Dommerne er noen av de mektigste i samfunnet vårt.
Jens Bjørneboe sa i et intervju om makt og religion:
“….Mennesker som viser åpenbare, klare personlige maktbehov bør man jo i allefall omgås med den aller største skepsis. Jeg mener ut av forholdene, et av problemene ser man særlig tydelig i rettsliv, men også i det politiske liv, at man setter inn et menneske i en stilling som faktisk gir stor makt.
I det øyeblikket man har plassert et menneske i den maktstilling så opphører all kritikk. Da har man gitt ham makt. Da kan han holde på i fire år eller i 12 år eller hvor lenge det skal være. Han er hevet over kritikk fordi han har makten.
Det naturlige og det demokratiske ville jo være akkurat det motsatte. At i den grad man gir et menneske makt, i den grad skal også vedkommende uavbrutt under mikroskopet. Makt bør ledsages av kronisk mistillit. For vi vet jo at makt er en meget farlig ting”.
Vi har ikke noen fungerende kontroll av dommere. Forferdet over egne opplevelser ringte jeg for noen år siden Domstoladministrasjonen (DA) og spurte hvordan de forhindret korrupsjon i rettsvesenet. Svaret jeg fikk var at det hadde de aldri hatt, så det var ikke noe problem.
Dette var før Transparency Norge hadde laget undersøkelsen hvor 4% innrømmet å ha bestukket retten.
Det finnes et klageorgan hvor en kan klage inn dommere. Det heter Tilsynsrådet for dommere.
Men en kan jo lure på hvem som har bestemt reglene for hva en kan klage på. Man kan nemlig ikke klage inn en dommer til Tilsynsrådet for dommere, for at en ikke får legge frem sine bevis og føre sine vitner.
I det hele tatt er det ganske underlig hva en ikke kan klage på en dommer for. Se:
Se Domstoladministrasjonens side om hva man kan og ikke kan klage over.
Fra Tilsynsutvalgets webside:
Forhold som Tilsynsutvalget f.eks. kan behandle:
- lang saksbehandlingstid
- dommerens oppførsel og uttalelser
Forhold som Tilsynsutvalget f.eks. ikke kan behandle:
- resultat av avgjørelser (dom og kjennelse)
- vurdering av dommerens habilitet
- avskjæring av bevis, som f.eks. vitner og bevisvurderinger
- forhold som er utenfor klagefrist
Dersom en dommer er inhabil, reiser det ikke bare spørsmål om hvorvidt avgjørelsen han traff, var riktig. Man kan forstå at spørsmålet om riktigheten av en avgjørelse egner seg dårlig for behandling i et tilsynsråd. Slike spørsmål berører jo begge parter, og da kan anke være et riktigere rettsmiddel for å ivareta begge parters rettssikkerhet. Men en slik situasjon reiser jo også spørsmålet om hvorfor ikke dommeren varslet om at han hadde de bindingene som i ettertid skaper tvil om habiliteten. Da bør et tilsynsutvalg kunne vurdere om det er i tråd med en dommers plikter å unnlate å opplyse om forholdene.
En dommer som er villig til å la seg korrumpere, kan gjøre dette ved å nekte den andre parten å føre sine bevis og vitner.
Jeg blir stadig kontaktet av folk, som nettopp som meg, har opplevd å bli stoppet fra å fremlegge sine bevis og føre sine vitner, med katastrofale følger for dem.
Elin Gregusson kommenterte mitt forrige blogginnlegg “Forsørger retten sine egne?“, i kommentartråden.
Jeg synes hennes kommentar fortjener å løftes frem, så med hennes tillatelse, gjengir jeg den her:
For å ha tillit til domstolene må parter i rettssaker ha grunn til å tro at dommere flest har «normalt høy moral». Vi må som et minimum tro at de gjør så godt de kan, dvs at vi kan ha samme forventninger til kvalitet, som til veiarbeidere, håndverkere på offentlige bygg, sykehusleger, politikere, byråkrater osv.
Dommere må opptre redelig, ryddig og forutsigbart. De må skrive pedagogisk forståelige dommer som gir mening, særlig for den som kjenner all dokumentasjon i en sak. Til og med «kjæresten, moren eller bestevennen» til tapende part, skal kunne forstå hvordan dommeren har tenkt, i det minste.
Saklig uenighet om konklusjon er knapt til å unngå, men det optimale målet for sluttproduktet må være enighet og felles forståelse for vurderinger i dommen. Mistanke om at dommeren enten har vært sløv, eller bevisst har ført den ene parten bak lyset, ja det er alvorlig.
Dommere må aldri betrakte advokater som «automatisk troverdige» og behandle dem som «venner vi hjelper». Dommere må være sannhetssøkende i slik grad at uredelige advokater har grunn til å frykte avsløringer, som må få konsekvenser for dem.
Hvor ofte hender det for eksempel at dommere varsler Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om løgn, dokumentforfalskning eller andre dirty triks de ikke kan ha unngått å se? Har det i det hele tatt skjedd, og hvis ikke, hvorfor ikke? Hvorfor skal dette overlates til privatpersoner som ofte ligger nede for telling, nettopp på grunn av kyniske og/eller uredelige advokater? Og for øvrig: Hvor ofte hender det at advokater klager på dommere de positivt vet har begunstiget den ene parten på bekostning av sannhet og lovens ordning?
