I dette blogginnlegget vil jeg gå nærmere inn på enkelte bevis som ble avskåret da jeg skulle forsvare meg i tingretten. Jeg vil fremlegge all relevant informasjon, og spørre, hvordan kunne disse bevisene bli avskåret?
I artikkelen “Rettssak uten bevis?” har jeg satt opp kronologien som viser hvor overrumplende sent disse avskjæringene kom.
Adv. Bjørn I. C. Østberg fra advokatfirmaet Østberg AS, hadde saksøkt meg med krav om betaling av resten av hans salær på 600.000 kroner i den forrige rettssaken, “leirsaken”. Jeg nektet å betale fordi jeg mente han hadde mishandlet min sak og brutt avtalen mellom oss, og at avtalebruddet var så vesentlig at det ikke var rimelig at jeg skulle måtte betale for dette.
Dette er helt ordinær avtale- og kontraktsrett. Det fremgår av rettspraksis at vilkårene for å frita klienten for plikten til å betale advokatens honorar, er at avtalen er brutt, og at avtalebruddet er så vesentlig at det totalt sett ikke er rimelig å holde klienten til hennes/hans del av avtalen (betalingsforpliktelsen).
Adv. Østberg hadde overtatt oppdraget etter at den første advokaten i leirsaken hadde oversittet tilsvarsfristen, men hadde brukt en forhåndsfrankert konvolutt med rettidig frankeringsdato. Det var blitt avsagt en fraværsdom, og advokat nummer to i saken hadde måttet anke helt til høyesterett for å få opphevet fraværsdommen. Men da opphevelsen endelig forelå, hadde advokat nummer to fått en annen jobb, og hadde ikke lenger kapasitet til å ta saken. Dermed var saken blitt overlatt til adv. Østberg, som da skulle ta saken videre der den var blitt stanset etter fraværsdommen.
Adv. Østberg hadde overtatt sakens dokumenter fra de tidligere advokatene. Dette inkluderte en omfattende oppdragsbeskrivelse som jeg hadde fått utarbeidet, som den første advokaten hadde vedlagt tilsvaret og motsøksmålet. Dette vedlegget fikk da betegnelsen “hjelpeskriv”, en betegnelse som har fulgt det siden.
Oppdragsbeskrivelsen hadde innledningsvis denne beskrivelsen:
Saken gjelder skifte etter separasjon og skilsmisse, oppgjør etter uttreden fra felles ansvarlig selskap og erstatning for tapte inntekter som følge av avvisning av kunder med mer.
Jeg redegjorde for mitt påstandsgrunnlag i salærsaken i et prosesskrift datert 7.7.2015.
Utdrag fra mitt prosesskrift:
3.5 Mitt krav om erstatning for tapt inntekt i leiren
Dette kravet er ikke behandlet av tingretten. Dette skyldes at Østberg ikke fremmet kravet under hovedforhandlingen, hvilket er et kontraktsbrudd. Jeg har da lidd tap tilsvarende kravet. Kravet gjaldt den tapte inntekt, med fradrag (…).Kravet var en del av adv. Østbergs oppdrag. Det er omtalt i ”hjelpeskrivet” punkt 5.2, side 19. Kravet er også nærmere beskrevet i min e-post til adv. Østberg av 15.10.2012.Bevis: (Bilag 12) Hjelpeskrivet side 19 (Faktisk utdrag side 554)
Bevis: (Bilag 13) Notat vedlagt e-post av 15.10.2012 fra meg til adv. Østberg.Kravet var prosedabelt. (…)
Jeg hadde motsatt meg at driften skulle innstilles, jf selskapslovens § 2-20 (1) første punktum. Det forelå ingen avtale om å avvike denne bestemmelse, jf § 2-20 (1) annet punktum.
Bevis: (Bilag 14) E-post av 26.09.2009 fra meg til RD, og e-post av 4. desember 2009 fra meg til RD
Alle bevis som er anført her ble, avskåret.
Adv. Østbergs prosessfullmektig begrunnet sitt krav om avskjæring slik:
b. Vedkommer ikke saken – unødig vidløftiggjøring
Det er fremlagt en betydelig mengde dokumenter uten at det er tydelig redegjort for hva de skal godtgjøre.
(…)
Det anmodes derfor om at bevisene avskjæres etter tvisteloven § 21-7 bokstav a og b. Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at de fremlagte dokumenter vidløftiggjør saken på en slik måte at dette kan avskjæres i samsvar med reglene i tvisteloven § 21-8.
De nevnte paragrafene i tvisteloven lyder slik:
§ 21-6.Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.§ 21-7.Alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis
(1) Partene kan bare føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes.
