Da jeg prosederte min egen sak mot Protector Forsikring i Borgarting lagmannsrett, mente dommeren at jeg kunne få tilkjent saksomkostninger beregnet til kr. 250 per time i 150 timer, altså kr. 37.500,-. Dommeren mente at dette timetallet var mer enn hva en advokat ville trengt til å gjøre det samme arbeidet, men, som dommeren skrev i dommen:
«Dette er et høyere timetall enn hva lagmannsretten mener en advokat skulle ha benyttet, men da Dammann er ukjent med denne type arbeid, må timetallet settes noe høyere.»
Borgarting lagmannsretts dom av 0.8.12.2014 i sak 12-177742ASD-BORG/01, side 29 og 30.
Men da adv. Bjørn I. C. Østberg førte en annen sak for meg i Oslo tingrett i februar-mars 2013 (saken som er årsaken til denne bloggen), leverte han en timeliste med 304 timer à kr. 2000,-. I tabell 1 nedenfor kan du sammenligne omfanget av sakene.
Borgarting lagmannsrett 8.12.2014 |
Oslo tingrett 28.2.2013 |
|
---|---|---|
Saken gjaldt |
Mangler ved eiendom |
Villmarksleiren, skifte |
Prosessfullmektig |
Selvprosederende |
Advokat Østberg |
Antall dager i retten |
4 |
4 |
Antall omberamminger |
2 |
1 |
Antall sluttinnlegg, antall sider |
2,7 sider |
1,5 sider |
Antall prosesskriv, antall sider |
10 prosesskriv, 58 sider |
6 prosesskriv, 56 sider |
Faktisk utdrag |
934 sider |
573 sider |
Antall vitner |
11 |
9 |
Antall timer tilkjent | Tilkjent 150 timer av Lagmannsretten med en timesats på kr 250,-. I alt kr. 37.500,- |
Advokat Østberg krever saksomkostninger for 304 timer à kr. 2000,- inkludert mva |
Rettens vurdering av omfanget |
«Dette er et høyere timetall enn hva lagmannsretten mener en advokat skulle ha benyttet, men da Dammann er ukjent med denne type arbeid, må timetallet settes noe høyere.» |
«Salærkravets størrelse skyldes at saken inneholdt svært omfattende informasjon allerede ved overtakelsen.» |
Begge rettsakene gikk over 4 dager i retten, mens jeg hadde to (2) omberamminger og to sluttinnlegg på til sammen 7 sider i Borgarting lagmannsrett. Sammenligningsvis hadde advokat Østberg én (1) omberamming og ett sluttinnlegg á 5 sider i Tingretten.
I min sak i Borgarting lagmannsrett hadde jeg 10 prosesskriv på tilsammen 58 sider, mens advokat Østberg hadde 6 prosesskriv på tilsammen 56 sider.
Mitt faktiske utdrag i Borgarting lagmannsrett var på 934 sider, mens advokat Østbergs faktiske utdrag var på 573 sider. Av hans 573 sider i faktisk utdrag, bestod nesten halvparten, 235 sider, av selvangivelser, og 44 sider av to dommer uten relevans for saken. Altså rent fyllstoff.
Videre hadde jeg sammenligningsvis forberedt 11 vitner i til rettsaken i Borgarting lagmannsrett, mens advokat Østberg forberedte 9 vitner til rettsaken i Tingretten. Og det kan diskuteres i hvilken grad advokat Østbergs vitner overhodet var forberedt av ham, noe som kom frem da adv. Østberg ikke visste hva han skulle spørre flere av vitnene om, i tillegg til at han stilte direkte feil spørsmål, til forvirring og ubehag for både vitner og saksøkte.
Ref 08.12.2014 Borgarting lagmannsrett. Selvprosederende.
s. 29
«Dammann har siden 2013 vært selvprosederende, og det må forventes at hun har begrenset kunnskap om på hvilken måte en påstand skal utformes.»
«Dammann har videre krevd dekket eget arbeid for lagmannsretten. I tvisteloven §20-5 første ledd tredje punktum er det gitt en regel om en parts adgang til å kreve erstatning for «eget arbeid» med saken. «Parten kan kreve rimelig godgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig.»
«Hun har i omkostningsoppgaven opplyst at hun har benyttet 430 timer til prosesskriv, kontakt med retten mv før ankeforhandlingen. Videre har hun opplyst å ha benyttet 50 timer til ankeforhandlingen, samlet 480 timer a 250 kroner.»
«Lagmannsretten finner midlertidig ikke å kunne honorere 480 timer til saksforberedelse, men reduserer dette til 150 timer. Dette tallet er et høyere timetall enn hva lagmannsretten mener en advokat skulle ha benyttet, men da Dammann er ukjent med denne type arbeid, må timetallet settes noe høyere.»
