Den 13. mars 2024 møtte jeg AIG Forsikring i Oslo tingrett. Dommen falt dagen etter: Tap på grunn av foreldelse. Men for å komme til den konklusjonen, måtte dommeren se bort fra dokumenterte fakta, dikte opp avtaler som aldri har eksistert.

Dommen som trosser faktum

Retten la til grunn at mitt krav ble foreldet i 2017, med utgangspunkt i en treårsfrist fra 2014. Dommeren overså imidlertid et avgjørende faktum: Jeg fremmet kravet skriftlig allerede i 2015 – to år før den påståtte fristen gikk ut.

Dette er bare toppen av isfjellet. Dommen i saken (saksnummer 23-154738TVI-TOSL/07) fremstår som et bestillingsverk av feil:

• Ignorerte anførsler: Retten påstår at jeg ikke har fremmet argumenter som vitterlig står i mine prosesskriv.

• Feiltolking av bevis: Innholdet i e-poster fra motparten blir gjengitt med motsatt mening av det som faktisk står skrevet.

• Fri fantasi: Dommeren dikter opp en privat avtale mellom meg og advokaten som ingen av partene i saken har antydet eksistensen av.

Bakteppet: En advokat som nektet å betale

Saken startet med advokat Bjørn I. C. Østberg. Etter en mangelfull håndtering av saken om mitt livsverk, Villmarksleiren, nektet jeg å betale og Østberg saksøkte meg for salær på kr. 606 001,-, men han tapte i lagmannsretten i 2018. Jeg ble frifunnet, og retten fastslo at mine motkrav oversteg hans krav.

Til tross for dette nektet Østberg å tilbakebetale forskuddet på 150 000 kroner som sto på min klientkonto. Han henviste til sin sikkerhetsstiller, AIG Europe SA.

AIGs tåkelegging

AIG forsøkte først å hevde at deres forsikring ikke dekket tilbakebetaling av salær. Dette er i strid med Advokatforskriften, som krever sikkerhetsstillelse for alt ansvar en advokat pådrar seg i sitt virke. Da jeg ba om å få se erklæringen AIG hadde sendt til Tilsynsrådet, hevdet de at de ikke hadde den. Tilsynsrådet bekreftet senere at det ikke fantes noen forbehold i erklæringen.

Neste trekk fra AIG var foreldelse. De hevdet at kravet var foreldet i 2017. Da jeg dokumenterte at jeg hadde avbrutt foreldelsen ved å kreve heving (og dermed tilbakebetaling) allerede i 2015, trakk AIG innsigelsen skriftlig:

«Hva gjelder foreldelsesinnsigelsen kan det synes som det ikke er nødvendig å diskutere denne i det videre.»

Likevel valgte dommerfullmektigen i 2024 å dømme meg på nettopp dette punktet – en innsigelse motparten selv hadde frafalt fem år tidligere.

Klientmidler er ikke «vanlig gjeld»

Et sentralt punkt dommeren ignorerte, er at klientmidler etter loven skal holdes adskilt fra advokatens egne penger. Så lenge pengene står på klientkonto, løper det ingen foreldelsesfrist, fordi pengene juridisk sett tilhører klienten (vindikasjon).

Hvis advokaten har tatt pengene fra kontoen uten hjemmel, er det å anse som underslag. Jeg anført at jeg ikke kunne vite at pengene var borte før advokaten nektet å utbetale dem i 2018. Når pengene ikke lenger står på klientkontoen, blir de til en fordring som kan foreldes, men etter foreldelsesloven § 10 løper det en tilleggsfrist når man mangler kunnskap om kravet. Dommeren valgte å se bort fra dette, og hevdet feilaktig at jeg aldri hadde anført en slik tilleggsfrist.

En farlig presedens

Det mest urovekkende er dommerens behov for å beskytte forsikringsselskapet. Ved å dikte opp en sannsynlig «dialog» om at advokaten fikk beholde pengene – en påstand verken advokaten eller AIG har kommet med – hvitvasker retten det som i realiteten er disponering av betrodde midler.

Det skal ikke være en umulig kamp å få tilbake egne penger fra ens klientkonto hos en advokat . Når domstolene tillater forsikringsgiganter å slippe unna med åpenbare faktafeil og lovstridig saksbehandling, svekkes rettssikkerheten for oss alle.

For de som ønsker å se hvordan retten har manøvrert, har jeg publisert dommen i sin helhet med mine kommentarer her: Er dette korrupsjon?