(2) Retten kan nekte ført bevis som
a) ikke er klarlagt som bestemt i § 21-6 annet ledd,
b) ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, eller
c) retten finner det nødvendig å føre på annen måte.§ 21-8.Begrensning ut fra proporsjonalitet
(1) Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Er det varslet bevisføring av et omfang som går ut over dette, kan retten begrense bevisføringen for å oppnå lovens formål etter § 1-1, men innenfor rammen av de begrensninger som følger av formålet.
(2) Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike måter, har parten valget mellom disse.
Retten avsa kjennelse med slikt innhold:
Lydopptakene fra hovedforhandlingen avskjæres som bevis i medhold av tvisteloven § 21-8 (1). Gjennomhøring av innledningsforedrag og prosedyrer vil gå langt ut over hva som er rimelig tidsbruk i forhold til bevisets betydning. Derimot tillates i rimelig utstrekning dokumentert punkter fra de framlagte utskriftene fra lydopptakene. Øvrig bevisførsel når det gjelder gjennomføringen av hovedforhandlingen må skje ved parts- og vitneavhør.
Bortsett fra utskriftene fra lydopptakene avskjæres samtlige bilag til prosesskrift av 07.07.15 og 03.08.15 i medhold av tvisteloven § 21-7 (2) bokstav b. Enkelte av vedleggene vil imidlertid være relevante som bevis ved en eventuell fortsatt hovedforhandling.
SLUTNING
Vitnene Therese Graff og Eva Gilde tillates ført.
Framlagte lydopptak fra hovedforhandling avskjæres som bevis i medhold av tvisteloven § 21 – 8 (1).
Bilag nr. 2 og 4 – 22 i saksøktes prosesskrift av 07.07.15 og bilagene til saksøktes prosesskrift av 03.08.15 nektes ført, tvisteloven § 21 – 7 (2) bokstav b.
Kjennelsen inneholder ingen som helst drøftelse av bevisenes relevans for påstandsgrunnlaget. Kjennelsen tar heller ikke stilling til motpartens anførsel om at det ikke skulle være tydelig redegjort for hva bevisene skulle godtgjøre. Bevisene er heller ikke omtalt enkeltvis, annet enn det som fremkommer i sitatet ovenfor, hvor utskrifter av lydopptak (bilagene 1 og 3) nevnes.
Et springende punkt i mitt påstandsgrunnlag er hvorvidt det inngikk i oppdraget adv. Østberg hadde fått av meg, å fremme kravet om tapt arbeidsfortjeneste.
Adv. Østberg hadde besvart mitt prosesskrift med følgende:
3. SAKSØKTES ARGUMENTASJON
For det tilfellet at de anførsler og bevis tillates ført, knyttes det enkelte korte kommentarer til anførslene.Så vidt jeg skjønner saksøkte gjør hun gjeldende at hun skulle hatt et betydelig erstatningskrav mot Rein Dammann som hun ikke vant frem med. Dette bestrides. Advokat Østberg var her bundet av tidligere prosessfullmektigs prosesshandlinger og overtok søksmålet.
Under tingrettsforhandlingen avgjorde retten at jeg likevel skulle få anledning til å føre som bevis bilag 12 (oppdragsbeskrivelsen):
På bakgrunn av det som er anført i anken har retten på nytt gjennomgått bilagene i saken. Retten vurderer følgende bevis tillatt ført helt eller delvis:
Prosesskrift 07.07.2015 (dok.103) bilag 2 (tillatt ved rettens brev av 25.08.2015), bilag 7 (utvalgte poster), bilag 12 (f. eks. innholdsfortegnelse), bilag 20, bilag 24.
Men i rettens dom ble dette spørsmålet vurdert slik:
Videre i hjelpeskrivet følger en oppstilling over beregnet tap år for år fra og med 2009 til og med 2011 basert på faktisk eller estimert resultat sammenholdt med normal inntjening.
Retten viser til at advokat Østberg overtok saken slik den sto 9. oktober 2012. Hovedforhandling var da berammet til 5. november 2012, men ble etter begjæring fra adv. Østberg omberammet til 28. februar 2013.Hjelpeskrivet var fra saksøktes side ment som en bistand til advokat Bache-Wiig i forbindelse med utarbeiding av tilsvar. Det fulgte deretter saken. Verken advokat Bache-Wiig eller advokat Granli framsatte noe krav om erstatning på vegne av Turid Heidi Dammann på dette grunnlaget. Dette må saksøkte og Perez-Terron ha vært klar over. Likevel ble ikke Østberg bedt om å framsette dette som krav i saken. At Østberg ikke gjorde dette på eget initiativ etter å ha lest hjelpeskrivet, var ingen forsømmelse. Det er unødvendig for retten å drøfte om det overhodet ville la seg gjøre å sette fram kravet så sent i saksforberedelsen og om det i tilfelle hadde mulighet til å føre fram.