TV2 hadde en artikkel om min sak mot Protector Forsikring, hvor jeg prosederte saken min selv. Alle permene i bildet nedenfor gjaldt saken mot Protector.
Dersom advokat Østberg har benyttet 304 arbeidstimer, og det er 37,5 timer i en arbeidsuke, skulle det tilsi at han har arbeidet kun med din sak i noe mer enn 8 uker, dvs mer enn to mnd. Noen har kanskje litt tyngre for å oppfatte ting enn andre.
Troverdigheten i hans krav faller på stengrunn. Er det spesifisert hva som ble gjort hver av dagene?
Det undelige for Meg ,er at Norge og Dommerstand – som helt klart og helt sikkert møter en Rekke saker med Protector : at disse i det hele tatt blir tatt seriøst – OG at derfor ikke dømmes For : “at tvilen skal komme tiltalte til gode.” Protector Er Så slitsomt frekke og løgnaktig at de burde få påpass fra retten om og behandle folk med den respekt som fortjenes i slike Skrekkelige saker : som De stiller med garanti
>for selger<
: Uten og ha satt seg inn i det husets forfatning, som De formener seg og forsvare tilstanden til. Protector skulle før avtale ha krevet denne nye punkt taksten på hustilstand :som nå er begynt og kreves : samt forholde seg til at tidligere eier har undratt seg Skikkelig takstgrunnlag før salg. Så hadde vi fått frigjort Mye plass i rettsapparatet- og grusomme opplevelser av private traumer – og soleklare mangler folk ikke har mulighet til og kunne vite noe om i dette svindelmarkedet som Protector ser ut til og være med på og opprettholde her i landet ! Så man kan jo bare si det slik : at så lenge det er satt av lovlig former for undragelse av sannheten : så lever Protector ! Og en lurer seg på hvor moralen ligger i dette- snakk om og grunde egen bedrift ! 🙁 Det er også fryktelig rart for meg at Terra – som bare har byttet navn (!) får lov og fortsette sin svindelbedrift etter og bevisst ha brukt kunders penger til drittpakker i utlandet : så Norges kommuner gikk omtrent på rævva ! Det het seg vel så flott den gangen : at dette burde Kommunene (!) ha undersøkt og hatt oversikt over. Men det er ikke slik : Det er TERRA som skulle visst, og ha undersøkt forholdene: før de serverer ting de Klart Burde ha forstått – til kommuner . Og disse skulle vært nedlagt med forbud om noe som helst mulighet for reoppstart !
Men alt henger vel sammen med alt i finanseliten her til lands. For All Del : ikke gjør noe hederlig – og ikke Pålegg og still Krav til forsikrings selskaper om og være hederlige, heller – la det lekes "nå skal vi spille paragrafleken og dømmende myndighets leken" – og Spille idioter alle mann : i systemet og rettsvesenet – i etterkant !
Det lønner seg for dem ,og er verdt sjangsen og ta : TYDELIGVIS ! og for All Del : lat som Alle parter er dumme, og at vanlige folk skal ha embetseksamen i husforståelse (elektrisitet ,vann, grunn, sopp , pipe ,avløp,maur ,muserister ,pipebeslag, isolasjonskrav osv )
: og lat som at disse vanlige menneskene har Ansvaret for og utdanne seg til bygningsingeniør ,FØR de er så freidige at de kan kjøpe seg en bolig ,og tror at det vil bli opplyst om mangler ! slik at StorSvindlerene ,som Har dette som Jobb bare kan fortsette ! 🙁
Fader så lei av hele Protectors arroganse at jeg er kvalm selv ! Folkeskikk og skjønn – slå det opp !
Om retten forsørger sine… en tanke.
Myndighetene ( våre politikere), ønsker å få ned antall rettsaker fordi det koster Staten dyrt. Men det er det stikk motasttesom skjer.
I boligtvistesaker er det de store selskapene som vil ta sakene til retten… Det er kun et fåtall som oppnår minnelige løsninger ved en rettsforhandling.
Hvorfor ? Hvem tjener på en rettsak ?
En rekke aktører, blandt annet advokater og dommere…
Det er nærliggende å tro at Heidi har mye rett i sine antakelser, og ikke minst det hun kan bevise.
Et gnistrende godt innlegg som dokumenterer en sentral del av “Norge i dag”. Dvs ulikhet for loven satt i system.
Borgarting lagmannsrett vurderte altså 150 timer fra en selvprosederende som “et høyere timetall enn hva lagmannsretten mener en advokat skulle ha benyttet, men da Dammann er ukjent med denne type arbeid, må timetallet settes noe høyere.”
