Den 13. mars 2024 var jeg i Oslo tingrett i en sak mot AIG Forsikring. Dommen falt allerede dagen etter. Jeg tapte fordi retten mente at jeg hadde fremsatt mitt krav for sent. Retten mente at jeg kunne ha fremmet mitt krav allerede i 2014, og da foreldes kravet etter tre år, altså i 2017. Men dommeren visste godt at jeg hadde fremmet kravet i 2015! To år før foreldelsesfristen skulle ha utløpt!

Det var ikke den eneste feilen i dommen. Den hagler av feil. Dommeren skriver at jeg ikke har anført ting som jeg vitterlig har anført, han hevder motpartens eposter har det motsatte innhold av det de har, og han dikter opp en avtale jeg skulle ha inngått, som ingen, verken jeg eller min motpart, har antydet med ett eneste ord. Retten hvitvasker underslag av betrodde midler.

Feilene er så mange og underbygger hverandre slik at det er vanskelig å få oversikt. Jeg har derfor laget en komplett kopi av dommen med kommentarer under de enkelte avsnitt.

Her er dommen med mine kommentarer. Mine kommentarer er satt i blått med litt mindre skrift.

For ordens skyld legger jeg ved dommen i original her.

Bakgrunn

Adv. Bjørn I. C. Østberg hadde hatt et oppdrag for meg, men han hadde utført oppdraget så mangelfullt at jeg hadde nektet å betale hans salær. Hans mishandling av min sak hadde påført meg tap på flere millioner kroner og medført at jeg tapte mitt livsverk og min arbeidsplass, Villmarksleiren. Etter hovedforhandlingen fikk jeg en faktura på kr. 598.501,-. Fortvilet over hans  mishandling av saken, skrev jeg en omfattende klage på hans arbeid og sa ham opp skriftlig 10 dager før dommen falt. Senere fikk jeg en tilleggsfaktura på kr.7.500,- hvor han fakturerte for å lese klagen og for å lese dommen. Jeg nektet å betale noe som helst og klaget ham inn til Advokatforeningens disiplinærutvalg.

Adv. Østberg hadde deretter stevnet meg for å få rett til betaling, men han hadde tapt i lagmannretten. Jeg var blitt frikjent for hans krav om salær. Lagmannsretten reduserte adv. Østbergs salær fra kr. 606.001,- til kr. 162.625,-, men fant samtidig også at jeg hadde rett til å føre til motregning erstatningskrav på kr. 236.478,-, slik at mine motregningskrav oversteg hans reduserte salær med kr. 73.853,-.

Etter at denne dommen var blitt rettskraftig i 2018, kontaktet jeg adv. Østberg og krevde å få tilbake forskuddet på kr. 150.000,- som stod på min klientkonto hos ham. Men adv. Østberg nektet og henviste til hans forsikringsselskap, som var AIG Europe SA.

Forsikringsselskapet AIGs utflukter

Jeg kontaktet forsikringsselskapet AIG, men AIG fant på en rekke utflukter  for å slippe å betale. For eksempel mente de at den avtalen de hadde med advokaten om å stille sikkerhet for hans erstatningsansvar, ikke gjaldt for tilbakebetaling av salær. Men Advokatforskriften, som krever at alle advokater må ha et selskap som stiller sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg i advokatvirksomheten, gir ikke rom for at det gjøres unntak for tilbakebetaling av salær.

Advokatforskriften bestemmer også at selskapet som stiller sikkerhet, må inngi en erklæring om dette til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Det er denne erklæringen som definerer hva de har forpliktet seg til. Kunne det være at AIG hadde tatt forbehold om at de ikke ville dekke tilbakebetaling av salær? Jeg krevde at AIG fremla denne erklæringen under saksforberedelsen.

AIG svarte at det kunne de ikke, fordi de ikke hadde den. De hadde inngått en avtale med Advokatforeningen om å stille sikkerhet for alle foreningens medlemmer, og det var visstnok Advokatforeningen som administrerte å melde sikkerhetsstillelsen for den enkelte advokat til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.

Jeg skrev til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om å få se AIGs erklæring om at de stilte sikkerhet for advokaten. Det var ikke noe forbehold der vedrørende tilbakebetaling av salær.

Dokumenterte avbrutt foreldelse i 2015

AIG påstod også at mitt krav var foreldet i 2017. Krav på penger foreldes etter tre år, og AIG mente at jeg hadde kunnet fremsette kravet allerede i 2014.

