Etter at jeg fikk dommen fra dommerfullmektig Berntzen – se «Domssjokket«, mente jeg at en slik absurd dom måtte være en nullitet. En dommerfullmektig arbeider under en annen dommer og får veiledning. Jeg fikk vite at i dette tilfellet var det sorenskriveren som var veileder. Jeg skrev til sorenskriver Yngve Svendsen som også er domstolens leder og klaget.

Sorenskriver Yngve Svendsen svarte slik:

En viktig del av rettsstaten er at dommerne er uavhengige i de sakene de behandler, og at ingen andre – heller ikke jeg som domstolens leder – kan blande meg opp i de vurderingene og det arbeidet de gjør i enkeltsaker. Samtidig er det viktig at man skal kunne få en ny vurdering av en sak dersom man mener det er gjort feil eller man er uenig i resultatet. Derfor kan avgjørelser fra dommerne i tingretten ankes til Borgarting lagmannsrett. Jeg ser at du har en rekke innsigelser mot dommerens behandling av din sak, men jeg kan altså hverken kommentere eller gå inn i dette. Det blir en oppgave for lagmannsretten hvis du bringer saken inn dit.

Men det var flere grunner til at denne saken ikke kunne ankes til lagmannsretten. Se: Hvorfor saken ikke kan ankes.

 Etter vært fikk jeg beskjed av Oslo tingrett om at jeg kunne begjære saken gjenåpnet i en av de tre tingrettene med rettskrets som grenser til Oslo tingrett.  De viste til tvistelovens § 31-7 som angir hva en begjæring må inneholde.

Her er min begjæring om gjenåpning:

Begjæring om gjenåpning

til

Ringerike, Asker og Bærum tingrett

av sak 23-154738TVI-TOSL/7

Partene i saken var:

Saksøker:

Turid Heidi Dammann
Movassbakken 3
0891 Oslo

Selvprosederende

mot saksøkt:

AIG Europe S.A.
35D, avenue John F. Kennedy
L-1855 LUXEMBOURG

ved

AIG Europe S.A. NUF
Rosenkranz’ gate 22
0160 Oslo
foretaksnummer 920 957 854

Advokat Runar Hansen
v/advokatfullmektig Simen Kildebo Neraker

Jeg begjærer herved gjenåpning av sak 23-154738TVI-TOSL/7

Dom i saken ble avsagt den 14.3.2024, det er således mindre enn 6 måneder siden, jf. tvisteloven § 31-6 (1). Dommen ble avsagt i Oslo tingrett, hvis rettskrets grenser til rettskretsen til domstolen denne begjæring er rettet til, jf tvisteloven § 31-1 (3).

Dommen begjæres gjenåpnet i sin helhet.

Begjæringen fremsettes i medhold av tvisteloven § 31-3 (1) b., da det er skjellig grunn til mistanke om at dommerfullmektig Håvard Berntzen, som dømte i saken, i forbindelse med behandlingen av saken begikk straffbar handling – nemlig brudd på straffeloven § 173 a) ,b), og c), subsidiært brudd på straffeloven § 172.

Dommerfullmektig Berntzen omtales heretter med forkortelsen «DfB».

De relevante punkter i tvisteloven § 31-3 (1) b. lyder slik:

§ 31-3.Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen

(1) Gjenåpning kan begjæres

(…)

b. hvis en dommer, noen som har utført arbeid eller oppdrag for domstolen, motparten eller noen som har handlet i saken for motparten, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken,

(…)

Den aktuelle straffebestemmelsen lyder slik:

§ 173. Misbruk av offentlig myndighet

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved utøving av offentlig myndighet

1. mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt,
2. bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre,
3. bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse som følge, eller
4. på andre måter misbruker offentlig myndighet.

Bestemmelsen er brutt ved at DfB har avsagt en dom som han vet er uriktig, ved at han mot bedre vitende legger til grunn uriktig faktum og uriktig lovanvendelse. Handlingen medfører vinning for min motpart. Ulempen for meg er alvorlig.

Subsidiært anføres brudd på straffeloven § 172, som lyder slik:

§ 172 Grovt uaktsom tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil ett år straffes grovt uaktsom tjenestefeil

DfB har gjort så mange og så påfallende feil, at det minst må anses som grovt uaktsomt.

AIG Europe SA Nuf (heretter AIG) var saksøkt i kraft av å være sikkerhetsstiller for adv. Bjørn I. C. Østberg. Avgjørelsen lar adv. Østberg beholde utbyttet av et underslag.

Bakgrunn

Saken gjaldt mitt krav om utbetaling av ubrukte klientmidler som var innbetalt som forskudd på salær til adv. Østberg for hans prosessoppdrag for meg i 2012/2013.

Adv. Østberg hadde mishandlet min sak, noe som hadde påført meg tap på flere millioner og tap av mitt livsverk og arbeidsplass Villmarksleiren ANS.