Hvor mye er “noe høyere” eller “noe lavere”? Jeg synes man bør forvente at en advokat i alle fall jobber dobbelt så raskt som en selvprosederende, men for å ikke å ta for hardt i; la oss si at dommerne mener at en advokat kunne gjort samme jobb i løpet av 100 timer.
So far so good, kanskje – ser man bort fra ellevilt ulike timesatser, og under forutsetning av at dommere forholder seg likt til konkrete størrelser som timeantall.
For å ha tillit til domstolene må parter i rettssaker ha grunn til å tro at dommere flest har “normalt høy moral”. Vi må som et minimum tro at de gjør så godt de kan, dvs at vi kan ha samme forventninger til kvalitet, som til veiarbeidere, håndverkere på offentlige bygg, sykehusleger, politikere, byråkrater osv.
Dommere må opptre redelig, ryddig og forutsigbart. De må skrive pedagogisk forståelige dommer som gir mening, særlig for den som kjenner all dokumentasjon i en sak. Til og med “kjæresten, moren eller bestevennen” til tapende part, skal kunne forstå hvordan dommeren har tenkt, i det minste.
Saklig uenighet om konklusjon er knapt til å unngå, men det optimale målet for sluttproduktet må være enighet og felles forståelse for vurderinger i dommen. Mistanke om at dommeren enten har vært sløv, eller bevisst har ført den ene parten bak lyset, ja det er alvorlig.
Dommere må aldri betrakte advokater som “automatisk troverdige” og behandle dem som “venner vi hjelper”. Dommere må være sannhetssøkende i slik grad at uredelige advokater har grunn til å frykte avsløringer, som må få konsekvenser for dem.
Hvor ofte hender det for eksempel at dommere varsler Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om løgn, dokumentforfalskning eller andre dirty triks de ikke kan ha unngått å se? Har det i det hele tatt skjedd, og hvis ikke, hvorfor ikke? Hvorfor skal dette overlates til privatpersoner som ofte ligger nede for telling, nettopp på grunn av kyniske og/eller uredelige advokater? (-Og hvor ofte hender det at advokater klager på dommere de positivt vet har begunstiget den ene parten på bekostning av sannhet og lovens ordning?)
Folk flest må kort og godt kunne anta at dommere er “skikkelige folk”, og at dokumentasjon på det motsatte får konsekvenser for de brodne karene innen dommerstanden som selvfølgelig også finnes. (Jeg presiserer at jeg vet det ikke gjelder “alle”, og at jeg tror de fleste dommere er ærlige og har gode intensjoner.)
I Norge feies disse problemene under teppet, ofte med henvisning til den høye tilliten folk uten egne erfaringer har til et system de ikke kjenner, som du påpeker i innlegget ditt. Det fungerer ikke i lengden. Folk med egne erfaringer skriver blogger, som denne. Folk “utveksler notater”, snakker sammen og tenker selv, som du beskriver at du har erfart.
Utrygghet som følge av laugmentalitet “oss jurister i mellom”, dvs mellom dommere og advokater, river ned grunnlaget for tillit. Tillit kan bare bygges opp gjennom erkjennelser av feil og at det vises vilje til å korrigere feilene.
I denne saken brister logikken: Dommeren i Oslo tingrett skrev om advokatens krav om godtgjørelse for 304 timer: “Salærkravets størrelse skyldes at saken inneholdt svært omfattende informasjon allerede ved overtakelsen.”
Implisitt har dommerne i Borgarting altså sagt at advokat Østberg må forventes å ha gjort samme jobb som Dammann, “i løpet av et noe lavere timeantall enn 150 timer”, mens det stikk motsatte fra tingretten står i dokumentasjonen de hadde tilgjengelig.
Ingenting henger ikke på greip når man ser den forbilledlig knusktørre oppstillingen i blogginnlegget. At advokater tilpasser og og jukser med timelister kan ikke forbause noen dommer. Hvis politikere, samfunnsdebattanter, redelige dommere og advokater vil at folk flest skal ha tillit til domstolene (og det må vi anta de har), MÅ noe så prosaisk sakskostnadsoppgaver tas på alvor.
Førsteamanuensis/forsker Sunniva Bragdø-Ellenes skrev en interessant artikkel om selvprosederende i DN i desember 2015 under tittelen “Trenger vi advokater?”.
http://www.dn.no/…/09/04/2143/Jus/trenger-vi-advokater
Dessverre ble artikkelen relativt raskt lagt bak en betalingsmur, men hovedessensen er at Bragdø-Ellenes mener det kan være en god idé å gjøre som flere andre europeisk land, dvs utvikle en domstolsprosess hvor partene kan klare seg uten advokat i langt flere saker enn i dag, ved at dommere gir adekvat veiledning til selvprosederende.
