Nils Christie og bjørner

I dag er det ett år siden min gode venn og mentor Nils Christie døde.
Jeg savner å kunne ringe ham og få råd og oppmuntring når opplevelsene med dårlige advokater og umulige dommere ble for tøft å bære. “Tenk på det som bresprekker du skal over, Heidi, da vet du hva du skal gjøre”, kunne han si.

Andre ganger når han delte min fortvilelse kunne han utbryte: “Du har jo stått opp mot bjørner, da klarer du dette også”. Han ga meg mange gode råd da jeg endte opp med å være selvprosederende i lagmannsretten.

Dagen han døde satt jeg og ventet på ham på Institutt for kriminologi hvor han hadde kontoret sitt. Han skulle ta meg med i forlag med bjørneboka den dagen. Nils hadde lest korrektur og jeg hadde jobbet store deler av natten med bildene for at han skulle bli ekstra fornøyd. Han hadde vært så ivrig for at jeg skulle få gitt ut boka om livet blant bjørnene. “Etterpå kan du skrive om dommere og advokater”, sa han når jeg fortalte om hva jeg opplevde av merkelig urett i det vi kaller rettsvesenet. “Det er visst ikke så ulikt bjørner”.

Nils hadde fått meg til å love at jeg ikke skulle dra tilbake til Alaska og bjørnene før boka var antatt av et forlag. Han ville ikke komme i en situasjon hvor han måtte gi ut boka post mortem, sa han.

Nils var alltid ute i god tid. Ikke visste jeg der jeg satt og ventet at Nils som syklet frem og tilbake til kontoret, hadde blitt påkjørt av en trikk.

Etterpå sa mange til meg at han var jo gammel. Men mennesker som fortsatt jobber for å forbedre samfunnet for andre, er ikke gamle, de har bare levd lenge. Derfor var Nils ung med sitt levende engasjement for så mange, og også for meg, rettsliv og bjørner.

Nils Christie død: – En bauta er borte [vg.no]

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.