ikke så mye vekt til som troverdighet i en rettsal. Spiller advokatene på vennskap og samarbeid? Hva med dommere? Man mister totalt respekt og tillit til både rettsvesen og advokater. Jeg og flere med meg tror at advokater velger saker og lette løsninger i stedet for å stå på barrikadene for saken. Har man ikke penger så kommer man ingen vei og det vet også rettsvesenet og motstykket til den svake som så ofte feies vekk.
    I min sak ble ikke mine vitner lagt noen som helst vekt på. Disse kjente godt alle parter i saken, men de var dessverre på gal side, altså min! Motpartens vitner kjente kun motparten og ikke meg eller den omsorgen det ble kjempet for. To psykologer fra barnevernet løy under saken og deres vitner som var flere i deres nettverk fikk jeg aldri vite hvem var. Unntaket var en familie jeg ikke hadde noen samtaler med. Det som er sikkert er at de overhodet ikke kjente meg, og det gjorde heller ikke psykologene, men det påsto de altså.
    Det endte med at hovedpersonen ble dømt rett inn i et flere års psykisk mishandling og med sen traumer.
    Avtalt spill fra ende til annen. Jeg kontaktet Tingretten for å få vite hva som ble sagt av vitner, men det fikk jeg altså ikke. Dermed ingen mulighet til å motsi eller motbevise. Personlig så har jeg ingen tillit til hverken rettsvesen, barnevern og deres medhjelpere. Advokater i tillegg. Jeg har også forsøkt fri rettshjelp, men ingen var villige til å gå til sak for mitt vedkommende.

  4. Ja nå ser vi det i gjen folkens. Dette er mye og sette seg inn i for et vannlig menneske, men jeg må jo lure på om Lagmannsretten her sine egene lover ? Jeg har fulgt saken til Politimannen Stein Robin Bergh, fra begynnelsen til slutt, nå er det skrevet mye om dette, på mange nettsider, og i kommentarfeltene. Stein Robin får jo full støtte, omtrendt fra hele Norge , i denne saken, Etter min menning er dette et Justismord, på en vannlig mann. Han ønsker gjerne og anke saken sin til Høyesterett, noe som sees som umulig, for et vannlig menneske. Dette har en kostnad på mange hundre tusen kroner. Er dette en rettsikkerhet, for et vannlig menneske da ? Har du ikke lommeboka i orden, så har du tapt i utgangspunktet. Hadde han vært kriminell, tror jeg han hadde fått dekket sakens omkostninger 100 % ? Jeg spør, er dette RETTFERDIG DA ? Denne saken minner med og Stein Robin Bergh sin sak , og derfor spør jeg om Lagmannsretten har sine egne lover ? Det ligger flere tusen kommentarer ute på nettet fra hele Norges befolkning, som gremmes over denne Lagmannsrette nå. Ta dere tid til og lese dette innlegget, mye tungt stoff for oss vannlige, men vi ser essensen her da. Takk for oppmerksomheten, Fred Palmgren.

  5. Det som er særlig skremmende, er domstolenes ukritiske bruk av private investorer, finansfolk og til og med advokater/advokatfullmektiger som dommere.

    Tung inhabilitet aksepteres som den mest naturlige ting i verden, blant dommere. I sak etter sak ser vi at den økonomisk svakeste partens dokumenter og bevis, avskjæres og “forsvinner” som dugg for solen, mens udokumenterte påstander fra folk med bånd til finansnæringen fremstilles som sannheter, i dommer og kjennelser, skrevet av dommere med “den rette holdningen”.

    Det virker nesten som om inhabilitet og uredelighet i favør av finanseliten, betraktes som en kvalifikasjon og springbrett til videre avansement i rettsapparatet.