Etter rettssaken sendte adv. Østberg meg en faktura på kr. 598.501,-. Jeg sa ham opp skriftlig og sendte ham en omfattende klage. Adv. Østberg sendte så en tilleggsfaktura på kr.7.500,- for å lese klagen og for å lese dommen som falt 10 dager etter at jeg hadde sagt ham opp. De to fakturaene utgjør tilsammen kr.606.001,-.

Jeg nektet å betale adv. Østberg. Adv. Østberg stevnet meg for Oslo tingrett den 13.6.2014 med krav om betaling.

Jeg krevde avtalen mellom adv. Østberg og meg hevet i prosesskriv av 7.7.2015 til Oslo tingrett.

Den 14.2.2018 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak 15-192367ASD-BORG/03. Lagmannsretten satte adv. Østbergs salær ned fra kr.606.001,- til kr.162.625,- og fant at jeg hadde rett til å føre erstatningskrav på til sammen kr. 236.478,- til motregning mot salæret. Sum nedsettelser og motregninger oversteg adv. Østbergs salærkrav med kr. 73.873,-, slik at han ikke fikk rett til noen betaling. Slutningen lød på at jeg ble frifunnet for adv. Østbergs krav.

Bilag 1: Borgarting lagmannsretts dom av 14.2.2018 i sak mellom adv. Østberg og Turid Heidi Dammann

Dommen ble omtalt i Advokatbladet av spaltisten Toralf Wågheim. Overskriften var «Advokatfirma fikk 0 i salær». (Advokatbladet 3-2018 side 53)

Bilag 2: Faksimile av artikkel i Advokatbladet

Etter at lagmannsrettens dom ble rettskraftig 22.5.2018 krevde jeg å få utbetalt kr.150.000,- som jeg hadde betalt i forskudd til adv. Østberg og som stod på min klientkonto hos ham. Adv. Østberg nektet å utbetale a-kontobeløpet og viste til sitt forsikringsselskap, som viste seg å være AIG.

Den 18.10.2018 rettet jeg krav mot AIG, som hadde stilt sikkerhet for adv. Østberg etter Advokatforskriftens kapittel 2.

AIG avviste kravet i første omgang på grunnlag av påstått foreldelse som skulle ha inntrådt ca 2017. Heretter omtaler jeg dette som «Foreldelse A». Da jeg dokumenterte at foreldelsesfristen var avbrutt ved rettslige skritt i prosesskrivet av 7.7.2015, fant AIG andre grunner til å avvise mitt krav.

Jeg klaget AIG inn for Finansklagenemnda, senere inn for forliksrådet før jeg innga stevning til Oslo tingrett den 13.10.2023.

AIG anførte i sitt tilsvar til forliksrådet, og igjen for tingretten, foreldelse på nytt grunnlag (tvisteloven § 18-3 (2)), som skulle ha inntrådt i desember 2020, altså to år etter at kravet var meldt til AIG. Heretter vil jeg omtale denne anførselen som «Foreldelse B».

Rettsregler

Jeg viser først til noen rettsregler som er nødvendig å kjenne til for å forstå mine anførsler nedenfor om hvorfor DfBs handlemåte gir skjellig grunn til mistanke om straffbar handling.

Foreldelse etter foreldelsesloven

Fordringer på penger eller andre ytelser foreldes etter reglene i foreldelsesloven når ikke annet er bestemt i annen lov. Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år regnet fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse av fordringen. Dersom fordringshaveren manglet nødvendig kunnskap for å gjøre fordringen gjeldende, inntrer foreldelse tidligst ett år fra den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. (Foreldelsesloven §§ 1,2,3 og 10 første ledd.)

Avbrytelse av foreldelse kan skje på flere måter, herunder ved rettslige skritt for å fremme kravet. I så fall skjer ingen foreldelse så lenge forfølgingen pågår. Oppnår fordringshaveren avgjørelse uten at fordringen er bindende fastslått, er den nye foreldelsesfristen 3 år. (Foreldelsesloven §§15 og 21 (2) annet punktum. Se også § 22 (1) første punktum, hvor tilleggsfristen er ett år.)

Advokatforskriften og betrodde midler

Advokatforskriften gir særlige regler for midler som betros en advokat: En advokat plikter å holde betrodde midler (klientmidler) atskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær. (Advokatforskriften § 3-1).

Midlene kan kun utbetales til vedkommende klient eller for klientens regning. Skal klientmidler settes på en bankkonto, skal banken forplikte seg til ikke å gjøre motregning gjeldende i klientbankkontoen for de krav banken måtte ha overfor advokaten. (Advokatforskriften § 3-2)

Klientmidler foreldes ikke

I praksis innebærer dette at klientmidler forblir klientens eiendom selv om de beror hos advokaten. Advokatforskriften bruker også ordene «andre midler som ikke tilhører klienter», dvs, klientmidler tilhører klienter.

