Omgjøringsbegjæring

Hvorfor må vi vente ett år, og så bruke seks dager i lagmannsretten med tre dommere, bare for å vedta at saken skal tilbake til tingretten? Hovedregelen er at denne type avgjørelse fattes som en kontoravgjørelse.

Saksbehandlingsfeilene i tingretten var svimlende i antall og grovhet. Følgende bestemmelser i tvisteloven ble brutt en eller flere ganger:

§ 1-1 § 9-6 (2) § 9-6 (3) § 9-16 (1)
§ 11-1 (3) § 11-2 (1) § 11-5 (1) § 11-5 (6)
§ 19-6 (4) § 19-6 (5) § 21-3 (3) § 21-6
§ 21-7 (2)(a) § 26-2

Dette er misbruk av skattebetalernes penger og et år av mitt liv. Jeg har bedt retten om å vurdere dette på nytt.







På siden ovenfor henvises det til, og sammenlignes det med, det står i tingrettens dom. Klikk her for å se dommen, og se på sidene 4-7, fra “Saksøkeren har i hovedsak gjort gjeldende” til “Saksøkeren har lagt ned slik påstand.” (I tillegg kommer ytterligere påstandsgrunnlag innbakt i rettens vurderinger utover i dommen, som det også gis eksempler på utover i dette brevet.)












Stopp å lese her. Det som er nedenfor denne streken, er innholdet av prosesskrivet ovenfor, gjengitt på en form som Google kan forstå og indeksere.


Heidi Dammann
Movassbakken 3
0891 OsloBorgarting lagmannsrett
Postboks 8017 Dep
0030 Oslo

Oslo, 24. februar 2017

Prosesskrift
til
Borgarting lagmannsrett

Sak nr: 15-192367ASD-BORG/03

Ankende part: Advokatfirmaet Østberg AS
Postboks 7047 St. Olavs plass
0130 Oslo

Prosessfullmektig: Advokat Krisitan Voie Danielsen
Advokatfirmaet Hulaas AS
Postboks 6488 Etterstad
0606 Oslo

Ankemotpart: Turid Heidi Dammann
Movassbakken 3
0891 Oslo

—o0O0o—

1 Begjæring om omgjøring – saksbehandlingsanken
Jeg viser til rettens brev om ny beramming av ankeforhandling til 1., 2., 6. og 7. februar 2018 og til mail fra adv. Olav Braaten 9.2.2017.

Den prinsipale påstand i min anke, er at tingrettens dom oppheves og hjemvises til ny behandling i tingretten.

Jeg ber om omgjøring av den tidligere beslutning, slik at min anke over saksbehandlingsfeil blir behandlet særskilt og at retten tar en kontoravgjørelse for å avgjøre denne del av anken.

Det er lite hensiktsmessig og ikke prosessøkonomisk gunstig å vente et år for å avgjøre i en muntlig høring i lagmannsretten om saken skal tilbake i tingretten.

2 De viktigste saksbehandlingsfeilene
I rettens brev av 17. februar 2016 stod det:

Blant annet fordi det også foreligger anke over tingrettens realitetsavgjørelse, er det så langt lagt til grunn at det mest hensiktsmessige vil være at både anken over realiteten og saksbehandlingsanken behandles samlet i ankeforhandlingen. En samlet lagmannsrett vil da ha best forutsetninger for å ta stilling til begge ankene, og da også om det foreligger saksbehandlingsfeil som må medføre at tingrettens dom oppheves, eller om lagmannsretten kan og bør avgjøre realitetsanken.
Etter tvisteloven § 29-22 (1) vil hovedregelen når det er anket både over saksbehandlingen og realiteten være at saksbehandlingsanken avgjøres først. Da kan ikke det samme som er kriteriet for hovedregelen i § 29-22 (1) være begrunnelsen for at hovedregelen fravikes. Jeg tolker da ovenstående slik at retten finner min redegjørelse for saksbehandlingsfeilene vanskelig å forstå. Dersom dette er tilfelle, ber jeg om en redegjørelse for hva som er vanskelig å forstå.

Inntil videre forsøker jeg med en ny fremstilling.

Rettens avskjæring av Turid Heidi Dammanns (heretter THD) beviser utgjorde hver enkelt og samlet en saksbehandlingsfeil

Kjennelsen medførte at THD ikke fikk reell mulighet til å bevise sine påstandsgrunnlag

Saksbehandlingen er i strid med kontradiksjons-retten

Kjennelsene inneholder ingen som helst drøftelse av bevisenes relevans for THDs påstandsgrunnlag

Kjennelsene tar heller ikke stilling til motpartens anførsel om at det ikke skulle være redegjort for hva bevisene skulle godtgjøre

Kjennelsene har ingen begrunnelse for hver enkelt avskjæring

Kjennelsene angir ikke hvorfor hvert enkelt bevis ikke vil styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig

Kjennelsene kom for sent

Oppdelingen av hovedforhandlingen, hindret forsvarlig behandling

Oppdelingen ble ikke konsekvent gjennomført, dette har medført mangelfull kontradiksjon

Tingrettens dom bygger på faktiske anførsler i strid med håndfaste, men avskårne bevis.

Under hovedforhandlingen tillot retten at adv. Østberg under hans partsforklaring/vitneforklaring fikk sitte og lese fra en mengde e-poster. Dette var til tross for at disse e-postene ikke var tilbudt som bevis under saksforberedelsen etter § 21-6

I tingrettens dom er et av stridspunktene avgjort på grunnlag av et helt nytt påstandsgrunnlag, som ikke finnes noe sted verken i saksforberedelsen eller hovedforhandlingen.
Dette er i strid med kontradiksjonsretten jf. tvl § 11-1(3) og har medført en uriktig dom.

Faktiske forhold av betydning for sakens tvistespørsmål, er ikke behandlet i tingretten.

3 Bevisavskjæringene kom alt for sent
Hovedforhandlingen var berammet til å begynne mandag 17.8.2015.

Mandag 10.8.2015, syv dager før hovedforhandlingen, fikk THD i posten et prosesskriv datert 7.8.2015, hvor advokat Voie Danielsen krevde samtlige av hennes 33 dokumentbevis avskåret. Dette var bevis som THD hadde fremlagt i god tid og som hver og en underbygget forskjellige forhold ved THD sine påstandsgrunnlag.

Torsdag 13.8.2015 motsatte THD seg avskjæringene av hennes bevis i et prosesskriv som ble sendt retten på mail kl.7:32.

Samme dag skrev retten en kjennelse hvor de avskar 26 av THDs 33 dokumentbevis. Kjennelsen ble sendt på e-post kl. 15:04, men THD ble først oppmerksom på e-posten den påfølgende dag, fredag 14.8.2015 like etter kl.18. Det var da umulig å kontakte retten før saken skulle begynne.

Mandag 17.8.2015 etter at hovedforhandlingen begynte, prøvde THD å overtale retten til å få fremlegge sine bevis. Da påpekte hennes motparts prosessfullmektig, adv. Voie Danielsen, at i premissene i avskjæringkjennelsen hadde dommer Jahr angitt at 31 bevis, ikke 26 bevis, skulle avskjæres. Adv. Voie Danielsen hevdet at han hadde innrettet seg etter premissene, og fastholdt at alle bevisene skulle avskjæres.

Retten beklaget at det var oppstått et sprik mellom premissene og slutningen. Dommer Jahr skrev da en ny kjennelse som avskar ytterligere fem av THDs dokumentbevis.

En slik avskjæring av bevis så tett opp til hovedforhandlingen er i strid med tvl. § 21-3 (3).