    Lagdommer Therese Steen etablerte aksjeselskapet INVESTEEN AS den 26. april 2017. Hun er både styreleder og daglig leder.
    Selskapets formål er: “Investeringsselskap, deriblant
    kjøp og salg av aksjer og fast eiendom, salg av rådgivning- og
    konsulenttjenester, samt å utøve tilstøtende virksomheter.”
    http://w2.brreg.no/kunngjoring/hent_alle.jsp?kid=20170000199161&sokeverdi=919045426&spraak=nb

    Et halvt år senere har Therese Steen ikke registrert aksjeselskapet sitt i Sidegjøremålregisteret for dommere. Hvorfor gjør hun dette? Lønn for lagmannsdommere er
    Kr. 1.145.000 pr. 18.11.16 https://www.juristforbundet.no/globalassets/dokumenter/organisasjon/dommerforeningen/lonnsregulering-pr-1-oktober-2016-for-dommere-i-ting–og-lagmannsrettene.pdf

    Har hun så mye, eller evnt. lite penger, at hun vil drive med eiendom og rådgivning på si’? Skjønner hun ikke at det påvirker hennes habilitet og domstolenes omdømme?
    Ganske mange dommere er involvert i finans og eiendom, og ganske mange betrakter nettopp det som en urovekkende ukultur, på flere måter.

    Therese Steen ble opprinnelig utnevnt som den finansvennlige og nyutnevnt av året, Høyesterettsdommer, Cecilie Østensen Berglunds etterfølger som styreleder i NIM (Nasjonalt Institutt for Menneskerettigheter). Berglund var betalt nestleder og leder i finansnæringens eget private klageorgan “Finansklagenemnda-Bank” i 6 år. Det er ingen overdrivelse å si at hun rakk å ødelegge livene til en rekke enkeltpersoner, mot betaling fra Storebrand Bank, DNB, Nordea, Acta og andre som finansforetak. Dette var selskaper som blant annet pushet de famøse “strukturerte spareproduktene” på folk som var uten mulighet til å forstå konsekvensene av lureriet.

    Det er nokså spesielt at Østensen Berglund sitter i Høyesterett i dag. Det mest positive som kan sies om dette, er kanskje at da vet man hvor man har henne.

    Da utnevnelsen av lagdommer Therese Steen, som ny leder i NIM ble kjent, ble det rabalder. Eller… omtalen var som vanlig er, i norsk presse, ganske anemisk, som her ved Aftenpostens Trine Eilertsen, som snakker litt om at NIM skal være et “vaktbikkjeorgan”. https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/VvrJ6/Aftenposten-mener-Taler-ikke-tvil-om-uavhengighet

    Det kan knapt bli mer virkelighetsfjernt å tro at Steens “forgjenger-to-be”, og erstatter, tingrettsdommer Åsne Julsrud, har hatt og vil ha større vilje til å styrke “småfolks” rettssikkerhet, men resultatet av kritikken ble at Steen ikke fikk oppdraget likevel.

    https://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/presidentskapet-trakk-omstridt-styreleder-forslag/a/23872187/

    Hvorfor Stortingets presidentskap likevel mener hun er egnet som dommer i Borgarting lagmannsrett, ja det må man antakeligvis tilhøre høyere sfærer for å forstå.

  6. Lagdommer Therese Steen har konsist begrunnet sin beslutning med ett ord: “Hensiktsmessig”.

    Heidi hadde skrevet halvannen side om hvor dypt uhensiktsmessig beslutningen var. Men hvorfor kommentere noen av disse momentene? De er jo ikke skrevet av en dommer.

    “Hensiktsmessig” er et honnørord. Ingen er tilhenger av uhensiktsmssighet. Da må jo beslutningen være riktig! Hurra, la oss alle være beundrende enige med dommer Steen!

    Hvis dommer Steen hadde hatt litt mer blekk igjen i sin penn, ville hun helt sikkert føyd til, at med en samlet behandling i lagmannsretten, vil alle mennesker bli lykkelige. Halleluja! For ingen er vel tilhenger av ulykke!

    Derfor reiser vi oss og holder hender mens vi synger “Norge, Kiempers Fødeland!”. Med Steen skal landet bygges, og ei med usteen ødes!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.