Dommerne er noen av de mektigste i samfunnet vårt.

Jens Bjørneboe sa i et intervju om makt og religion:

“….Mennesker som viser åpenbare, klare personlige maktbehov bør man jo i allefall omgås med den aller største skepsis. Jeg mener ut av forholdene, et av problemene ser man særlig tydelig i rettsliv, men også i det politiske liv, at man setter inn et menneske i en stilling som faktisk gir stor makt.
I det øyeblikket man har plassert et menneske i den maktstilling så opphører all kritikk. Da har man gitt ham makt. Da kan han holde på i fire år eller i 12 år eller hvor lenge det skal være. Han er hevet over kritikk fordi han har makten.
Det naturlige og det demokratiske ville jo være akkurat det motsatte. At i den grad man gir et menneske makt, i den grad skal også vedkommende uavbrutt under mikroskopet. Makt bør ledsages av kronisk mistillit. For vi vet jo at makt er en meget farlig ting”.

Vi har ikke noen fungerende kontroll av dommere. Forferdet over egne opplevelser ringte jeg for noen år siden Domstoladministrasjonen (DA) og spurte hvordan de forhindret korrupsjon i rettsvesenet. Svaret jeg fikk var at det hadde de aldri hatt, så det var ikke noe problem.

Dette var før Transparency Norge hadde laget undersøkelsen hvor 4% innrømmet å ha bestukket retten.

Det finnes et klageorgan hvor en kan klage inn dommere. Det heter Tilsynsrådet for dommere.

Men en kan jo lure på hvem som har bestemt reglene for hva en kan klage på. Man kan nemlig ikke klage inn en dommer til Tilsynsrådet for dommere, for at en ikke får legge frem sine bevis og føre sine vitner.
I det hele tatt er det ganske underlig hva en ikke kan klage på en dommer for. Se:

Se Domstoladministrasjonens side om hva man kan og ikke kan klage over.

Fra Tilsynsutvalgets webside:

Forhold som Tilsynsutvalget f.eks. kan behandle:

• lang saksbehandlingstid
• dommerens oppførsel og uttalelser

Forhold som Tilsynsutvalget f.eks. ikke kan behandle:

• resultat av avgjørelser (dom og kjennelse)
• vurdering av dommerens habilitet
• avskjæring av bevis, som f.eks. vitner og bevisvurderinger
• forhold som er utenfor klagefrist

Dersom en dommer er inhabil, reiser det ikke bare spørsmål om hvorvidt avgjørelsen han traff, var riktig. Man kan forstå at spørsmålet om riktigheten av en avgjørelse egner seg dårlig for behandling i et tilsynsråd. Slike spørsmål berører jo begge parter, og da kan anke være et riktigere rettsmiddel for å ivareta begge parters rettssikkerhet. Men en slik situasjon reiser jo også spørsmålet om hvorfor ikke dommeren varslet om at han hadde de bindingene som i ettertid skaper tvil om habiliteten. Da bør et tilsynsutvalg kunne vurdere om det er i tråd med en dommers plikter å unnlate å opplyse om forholdene.

En dommer som er villig til å la seg korrumpere, kan gjøre dette ved å nekte den andre parten å føre sine bevis og vitner.

Jeg blir stadig kontaktet av folk, som nettopp som meg, har opplevd å bli stoppet fra å fremlegge sine bevis og føre sine vitner, med katastrofale følger for dem.

Elin Gregusson kommenterte mitt forrige blogginnlegg “Forsørger retten sine egne?“, i kommentartråden.
Jeg synes hennes kommentar fortjener å løftes frem, så med hennes tillatelse, gjengir jeg den her:

For å ha tillit til domstolene må parter i rettssaker ha grunn til å tro at dommere flest har «normalt høy moral». Vi må som et minimum tro at de gjør så godt de kan, dvs at vi kan ha samme forventninger til kvalitet, som til veiarbeidere, håndverkere på offentlige bygg, sykehusleger, politikere, byråkrater osv.

Dommere må opptre redelig, ryddig og forutsigbart. De må skrive pedagogisk forståelige dommer som gir mening, særlig for den som kjenner all dokumentasjon i en sak. Til og med «kjæresten, moren eller bestevennen» til tapende part, skal kunne forstå hvordan dommeren har tenkt, i det minste.

Saklig uenighet om konklusjon er knapt til å unngå, men det optimale målet for sluttproduktet må være enighet og felles forståelse for vurderinger i dommen. Mistanke om at dommeren enten har vært sløv, eller bevisst har ført den ene parten bak lyset, ja det er alvorlig.

Dommere må aldri betrakte advokater som «automatisk troverdige» og behandle dem som «venner vi hjelper». Dommere må være sannhetssøkende i slik grad at uredelige advokater har grunn til å frykte avsløringer, som må få konsekvenser for dem.

Hvor ofte hender det for eksempel at dommere varsler Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om løgn, dokumentforfalskning eller andre dirty triks de ikke kan ha unngått å se? Har det i det hele tatt skjedd, og hvis ikke, hvorfor ikke? Hvorfor skal dette overlates til privatpersoner som ofte ligger nede for telling, nettopp på grunn av kyniske og/eller uredelige advokater? Og for øvrig: Hvor ofte hender det at advokater klager på dommere de positivt vet har begunstiget den ene parten på bekostning av sannhet og lovens ordning?

Folk flest må kort og godt kunne anta at dommere er «skikkelige folk», og at dokumentasjon på det motsatte får konsekvenser for de brodne karene innen dommerstanden som selvfølgelig også finnes. (Jeg presiserer at jeg vet det ikke gjelder «alle», og at jeg tror de fleste dommere er ærlige og har gode intensjoner.)

I Norge feies disse problemene under teppet, ofte med henvisning til den høye tilliten folk, uten egne erfaringer, har til et system de ikke kjenner, som du påpeker i innlegget ditt. Det fungerer ikke i lengden. Folk med egne erfaringer skriver blogger, som denne. Folk «utveksler notater», snakker sammen og tenker selv, som du beskriver at du har erfart.

Utrygghet som følge av laugmentalitet «oss jurister i mellom», dvs mellom dommere og advokater, river ned grunnlaget for tillit. Tillit kan bare bygges opp gjennom erkjennelser av feil og at det vises vilje til å korrigere feilene.

I denne saken brister logikken: Dommeren i Oslo tingrett skrev om advokatens krav om godtgjørelse for 304 timer: «Salærkravets størrelse skyldes at saken inneholdt svært omfattende informasjon allerede ved overtakelsen.»

Implisitt har dommerne i Borgarting altså sagt at advokat Østberg må forventes å ha gjort samme jobb som Dammann, «i løpet av et noe lavere timeantall enn 150 timer», mens det stikk motsatte fra tingretten står i dokumentasjonen de hadde tilgjengelig.

Ingenting henger på greip når man ser den forbilledlig knusktørre oppstillingen i blogginnlegget. At advokater tilpasser og jukser med timelister kan ikke forbause noen dommer. Hvis politikere, samfunnsdebattanter, redelige dommere og advokater vil at folk flest skal ha tillit til domstolene (og det må vi anta de har), MÅ noe så prosaisk som sakskostnadsoppgaver tas på alvor.

Fra Alaskas villmark hvor jeg bodde alene med bjørner.
“Jeg hadde hengt fra meg jakken og satt i gyngestolen da jeg igjen fikk besøk. Bjørnen reiste seg på to og stod og så ned på meg. Han minnet om en dommer i svart kappe. Ærbødig reiste jeg meg opp og stilte meg bak stolen”.