Det vises til Schei m.fl. kommentarene til tvisteloven § 21-7 punkt 3, hvor det heter: «Omvendt kan det være urimelig å nekte beviset ført under hovedforhandlingen dersom verken motparten eller forberedende dommer har reagert under saksforberedelsen».

I denne saken hadde verken adv. Voie Danielsen eller forberedende dommer kommet med noen innsigelser på bevisene under saksforberedelsene. THD hadde som nevnt tilbudt bevisene i prosesskriv av 7.7.2015, mens adv. Voie Danielsen først innga innsigelse i prosesskriv av 7.8.2015, fire dager etter ordinært avsluttet saksforberedelse.

Adv. Voie Danielsen burde ha fremsatt innsigelsene tidligere, se tvisteloven § 9-6 annet ledd.

Adv. Østberg er selv advokat og var representert ved advokat Voie Danielsen. De bør kjenne prosessreglene.

Forberedende dommer skulle ha tatt standpunkt tidligere, se tvisteloven § 9-6 tredje ledd.

Det vises til THDs e-post til sorenskriveren i Oslo av 20.8.15.

4 Bevisavskjæringen
4.1 Samtlige avskjæringer hadde et uriktig faktisk grunnlag
Det har vært vanskelig å fastslå sikkert hva som egentlig har vært begrunnelsen for avskjæringene. Selv om dokumentbevisene ble avskåret med henvisning til tvl § 21-7 (2) (b), synes det å fremgå av kjennelsen at begrunnelsen springer ut av beslutningen om å dele saken:

Retten besluttet i brev av 15.06.15 forhandlingene delt(…) Bevisførselen må avpasses i forhold til dette.
Det later til at tingretten har ment at dokumentbevisene ikke var relevante for de deler av saken som skulle behandles i forhandlingenes del én.

Denne begrunnelsen er da meget mangelfull, da det ikke fremkommer på noen måte hvorfor retten mente de enkelte bevis ikke styrket avgjørelsesgrunnlaget, eller hvorfor de ikke var relevante for sakens del én. Imidlertid er det feil at bevisene ikke var relevante for del én.

Bevisene må vurderes i lys av de rettslige og faktiske anførsler i THDs prosesskriv.

Jeg siterer fra Jo Hov: «Rettergang I», 2007, side 329:

Om et bevis kan sies å ha betydning for saken eller ikke, må i sivile saker bedømmes ut fra partenes pretensjoner. Hvis f.eks. beviset har relevans for den rett saksøkeren hevder å ha, må en si at det har betydning for saken, selv om det ellers er klart at saksøkerens krav er materielt uberettiget, jfr. Rt. 1963 s. 1148 (jfr. Også beslutning i sak 5C/1987 (Bøhn og Strenge Næss s. 240)). Men hvis beviset ikke engang vil ha betydning etter saksøkerens egen fremstilling av saken, kan det nektes ført.
THD hadde tatt høyde for delingen under utarbeidelsen av prosesskrivene og bevistilbudene. Samtlige anførte bevis var relevante for å etablere om det var grunnlag for heving, prisavslag, og/eller erstatning. Dette var temaet for del én. Del to av saken ville bortfalle dersom det ikke i løpet av del én ble funnet et grunnlag for å behandle spørsmålene i del to. Dermed var det helt nødvendig å kunne føre bevis for at det var et slikt grunnlag, allerede i del én.

Det er uforståelig hvordan retten kunne mene at, for eksempel, oppdragsbeskrivelsen og e-postkorrespondansen mellom THD og adv. Østberg skulle være irrelevant for å underbygge anførsler om kontraktsbrudd og forsømmelser. Da må jo oppdragets innhold være et relevant tema.

For ordens skyld opplyses her hva som var adv. Voie Danielsens begrunnelser i hans begjæring om avskjæring i hans prosesskrift av 7.8.2015:

at de var fremsatt for sent
at det ikke var redegjort for hva bevisene skulle godtgjøre, og
at anførslene og bevisene ikke vedkom saken.

Det er tilstrekkelig her å påpeke at THDs prosesskriv av 7.7.2015 inneholdt 15 sider med redegjørelse for hva bevisene skulle godtgjøre.

Kjennelsen bygger da på en uriktig bevisbedømmelse. Konsekvensen ble en saksbehandlingsfeil.

Avskjæringene i seg selv var da i strid med prinsippet om fri bevisførsel som er nedfelt i tvl. § 21-3 (1) første punktum

(1) Partene har rett til å føre de bevis de ønsker. Unntak fra retten til å føre bevis følger av §§ 21-7 og 21-8, kapittel 22 og øvrige bevisregler i loven her.
Unntaksbestemmelsene som angis i denne bestemmelsen, passer ikke på noen av de avskårne bevisene. Dette fremgår umiddelbart ved lesing av prosesskrivene der bevisene blir tilbudt.

4.2 Avskjæringene medførte brudd på kontradiksjonsretten
THD hadde innrettet seg etter at disse bevis ville bli tillatt ført. Disse bevisene underbygget hennes påstandsgrunnlag og var helt avgjørende for at hun skulle kunne få en rettferdig rettergang. Se tvisteloven § 1.

Senere under hovedforhandlingens tredje dag tilbød rettens administrator at THD vitner kunne få lov til å fortelle det de visste om bevisene, men ikke lese fra dem.

Dette er et brudd på THDs rett til selv å legge opp bevisførselen, se tvisteloven § 21-3 (1). En slik forståelse er også i strid med bevisumiddelbarhetsprinsippet for et dokumentbevis er mer umiddelbart enn et vitnes gjengivelse av dokumentet, se også § 26-2.

Men dette forutsatte også at det skulle finnes vitner med den relevante kunnskap, og selv om i de tilfeller dette skulle eksistere, var det alt for sent å kartlegge dette, innkalle vitner og forberede spørsmålene.

Da THD etter dette ba om omgjøring av rettens beslutning om å avskjære vitnet Mary Kristiansen, som hadde deltatt i utarbeidelsen av bevispermene, ble dette likevel avslått.

Kjennelsene medførte at THD ikke fikk reell mulighet til å bevise sine påstandsgrunnlag. Disse utgjorde hennes innsigelser mot adv. Østbergs krav. THD anfører at saksbehandlingen er i strid med kontradiksjonsretten.

4.3 Kjennelsen lider av egne saksbehandlingsfeil
4.3.1 Mangelfull begrunnelse
Rettens avskjæringskjennelser gjør ikke rede for hvorfor de enkelte bevis ble avskåret.
Den første kjennelsen tar kun stilling til adv. Voie Danielsens anførsel om at de skulle være fremsatt for sent. Kjennelsene tar ikke stilling til noen av de øvrige anførslene, og nevner heller ikke THDs innsigelser av 13.8.2015. Dette utgjør brudd på § 19-6 fjerde og femte ledd:

§ 19-6. Utforming og begrunnelse (…)
(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte
a) framstilling av saken,
b) partenes påstander med påstandsgrunnlag, og
c) rettens vurdering.
(5) Saksframstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på. (…)
Dette gjelder særlig fordi
THD hadde bestridt adv. Voie Danielsens begjæring om avskjæring av bevisene, se THDs prosesskriv av 13.8.15 punkt 6 side 3-5, og
en så viktig avgjørelse burde ha en grundig begrunnelse.

