Er juss for vanskelig for dommere? Del 2 - Utdyping

Når man lærer et fag, er noen begreper særlig grunnleggende. Hva ville du sagt om en snekker som ikke visste hvilken vei et bord kuver når det tørker? Eller en elektriker som ikke vet forskjell på vekselstrøm og likestrøm? Hva skal vi da si når fire dommere på rad ikke vet forskjell på rettsanvendelse og bevisvurdering?

Tenk deg at du ble saksøkt med krav om å betale en erstatning på én million kroner med den begrunnelse at «Saksøkte så stygt på meg!»

Tenk deg så at din advokat sender inn tilsvaret for sent. Du får en fraværsdom, og blir dømt til å betale kr. 1.000.000,- til saksøkeren. Ville dette vært riktig?

Oppsummert og litt forenklet kan vi si at at dersom du ikke møter i en rettssak, skal dommeren behandle saken på nøyaktig samme måte som om du hadde vært til stede, men ikke sagt noen ting1. Det samme gjelder dersom du har fått en stevning, men du ikke har inngitt noe tilsvar innen fristen. Dommeren skal da anta at saksøkers fremstilling av de faktiske forhold, «N.N. så stygt på meg», er riktig. Det er jo også slik det fungerer ellers i rettsvesenet, at dersom du ikke sier noe i mot en opplysning som din motpart gir, så kan retten regne med at dette ikke er omstridt.

Så skal dommeren anvende gjeldende rett på dette faktiske forhold.

Gjeldende rett i erstatningssaker er blant annet at det må foreligge et økonomisk tap, og tapet må skyldes noe du har gjort, som du ikke skulle ha gjort. Kort sagt, gjeldende rett tilsier at du ikke skal betale noen som helst erstatning, selv om det skulle være sant at du så stygt på saksøker. Det betyr at dommeren, hvis han eller hun skulle skrive en fraværsdom, likevel ville måtte skrive dom for at du frifinnes for kravet!

Men da skulle retten heller ikke ha skrevet noen fraværsdom i det hele tatt, for tvisteloven sier «Fraværsdom avsies etter begjæring fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold fullt ut eller i det vesentlige

Men da jeg ble saksøkt, gikk det annerledes.

Min advokat Heidi Bache-Wiig innga tilsvar flere dager for sent, og saksøker krevde fraværsdom. Da tingretten behandlet saken, og tingrettsdommer Hilde Lund skrev flere sider med vurdering av spørsmålet om det skulle skrives en fraværsdom eller ikke, hadde hun ikke med ett ord om dette vilkåret, om saksøker kunne gis medhold, og da hun kom frem til den konklusjon at fraværsdom skulle skrives, gikk hun direkte over til å skrive en domsslutning i tråd med saksøkers krav, uten å vurdere overhodet om dette var i tråd med gjeldende rett. Jeg ble altså dømt til å betale.

Så skiftet jeg advokat. Min nye advokat, Granli, anket til lagmannsretten, og påpekte, blant annet, at den foreliggende fraværsdommen manglet en rettsanvendelse, og at en korrekt rettsanvendelse ville gitt et annet resultat.

Tvisteloven har en bestemmelse om at fraværsdommer skal oppheves på visse vilkår, blant annet dersom de er «avsagt med urette». Men hva er nå dette for et begrep, «avsagt med urette»? Når er en dom avsagt med urette? Dette ble et sentralt tema i lagmannsrettens behandling.

Etter alminnelig språkbruk forstår man at fraværsdommen er avsagt «med urette» dersom det var feil å avsi en fraværsdom. Men er den avsagt med urette dersom vilkårene for å gjøre dette ellers var tilstede, men avgjørelsen som dommen inneholder, er feil?

Min advokat skrev i anken: «Avsagt med urette: Dette omfatter også de tilfeller hvor fraværsdommen lider av saksbehandlingsfeil og feil ved avgjørelsens innhold.»

Lagmannsretten slo opp i faglitteraturen. Først i boken som heter «Tvisteloven. Kommentarutgave». Der stod det ingen ting om at en dom kan være avsagt med urette dersom selve innholdet i dommen er feil.

Men lagmannsretten slo også opp i en annen bok, og gjenga i dommen et avsnitt fra denne. Forenklet, kan vi gjengi fagboken slik: «En dom er avsagt med urette dersom den har feil ved rettsanvendelsen. Den kan også være avsagt med urette dersom den har feil ved bevisvurderingen.»

Lagmannsretten, bestående av dommerne Ragnar Eldøy, Inger Wiig og Carl August Heilmann, trakk da følgende konklusjon (lett omskrevet, se nedenfor om du vil se originalen): «Lagmannsretten kan ikke se at tingrettens dom hadde feil ved bevisvurderingen, altså er den ikke avsagt med urette.»