Men jeg hadde fremsatt kravet i 2015. Jeg gjorde AIG oppmerksom på at foreldelsen ble avbrutt ved mitt prosesskrift til Oslo tingrett den 7.7.2015. Etter at adv. Østberg hadde stevnet meg for retten for å få dom for at han hadde rett til salær, hadde jeg svart med krav om heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg. Heving medfører automatisk at forskuddet må betales tilbake, derfor medførte mitt krav om heving at jeg derved avbrøt foreldelse av mitt krav om tilbakebetaling av forskuddet.

AIG ba da om å få en kopi av prosesskrivet, noe de fikk. Deretter ba AIG om bevis for at prosesskrivet faktisk var sendt inn til tingretten, noe de fikk. Etter dette skrev AIG: «Hva gjelder foreldelsesinnsigelsen kan det synes som det ikke er nødvendig å diskutere denne i det videre.»

Videre prøvde AIG seg med nye uriktige grunner til å avvise mitt krav. Blant annet kom de senere med en ny foreldelse, denne gangen skulle det ha skjedd i 2021. Men dette var også feil, for når et krav er rettet mot sikkerhetsstiller (AIG) i tide, foreldes det ikke før vilkårene i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd er oppfylt. Enten måtte AIG sende et skriftlig varsel om foreldelse seks måneder i forveien, ellers foreldes ikke kravet før det er gått ti år. AIG hadde ikke sendt slik varsel, og det var ikke gått ti år.

Jeg klaget AIG inn for Forliksrådet. Da stilte AIG opp med to advokater, og forklarte at de måtte være to advokater fordi saken var så vanskelig. Saken er i virkeligheten meget enkel, men AIG vidløftiggjorde saken slik at Forliksrådet ikke våget å avsi noen dom.

AIG kjempet med nebb og klør for å slippe å la meg få tilbake mine kr. 150.000,- i henhold til det ansvaret de hadde påtatt seg ved å stille sikkerhet for adv. Østberg.

Stevnet forsikringsselskapet AIG

For å få pengene mine tilbake, måtte jeg til slutt stevne AIG for tingretten.
Saken gikk i Oslo tingrett 13 mars 2024.
Men da dommen kom 14. mars 2024, viste det seg at dommerfullmektig Berntzen hadde latt meg tape saken på at mitt krav ble foreldet i 2017. Dommerfullmektig Berntzen nevnte ikke med ett ord at jeg allerede i 2015 hadde krevet heving av avtalen mellom meg og adv. Østberg. Det hadde vært et sentralt moment fra min side, at ved å kreve heving av avtalen, hadde jeg også krevet tilbakebetaling av forskuddet to år før foreldelsesfristens utløp. Jeg hadde sagt under rettssaken at dette avbryter foreldelse.

Mitt krav var utbetaling av mine ubrukte klientmidler, men forunderlig nok, skrev dommerfullmektigen at mitt krav «gjelder tilbakebetaling som følge av mangler ved dette advokatoppdraget som en oppfølging av premissene i lagmannsrettens dom 2. februar 2018.»

Forskudd er klientmidler og skal holdes adskilt

Etter advokatforskriften er «alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær», å regne som klientmidler som advokaten «plikter å holde … adskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter.» Advokatforskriften fastsetter videre: «Klientmidler kan bare utbetales eller utleveres til vedkommende klient eller for vedkommendes regning.»

For at advokaten da skal kunne utbetale pengene til seg selv, må det enten foreligge at jeg har akseptert hans faktura, eller en rettskraftig dom for at han har rett til betaling. Adv. Østberg gikk til domstolene for å få rett til betaling, men tapte. Jeg ble frikjent. Dermed skal pengene fortsatt stå på min klientkonto eller utbetales til meg.

Tilleggsfrist

Dommerfullmektigen skrev i dommen: «Dammann har ikke anført at det løper noen tilleggsfrist [etter foreldelsesloven § 10]».
Dette skriver dommerfullmektigen til tross for at jeg hadde skrevet i prosesskrift til dommerfullmektigen og også anført igjen under sluttforhandlingen: «Hvis [advokaten] har underslått mine klientmidler, har jeg ennå idag ikke fått vite dette. (…) Da kan ettårsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd tidligst ha løpt fra 4.9.2018» 4.9.2018 var den dagen adv. Østberg nektet å utbetale mine klientmidler, og dermed hadde gitt meg grunn til å mistenke at han kunne ha underslått dem.

Dommerfullmektigen skriver forøvrig også i dommen at jeg skal ha anført at fristen skulle løpe fra den dag lagmannsrettens dom ble rettskraftig, men det har jeg aldri anført, og det ville også savne enhver logisk begrunnelse.