4.3.2 Mangelfull kontradiksjon
Forut for kjennelsen forela ikke retten for THD spørsmålsstillingen om bevisene skulle avskjæres på grunnlag av sakens tematiske deling.
Derved har retten tatt stilling til spørsmål som THD ikke har hatt anledning til å uttale seg om.
Å klargjøre om et bevistema hører inn under del én eller del to av saken, kan kreve en helt annen argumentasjon enn spørsmålet som var reist i motpartens begjæring om avskjæring.

Dette er da et brudd på kontradiksjonsretten, tvl. § 11-1 (3), jf tvl § 11-2 (1).

5 Nye påstandsgrunnlag under hovedforhandling
Under hovedforhandlingen tillot retten at adv. Østberg under hans partsforklaring/vitneforklaring fikk sitte og lese i en stor mengde e-poster i rask rekkefølge. Dette var til tross for at disse e-postene ikke var tilbudt som bevis under saksforberedelsen etter § 21-6. THD hadde ingen mulighet til å få med seg og huske innholdet eller imøtegå dette. Retten skulle ha avskåret dette etter § 21-7 (1) bokstav a) og etter § 9-16. Unnlatelsen medførte et brudd på THDs rett til kontradiksjon. Da adv. Østberg begynte å lese opp fra mailbunken protesterte THD og sa at disse dokumentene ikke var fremlagt i saken og skulle avskjæres. «Han må jo få lov til å forsvare seg!» Dommerens spontane utbrudd: er også interessant.

Frem til hovedforhandlingens begynnelse bestod hele adv. Østbergs påstandsgrunnlag av noen generelle vendinger presentert i sluttinnlegget av 27.01.2015 og adv. Voie Danielsens prosesskrift av 7.8.2015. Anførsler av direkte relevans som innsigelse mot THDs påstandsgrunnlag kunne oppsummeres med disse avsnittene:

«1.2 Arbeidet er utført rasjonelt, rimelig og i samsvar med god advokatskikk.
Advokat Østbergs arbeid er drevet rasjonelt og i samsvar med god advokatskikk. Det er ikke mangler ved det utførte arbeidet eller andre grunner til å sette ned salæret.»
(Sluttinlegget side 2)
«For det tilfelle at de anførsler og bevis tillates ført, knyttes det enkelte korte kommentarer til anførslene.
Så vidt jeg skjønner saksøkte, gjør hun gjeldende at hun skulle hatt et betydelig erstatningskrav mot Rein Dammann som hun ikke vant frem med. Dette bestrides. Advokat Østberg var her bundet av tidligere prosessfullmektigers prosesshandlinger og overtok søksmålet.
Saksøker kan ikke se at motkravet kunne føre frem lenger enn det gjorde. Det vises for så vidt her til tingrettens dom.»
(Prosesskrivet av 7.8.2015 side 2 og 3.)
Dette påstandsgrunnlaget står i en vesentlig kontrast til de påstandsgrunnlag som gjengis i tingrettens dom i salærsaken. Hele adv. Østbergs påstandsgrunnlag der, er nytt og fremlagt for første gang under hovedforhandlingen.

Dertil kommer at enkelte elementer heller ikke gjenkjennes fra hovedforhandlingen, men kom som en total overraskelse på THD ved lesing av tingrettens dom. Dette gjelder spesielt anførselen om at det ikke skulle ha inngått i adv. Østbergs oppdrag å fremme THDs krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Det bemerkes også at den hittil gåtefulle anførsel om å være «bundet av tidligere prosessfullmektigers prosesshandlinger», i tingrettens dom har fått en ny sammenheng, denne gangen var bindingen ikke lenger en forhindring fra å fremme THDs krav, men tvert om, en påstått forhindring fra å frafalle krav.

Uansett disse avvik, er det klart at dette er et omfattende brudd på tvl § 9-16.

5.1 Retten gikk utenfor partenes anførsler.
Under hovedforhandlingens første dag begjærte THD omgjøring av enkelte avskjæringer, og argumenterte da eksempelvis med å vise til relevansen av bilag 4 til prosesskrivet av 7.7.15. I bilaget understrekes viktigheten av å innhente nødvendig informasjon og kreve utlevering av Villmarksleirens korrespondanse og andre eiendeler, i god tid. Bilag 4 skulle vise at innhenting av informasjon og fremme av dette viktige kravet var en del av det prosessoppdraget adv. Østberg hadde fått, og at det var meddelt allerede 9.10.2012, umiddelbart etter at han overtok saken. Men retten forklarte til THD at bilag 4 hadde liten bevisstyrke, fordi det var jo mulig at partene i ettertid var blitt enige om noe annet. Avskjæringen ble opprettholdt. Adv. Østberg hadde imidlertid ikke anført at de hadde blitt enige om noe annet, og retten gikk dermed utenfor partenes anførsler,
jf tvl § 11-2 (1) annet punktum.

Episoden skapte debatt i pausen blant tilhørerne i salen.

At adv. Østberg ikke hadde anført noen slik avtale skyldes selvfølgelig at de ikke hadde blitt enige om noe annet. Det vises her til bilag 23/24, e-post fra adv. Østberg av 3.12.2012 kl 22:42, hvor adv. Østberg beklaget at han ikke hadde rukket å fremme provokasjonene i leirsaken, og at disse måtte utsettes. Imidlertid var også dette beviset avskåret (men ble senere tillatt ført).

(Bilag 24 er feilmerket som bilag 23, og er da omtalt som 23 i rettsbok og kjennelser)

Dersom retten hadde ment at sistnevnte bevis var tilstrekkelig til å underbygge ankende parts anførsler, så kunne det kanskje begrunne avskjæring av bilag 4 etter tvisteloven § 21-7 (2) bokstav b), men av dommen side 13 ser vi at retten ikke fant ankende parts anførsler sannsynliggjort.

6 Tvistepunkter er ikke reelt blitt behandlet
Tilsvarende er det også avvik mellom THDs påstandsgrunnlag slik det ble gjort gjeldende i prosesskrivet av 7.7.2015 med enkelte senere tilføyelser, og det som fremstilles i tingrettens dom. Men i dette tilfellet skyldes det ikke at THD fremførte et annet påstandsgrunnlag under hovedforhandlingen. Avviket skyldes snarere overforenkling og utelatelser, samt forhåpentligvis noen misforståelser.

Men mer alvorlig er at tvistepunkter blir avgjort på et grunnlag som nærmest fremstår som en karikatur av THDs anførsler. Da er ikke saken avgjort på grunnlag av partenes anførsler, men noe annet. Dette er brudd på tvl. § 11-2 (1) annet punktum, jf også § 11-1 (3).

6.1 Eksempel: Utlevering av eiendeler
At adv. Østberg ikke gjorde noe reelt forsøk på å få utlevert selskapets korrespondanse og avtaler før det var alt for sent, blir ikke drøftet i dommen.

Da tvisten i leirsaken var fersk, begjærte THDs daværende advokat Heidi Bache-Wiig innsyn i Rein Dammanns bankkonti, og THD fikk fullmakt til å innhente opplysninger om to bankkonti. Det var således ikke grunnlag for å ta for gitt at forespørsler og provokasjoner ikke ville bli etterkommet. THDs anførsel var ikke at dette nødvendigvis ville lykkes, men at han ikke prøvde. Dette er også et kvalitetsaspekt.

Likevel har tingretten kun vurdert om det ville være tid til å gjennomføre tvangsmidler innen hovedforhandlingen i slutten av februar, med utgangspunkt i 3.12.2012. Retten overser da at adv. Østberg hadde hatt oppfordring til å sette dette i gang helt siden 9.10.2012, nær to måneder tidligere.