En liten sammenligning som illustrerer logikken i rettens konklusjon, overført til et annet felt, det maritime:

–Kaptein, kaptein, vi synker! Det er hull i skroget og en stor fontene i lasterommet!

–Nei da, matros. Det står i denne boken her: «En båt synker hvis det er hull i skroget og stor fontene i lasterommet. Men en båt kan også synke dersom bølgene slår over ripa.» Men jeg ser ingen bølger slå over ripa, derfor synker vi ikke.

Hvordan er dette mulig?

Kan det være at jeg har forenklet alt for mye? Kanskje var saken egentlig noe mer komplisert, og feiltakelsen var da kanskje ikke så latterlig?

Jeg skal gjengi de sentrale avsnittene nedenfor i originalversjon, men først vil jeg klargjøre noen av de spesielle ord og uttrykk som anvendes. Vi skal se at når man kan begrepene og faguttrykkene, koker det virkelig ned til denne enkle vanskelighet, at dersom det er to alternative måter en fraværsdom kan være avsagt med urette på, så må man ikke glemme den første måten straks man begynner å lese om den andre.

All rettsbehandling har to deler. Først må retten avgjøre faktum, hva er det som har hendt. Deretter skal retten finne frem til rettsreglene i vårt samfunn, som passer til dette faktum. Den første delen, faktum, handler om ting som dommerne ikke lærte da de gikk på skolen og lærte å bli dommere. For eksempel lærte de ikke noe om hvilke regninger du har betalt, når, til hvilken konto. Dette er ting som partene må opplyse retten om.

Når partene legger saken frem for retten, angir hver part hvilket domsresultat han mener er riktig, det kalles da for partens påstand. Partene begrunner dette i faktiske forhold. Disse faktiske forholdene, kalles da for partens påstandsgrunnlag.

Da kan det jo hende at partene ikke er helt enige om de faktiske forholdene. Retten må i så fall gjøre en bevisvurdering. Men i juridisk fagspråk er dette ordet, bevisvurdering, blitt den vanlige betegnelsen på hele den første del av dommerens arbeid, fastsettelsen av hvilket faktum retten vil legge til grunn for rettsanvendelsen. Derfor brukes dette ordet selv om det ikke er tale om noen vurdering i vanlig forstand, og selv om det ikke har vært ført noen beviser. Dette er spesielt aktuelt i forbindelse med fraværsaker, hvor loven foreskriver at dommen skal bygge på saksøkerens påstandsgrunnlag. Da er det jo kun én versjon av faktum, så det sjelden behov for å vurdere beviser.

Et annet ord vi skal møte, er kompetanse. I vanlig norsk dagligtale er det forsmedelig å få høre at en mangler kompetanse. Men i rettsvesenet brukes dette ordet annerledes. Tvisteloven gir beskjed om vurderinger som dommere skal gjøre, og vurderinger som de ikke skal gjøre. For eksempel, i en fraværsak skal retten legge til grunn saksøkers fremstilling av faktum. Dersom motparten har sendt inn en motstridende beskrivelse etter at fristen utløp, skal retten altså ikke ta hensyn til denne. Dette er en situasjon hvor dommeren ikke har kompetanse til å vurdere motpartens innsigelser vedrørende faktum. Dette er ingen idiot-erklæring av dommeren. Det er en beskrivelse av prosessreglene.

Likevel angir loven at dommeren skal gjøre visse vurderinger før han tar stevningens beskrivelse av faktum for god fisk. Dersom deler av saksøkers beskrivelse av faktum fremstår som åpenbart uriktig, har retten kompetanse til å se bort fra det som den mener er feil. Denne vurderingen skal ikke bygge på opplysninger som motparten fremlegger etter at fristen er oversittet. Den må da bygge på rettens generelle kunnskap om verden.

Når retten så har bestemt seg for et faktum, skal den gjøre en normal rettsanvendelse på dette.

Når vi nedenfor leser sitatet fra boken, ser vi at det er den samme enkle grunntanke som går igjen i ulike former: Når det ankes over en fraværsdom, skal ikke vurderingen av om den er avsagt med urette, fungere som en bakvei til at den uteblevne parts beskrivelse av faktum likevel blir tatt hensyn til. Men ellers skal en fraværsdom oppfylle alle øvrige krav man stiller til en dom. Dommen må fortsatt bygge på de faktiske forhold som den saksøkte hadde mulighet til (men forsømte) å imøtegå. Den må altså ikke bygge på, for eksempel, en misforståelse av saksøkers beretning om de faktiske forhold.