Folk flest må kort og godt kunne anta at dommere er «skikkelige folk», og at dokumentasjon på det motsatte får konsekvenser for de brodne karene innen dommerstanden som selvfølgelig også finnes. (Jeg presiserer at jeg vet det ikke gjelder «alle», og at jeg tror de fleste dommere er ærlige og har gode intensjoner.)
I Norge feies disse problemene under teppet, ofte med henvisning til den høye tilliten folk, uten egne erfaringer, har til et system de ikke kjenner, som du påpeker i innlegget ditt. Det fungerer ikke i lengden. Folk med egne erfaringer skriver blogger, som denne. Folk «utveksler notater», snakker sammen og tenker selv, som du beskriver at du har erfart.
Utrygghet som følge av laugmentalitet «oss jurister i mellom», dvs mellom dommere og advokater, river ned grunnlaget for tillit. Tillit kan bare bygges opp gjennom erkjennelser av feil og at det vises vilje til å korrigere feilene.
I denne saken brister logikken: Dommeren i Oslo tingrett skrev om advokatens krav om godtgjørelse for 304 timer: «Salærkravets størrelse skyldes at saken inneholdt svært omfattende informasjon allerede ved overtakelsen.»
Implisitt har dommerne i Borgarting altså sagt at advokat Østberg må forventes å ha gjort samme jobb som Dammann, «i løpet av et noe lavere timeantall enn 150 timer», mens det stikk motsatte fra tingretten står i dokumentasjonen de hadde tilgjengelig.
Ingenting henger på greip når man ser den forbilledlig knusktørre oppstillingen i blogginnlegget. At advokater tilpasser og jukser med timelister kan ikke forbause noen dommer. Hvis politikere, samfunnsdebattanter, redelige dommere og advokater vil at folk flest skal ha tillit til domstolene (og det må vi anta de har), MÅ noe så prosaisk som sakskostnadsoppgaver tas på alvor.
Flott innlegg Heidi 🙂
Det kan synes som om de tre Statsmakter, den lovgivende, utøvende og dømmende ikke fungerer optimalt.
Dommerne skal sørge for at lover og regler følges, men vi mangler et viktig ledd her. Så lenge dommernes arbeider ikke kan etterprøves av et opptak i rettsalen, er ikke systemet det jeg kaller “vanntett”. I og med at sakene behandles etter innslag av skjønn, blir det nok aldrig helt vanntett, men det må være mulig å tette flere “hull i silen”.
Enhver som ikke har hatt en sak for retten, har ingen full forståelse av hvordan systemet virker i dag. Det kan synes som om det finnes en “beskyttet klan” innenfor rettsvesenet, og de kan selvfølgelig føle seg trygge, så lenge det ikke finnes noen instans som sørger for at lover og regler følges i praksis.
Det som foregår i retten er alt for ofte ikke godt nok.
Hvorfor får det ingen konsekvenser av å lyve for dommerne ?
I USA får man gjenoppta sin sak på det grunnlag at det kan bevises at usannheter har forekommet under rettsforhandlingen.
Hvorfor følger ikke norske myndigheter opp her, når de gjerne vil kopiere all mulig annen praksis fra Statene ?
Hvorfor belemres Norge med et stort antall saker for EMK domstolen ?
Hvordan kan det ha seg at en dommer kan “velge bort” relevante bevis fra en av partene i en sak, og da gjerne den svakeste ?
Hvorfor blir ikke styrkeforholdet mellom to parter hensyntatt i større grad ?
De som kan tjene på dette vet meget godt hvordan systemet virker. Vi har registrert det hos forsikringsselskaper, i deler av barnevernet og innenfor politiet og andre … Noen “lager regler” kun for seg selv…og domstolen samtykker. Det blir “farlig presedens” av slikt.
Problemene starter i grunnen før man kommer til retten, for de personene som ikke eier økonomiske midler, har ingen reel sjanse. “Likhet for loven”, blir en latterlig klisje`.
Det store spørsmålet blir : Hvordan kan vi øve press på myndighetene for å få rettferdigheten tilbake ?
Vi kan ikke oppnå framskritt i riktig rtning uten media.
Hvem er villige til å arbeide for dette i den “hopen” ?
Det er nemlig ikke risikofritt å stikke fram hodet…
Som enkelt individer trenger vi trygghet og sikkerhet, vi har rett på kvalitet og forsvarlige dommer. Vi må kunne stole på at lover og plikter skal gjelde for alle, også for dommere. Makt kan enkelt la seg korrumpere, det er derfor helt avgjørende og sette inn tiltak for å forebygge slik korrumpering. Transparency International har som du sier Heidi gjennomført en undersøkelse hvor 4 % medgir at de har bestukket domstolen. Det er svært alvorlig. Partiskhet og lovbrudd bør få konsekvenser, og da er det likhet for loven som bør være gjeldende.
Helt enig!