Retten tar da heller ikke i betraktning slike innlysende muligheter som at adv. Østberg kunne begjært omberamming, og at han kunne i det aller minste ha anført overfor retten at en slik sabotasje av Villmarksleiren – å sitte på dets arkiver og kunderegister etter at han er trådt ut av selskapet og hindre sakens opplysning så vel som den naturlige forretningsdrift, måtte få betydning for bevisvurderingen.

6.2 Eksempel: «Pengene var (ikke) kommet THD i hende»
Tingretten har kun behandlet en mindre del av THDs anførsel om kontraktsbrudd som fremkommer bl a i prosesskrift av 7.7.2015 side 7 og 8, punkt 3.4 «Erstatning for urettmessige disposisjoner».

Stridstemaet i denne delen av leirsaken gjaldt en lang rekke disposisjoner i selskapet Villmarksleiren ANS, foretatt av Rein Dammann, i strid med selskapets eller deltakernes interesser. Herunder hadde Rein Dammann latt THD tro at det ikke var midler i selskapet til at hun kunne gjøre noen uttak eller ta ut noe «lønn», mens han selv gjorde uttak og lot bokføre at halvparten var gått til THD.

Dette dreide seg da om beløp i størrelsesorden mellom 200.000 og 255.000 i året for THD. I tillegg kom en rekke andre poster som ikke er nødvendig å detaljere her. Det vises til oppdragsbeskrivelsen.

Alle krav THD hadde i denne forbindelse forutsatte at pengene ikke var kommet henne i hende, men tingretten i leirsaken hadde valgt å tro Rein Dammann på at pengene var komme THD i hende. Dermed tapte THD alle disse kravene.

Punktet i prosesskrivet gjentas her i sin helhet. To setninger er fremhevet i fet skrift:

3.4 Mitt krav om erstatning for urettmessige disposisjoner.
Tingretten fant ikke å gi meg medhold i mitt krav om erstatning for RDs urettmessige disposisjoner, annet enn kr. 5000,- for at han hadde latt bokføre utgifter til materialer til hans venn Amundsens terrasse.
For alle de øvrige delene av dette kravet, i den grad retten behandlet dem, la retten til grunn at jeg hadde fått pengene. Dette skulle ha skjedd ved at jeg angivelig hadde tilgang til å benytte et bankkort på en av RDs private bankkonti, den såkalte ”603-konto”.
3.4.1 Pengene er ikke kommet meg i hende
I prosesskriv av 28. januar 2013, 30 dager før hovedforhandling, fremla motparten bankutskrifter for 9 separate måneder, og hevdet at disse skulle vise at at jeg hadde fått pengene. Utskriftene viste hundrevis av betalinger av utgifter til driften av Villmarksleiren, og et mindre antall andre betalinger. Prosesskrivet viste ikke til noen konkrete betalinger, og det ble ikke forklart på hvilken måte disse utskriftene skulle godtgjøre det anførte.
Det burde vært innlysende for Østberg at motparten planla en overrumpling. Østberg skulle ha krevet at det ble forklart før saksforberedelsen ble avsluttet hvordan disse bankutskriftene skulle vise det anførte, og krevet avskjæring av bevisene dersom dette ikke ble etterkommet. Videre skulle Østberg tatt seg tid til å drøfte disse bankutskriftene med meg og min medhjelper slik at vi kunne være forberedt.
Under sitt innledningsforedrag fremsatte motpartens adv. Jervell forklaringer, hvorav noen fremgår av kulepunktene nedenfor. Dette utgjorde nye påstandsgrunnlag og det var helt nødvendig å gjøre retten oppmerksom på dette, kreve avskjæring, og subsidiært be retten om at jeg fikk gi kontradiksjon.
Det hadde likevel vært mulig for Østberg å gi en rekke innsigelser på stående fot, som fremgår nedenfor.
En rekke av betalingene motparten pekte ut, var betalinger med nettbank. Men jeg hadde ikke disposisjonsrett til denne bankkontoen, og kunne da under ingen omstendigheter utføre betalinger fra nettbank. Disse betalingene må da nødvendigvis være gjort av RD.
Jeg ble separert i 2005. De beløp som jeg angivelig skulle ha fått, skulle vært i størrelsesorden 18.000 per måned i 2006 og 2007. Summen av alle bankkort-belastinger for de fremlagte måneder i 2006 og 2007 var kr. 4122 i mars 2006, kr. 1576 i februar 2007, og kr. 1483 I mars 2007. Dette er alt for lite til å godtgjøre min motparts anførsel.
Mange av postene som motparten pekte ut gjaldt utgifter til driften av selskapet, og kvitteringer finnes i selskapets regnskaper
For øvrig opplyste ikke Østberg til retten at jeg ikke hadde disposisjonsrett til kontoen slik motparten skrev og sa. Jeg hadde gitt ham bankens svar om dette. . På spørsmål fra dommer om dette svarte Østberg feil.
Motparten søkte å sannsynliggjøre at det måtte være meg som hadde brukt bankkortet, ved å vise til at bruksstedene var ”nær Grefsen”, etter at jeg skulle ha flyttet til ”Grefsen”. Østberg unnlot å påpeke at jeg ikke hadde flyttet til Grefsen. Bensinstasjonene og butikkene lå for det meste langs ringveien, 14,5 km fra min bolig.
For øvrig viser regnskapene at disse brukerstedene var et etablert mønster helt uavhengig av mitt bosted, og at de ble regelmessig brukt av RD i 2003, 2004, osv. RD fylte bensin, jeg kjørte diesel.
Jeg kunne dokumentere at jeg hadde kjøpt inn til selskapet for mine egne penger for over 80.000,- i 2005, jeg hadde i 2006 betalt 45.000 til RD som ikke fremkom på hans “privatregnskap” fra 2007, og jeg hadde også tidligere gjort innbetalinger som ikke var forenlige med RDs forklaring.
Bevis: (Bilag 7) De nevnte fremlagte bankutskrifter fra 2006 og 2007
Bevis: (Bilag 8) Notat av 31.01.2013 fra EPT, Side 2 nederst og hele side 3 og 4.
Bevis: Utskrift av innledningsforedag og prosedyre
Bevis: (Bilag 9) Prosesskriv fra adv. Jervell av 28. januar 2013.
Bevis: (Bilag 10) Liste over regnskapsbilag betalt av meg i 2005-regnskapet
Bevis: (Bilag 11) Postgiroinnbetaling av 12. mars 2004 på kr 30.000 til Reins ”603-konto”.
Mange flere innvendinger kan anføres, jeg har en liste på rundt 20.
Østberg fremla heller ikke et enste rettslig argument eller rettskilde til fordel for meg i denne del av saken.
Dette er et kontraktsbrudd.
Tingretten i salærsakens behandling av dette på dommens side 14 nevner ikke med ett ord det som er kjernen i kontraktsbruddet. Derimot skriver tingretten i salærsaken, for eksempel dette, på side 14, tredje siste avsnitt:

«Saksøkte har gjort gjeldende at hun ikke hadde disposisjonsrett til kontoen og at dette kunne vært påvist dersom kontoutskriftene var fremlagt så tidlig i saksforberedesen at hun kunne gjennomgått dem.»
THD har aldri hevdet at spørsmålet om disposisjonsrett kunne vært påvist gjennom bankutskriftene.

THD hadde lenge i forveien tilskrevet banken med spørsmål om hun hadde hatt disposisjonsrett. Svaret ble sendt til adv. Østberg. Det var altså ikke tvil, men adv. Østberg, unnlot å opplyse retten om dette.