Ellers kan vi legge merke til at boken ikke finner det nødvendig å si så meget om det alternativ at det skulle være feil ved rettsanvendelsen. Denne vurderingen er jo ikke annerledes ved fraværsdommer enn ved andre avgjørelser. Det er kun ved feil ved bevisvurderingen at det oppstår spesielle problemer i forbindelse med fraværsavgjørelser, fordi det ikke skal være en bakvei til å trekke inn motpartens for-sent-komne opplysninger.

Dermed skulle vi være i stand til å forstå hva retten fant i denne boken (Skoghøy: Tvisteløsning, Universitetsforlaget 2010, side 648):

Uttrykket “med urette” omfatter også innholdsmessige feil ved dommen. I odelstingsproposisjonen er det således uttalt at til tilfeller hvor uteblivelsesavgjørelsen er avsagt med urette, “må også medregnes at rettsanvendelsen er feil, eller at bevisvurderingen er uriktig”. Det må imidlertid være en forutsetning for at en innholdsmessig feil skal medføre at fraværsdommen blir ansett avsagt med urette, at feilen gjelder et spørsmål som retten ved avsigelsen av fraværsavgjørelsen hadde kompetanse til å prøve. Som nevnt i punkt 12.10.3 bokstav c foran, skal fraværsdommen bygge på saksøkers påstandsgrunnlag såfremt dette ikke fremtrer som “åpenbart uriktig”. For at feil ved bevisbedømmelsen skal medføre at fraværsavgjørelsen anses avsagt med urette, må retten ha misforstått saksøkerens påstandsgrunnlag eller avsagt fraværsdom til tross for at påstandsgrunnlaget var åpenbart uriktig.

Etter dette sitatet fra boken går lagmannsretten videre til en drøftelse av om de to vilkårene på slutten av sitatet, er oppfylt, om det kan foreligge en misforståelse av saksøkerens fremstilling, eller om denne er åpenbart uriktig:

Det er i denne saken intet som tilsier at tingretten har misforstått saksøkers påstandsgrunnlag.
Tvisteloven § 16-10 annet ledd annet punktum fastsetter at dommen skal bygge saksøkers påstandsgrunnlag når dette er meddelt saksøkte og ikke fremstår som åpenbart uriktig. I kommentarutgaven til tvisteloven av Schei m.fl. heter det om begrepet åpenbart uriktig at “bestemmelsen skal være en snever unntaksregel. Den tar sikte på situasjoner hvor det nærmes[t] ville være i strid med rettens verdighet å tvinge den til å avsi en dom den vet er uriktig” (side 705, note 2 til § 16-10).

Selv om partene på tidspunktet for fraværsdommen hadde tilkjennegitt ulike oppfatninger om hendelsesforløp, delingsgrunnlag og beregningsmodeler, var det ikke klare og utvetydige holdepunkter for at en dom basert på saksøkers påstandsgrunnlag ville være åpenbart uriktig. Tingretten hadde med andre ord ikke grunnlag for å anvende den snevre unntaksregelen som “åpenbart uriktig” etter § 16-10 annet ledd annet punktum er ment å være. Det er da heller ikke grunnlag for å konstatere i ettertid at dommen er avsagt med urette.

Her har altså lagmannsretten fullstendig glemt den store fontenen i lasterommet (feil ved rettsanvendelsen), og i stedet kun vurdert om bølger slår over ripa (feil ved bevisvurderingen).

* * *

Vi kan også legge merke til mindre detaljer som peker mot at retten har en mangelfull forståelse av hva som utgjør faktum, og hva som utgjør rettsanvendelse. Lagmannsretten regner opp ting som den mener skal utgjøre elementer i saksøkers påstandsgrunnlag, som da skal vurderes opp mot lovens krav om at det ikke må fremstå som åpenbart uriktig. I denne oppregningen er medtatt «beregningsmodeller». Men beregningsmodeller er ikke faktiske forhold!

Saken gjaldt beregning av en utløsningssum. Partene hadde drevet et selskap sammen, og så var saksøker trådt ut. Ved uttreden, overlater han sin del av selskapet til de gjenværende deltakere – meg. Da skal den uttredende ha betalt verdien av andelen. Spørsmålet om hvordan denne verdien skal beregnes, er et rettslig spørsmål. Selskapsloven har en konkret angivelse av hvordan dette skal gjøres i paragraf 2-33, og den juridiske litteratur har hele kapitler med utfyllende stoff. Dermed er dette med i det som en dommer lærer om i sin utdannelse som dommer, og retten trenger ikke å få dette opplyst av partene. Dette omfattes av tvistelovens bestemmelse § 11-3 første punktum:

§ 11-3 Rettens ansvar for rettsanvendelsen

Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler.

