Retten retter fortsatt baker for smed Er juss for vanskelig for dommere? - del 1

Midt i sommerferien 2011 fikk jeg en telefon fra min advokat Heidi Bache-Wiig. Hun beklaget at hun hadde sendt inn tilsvaret noen dager for sent, og jeg hadde fått en fraværsdom. Jeg var nå dømt til å betale kr. 870.000,-, uten at noe av det jeg hadde å si var blitt vurdert over hodet.

Jeg var blitt stevnet av min eks-mann og partner i selskapet Villmarksleiren. Han hadde krevd dom for at jeg skulle betale ham kr. 870.000,-. Jeg hadde da engasjert advokat Heidi Bache-Wiig for at hun skulle inngi et tilsvar og et motsøksmål.

Jeg visste ikke hva en fraværsdom var for noe. En fraværsdom er noe man i utgangspunktet får hvis man ikke møter opp i retten. Men man kan også få en fraværsdom hvis ens advokat ikke sender inn et tilsvar til stevningen innen den datoen som retten har bestemt.

Hun beklaget så mye, sa at det var hennes feil, men jeg måtte finne en annen advokat som kunne prøve å anke denne fraværsavgjørelsen, og ellers måtte jeg henvende meg til hennes forsikringsselskap.

Jeg var temmelig fortvilet. Jeg hadde store løpende utgifter på Villmarksleiren som var nedslitt. Jeg kunne ikke gjenoppta driften før denne saken var avgjort, og nå skulle jeg bruke tid på å få opphevet en dom før vi var kommet i gang med saken.

Jeg ringte en jeg kjenner som er dommer i lagmannsretten og sa at dette kunne da ikke være mulig eller riktig. Jo, sånn må det være, svarte han, ellers vil ikke advokaten være nøye med å sende inn tilsvar i tide.

Dette skjønte jeg ikke, og skjønner jeg fortsatt ikke. Hvorfor må jeg lide for at advokaten skal skjerpe seg? Advokaten slipper unna og ber meg finne en annen advokat som skal ordne opp i feilene hun har forårsaket. Og går det ikke, skal hennes forsikringsselskap ta støyten. Og for at forsikringsselskapet skal ta støyten må jeg gå til sak mot dem, og bevise at jeg opprinnelig hadde en god sak.

Hvordan kan det ha seg at hele det offisielle juss-Norge, Stortinget som vedtok tvisteloven, Justisdeptartementet som skrev forarbeidene, og alle høringsinstansene, tror at sånn må det være, at dette er nødvendig?

Hvorfor kan ikke bare advokatene som gjør slike feil få en bot eller en anmerkning? Fem anmerkninger og de mister bevillingen for tre år.

(Klikk på bildet for hele diktet)

Smeden og Bageren


Han bladrer i sin Lov omhyggelig;
Men finder intet der for sig,
Hvorved forbuden er, for Smed at rette Bager;
Han sin Beslutning tager,
Og saa afsiger denne Dom:
(Hvem, som vil høre den, han kom!)

 

Kampen for opphevelse

Jeg fikk en ny advokat, adv. Granli. Han fant ut at fraværsdommen var helt feil, fordi vilkårene for å avsi en fraværsdom hadde overhodet ikke vært til stede.

Adv. Granli forklarte at en fraværsdom skal ikke uten videre legge til grunn det kravet som motparten har fremsatt. Det en fraværsdom skal gjøre er å gå ut fra det som motparten har beskrevet i stevningen som faktiske forhold og faktiske hendelsesforløp. Dette kalles hans påstandsgrunnlag. Kravet, det kalles hans påstand. (Dere hører at disse ordene ligner litt på hverandre, påstand og påstandsgrunnlag.)

Deretter skal retten vurdere om det da følger av gjeldende rettsregler, at motparten kan få medhold i sitt krav. Men slik min motpart hadde fremstilt de faktiske forholdene, var det åpenbart at han ikke hadde beskrevet et tilstrekkelig grunnlag for å gi ham den dommen han ba om.