Tingretten i salærsaken fortsetter:

«Hun har forklart at hun – med ett unntak – brukte kortet utelukkende til formål som angikk driften av leiren. Hun har gjort gjeldende at Østberg skulle ha krevd avskjæring av kontoutskriftene som bevis.
Tingretten synes å ha lagt til grunn at den aktuelle kontoen var disponert av partene i fellesskap og at begge foretok uttak til private formål. Saksøkte disponerte eget bankkort til kontoen. Det er ikke sannsynliggjort at rettens avgjørelse ville vært en annen dersom beviset var blitt krevd avskåret, et krav det uansett er tvilsomt om ville ført fram».
THD har ikke anført at tingretten i leirsakens avgjørelse ville blitt en annen dersom bankutskriftene var blitt avskåret. THD anførte at adv. Østberg ikke sørget for å imøtegå de uriktige anførslene som ble underbygget med disse bankutskriftene.

THD kunne vite med sikkerhet at det ville komme uriktige anførsler, for hun visste jo med sikkerhet at hun ikke hadde fått pengene i hende. Da måtte noe være galt med et bevis som angivelig skulle vise noe som hun visste ikke var riktig.

Det er lettere å imøtegå en uriktig bevisførsel dersom man kjenner den noen dager i forveien. Derfor burde adv. Østberg ha spurt etter disse anførslene. Siden det også finnes bestemmelser i tvisteloven som har til formål å verne parter i en rettssak mot unødvendige overrumplinger, burde adv. Østberg tatt kontakt med sakens administrator og forklart situasjonen. Det kan jo ikke skade. Det kan heller ikke helt utelukkes at administrator i leirsaken ville sett nytten i å bruke disse bestemmelsene.

Tingrettens sterkt innskrenkede drøftelse fremstår som en unnlatelse av å behandle anførselen om kontraktsbrudd.

På side 8 siste linje og side 9 første avsnitt, har tingretten skrevet, som ledd i saksøktes anførsler:

«Iallfall skulle Østberg ha drøftet disse kontoutskriftene med saksøkte slik at hun kunne være forberedt på anførselen».
Dette er en misforståelse. Det var først og fremst Østberg som burde være forberedt. Det er jo han som skal foreta imøtegåelsen.

Dersom det hadde ikke lykkes å få rede på hvordan motparten ville underbygge at disse bankutskriftene, som ikke viste THDs navn noe sted, skulle godtgjøre at pengene var kommet THD i hende, burde adv. Østberg ha rådslått med THD og med Enrique Perez-Terron på forhånd, slik at de ved å legge sammen sine ulike kunnskaper og evner kunne forutse noen muligheter for hva som kunne komme, og i det minste dele noen kunnskaper om det man kunne se i disse bankutskriftene, slik at man hadde en større sannsynlighet for å gjennomskue de mest opplagte uriktigheter.

Dette har sammenheng med en annen opplysning som tingretten gir om THDs påstandsgrunnlag. På side 9, tredje siste avsnitt:

«Østberg skulle ha sørget for at vitnet Perez-Terron fikk være til stede under hele forhandlingen, noe som kunne avverget katastrofen».
Dette er plassert der på side 9, helt isolert fra den relevante sammenhengen. Sammenhengen var at Perez-Terron hadde god kjennskap til saken og til regnskapene. Og at da han – noen dager for sent – fikk vite hva motparten hadde forklart, forstod han straks hvordan det burde vært imøtegått. Dernest var sammenhengen at THD lenge før hovedforhandlingen hadde bedt adv. Østberg om å sørge for at Perez-Terron fikk være tilstede også første dagen, fordi det var ikke usannsynlig at man ville få høre «snedige» forklaringer som kunne være vanskelige å gjennomskue for den som ikke kjente leiren eller regnskapene. Dette hadde adv. Østberg også ordnet, men så hadde han brått akseptert et argument fra motpartens advokat, som ikke ønsket å ha Perez-Terron i salen. THD anførte at det ikke hadde vært noen grunn til å akseptere dette argumentet. Men dette skjedde kort før hovedforhandlingen og Østberg hadde ikke rådført seg med THD heller, og han viste ingen vilje til å rette opp feilen.

Tingretten unnlater igjen å gi anførselen om kontraktsbrudd en reell behandling.

Tingretten har kun vurdert om adv. Østberg skulle ha krevet avskåret bankutskriftene. Men dette var bare et av mange grep som var aktuelle, og uansett var det å begjære avskjæring kun aktuelt dersom motparten unnlot å klargjøre hvordan bankutskriftene skulle vise det påståtte.

THD kunne fortsatt ha fått medhold i sitt påstandsgrunnlag uten avskjæring og uten forhåndsopplysning om motpartens planlagte men hemmelige påstandsgrunnlag, dersom adv. Østberg hadde hadde gjort andre av de grep som THD anførte han kunne ha gjort. THDs anførsel var ikke at hver enkelt av disse grepene skulle vært tatt, men at adv. Østberg ikke gjorde noen av dem, og heller ikke noe annet, til tross for at det forelå en situasjon som helt innlysende krevet handling.

THD vil særlig påpeke at summen av alle bankkortbetalinger på bankutskriftene utgjorde kun en brøkdel av det som det ble påstått at THD skulle ha fått. Dersom adv. Østberg hadde gjort retten oppmerksom på dette, ville bankutskriftene blitt et bevis på at pengene ikke var kommet THD i hende, i stedet for omvendt, slik det ble.

En så stor sprik mellom det som kan forstås ved å lese tingrettens dom, på den ene siden, og hva som var saken, på den annen, innebærer at det foreligger saksbehandlingfeil. Det kan analyseres på forskjellige vis, og lede til konklusjoner om manglende domsgrunner, uforsvarlig saksbehandling, at retten har bygget på et annet saksforhold en hva partene har påberopt, osv.

THD har også gjort gjeldende anførsler om generelt lav kvalitet på adv. Østbergs arbeid. Ved å begrense ovenstående problemstilling til et spørsmål om en avskjæringsbegjæring ville løst alt, skjules at det her foreligger momenter som tyder på lav kvalitet, trolig fordi adv. Østberg ikke har satt seg forsvarlig inn i saken til tross for å ha fakturert et meget høyt timetall for å sette seg inn i saken. Derved usynliggjøres store deler av THDs påstandsgrunnlag. Også dette medfører at retten i siste instans ikke bygger saken på det påstandsgrunnlaget som faktisk bli påberopt.

7 Nærliggende at feilene har hatt betydning
Jeg vil her sannsynliggjøre med et eksempel at saksbehandlingsfeilene har fått betydning for sakens utfall.

Saksbehandlingsfeilene av interesse i dette punktet er

Bilagene 12 og 13 til prosesskrivet av 7.7.15 ble avskåret.

Advokat Østberg fikk anledning til å fremsette et omfattende nytt påstandsgrunnlag under hovedforhandlingen.

Det er nødvendig å minne om følgende sammenheng:

Saken hadde sin bakgrunn i at adv. Østberg saksøkte THD med krav om betaling av et stort beløp ut over det han alt hadde fått på forskudd akonto.

THDs anførsel var at adv. Østberg hadde begått avtalebrudd. Da var det helt essensielt å få legge frem bevis på hva avtalen gikk ut på, og kommunikasjonen mellom THD og adv. Østberg.

