Min motpart, adv. Bjørn I. C. Østberg, opererer med en omfattende alternativ virkelighet, der ingen ting eksisterer av det som var den reelle bakgrunnen for saken han hadde fått i oppdrag å føre for meg. Derfor skrev hans advokat Voie Danielsen slike ting som dette i prosesskriv til tingretten i den etterfølgende rettsaken om salæret:
Så vidt jeg skjønner saksøkte gjør hun gjeldende at hun skulle hatt et betydelig erstatningskrav mot Rein Damman som hun ikke vant frem med. Dette bestrides. Advokat Østberg var her bundet av tidligere prosessfullmektigs prosesshandlinger og overtok søksmålet.
Dette var en ren fornektelse. “Jorden er ikke rund, det bestrides,” kunne det like gjerne stått. Det hadde i virkeligheten vært to erstatningsspørsmål, ett som adv. Østberg hadde mishandlet, og ett lang større og viktigere erstatningsspørsmål som adv. Østberg ikke ikke hadde fremmet overhodet under hovedforhandlingen. Dette søksmålet var derfor ikke nevnt i tingrettens dom fra den opprinnelige saken. Det blir da høyst uklart hvilket av disse kravene han benekter eksistensen av, eller om han benekter begge.
At han skulle ha vært bundet av tidligere prosessfullmektiges disposisjoner, var også en slik forbløffende anførsel, da det ikke er mulig å se fnugg av grunn til at han skulle ha vært bundet av noen tidligere disposisjoner. Hvilke disposisjoner skulle det ha vært?
Nå er det kanskje ikke så merkelig likevel. Han ønsker selvsagt ikke at alle feilene han har gjort, skal være noe tema. Da er det forståelig at han helst ser at saken bare handler om at han tok et oppdrag, skrev faktura på et antall timer, og skal ha betalt. Da ønsker han ikke at de konkrete momenter i den saken han førte for meg, skal stå på dagsorden. Men når han skal si at disse greiene, som denne umulige klienten snakker om, de skal ikke være med… så har han veldig vanskelig for å sette ord på hva det er som ikke skal være med i saken. Han vil for eksempel ikke ta ordet “erstatningskrav” i sin munn. Det har han allerede gjort én gang, og det var en tabbe.
Nå er salærsaken anket til lagmannsretten, og da den forberedende dommer Vikanes ba partene om at de klargjorde tvistens innhold, skrev adv. Østbergs advokat:
Østberg har tilkjennegitt det faktum man mener er relevant og som bør legges til grunn i stevning og anke. I den grad det ikke eksplisitt er tilkjennegitt enighet kan man legge til grunn at Østberg bestrider Dammanns gjengivelser. Med unntak av de poster det er anket over, mener Østberg at tingrettens gjengivelse av faktum er korrekt.
Legg merke til at i stedet for å si noe konkret, viser adv. Voie Danielsen til en ikke-eksisterende tidligere “tilkjennegivelse” av faktum, før han ror seg i land på et vis med en henvisning til beskrivelsen i tingrettens avgjørelse i salærsaken.
Nå var jo problemet at tingretten i salærsaken hoppet bukk over nesten alle mine anførsler. Mine anførsler er ikke nevnt i tingrettens gjengivelse av faktum. Og det er det viktigste forholdet jeg anker over.
I februar, og igjen i april, påpekte jeg til lagmannsretten at min motpart unnlater å klargjøre hva han egentlig bestrider av mine anførsler.
Dommer Vikanes’ svar får alle mine varsellamper til å lyse: Skal jeg ikke få noen rettferdig rettergang denne gangen heller?
I mitt prosesskrift av 21. april 2016 forsøkte jeg å klargjøre hva problemet var, så nøye at selv de tungnemme skulle ha lett for å forstå det:
3 Uklart påstandsgrunnlag
Adv. Voie Danielsen har angitt på side 2, punkt 2, første avsnitt, at Østberg bestrider “Dammanns angivelser” i den grad det ikke er tilkjennegitt eksplisitt enighet.Dette må gis konsekvenser på en av to måter.
Prinsipalt anføres at dette er alt for vagt. Eksempelvis har jeg anført at Rein Dammann sa opp forsikringer som var nødvendige for driften av leiren. Denne anførsel er av betydning for spørsmålet om ansvarsgrunnlag i sak om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Vi kan da legge til grunn at Østberg bestrider dette. Men det kan så vise seg at han kun bestrider at dette skulle utgjøre et ansvarsgrunnlag.
All den stund dette forblir uklart må jeg forberede bevis både for at Rein Dammann sa opp forsikringer, at disse forsikringene var nødvendige for driften, og at dette (sammen med andre ting) utgjør et ansvarsgrunnlag.