Man kan ikke annet enn å beundre rettens oppfinnsomhet når det gjelder å finne grunner til å dømme som den lyster.
Det hadde ikke funnet sted noen nevneverdig saksforberedelse før adv. Østberg overtok. Saken var jo blitt stanset umiddelbart etter at tilsvaret var innsendt, og kom først i gang igjen ved at adv. Østberg overtok saken. Adv. Granli hadde kun bistått med å få fraværsdommen opphevet. Da lagmannsretten endelig opphevet fraværsdommen ett år og tre rettsbehandlinger senere, befant adv. Granli seg i USA. Han hadde fått en ny stilling, og hadde ikke lenger kapasitet til å ta saken for meg. Adv. Østbergs oppdrag var da å gjenoppta tråden der den første advokaten hadde måttet slippe. Det er uforståelig at retten synes å forestille seg at jeg skulle måttet utarbeide en ny oppdragsbeskrivelse til den nye advokaten.
Retten nevner at det ville vært liten tid til å forberede saken dersom den ikke var blitt utsatt. Men adv. Østberg hadde påtatt seg saken ut fra den uttrykkelige forutsetning at saken uansett måtte utsettes på grunn av min sykdom. Adv. Østberg hadde en annen sak som ellers ville være til hinder for at han kunne ta oppdraget.
Min medhjelper Perez-Terron, som retten nevner i dommen, hadde forklart i sitt vitnemål at vi ikke hadde forstått at kravet ikke var fremmet, fordi adv. Østberg hadde et påstandspunkt “erstatning etter selskapsloven” som meget vel kunne omfattet dette kravet for det vi visste. Vi evnet rett og slett ikke å forestille oss at adv. Østberg ikke hadde tenkt å ta med dette kravet. Det var da ingen grunn til det!
I det ovennevnte bilag 13, på side 6, er tallene knyttet til kravet om erstatning for tapt arbeidsinntekt, oppdatert i forhold til det som stod i oppdragsbeskrivelsen. Disse oppdaterte tallene ble skrevet etter at adv. Østberg hadde overtatt oppdraget. Dette ville ikke hatt noen mening dersom det ikke var for at adv. Østberg skulle fremme krav om disse beløpene. Men nå var dette dokumentet avskåret, og retten har lagt til grunn et faktum i strid med håndfaste, men avskårne bevis.
Utover den kommunikasjon mellom partene som foregikk skriftlig og derfor er lett å dokumentere og føre bevis for, var det også telefoniske samtaler. I disse ble advokat Østberg uttrykkelig henvist til oppdragsbeskrivelsen for å forstå saken og kravene. For sikkerhets skyld ble også en ytterligere kopi av oppdragsbeskrivelsen sendt til ham på e-post den 12.10.2012.
En annen jurist jeg har snakket med sa forarget at dersom det hadde vært tilfelle at jeg ikke hadde bedt advokat Østberg om å fremme dette kravet, så skulle advokat Østberg ha tatt opp dette med meg av eget initiativ.
I telefonsamtale med Domstoladministrasjonen spurte jeg en gang hvilke systemer vi har i Norge for å avdekke eventuell korrupsjon innen rettsvesenet. Svaret var at det har vi aldri hatt i Norge, så det var ikke noe problem.
Ovenstående reiser følgende alvorlige spørsmål: Dersom det noensinne skulle komme til Norge, korrupsjon i domstolene, hvordan vil det da se ut? Hva vil symptomene være?
Du er god!
Flott dokumentasjon om domstolsadministrasjonens og Høyesteretts manglende interesse for det som faktisk skjer. Enkelte som stiller som egen prosessfullmektig blir grovt mobbet av dommere, jeg har selv opplevet dette selv etter at vi fikk fjernet skillelinjene i 1990. Dessverre passer ikke domstoladministrasjonen på slikt tross klage. Det må nye forskrifter til.
Jeg minner om Retstidene 1990, side 739; Kjennelse 5 juli 1990 i l.nr 336; Wahl (ved Egil Borse som ikke er nevnt) mot Berg (advokat Tor Langbach)
I brev av 5 desember 1989 skrev forberedende dommer: Som ankende part har de plikt til å utarbeide ankeutdrag…..Da de er uten prosessfullmektig vil De ikke få saksdokumentene selv. Advokat Langbach har sagt seg villig til å gjøre dette….