Adv. Østberg hadde overtatt sakens dokumenter fra den forrige prosessfullmektig Granli, som i sin tur hadde overtatt dem etter adv. Heidi Bache-Wiig. Bache-Wiig hadde fått i oppdrag å inngi tilsvar til Rein Dammanns stevning og å reise motsøksmål. Til å hjelpe seg hadde Bache-Wiig fått en oppdragsbeskrivelse, en omfattende redegjørelse for leirsaken. Men adv. Bache-Wiig hadde kommet i slik tidsnød at i stedet for å skrive et forsvarlig motsøksmål, hadde hun lagt oppdragsbeskrivelsen ved sammen med tilsvaret og motsøksmålet. Dette vedlegget fikk da betegnelsen «hjelpeskriv», en betegnelse som har fulgt det siden.

Den påstand som adv. Bache-Wiig formulerte i tilsvaret, var rudimentær. Imidlertid ble saksforberedelsen stanset kort tid etter innsendelsen av tilsvaret, i og med at retten avsa en fraværsdom.

Adv Bache-Wiig frasa seg oppdraget etter at oppfriskning ble nektet, og adv. Granli fikk i oppdrag å anke til lagmannsretten over oppfriskninsavgjørelsen. Deretter måtte han anke videre til Høyesterett, hvor THD fikk medhold i ankeutvalget, og lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet. Da ny lagmannsrettsavgjørelse opphevet tingrettens fraværsdom, hadde imidlertid adv. Granli i mellomtiden fått ny stilling, og frasa seg å føre saken for tingretten.

Da adv. Østberg fikk oppdraget, overtok han også oppdragsbeskrivelsen som lå i saken. Men THD sendte likevel dette skrivet direkte til adv. Østberg i e-post av 12.10.2012, 3 dager etter at han hadde overtatt oppdraget. Da hadde THD også forklart på telefon at dette skrivet utgjorde en redegjørelse for hele saken, som hun trengte hjelp med.

To dager senere, den 15.10.2012 sendte THD til adv. Østberg et notat som hennes hjelper Enrique Perez-Terron utarbeidet i anledning at adv. Østberg skulle overta oppdraget, hvor tallmaterialet i oppdragsbeskrivelsen ble oppdatert i henhold til nyere regnskapstall. Hele side seks i dette notatet var viet kravet om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

I prosesskrift av 7.7.2015 ble oppdragsbeskrivelsen vedlagt som bilag 12, og notatet med de oppdaterte tall, som bilag 13. Begge bilagene ble avskåret i kjennelsen av 13.8.2015.

Et sentralt tvistepunkt i salærsaken er at THD anfører at det var et kontraktsbrudd at adv. Østberg ikke fremmet hennes krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

I tingrettens dom er det lagt til grunn at THD angivelig ikke hadde bedt adv. Østberg om å fremme dette kravet:

«Hjelpeskrivet var fra saksøktes side ment som en bistand til advokat Bache-Wiig i forbindelse med utarbeiding av tilsvar. Det fulgte deretter saken. Verken advokat Bache-Wiig eller advokat Granli framsatte noe krav om erstatning på vegne av Turid Heidi Dammann på dette grunnlaget. Dette må saksøkte og Perez-Terron ha vært klar over. Likevel ble ikke Østberg bedt om å framsette dette som krav i saken».
(Tingrettens dom side 15 siste avsnitt og side 16 øverst)
Sammenlignet med adv. Østbergs opprinnelige påstandsgrunnlag gjengitt ovenfor i punkt 2, er det her mange momenter som er helt nye, og THD burde ha fått mulighet til å forberede innsigelser.

Tingrettens dom legger til grunn at THD ikke skal ha bedt adv. Østberg om å fremme dette kravet. Men bilag 13 motbeviser dette. Det gir jo ingen mening at THD skulle ha medtatt oppdaterte tall for den tapte arbeidsfortjeneste i et notat som ble skrevet etter at adv. Østberg overtok oppdraget, under overskriften «Oppsummering av alle krav i Rein-saken».

Det er mange andre feil i dette avsnittet som kan imøtegås. Det skal ikke her prosederes over feil ved bevisvurdering eller rettsanvendelse, utover det nødvendige for å vise helt klart at det er nærliggende at ovennevnte saksbehandlingsfeil har fått betydning for avgjørelsen.

I dommen skrev retten ingen ting om hvorfor THD og Enrique Perez-Terron måtte ha vært klar over at Heidi Bache-Wiig ikke hadde fremmet kravet om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

Verken Enrique Perez-Terron eller THD har prosessrettslige kunnskaper. Selv om Enrique Perez-Terron hadde undersøkt noe av selskapsjussen i forbindelse med goodwill-beregning og annet som han trengte for å forstå stevningen fra Rein Dammann og for å skrive oppdragsbeskrivelsen, hadde ingen av dem gjort noen som helst vurdering av påstanden i tilsvaret. Selv om de visste at det finnes formkrav til en stevning, visste de ikke hva disse formkravene er. Perez-Terron var noe forbauset da han fikk høre at Heidi Bache-Wiig hadde vedlagt oppdragbeskrivelsen. Men siden hun hadde gjort det, måtte han anta at da går det vel an å gjøre det. Og der var jo alle kravene beskrevet.

Uansett var jo adv. Østbergs oppgave å fortsette der hvor Bache-Wiig hadde sluppet. Dersom det var noe Bache-Wiig ikke hadde gjort før hennes arbeid ble stanset, så var det adv. Østbergs oppgave å gjøre dette. Det kan heller ikke være rimelig å forvente at THD skulle la utarbeide en ny oppdragsbeskrivelse til adv. Østberg!

Men ettersom THD faktisk ba adv. Østberg om å fremme dette kravet, ville dette uriktige synspunktet ikke fått aktualitet dersom det ikke hadde vært for saksbehandlingsfeilene.

Saksbehandlingsfeilene har medført en uriktig bevisbedømmelse som i sin tur har medført at THD ikke har fått medhold i sitt krav om prisavslag for adv. Østbergs forsømmelse. Dersom retten også hadde gjort en grundigere bevisbedømmelse på dette punktet kunne THD hatt muligheten for å nå frem med sin motregningsinnsigelse, og dermed bli frifunnet fullstendig for adv. Østbergs krav, siden motregningsinnsigelsen ville vært større enn adv. Østbergs salærkrav.

Det er da nærliggende at feilene har hatt betydning for utfallet av saken.

8 Delingen av saken – ikke konsekvent gjennomført
Retten besluttet forhandlingene delt i brev av 15.6.2915:

Spørsmålet om det foreligger et erstatningskrav og størrelsen på dette krever en omfattende behandling ut over det som til nå har vært sakens tema. Retten beslutter forhandlingene delt, slik at det ved hovedforhandlingen 17.08.15 behandles (…) og om det foreligger mangler eller forsømmelser fra adv. Østbergs side som kan danne grunnlag for krav om heving eller prisavslag eller for krav om erstatning.
Dersom retten finner grunnlag for det, kan dom deretter bli avsagt. Hvis retten ikke finner at saken kan avgjøres på dette grunnlag, vil fortsatt hovedforhandling bli berammet.
(Side 2, 5. avsnitt)
I e-post til retten av 31.7.2015 stilte THD spørsmål knyttet til denne delingen:

