Vi har fått en ny kåring av Norge (nesten) i toppen av rettssikkerhet og transparans i verden.
Advokat Sylte er skeptisk. Han spør om undersøkelsen er valid, og viser til at det ikke er offentliggjort hvordan respondentene svarte, eller hvordan svarene er brukt til å lage konklusjonene. Dessuten er underlagsmaterialet veldig tynt, og til dels gammelt.
“WJP foretok i 2014 en spørreundersøkelse blant 1000 nordmenn via internett, ved bruk av et Londonbasert selskap med navn SIS international reserarch.
Det er ukjent hvor mange som egentlig gav svar, hvilke spørsmål som ble stilt og ikke minst hva som fremkommer i svarene på de enkelte parametrene som ble målt.”
Domstoladministrasjonen har lister over alle som har vært parter i en rettssak både i lagmannsretten og i tingretten. Det hadde vært lett å spørre tusen tilfeldig utvalgte fra disse listene og så fått høre deres meninger.
Les adv. Syltes kommentar her: En uforståelig kåring.
Sylte har oversett ytterligere en grunn til å trekke undersøkelsens resultater i tvil. Det står nemlig innledningsvis at det ikke er noen koordinering av karaktersettingen i de ulike land. Det betyr at mens det muligens kan være et gyldig signal når det er gitt kun 75 poeng på noen områder og hele 84 på et annet, altså, mens man kanskje kan bruke tallene til å se på hvilke felter eventuelle svakheter er, så er det helt meningsløst å sammenligne karakteren 76 til Tsjekkia mot 84 til Norge på området retten til privatliv/EMK artikkel 8. Det blir nemlig som å sammenligne temperaturen i USA med den i England, den ene i Fahrenheit og den andre i Celsius — uten å opplyse eller reflektere over skalaene.
Siden en vesentlig del av undersøkelsen har bestått i å spørre 17 jurister, blir det nærliggende å spørre om det som har er målt, er rettssikkerhet, eller snarere respondentenes tilfredshet, tilpasningsevne, og eventuelt fantasiløshet.
Nedenfor gjengis et debattinnlegg i Dagens Næringsliv den 5. september 2015, hvor Sunniva Bragdø-Ellenes drøfter rettssikkerheten i forvaltningssaker på bakgrunn av hennes studier av blant annet fransk prosessordning i forvaltningssaker. Det er lett å tenke at hennes doktoravhandling kan ha gitt henne et mer kritisk syn på våre hjemlige ordninger enn jurister flest.
Dette føyer seg inn i rekken av vitnesbyrd om norsk overvurdering av egen fortreffelighet.
Det er mange grunner til å sette spørsmålstegn ved rettssikkerheten i Norge. Her kommer en liste over problemstillinger som muligens burde vært nærmere undersøkt parallelt i flere ulike land før man forsøkte å rangere landene etter karakterer.
- Mange får ikke anke til lagmannsretten Ikke alle får to rettsinstanser. Anker avvises uten substansiell begrunnelse.
- I Norge får det i praksis ingen konsekvenser for dommerne når de gjør feil uansett hvor grove de er.
- I Norge tar staten 25% MVA på advokatens salær. Selskaper som har momsfradrag, og selskaper som har egne ansatte advokater, betaler ikke mva på dette. Det er ingen mekanisme for å jevne ut balansen mellom en privat part og et selskap eller en offentlig instans.
- Det er ikke noe uavhengig klageorgan hvor publikum kan klage på advokattjenester.
- Fri rettshjelp er begrenset til et fåtall sakstyper i sivile saker. Selv i såkalt “prioriterte sakstyper” kan man bli nektet støtte til en anke, med begrunnelse at man tapte i tingretten.
- Vi har verken stenografer eller lydopptak i rettssalene. Det er ingen mulighet til å etterprøve dommernes arbeid i forhold til hvilke bevis eller anførsler som ble ført, og dermed kan heller ikke korrupsjon avdekkes. Rettsboken innholder normalt kun formalia, klokkeslett for når retten ble satt og når den ble hevet, og navn på vitner.
- Ankegebyr og rettsgebyr i Norge er høye.
Hei Heidi!
Jeg har også lest advokat Syltes vurderinger av kåringen av vårt rettssystem, som havnet i det øverste toppsjiktet i kåringen, men finner som Sylte at kåringen synes å mangle grunnleggende pålitelighets- og gyldighetskriterier som er fundementalt avgjørende for all forsking og vitenskap som kan sies å ha noe som helst grunnlag for tillit og evne til å beskrive virkeligheten slik den er.
Med andre ord, kan denne kåringen sies etter grundig totalvurdering å ha så lav reliabilitet og gyldighet, at den heller fremstår som en slags uprofesjonell, useriøs og rent amatørmessig kåring som har ingen annen verdi enn å fortelle en fiktiv eller for alle med egeninteresser i høyest mulig tillit til rettsvesenet vårt uansett dets fungeringsnivå, falsk og illegitim historie om hvor godt vårt lands rettssystem oppfattes å være.
Det faktum at ethvert lands rettsvesen har stor betydning for det landets forvaltning av verdier og utvikling av kultur og aksept for korrupsjon, bedrageri og annen maktmisbruk, så er det sterkt forunderlig og kritikkverdig at slike useriøse kåringer publiseres av våre medier.
Men takk for at du Heidi er med på å sette kritisk søkelys på dette; noe som i beste fall kan føre til at verken aktører i vårt rettsvesen eller andre med egeninteresser knyttet til rettsstatens institusjoner, vil noensinne igjen offentliggjøre fullstendig uvitenskaplige og meningsløse undersøkelser av vårt rettsvesen som viser seg å ikke ha noe som helst med realitetene å gjøre.
Vi trenger verken advokatfirmaet Steenstrup dommerstanden ei andre aktører som aktor, ikke engang rettssalen trenger vi.
Forliksrådet og Konfliktråd er hva folk flest trenger, da etter mat og drikke. Hele rettsvesenet er overflødig møkk fra middelalderen innført av Danske kongen, som var psykisk syk pga innavl.
Det offentlige har misforstått sin oppgave i samfunnet, det Å fatte vedtak for privatpersoner er ikke en oppgave for statsansatte.