Dette skrev adv. Granli utførlig om i en anke til lagmannsretten. Han skrev også en rekke andre grunner til at fraværsdommen burde oppheves, men jeg vil fremheve dette: Tvisteloven sier at en fraværsdom skal bygge på saksøkers «påstandsgrunlag», men tingrettens dommer Hilde Lund hadde åpenbart lest loven som om det stod at hun skulle skrive en dom i tråd med saksøkers «påstand».

Adv. Granli skrev da i anken at fraværsdommen måtte oppheves fordi det var en åpenbar feil ved rettsanvendelsen. Først fordi fraværsdommen ikke inneholdt noen rettsanvendelse i det hele tatt. Dernest fordi at dersom man skulle anvende gjeldende rett, så ville man finne at vilkårene ikke var til stede for å avsi en slik dom. Så, hvis dommeren bare hadde glemt å skrive om en rettsanvendelse hun hadde gjort i sine tanker, så måtte denne rettsanvendelsen være feil. Min motparts stevning inneholdt ikke opplysninger om slike faktiske forhold som ville oppfylt vilkårene for å få en slik dom som min motpart hadde bedt om.

Da lagmannsrettens tre dommere behandlet anken, skrev de først en avskrift av et avsnitt fra en bok om når en fraværsdom kan oppheves. Av dette avsnittet fremgikk det at fraværsdommen kunne oppheves dersom det var feil ved rettsanvendelsen, akkurat som adv. Granli hadde sagt.

I tillegg står det også i denne boken, at fraværsdommen også kan oppheves dersom det for eksempel forelig geren misforståelse av påstandsgrunnlaget.

Etter denne avskriften, skrev lagmannsrettens tre dommere, Ragnar Eldøy, Inger Wiig og Carl August Heilmann, at de kunne ikke se noen misforståelse av påstands­grunnlaget. Altså skulle ikke fraværsdommen oppheves.

Her var det altså to alternativer, to ulike grunnlag som kunne medføre at en fraværsdom ble å oppheve. Retten finner først en setning i boken som bekrefter det min advokat og jeg hevder, at alternativ nr. 1 får anvendelse i min sak. Fraværsdommen blir å oppheve fordi den har alvorlige feil med rettsanvendelsen. Men retten leser altså videre i boken, og glemmer straks alternativ nr. 1 når den kommer til alternativ nr. 2. Alternativ nr. 2 var et alternativ som ikke passet i min sak. Retten hadde helt rett når den skrev at det ikke forelå noen misforståelse av påstandsgrunnlaget. Verken min advokat eller jeg hadde vært innom dette alternativet med ett ord. Men retten trekker den slutning, at siden alternativ 2 ikke passet, var det ingen anledning til å oppheve fraværsdommen.

Det er selvsagt tilstrekkelig at ett av alternativene kommer til anvendelse. Hvordan er det mulig at hele tre dommere begår en så iøynefallende feil, samtidig og i samme sak?

* * *

Dermed måtte jeg anke videre til Høyesterett. Månedene gikk, og mine utgifter til Villmarksleiren fortsatte å løpe.  Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom. Men ikke på grunn av de forholdene jeg har beskrevet her. Høyesterett så først på andre feil ved lagmannsrettens arbeid, og fant allerede der tilstrekkelige grunner til å oppheve lagmannsrettens dom, og da trengte ikke Høyesterett studere nærmere det som min advokat hadde skrevet om denne bristen.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over dette. På den ene siden er det jo bra at lagmannsretten fikk instruks av Høyesterett om å vurdere min anke på nytt og drøfte en rekke viktige, men mer skjønnsmessige forhold som lagmannsretten hadde fart over med harelabb og en god porsjon motvilje. På den annen side var den feilen jeg har beskrevet så skrikende, så iøynefallende, at det skulle ikke vært mulig for en dommer i lagmannsretten å begå en slik feil. Og da er det enda mer fantastisk at hele tre dommere har jobbet med denne saken og kommet til den samme vanvittige konklusjonen. Da har vi behov for at de får en alvorlig tilbakemelding. Men det tok ikke Høyesterett seg tid til, enda feilen var og er så åpenbar, at det skulle ikke tatt dem lenger tid å skrive en setning om feilen, enn det tok dem å skrive at da  behøvde de ikke vurdere nærmere om fraværsdommen var avsagt med urette på grunn av mangler med rettsanvendelsen.