Klientmidler foreldes ikke

Jeg hadde påpekt at klientmidler i utgangspunktet ikke er en fordring i foreldelseslovens forstand.

Dommerfullmektigen erkjenner dette: «Det har vært diskutert i juridisk teori om betrodde midler som skyldneren plikter å holde atskilt, og hvor dette faktisk er gjort, er et ting[s]rettslig krav som ikke er gjenstand for foreldelse fordi det ikke er en ’fordring’, jf. foreldelsesloven § 1. Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes – dersom de i tilstrekkelig grad er holdt adskilt fra øvrige midler. Det finnes imidlertid ikke rettspraksis som avklarer spørsmålet.»

Jeg hadde anført at hvis advokaten hadde unnlatt å holde mine klientmidler adskilt, men betalt dem ut til seg selv som dekning av fakturaer som jeg ikke hadde akseptert og uten at det forelå noen rettslig avgjørelse som ga ham rett til det, så utgjorde det et underslag.

Dette nevner ikke dommerfullmektigen. I stedet beskriver han dette i passive konstruksjoner: «Det ble opplyst fra [AIGs advokatfullmektig] at [advokaten] fikk utbetalt midlene fra klientkontoen etter avgjørelsen [i anken over fordelingen av sakskostnader i den opprinnelige saken] 10. juli 2014.» Dette er en tilsnikelse, Det er ikke riktig å si at advokaten «fikk midlene utbetalt» dersom han rett og slett tok dem.

Hvis advokaten har underslått mine klientmidler, får jeg rett til å kreve at klientmidlene gjenopprettes, men det blir da en annen type krav enn mitt krav om utbetaling av mine klientmidler. Dette blir et krav som kan foreldes etter foreldelsesloven.

Foreldelseslovens § 10 angir at dersom jeg mangler kunnskap som er nødvendig for å fremme et krav, foreldes ikke kravet før det er gått ett år fra jeg fikk eller burde skaffet den nødvendige kunnskap. Jeg hadde anført at jeg hadde aldri mottatt opplysning om at mine klientmidler ikke lenger ble holdt atskilt fra adv. Østbergs øvrige midler.  Dermed hadde jeg manglet en kunnskap som var nødvendig for å fremsette krav om gjenoppretting av klientmidler. Jeg hadde anført at jeg først hadde foranledning til å mistenke at adv. Østberg hadde tatt mine klientmidler da han nektet å utlevere dem. Jeg meldte mitt krav til AIG to måneder etter dette. Derfor var ikke mitt krav foreldet da jeg meldte kravet. Men dommerfullmektigen utelater enhver drøftelse av dette. Dommerfullmektigen skriver kun at AIGs advokat har fått opplyst at advokaten «fikk utbetalt midlene» i 2014, og trekker da den slutning at dermed begynte foreldelsesfristen å løpe i 2014.

Dommerfullmektigen dikter opp en bortforklaring som ingen har anført til fordel for AIG

I stedet for å vurdere om jeg visste, eller når jeg kunne ha fått vite, at advokaten hadde tatt mine penger, hengir dommerfullmektigen seg til spekulasjoner om at jeg må ha avtalt med advokaten at han kunne ta mine midler. Han finner dette «mest sannsynlig» fordi min motpart i den opprinnelige saken var blitt dømt til å betale sakskostnader for en del av saken, og det skulle da, ifølge dommeren, være usannsynlig at det ikke var noen dialog mellom meg og advokaten om hva som skulle skje med pengene.

Hvis dette hadde vært tilfelle, ville adv. Østberg hatt all grunn til å anføre det for tingretten i 2015, for lagmannsretten, og igjen for høyesterett i 2018. AIG ville hatt all grunn til å anføre det for alle instanser frem til og med tingrettssaken i 2024. Ingen av dem nevnte dette ved noen anledning. Dette er noe dommerfullmektig Berntzen selv har funnet på.

Som nevnt ovenfor, hadde AIG gitt opp i 2019 å hevde at mitt krav var foreldet i 2017. Dommerfullmektigen kommenterer epostene fra AIG om dette, men hevder at AIG i denne eposten fastholdt foreldelsen når de i virkeligheten ga den opp fordi jeg hadde dokumentert at jeg hadde krevet heving av avtalen i 2015.

Det er uvirkelig at det skal være så mye arbeid og så store påkjenninger å få tilbake et akonto-beløp fra en advokat, noe som er så vanlig i næringslivet.