(…)
Voie Danielsen har for øvrig sluttet seg til tingrettens gjengivelse av faktum med unntak av faktum knyttet til to punkter som Østberg tapte. Men tingrettens gjengivelse utelater de fleste enkeltheter jeg har anført, og resultatet blir det samme, at det er ikke klart hvilke alternative anførsler han egentlig gjør på alle disse punkter.
Til dette svarer lagmannsretten slik: (“ankende part” er adv. Østberg, “ankemotpart” er meg)
I ankemotpartens siste prosesskrift punkt 3 er tatt opp at ankende part i liten grad redegjør for sine anførsler i sin anke og senere prosesskriv. Det er blant annet vist til at ankende part uttrykker at ankemotpartens angivelser generelt bestrides, der annet ikke er uttrykt.
En slik generell bestridelse er lite egnet til å avgrense sakens tvistetema. På den annen side har den ankende part vist til tingrettens dom, og det kan verken forventes eller kreves at ankende part skal kommentere eller bestride alle de anførsler som er anført i ankemotpartens prosesskriv av 29. februar 2016. Lagmannsretten har forståelse for at ankemotparten har behov for å gi grundige redegjørelser for sitt syn for saken, og at fyldige prosesskriv kan være godt egnet som grunnlag for senere innlegg under ankeforhandlingen. Det følger imidlertid av prinsippet i tvistelovens § 9-2 tredje ledd tredje punktum og §9-3 fjerde ledd at argumentasjonen ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for den videre saksforberedelsen. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er noe grunnlag for å pålegge ankende part å gi detaljerte kommentarer til prosesskrivet av 29. februar 2016.
Lagmannsretten vil imidlertid anmode ankende part om å være noe mer konkret enn det som følger av kortfattede anken og etterfølgende prosesskriv. Dette kan eventuelt bidra til å begrense det som må gjennomgås og underbygges fra ankemotpartens side.
Retten innser altså at Østbergs påstandsgrunnlag er uklart, men vil ikke pålegge, men bare anmode om at han klargjør sine standpunkter. Dette skal være fordi han liksom ikke kan gjøre det som skal til. Men dette beror på en serie bløffer.
(Og selvsagt har ikke advokat Østberg eller hans våpendrager Voie Danielsen etterkommet denne anmodningen.)
Dommer Vikanes bløffer når han later som om alternativet til å ikke gi noe pålegg som helst, er å pålegge en detaljert gjennomgang og kommentering av alt som står i mitt prosesskrift av 29. februar. Dette kalles en “stråmann”.
Og Vikanes bløffer igjen når han later som om Østbergs henvisning til tingrettens beskrivelse avskjærer Vikanes fra å skulle pålegge ham noe mer.
Men her skal jeg belyse bare dette: Dommer Vikanes bløffer for tredje gang når han påberoper seg tvistelovens system, og later som om Østbergs argumentasjon er et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.
Vikanes påberoper seg § 9-2 og 9-3, men driver i realiteten sitatfusk. Bestemmelsene sier ganske riktig at argumentasjonen ikke skal gå lenger enn nødvendig. Men hva er nødvendig? Hvilke hensyn skal ivaretas?
Tvistelovens § 9-2 handler i utgangspunktet om stevning. Her er tredje ledd:
(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn.
Tvistelovens § 9-3 har overskriften “Tilsvar”, og fjerde ledd lyder slik:
(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.
Men den videre saksforberedelse består jo i å utarbeide et svar til motpartens anførsler. Dette er særlig viktig i de tilfeller der motpartens anførsler er usannferdige. Å motbevise usannheter kan være særlig krevende, og behøver ofte lang forberedelse. Men da må jeg vite hva motpartens anførsler er. Jeg ønsker ikke å møte disse anførslene for første gang under hovedforhandlingen. Hvorfor forstår ikke dommer Vikanes dette?
Jeg har påpekt et eksempel: Bestrider Østberg at Rein Dammann sa opp nødvendige forsikringer? Ja eller nei? Retten viser til at Østberg har vist til tingrettens dom. Men tingrettens dom nevner ikke dette momentet med ett ord. Hvordan kan da en henvisning til tingrettens dom avklare dette?
Det er alminnelig anerkjent at partene i en rettssak ikke får komme med helt nye anførsler og bevis under hovedforhandlingen. Både faktiske forhold som parten vil at retten skal legge til grunn for dommen, og bevisene for disse faktiske forhold, skal være klargjort på forhånd. Det er dette som er saksforberedelsens innhold.
Under forberedelsen til behandlingen i første runde, i tingretten, hevdet jeg at jeg måtte frikjennes for Østbergs krav om betaling fordi han ikke hadde utført oppdraget. Utførelsen hadde så store mangler at det utgjorde et vesentlig kontraktsbrudd, så vesentlig at det ikke ville være rimelig å kreve at jeg skulle betale for det. Dette er i tråd med alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.