Høyesterett:
Lagmannsrettens beslutning oppheves….En part har videre rett til gå igjennom sakspapirene på rettens kontor tvml 123. Dermed kan han selv lage ankeutdrag.
At Egil Borse ikke får være prosessfullmektig se tvml §44 annet ledd første punktum kan ikke ankes da det er rettens beslutning alene. Lagmannsretten burde i hvert fall ha påpekt at Wahl har adgang til å benytte Egil Borse som rettslig medhjelper jfr tvml §51.
Dette er krevende lesning, men viktig stoff fra Turid Heidi Dammann – privatpersonen som Kapital omtalte under overskriften: “Knockout som selvprosederende”. (Nr. 1/2015)
“Som selvprosederende fikk boligkjøper Turid Heidi Dammann 2,4 millioner kroner av eierskifteforsikringsselskapet Protector etter en dom i Borgarting lagmannsrett like før jul. Det er 1,5 millioner mer enn hun ble tilkjent av tingretten, og 900.000 kroner mer enn forsikringsselskapets aller siste tilbud i saken.”
Det er ingen grunn til å ikke vektlegge dine vurderinger og beskrivelser i denne bloggen heller. Om ikke alle klarer å henge med i alle svinger, så står hovedbudskapet som risset i stein. Advokater og dommere er som folk flest. Noen er sløve, andre skarpe, noen ærlige og andre uærlige.
Alle gjør vi feil fra tid til annen. Spørsmålet er hva gjør vi når feil identifiseres? Erkjennes, beklages og korrigeres feilene, eller skjules de mens ansvar og alvorlige konsekvenser skyves over på andre?
Laugmentaliteten mellom jurister er generelt høy. Det forekommer knapt at en advokat kritiserer en kollega. Verre er at det skal svært mye til for at dommere kritiserer advokater, til tross for at de formelig vasser i håndfast bevis på udugelighet, uærlighet og krav om sakskostnader som tidvis befinner seg evig langt fra hva som har med alminnelig fornuft og rimelighet å gjøre.
For endel år siden engasjerte jeg en forretningsadvokat i et av Norges største og mest anerkjente advokatselskaper som skulle vurdere verdien av noen aksjer i en håndfull selskaper. Advokaten engasjerte en statsautorisert revisor, som hevdet at han hadde brukt 52 timer. Man skulle tro han hadde revidert “regnskapene til Statoil” mens innsatsen bestod i å skrive et par brev som en middels begavet ungdomsskoleelev kunne skrevet bedre. Timelister fikk jeg opplyst var “interne dokumenter som ikke leveres ut fra huset”. Fakturaen, dokumentasjonen og argumentasjonen var kort og godt vanvittig.
Jeg viste det til en lagdommer jeg kjenner privat, som sa: “Dette har jeg alltid slått hardt ned på. Advokater som skriver én banal setning på et ark, og noterer én time. Det er uakseptabelt. Etterhvert visste de at de ikke kunne gjøre sånt med meg.”
Han dikterte noen setninger han foreslo jeg kunne bruke, og som hadde umiddelbar effekt. Kravet falt pladask på stengrunn. Men hva om jeg ikke hadde kjent denne dommeren? Og hva om jeg hadde vært mindre menneskelig ressurssterk selv?
Vi må rett og slett slå et slag for “gammeldagse verdier” og betydningen av åpenhet, som du demonstrerer i denne nøkterne og velskrevne bloggen.
Så vil jeg også nevne betydningen av “de to L-ene”, nemlig å få på plass:
1)
Lydopptak i ALLE rettssaler og klagenemnder.
(“Prøveprosjekt” i noen rettssaler i er pinlig. Er denne 40-siders rapporten ment som en søknad om å bli gjenganger i “Nytt på Nytt”? https://www.domstol.no/globalassets/upload/internett_fillister/da/publikasjoner/rapporter/opptak-i-retten-2015.pdf )
2)
Lovdata – Gjøre samtlige dommer og kjennelser gratis tilgjengelig for alle. Begrunnelse bør være unødvendig.
Dette er to billige tiltak som vil øke rettssikkerheten dramatisk.
Det er intet annet enn vilje eller uvilje fra dommere og politikere som avgjør hvor lang tid det skal ta før disse “raske selvfølgelighetene” er på plass – i Norge også.