Ettersom anvendelse av gjeldende rettsregler er noe som retten skal gjøre av eget tiltak, er dette da ikke avhengig av at begge parter er til stede retten, og heller ikke avhengig av at den saksøkte parten har inngitt noe tilsvar.

Disse rettsreglene var gjort lett tilgjengelig for dommerne allerede av saksøker i stevningen. Problemstillingene er nærmere drøftet i en bok av Aarbakke2, og stevningen viste til denne boken. I 1996 falt en dom i Holst Herredsrett3 som siden har dannet mønster for slike saker. Denne dommen viser også til Aarbakke, men drøfter enda flere problemstillinger på en veldig konkret måte. I stevningen var det inntatt en referanse til denne rettsavgjørelsen. Det var også tatt inn referanser til to andre fagbøker som viser til og drøfter denne dommen.

 

Lagmannsretten skriver at “partene hadde gitt uttrykk for ulike oppfatninger om (…) beregningsmodeller”. Men det var egentlig heller ikke tilfelle. Begge partene viste til den samme beregningmodellen, nemlig den som beskrives i dommen fra Holt Herredsrett. Uenigheten gjaldt at min side hevdet at motparten hadde gjort en stor feil, og glemt et vesentlig element i denne modellen.

Videre ser vi at lagmannsretten har søkt å gjøre en vurdering av om vilkåret “åpenbart uriktig” etter tvistelovens § 16-10 annet ledd annet punktum4 var oppfylt. Retten viser til Scheis kommentarutgave som hevder bestemmelsen skal være en snever unntaksbestemmelse, og lagmannsretten finner at vilkårene for å anvende denne bestemmelsen ikke hadde vært tilstede da tingretten avsa sin fraværsavgjørelse. Altså var det ingen feil av tingretten at denne bestemmelsen ikke ble anvendt. Men begrunnelsen viser at lagmannsretten likevel bruker feil kriterium. Den skriver “…, var det ikke klare og utvetydige holdepunkter for at en dom basert på saksøkers påstandsgrunnlag ville være åpenbart uriktig.” Men det som retten her skal vurdere er ikke om en dom basert på nevnte påstandsgrunnlag ville være åpenbart uriktig, men om de faktiske forhold som utgjorde dette påstandsgrunnlaget, var åpenbart uriktige.

Altså: dersom stevningen hadde inneholdt anførsler som “Hun sparket til huset slik at det falt i småbiter, og en murstein fløy to kilometer gjennom luften og traff saksøker i hodet“, da ville tingretten hatt hjemmel i § 16-10 for å stryke denne delen av påstandsgrunnlaget før den gjorde en rettsanvendelse.

I dette tilfellet har denne feilen ingen konkrete virkninger, ettersom ingen hadde påstått at påstandsgrunnlaget var åpenbart uriktig. Vi hadde hevdet at rettsanvendelsen var åpenbart uriktig. Men lagmannsrettens formulering minner om gymnasiaster som skal skrive en oppgave og ta i bruk nye begreper for første gang. Dommerne Eldøy, Wiig og Heilmann har ennå ikke gjort seg kjent med hvordan disse begrepene virker og henger sammen, og snubler i de første forsøk. Dette burde ha vært et tilbakelagt stadium for tre dommere i lagmannsretten!

 

Fotnoter:

1. Dette står i forarbeidene til loven.

2. Aarbakke: Ansvarlige selskaper og indre selskaper, 6. utgave.

3. RG 1996 side 211.

4. Dommen skal bygge på saksøkerens påstandsgrunnlag etter § 11-2 når dette er meddelt saksøkte og ikke framtrer som åpenbart uriktig.

2 kommentarer til «Er juss for vanskelig for dommere? Del 2 - Utdyping»

  1. Interessant innblikk, Heidi!

    Et apropos:
    «Da var det plutselig et lite barn som sa:
    – Men han har jo ikke noe på seg! Keiseren har ikke noe på seg!
    Og straks ble det hvisket og mumlet fra den ene til den andre:
    – Hørte dere hva det uskyldige barnet sa? Keiseren har ikke noe på seg!
    Til slutt ropte hele folket:
    – Han har jo ikke noe på seg!
    Og det grøsset i keiseren, for han syntes de hadde rett. Men han tenkte som så:
    – Nå må jeg holde ut gjennom hele opptoget.
    Også kneiste han med nakken, og holdt hodet enda høyere, og kammerherrene gikk der og bar på slepet som slett ikke fantes.»
    – Fra «Keiserens nye klær», av HC Andersen.

    – …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.