I den forbindelse hadde jeg pekt på at adv. Østberg hadde forsømt fullstendig å fremme mitt krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Jeg hadde da pekt på at Østberg hadde arvet fra den forrige advokaten i saken, en oppdragsbesrkivelse hvor dette kravet var grundig beskrevet. Videre hadde jeg også pekt på et notat jeg hadde sendt ham i en e-post, et notat som var utarbeidet rett etter at adv. Østberg overtok oppdraget, hvor tallene i dette erstatningskravet ble oppjustert på grunnlag av seneste regnskaper.
Østbergs svar til dette hadde altså bestått i denne blanke fornektelsen som jeg har gjengitt øverst i dette innlegget. Likevel bygget tingrettens dom, verken på min fremstilling, eller på Østbergs anførsel om at noe slikt erstatningskrav skulle jeg ikke ha hatt. Nei, tingrettens dom bygget på at jeg angivelig ikke hadde bedt Østberg om å fremsette dette kravet.
At jeg angivelig ikke hadde bedt Østberg om dette, er en slik påstand som får haken til å falle ned på brystet. Det hadde aldri stått noe slikt i noen av prosesskrivene fra Østberg eller hans advokat før hovedforhandlingen. Likevel hadde jeg for ordens skyld passet på å ha med i saken både anførsler og bevis for at dette kravet hadde vært en sentral del av Østbergs oppdrag. Men retten hadde nektet meg å legge frem disse bevisene.
Dette står i skrikende motsetning til tvistelovens formålsparagraf:
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.
(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal
- partene få argumentere for sin sak og føre bevis,
- partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
- partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
- saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
- ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
- viktige avgjørelser begrunnes, og
- avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.
(Min utheving)
Tvistelovens ulike paragrafer utgjør et system, og dommerne har et ansvar for å styre saken på en slik måte at lovens formål nås. Da skal slike bestemmelser som de ovennevnte paragrafene 9-2 og 9-3 tolkes slik at uttrykk som “nødvendig for den videre saksforberedelse” forstås i lys av formålsparagrafen. Dessuten handler disse paragrafene om stevning og tilsvar, altså om de første innlegg fra hver side. Etter stevning og tilsvar kommer nettopp den videre saksforberedelsen, som jo har til formål å sørge for at saken blir tilstrekkelig belyst, og at saken kan gjennomføres i tråd med formålsparagrafen. Da kan ikke hele den videre saksforberedelse avlyses fordi den ville gått utover det som var nødvendig for stevningen og tilsvaret.
Den videre saksforberedelse er nå, og nå behøves en avklaring av hvorfor adv. Østberg fastholder at han skal ha betaling for et oppdrag han har utført så ubegripelig slett. Er det fordi han mener utførelsen slett ikke var så slett? Men hva er det da som er feil med min beskrivelse av faktum? Hva er enkelthetene i hans historie?
Dette viser at jeg krever ikke bare at Østberg skal kommentere mine anførsler. Jeg krever også at han klargjør sine egne anførsler. Dette later dommer Vikanes som om han ikke forstår.
Jeg krever av lagmannsretten, at dersom Østberg først under hovedforhandlingen gir til beste en annen versjon av historien enn den jeg har lagt frem, så skal en slik fremstilling avskjæres og ikke legges til grunn for dommen. Det som Østberg og hans prosessfullmektig har fremlagt hittil – at han bestrider alt jeg sier – er ikke en tilstrekkelig forhåndsannonsering av hans standpunkt, til at jeg kan forberede et forsvar mot det. Derfor må adv. Østberg enten fremlegge dette innen saksforberedelsens avslutning senest to eller tre uker før hovedforhandlingen, eller tåle at retten ser bort fra det han fremfører.
Sett i lys av den rystende erfaringen fra tingretten, og disse og andre påfallende hule “begrunnelser” fra Vikanes, er det liten grunn til å tro at lagmannsretten vil praktisere kravene til forsvarlig kontradiksjon under ankeforhandlingen som begynner 2. februar 2017.
Dette vil ble klarere i fortsettelsen. Svaret fra dommer Vikanes har også andre alarmerende grep, som jeg vil analysere nærmere i et senere innlegg. Følg med!
Det juridiske fakultet Plikten til å gi bevistilgang i sivile saker – særlig til ”elektronisk lagret materiale” — Av Kristian Fredheim Veileder: Jens Edvin A. Skoghøy Liten masteroppgave i rettsvitenskap, våren 2014
Jeg ser at retten hopper bukk over de feil du anket, dette går igjen i min sak hvor tingretten hopper bukk over feil jeg påpekte. Jeg dokumenterte feil og sendte tingretten dokumentasjonen. Ser de i det hele tatt på beviser?
Jeg viste til skriftelig dokumentasjon hvor dommer selv kunne se hva som var korrekt. Hvorfor behandler dommer feilene jeg har påpekt som luft? Er det vanlig å drive saksbehandling på denne måten i rettsapparatet? Hvorfor skal en betale ankegebyrer og tro man får rettet feil hvis, det ikke skjer?