Resultatet er nå at lagmannsretten ikke behøver å stramme seg opp. Den irettesettelsen som lagmannsretten fikk av Høyesterett er mye lettere for dommerne i lagmannsretten å leve med, for den gjelder en mer skjønnsmessig vurdering. Og alle vet at skjønnsmessige vurderinger er ingen eksakt vitenskap. Derfor koker det ned til at Høyesterett var ikke enig, i stedet for at lagmannsretten hadde gjort en alvorlig brøler som de har skam av.

Hvilken rettssikkerhet kan vi ha med slike dommere, når de heller ikke får en nødvendig korreksjon fra Høyesterett?

3 kommentarer til «Retten retter fortsatt baker for smed Er juss for vanskelig for dommere? - del 1»

  1. Hvordan man kan forvente rettssikkerhet etter det som beskrives her, kan være vanskelig å fatte.

    La oss håpe for andre at dette er et engangstilfelle. For din del har skaden skjedd. Det kan se ut til at det er grunnlag for at Staten Norge kan ha et stort erstatningsansvar.

  2. Du er flink å skrive Heidi! – Lett å lese, og forstå dine forklaringer, også det jeg oppfatter som ‘tung’ juss. Dette gjør vondt å lese. Man kan le – eller gråte – som du viser til, men uansett er dette veldig trist! Om kameraderi mellom dommerne! Og om vår mangel på rettssikkerhet.

  3. Kjære grovt urettsrammede og rettferdighetsforkjempende Heidi!

    Det du forteller om din sak, dens utvikling, den gjenatte svikten i ulike rettsnivåer og rettssystemets særdeles sviktende evne til å med nødvendig styrke og rettskraft rette opp feil som er gjort i lavere rettsinstanser, fremstår mer og mer som en gedigen ikke bare domstols- men rettsvesenskandale i Norge. Gjennom ulike miljøer og engasjement gjennom årene, har jeg fått innsyn i svært mange saker som bekrefter mønsteret du åpenbarer for allmennheten med tydelighet i bloggen her.

    Grunnleggende menneskerettighetsprinsipper tilsier uansett at du SKAL ha hjelp snarest mulig av en kompetent nok rettsenhet i Norge som både skal rette opp alle de saksmessige- prosessuelle feilene som er begått i din sak, samt reperasjonsplikten fra Menneskerettsloven som sier at du og din sak skal så langt som mulig få en behandling og dom som setter deg i en posisjon tilsvarende som om ikke uretten hadde rammet deg i det hele tatt.

    Jeg henstiller til at ansvarlig rettsorgan(for eksempel Høyesterett i plenumsutvalg) og vårt justisdepartement sammen med sine best kompetente medhjelpere(som departementet kan velge ut fra både riksadvokaten, økokrim, riksrevisjon m. fl), velger ut enkeltsaken din som nasjonalt svært viktig mønstersak for å skape en ytterligere kvalitetsutviklende rettskraftig presedens i vårt rettsvesen.

    Dette vil kunne for all fremtid utvikle og skjerpe vårt rettsvesen, samt landets advokater(jf. advokatsvikt i din sak) som vil måtte utvikle seg flere nivåer i rettssikkerhetsfremmende retning, som resultat av en slik høyst nødvendig allmennpreventiv behandling av saken din.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.