«Retten har besluttet å dele saken slik at det blir innkalt til forhandlinger i del to dersom ikke utfallet av del en gjør dette unødvendig. Imidlertid har retten uttrykt en tematisk deling som jeg ikke kan forstå svarer til sakens spørsmålsstillinger. Jeg kan ikke se at del en kan avgjøres uten å gå gjennom praktisk talt all bevisførsel. Det blir da ingen innsparing selv om del to bortfaller, og den avsatte tid til del en er like utilstrekkelig som før delingen.
Jeg forstår det slik at retten vil innkalle til fortsatte forhandlinger dersom det fremsettes erstatningskrav. Jeg har fremsatt en subsidiær motregningsinnsigelse.
Spørsmål om kontraktsbrudd og heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg, avhenger av en vurdering av feil og unnlatelser ved hans utførelse av oppdraget opp mot hvilke krav oppdraget i seg selv stiller. Dette krever da en forståelse av oppdraget og av de tilgjengelige bevis, og disses relevans. For å vurdere om kontraktsbrudd er vesentlige skal det også vurderes om de har medført tap for meg. Dette medfører at mye av de samme bevisspørsmålene må vurderes i forbindelse med spørsmålet om kontrakten må heves, som ved en etterfølgende vurdering av erstatningsspørsmål. (Jeg antar at en motregningsinnsigelse vil måtte behandles på samme måte som et erstatningskrav.) Spørsmålet om heving er henlagt til del en.
Jeg ber retten vurdere om tvistelovens § 16-1 gir anledning til en annen måte å dele saken opp på. Jeg ser at bestemmelsen har en passus med “eller deler av krav”, men jeg er ikke kompetent til å vurdere om dette vil kunne anvendes analogt når det gjelder deler av påstandsgrunnlaget for et enkelt krav (nemlig frifinnelse pga heving av avtalen). Det er tenkelig at retten vil være overbevist om at avtalen må oppheves før alle kontraktsbruddene er gjennomgått. Jeg vet ikke om tvisteloven gir anledning til å legge opp løpet slik at det kan spares tid ved dette.
Spørsmål 8: Jeg ber retten om nødvendig å revurdere den tematiske inndelingen av saken.
Spørsmål 9: Jeg ber om rettens veiledning om hvordan saken kan legges opp slik at retten får mulighet til å avgjøre om et mindre antall anførte kontraktsbrudd er tilstrekkelig til å avgjøre saken. I hvilken rekkefølge ønsker retten i så fall at kontraktsbruddene belyses?
Spørsmål 10: Jeg ber i alle fall retten om veiledning om hvilke deler av saken slik den er fremstilt i mitt prosesskrift av 7.7.2015, som bør medtas i første del av saken. Dette er helt nødvendig for at jeg skal kunne forberede mitt foredrag».
Det ble ikke gitt noe svar på noen av disse spørsmålene. Heller ikke på spørsmål 10.

Dette siste spørsmålet er helt klart et rent prosessuelt spørsmål. Det kan ikke være noe til hinder for at dette spørsmålet besvares. Det vil uansett ikke handle om hvilket standpunkt parten skal innta til tvistespørsmål i saken, kun om når temaer skal behandles, jf.tvl 11-5 (7). Dersom det var fare for at den veiledende dommer skulle bli for involvert i en av partene, kunne veiledningen bli gitt av en annen dommer enn den som hadde saken.

Svar på dette spørsmålet var helt nødvendig for å unngå uriktige avskjæringer under hovedforhandlingen og for å unngå at THD utelot ting av betydning for del én i den tro at de måtte utstå til del to. Det er da et brudd på tvl §11-5 (1), jf også § 11-5 (6).

8.1 Delingsbeslutningen: Forbud mot dokumentasjon av tap
Den 13.8.2015 avsa tingretten kjennelse om avskjæring av bevis, begrunnet i forbindelse med delingen. I den anledning skrev retten i kjennelsen:

«Bevisførsel som utelukkende eller i det alt vesentlige tar sikte på omfanget av lidt tap som følge av feil eller forsømmelser fra advokat Østberg, skal eventuelt utstå til en fortsatt hovedforhandling».
Dette er et klart forbud mot bevisførsel knyttet til tap som følge av forsømmelser fra adv. Østberg.

8.2 Dommen: Dokumenterte tap forutsetning for prisavslag
I tingrettens dom side 11 avsnitt 7, heter det:

«En forutsetning for at det skal foreligge grunnlag for hevning eller prisavslag er at det foreligger en mangel ved ytelsen. Prisavslag forutsetter også at mangelen har ført til økonomisk tap – det må påvises at det er lidt tap og det må være årsakssammenheng mellom mangelen og tapet».
I ettertid har retten anvendt en uriktig rettsanvendelse som i sammenheng med bevisforbudet innebærer at det ville være umulig å få medhold basert på bevisførsel. Det måtte ubetinget godtgjøres et lidt tap, samtidig om dette var uttrykkelig forbudt, og nærmere veiledning var avslått.

8.3 Dommen: Utmåling foretatt
I dommen på side 4, avsnitt 6, heter det:

«Under hovedforhandlingen bestemte retten at det skulle foretas dokumentasjon av framlagte regnskaper for 2010 og 2011, dok. 103 bilag 2, idet det kunne bli aktuelt å utmåle erstatning for mulig tap som følge av feil tidspunkt for beregning av refusjonskrav etter selskapsloven § 2-34 tredje ledd. Partene hadde ikke merknader til dette. Videre tillot retten enkelte av de avskårne bilag dokumentert, tvisteloven § 19-10(1)».
Det bestrides at THD ikke hadde merknader til dette. THD fikk ikke dette godt nok forklart. Det ble dokumentert tre forskjellige omfang av tap, avhengig av hvilket alternativ som ville bli lagt til grunn, men THD hadde ikke hatt mulighet til å prosedere nærmere om hvilket alternativ som burde legges til grunn.

Tingrettens tolkning av ordlyden i dommen i leirsaken, er tynn, og det er nærliggende at en nærmere argumentasjon om dette kunne fått betydning for utmålingen. Det var ikke bestridt av Rein Dammann at det forelå en avtale om ett års varsel.

Dette utgjør et brudd på kontradiksjonsretten, jf tvl § 11-1 (3).

I dommen side 18 avsnitt 3 heter det:

Turid Heidi Dammann har krav på prisavslag som følge av den manglende orienteringen. Beløpet må nødvendigvis fastsettes skjønnsmessig. Hennes merutgifter til salær til Østberg settes skjønnsmessig til kr. 80 000.- brutto, tilsvarende salær for 40 timer. Hun har krav på tilsvarende prisavslag.
På samme måte var det heller ikke her gitt anledning til å prosedere nærmere om hvor stort dette tapet var. Dette strider mot tvl §11-1 (3).

9 Uforsvarlig gjennomføring
Da hovedforhandlingen startet var saken ikke klar for behandling i hovedforhandling. Hovedformålet med tvistelovens krav om aktiv saksstyring er å sikre at saken er tilstrekkelig godt forberedt slik at saken kan gjennomføres uten avbrytelser. Saksforberedelsen skal også klarlegge sakens rammer slik at partene får en reell mulighet til å føre sin sak og imøtegå motpartens bevis. Begge disse formål ble brutt.

Adv. Østbergs påstandsgrunnlag var ikke klarlagt på noen måte, se punkt 2.

Sakens rammer var heller ikke avklart. Se bl a punkt 5.

THDs spørsmål om veiledning om delingen og gjennomføringen var ikke besvart.

THDs hadde begjært avklaring, alternativt avskjæring av uklart påstandsgrunnlag, men dette var ikke blitt behandlet, og heller ikke besvart eller kommentert. Se THDs e-post til retten av 31.7.2015.

Kjennelsen om avskjæring medførte at sakens karakter ble helt endret. Det var en umulighet å føre saken uten bevis. THD og hennes hjelper hadde arbeidet i halvannen måned med å skrive prosesskrivet av 7.7.2015, og innledning og prosedyre var basert på dette dokumentet. De hadde ingen mulighet til å gjøre om på dette i løpet av to døgn. Til dette kommer at THD var helt uenig i at det var grunnlag for avskjæring av bevisene.