Vi trenger neppe lure særlig på om endel advokater (særlig middelmådige og dårlige) synes det er en ubehagelig idé, mens alle som er opptatt av prinsippet om likhet for loven bør nikke anerkjennende til en slik modell, også i Norge. -Eller kanskje særlig i Norge der domstolene er en ordning der rikinger kan få en løsning på uenigheter?
Et eksempel er striden fra 2010 mellom milliardærene Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow, som var misfornøyd med hvordan Petter Stordalen avregnet hotelldøgn på Farris Bad i Larvik.
“Vi har hatt diverse møter uten at man er blitt enige. Da har vår vurdering vært at vi har rettsapparatet til å løse den typen konflikter”, uttalte Hagens daværende talsmann, Canica-sjef og styreleder i Eiendom Farris Bad, Peter A. Ruzicka til VG.
http://www.vg.no/…/milliardaerstrid-om…/a/10045263/
“Vi har rettsapparatet til å løe den type konflikter”… så enkelt kan det altså sies, for den som er rik nok. Og så paradoksal lyder samme formulering når man tenker over at det er fellesskapet som finansierer domstolene, som nordmenn med alminnelige og slunkne lommebøker i praksis må gjøre ALT for å unngå, jf. blant annet bloggen til Heidi Turid Dammann.
Glimrende idé.
Veldig bra at du setter søkelys på dette.
Det er ikke mange som skriver om advokat/dommer arbeid og etikk. Med fullt navn på dårlige advokater.
Kapital er en av de få. De har argumentert med at vi må vurdere advokatens arbeid fra et forbrukerperspektiv. Vi må kunne finne forbrukernes vurdering og markedets dom av det arbeidet en advokat tar betalt for. Vi er forbrukere – og velger vi en dårlig advokat, kan hele livet være ødelagt.
Både TV2 og NRK har programserier hvor de “hjelper deg” som forbruker til å velge riktig produkt. Det hele handler om ikke å bli lurt eller betale for mye for dårlig produkter & tjenester. Bortsett fra det aller viktigste valget vi tar som forbrukere. Nemlig det å velge riktig advokat.
Over alt kan vi rangere bedrifter på nett med stjerner. Fra 1 til 5. Bedrifter som er 100% avhengige av et godt renommé for å få nye kunder. Slett arbeid med påfølgende dårlig omtale gir færre oppdrag. Ingen unnslipper markedskreftenes nådeløse dom.
Bortsett fra advokater.
Advokater, dommere og jurister. De kommer alle fra den samme skolen. Uteksaminert fra de samme stedene. Advokater er tidligere kolleger eller studievenner med dommere og politiadvokater. Noen dommere har permisjon fra sin advokatpraksis mens de fungerer som dommer.
De er alle medlem av samme klubb. Juristforbundet. Hvor politiadvokater, statlige jurister og Dommerforeningen er medlem.
“Medlemmene i Juristforbundet er organisert i fem seksjoner, som alle er representert i
hovedstyret. Forbundet har seksjoner for statsansatte jurister, kommuneansatte jurister, jurister i privat sektor og juridiske studenter i tillegg til Den norske Dommerforening.”
I Juristforbundet er de alle kolleger. Der utarbeides de etiske retningslinjene som dommere skal arbeide etter. Og de samme fører kontroll med at etikken er på plass hos landets jurister og dommere. Det er som med sakkyndige oppnevnt av retten. De vurderer si egen habilitet og finner som regel den å være i skjønneste orden.
“Yrkesetikken
Juristforbundet er premissgiver og pådriver for etisk yrkesutøvelse, og har derfor egne etiske retningslinjer
Arbeidstakere og arbeidsgivere må ta et felles ansvar for virksomhetens etiske nivå.
Etikk må ha en integrert plass i hele det juridiske studiet.”
http://www.juristforbundet.no/OmOss/Organisasjonen/
Altså sitter det samme forbundet og skal sørge for at almenheten opprettholder et høyt tillitsforhold til både dommere og advokater, samtidig som de setter de etiske retningslinjene og fører kontroll med at det overholdes.
Selvfølgelig blir selvprosederende og ikke-jurister motarbeidet av retten. Det er en av oppgavene deres. Alternativt ville altfor mange bli fristet til å føre sin egen sak og slippe å bli ruinert av en dårlig advokat og tape saken sin.
Det kan vi ikke ha i en sivilisert rettsstat.