US Courts: Temples of The Cult of Baal + https://www.youtube.com/watch?v=5CCAuElv8RI&list=PLqQQFOVUZBLgHMLyOyc1cFi4IE-o2J4C_&index=4
Facebook grupper { ulov https://www.facebook.com/search/groups/?q=ulov }
Jeg var tilstede i Tingretten og hørte advokat Østberg fortelle dommeren at det var en meget omfattende dokumentasjon som han skulle sette seg inn i, derfor så mye tidsbruk.
Dommeren spurte hvor mange A 4 permer, og Østberg svarte: 20 – 25 permer. Dette er 500 % mer enn realitetene, har jeg forstått i etterkant. Det var kun 4 -5 A 4 permer, og IKKE 20 – 25. En liten forskjell?
Men hvor er retten når da den er med på å avskjære, dvs nekte fremført et betydelig antall bevis, fordi motparten forlanger det?
Her kan det se ut til at et større antall realbevis (tvl. §26) ikke tillates ført av en part som i følge selve loven skal få ført de bevisene som anses nødvendige for å få belyst saken. Hvilken sjanse har man når motpart og dommeren ikke lar deg legge frem bevisene dine, og motparten i tillegg lyver i retten om det reelle oppdragets omfang, for å fremme sin egen sak?
Vil sånt være i strid med Norsk sivilprosess eller andre regler? Kunne advokaten vært avskjært ved å bruke f.eks. som argument at “tidsbruk har ingen betydning for skyldsspørsmål” e.l.?
Ja, disse bevisavskjæringene var i strid med norsk sivilprosess. Etter at dette blogginnlegget ble skrevet, kom saken opp for lagmannsretten, hvor jeg fikk medhold.
Lagmannsretten skrev blant annet:
“8. Kort om tingrettens saksbehandling
Turid Heidi Dammann har under ankeforhandlingen fastholdt at tingrettens dom av 18. september 2015 lider av betydelige saksbehandlingsfeil. (…)
Lagmannsretten bemerker (…) at de bevisene som ble avskåret ved tingrettens kjennelse av 13. august 2015 var sentrale for å kunne ta stilling til spørsmålet for tingretten, nemlig hvorvidt det forelå «mangler eller forsømmelser fra advokat Østbergs side som kan gi grunnlag for krav om erstatning, heving eller prisavslag», (…) Flere av de avskårede dokumentene er, etter lagmannsrettens vurdering, sentrale bevis som var egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget i Turid Heidi Dammanns favør. Det forelå følgelig saksbehandlingsfeil ved tingrettens avgjørelse.”
Jeg skrev om lagmannsrettens avgjørelse i blogginnlegget “Medhold i lagmannsretten.”, https://www.villmarken.no/rettsvesen/?p=3965 .
Om bevisavskjæringene kunne vært opphevet med andre argumenter? – Nei, jeg tror tingrettsdommeren var immun mot argumenter. Han hadde bestemt seg. Jeg mener dommerens handlemåte var kriminell og rammes av straffebestemmelser slik som “grov uforstand i tjenesten”. Jeg anmeldte derfor forholdet til politiet, men politiet tok ikke saken på alvor. Se for eksempel “Korrupsjon i domstolene etterforskes ikke”, https://www.villmarken.no/rettsvesen/?p=4105
Jeg har hatt en (prinsipp)sak gående mot kommunen (Brannvesenet) om feiegebyr, som de krever for ikke utført tilsyn eller feiing. Da jeg nektet å betale, begjærte de huset tvangssolgt (for 500 kr).
Jeg mente at kravet i utgangspunktet ikke var gyldig, da det ikke står spesifikt i noen lov eller forskrift at du er pliktig til å kjøpe tilsyns- og feietjenester, og at kommunen ikke har anledning til å kreve inn gebyrer for tjenester de ikke har utført.
Kommunen fikk utsatt fristen for tilsvar, uten at det er dokumentert hvem som søkte, hvordan de begrunnet det osv. Etter kommunens tilsvar gikk saken rett til “behandling”, uten rettsmøter, hovedforhandling eller noe som helst. De tok det på bakrommet, uten at jeg ble informert. 4 uker før kjennelsen ble forkynt for meg, hadde saksbehandleren allerede tinglyst tvangssalget til Kartvesenet og hyret inn eiendomsmegler.
Tenker å levere anke denne uka, men usikker på om jeg også kan anmelde eller stevne saksbehandler og den kommuneansatte som begjærte huset tvangssolgt. Jeg mener både Tvisteloven og Domstolloven er brutt.
Du mener at en disiplinæranmeldelse ikke fører noen vei? Hva med en såkalt “bar grievance”?
Kunne vi tatt en prat, eller har du det travelt?