I sum er alle disse forholdene egnet til å rive grunnen under enhver trygghet og tillit til rettsvesenet. Den enorme ekstra arbeidsmengden ved de helt nødvendige omgjøringsbegjæringer, kombinert med den fullkomne uforutsigelighet og usikkerhet, medførte at THD måtte legges inn på sykehus natt til den siste dagen. Dette må ha vært påregnelig. Også tilhørerne som fulgte rettssaken reagerte med vanntro og advarte om overhengende helsefare.

10 AVSLUTTNING.
Jeg anfører at hensynet til meg som part tilsier at saken bør prøves på nytt i tingretten. Hensynet til rettssikkerhet tilsier også dette. Ved prøving i lagmannsretten vil nær sagt hele saken bli behandlet for første gang. Den foreliggende avgjørelsen har ikke avklart de faktiske spørsmålene på noen av punktene.

Jeg viser til at den foreliggende beslutning om å fremme saken til realitetsbehandling, mangler enhver reell begrunnelse. Dersom beslutningen fastholdes, ber jeg om en begrunnelse som angir noen egenskap ved saken som faktisk utløser at saken ikke skal følge hovedregelen om separat avgjørelse av saksbehandlingsanken.

Skulle retten fastholde at saken fremmes til realitetsbehandling i lagmannsretten, må det berammes seks dager. Videre må det legges inn pausedager i minst tre separate pauser. Jeg kan ikke ha mer enn to dager i strekk.

Det er en stor påkjenning å være selvprosederende og ikke jurist. Det er så meget som står på spill, og det gjøres mange feil. Saken i tingretten gikk over fire dager, men da var saken delt. I tillegg har lagmannsretten korte dager.

Jeg ber i så fall retten om å foreslå en ny tid.

Med vennlig hilsen

Turid Heidi Dammann

7 kommentarer til «Omgjøringsbegjæring»

    1. Helt enig i at domstolene må granskes, fordi har startet å drive politikk, hvilket er brudd på vårt parlamentariske system med tredeling av makten.
      Vi har jo nå til og med satt inn en dommer fra HR som Sivilombudsmann, for å beskytte oss mot “systemet” som har blitt dømt i EMD mange ganger sammen med sine 17 andre dommerkolleger for grove brudd på EMK ved å dømme for Staten, dvs systemet mot folket.
      Disse dommene som er traktatbrudd, setter juristene seg over ved å si de har et annet syn og lar Stortinget tro at de kan la være å gjøre noe med dette, når det er deres ansvar å sørge for at vårt lovsystem blir lovlig i følge EMK.
      Se bare hva som skjer med vårt Barnevernsystem også, totalt ute av kontroll som det eneste i vår vestlige verden, i tillegg til de nevnte dommer som kjenner ugyldig våre politikeres reformering og endring av pensjonssystemet som er vår private eiendom, ikke politikernes eller dommernes.

  1. Du har gjort et solid stykke arbeid, men dessverre er rettsstaten en bløff og du oppnår ikke annet enn forakt fra de som skal sikre at loven blir fulgt og dine lovfestede rettigheter ikke krenkes.

    Det er hundretusenvis av liknende eksempler. Det er regelen, ikke unntaket.

    Eneste sjanse ofrene har er å samles bak et krav til stortinget som garanterer menneskerettssikkerhet og så øke presset helt til stortinget kaster inn håndkleet.

  2. Godt arbeid. Spennende å følge. Hvis du treffer en dommer uten personlighetsforstyrrelse så er det jo mulig å få endret det meste. Du har omtrent 50% sjanse for det. Alternativt kan du finne en dommer som har problemer med alle relasjoner – også ovenfor egne profesjoner – da kan den også medvirke til at saken kommer opp. Mennesker er rare – dessverre så finner vi de fleste der de absolutt ikke skulle ha vært – f.eks. i domstolene. Juss er papegøyefag så memorering og ulogikk forekommer i stort omfang. Forståelse for jussen er derav totalt fraværende for noen og man inntar roller med egne spilleregler. Lykke til.

  3. Det er alvorlig at behandlingen i domstolene er så tilfeldig. Jus og grad av ryddig behandling, viser seg å være underordnet moralen og årvåkenheten til den konkrete dommeren som får saken, og sånn skal det selvfølgelig ikke være. Dessverre har alt for mange dommere en nedlatende holdning til selvprosederende. Det bør de ikke ha, og i din sak vil det være såpass mange klartenkte og skriveføre følgere at de bør unngå dirty triks bare av den grunn.

    I denne dommen fra Gulating lagmannsrett av 16. mai 2017, opphevet dommerne en mystisk dom fra Bergen tingrett av 23. september 2016. Det er i realiteten ramsalt kritikk av politiet i Bergen, statsadvokaten i Hordaland og dommeren i Bergen tingrett. Det er helt utrolig… tiltalte var ikke en gang til stede, og de hadde hele arenaen for seg selv. Likevel ble det så rotete at tre enstemmige lagdommere altså opphevet tingrettsdommen. https://lovdata.no/dokument/LGSTR/avgjorelse/lg-2016-190313

    Det skjønner jeg godt. Tingrettsdommeren skriver blant annet (altså i den nå opphevede dommen):

    “Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (heretter kalt “Tilsynsrådet”) er et statlig organ som skal føre tilsyn med advokater i virksomhet, advokater med advokatbevilling uten virksomhet samt rettshjelpere. Seniorrådgiver Jonas Hafstad avga forklaring som vitne i retten. Vitnet forklarte at informasjon om denne type virksomhet der tiltalte har vært involvert kom både fra media og fra personer der tiltale har bistått dem som advokat eller menneskerettsjurist. Tilsynsrådet mottok også telefoner fra offentlige organer som ville ha opplyst om tiltalte hadde advokatbevilling. Omfanget av henvendelsene sammenholdt med presseoppslag medførte at Tilsynsrådet startet undersøkelser om hvorvidt tiltalte praktiserte som advokat eller rettshjelper i strid med reglene i domstolloven § 218″.

    Dommeren har blandet navnene på vitnene. Jonas fra Tilsynsrådet heter Haugsvold til etternavn. Et av de andre vitnene heter derimot Hafstad. Bagatellmessig? Jeg synes ikke det. Her hadde Fagdommeren hele arenaen for seg selv og det som fortoner seg som rettens samarbeidspartnere. Hun trengte ikke engang bekymre seg for så meget som et pip fra tiltalte, som ikke var innkalt på forsvarlig vis. Hun burde som et minimum klart å holde orden på navnene. Én av de to meddommerne kunne kanskje klart det. Men nei.

    Videre har dommeren latt “I-alle-fall-Jonas” boltre seg i omtrentligheter. -For dette “omfanget av henvendelser”…. hvor mange er det? Hvem står bak, og hvor høy troverdighet har disse? Jeg tror ikke det er mange overraskelser på den navnelisten, og er tvert imot sikker på at her er det mye useriøst grums som ikke Tilsynsrådet har veldig lyst til å oppgi som kilder. Sannsynligheten er stor for at det er mange av de samme som slo til da advokat Jon Wessel-Aas våren 2014 iverksatte en kampanje mot meg på Twitter, og for alvor åpnet for nettrollenes grenseløse herjinger.

    Dommen fra Gulating er ingen “frifinnelse” av tiltalte, men er i det minste en uvanlig kraftig irettesettelse av folk med makt.

    Borgarting lagmannsrett kunne og burde satt ned foten i din sak for lenge siden.

Legg igjen en kommentar til Jan Sandøy Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.