Dette innebærer at klientmidler ikke er en fordring i foreldelseslovens forstand, klientens krav om utbetaling av klientmidler foreldes ikke etter foreldelsesloven. For eksempel, ved konkurs eller dødsbobehandling, kan klienter kreve utbetaling av klientmidler selv om boet ikke kan gjøre opp all gjeld («separatistrett»). Tilbakeføring av eiendom til eieren kalles vindikasjon. (Dette gjelder eiendom av ethvert slag, gjenstander, penger, fast eiendom osv.)

Dette er ikke lovfestet. Se juridisk teori og rettspraksis, for eks. https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3126-2015-03-01», særlig kapittel 6 «Foreldelse og vindikasjon av penger». For den herværende anledning er det tilstrekkelig å konstatere at også DfB konstaterte at:

Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes – dersom de i tilstrekkelig grad er holdt atskilt fra øvrige midler.
(dommens side 10, avsnitt 2.)

Imidlertid forutsetter vindikasjon av penger at midlene foreligger som klientmidler hos advokaten, adskilt fra advokatens egne midler i tråd med advokatforskriftens regler for behandling av klientmidler. Dersom advokaten har underslått klientmidlene, oppstår en rett til restitusjon – gjenopprettelse av klientmidlene, hvilket er en fordring som i utgangspunktet kan foreldes etter foreldelsesloven.

(Dette er likevel noe usikkert da det kan komme inn hensyn til at det ikke skal være lukrativt for advokaten å bryte advokatforskriften. Dette kan tilsi at klientmidler kan vindiseres også dersom advokaten urettmessig har tilegnet seg klientmidlene. Dette er i så fall i tråd med hva som gjelder ved tyveri. Det er ikke noe krav om at tyven skal holde stjålne penger og annet tyvegods atskilt fra egne eiendeler og annet gods, for at eieren skal ha rett til å vindisere.)

Sikkehetstillelse for advokater og forsikringsavtaleloven

Advokatforskriften pålegger advokater å sørge for at det er stilt sikkerhet for det ansvar advokaten kan pådra seg ved sin advokatvirksomhet. (Advokatforskriften §§ 2-1, 2-2)

Skadelidte har rett til å rette krav mot sikkerhetsstiller uten først å rette krav mot advokaten. (Advokatforskriften § 2-6).

Forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd fastsetter særlige regler for foreldelse av krav ved ansvarsforsikring. Sikkerhetsstillelse for advokater kommer inn under disse reglene. (LB-2013-184013)

Kravet må meldes til sikkerhetsstiller før det er foreldet i forhold til advokaten.

Krav som er meldt til sikkerhetsstiller i tide, foreldes ikke før sikkerhetsstiller oppfyller visse vilkår, eller det er gått 10 år fra kravet ble fremsatt. Det er ubestridt at AIG ikke har oppfylt vilkårene for foreldelse før det er gått 10 år. Kravet mot sikkerhetsstiller består selv om kravet i mellomtiden foreldes i forhold til advokaten. (Forsikringsavtaleloven § 8-6, tredje ledd).

Dfm. Berntzens handlemåte

DfB avsa en dom der han i premissene legger til grunn en rekke faktiske forhold i strid med hva han visste.

Bilag 3: Dommerfullmektig Håvard Berntzens dom i saken

På grunn av den store mengde feil, unøyaktigheter, tilsnikelser og lignende, har jeg også laget et bilag hvor dommen er gjengitt med kommentarer under de enkelte avsnitt i dommen. Kommentarene er satt i blått og litt mindre skrift.

Bilag 4: Dommen med mine kommentarer

DfB bygger på en uriktig beskrivelse av mitt krav

DfB kom til at mitt krav var foreldet.

Dommen angir som den fremste grunnen for domsresultatet, at

Kravene som Dammann har fremmet i denne saken, gjelder krav om tilbakebetaling som følge av mangler ved dette advokatoppdraget som en oppfølgning av premissene i lagmannsrettens dom 2. februar 2018. Høyesterett har i HR-2019-2034-A fastslått at det er foreldelsesloven § 3 som regulerer foreldelsesfristens utgangspunkt når kravet har sin bakgrunn i avtalen om advokatbistand, se avsnitt 45.

Foreldelsesfristen er dermed 3 år, og fristen starter å løpe fra det tidspunktet fordringshaveren tidligst kunne kreve oppfyllelse, se foreldelsesloven § 2 og § 3 nr. 1.

Det er ikke riktig at mitt krav gjaldt tilbakebetaling som følge av mangler ved advokatoppdraget. Mitt krav gjaldt utbetaling av klientmidler.

DfB underslår at foreldelsen var avbrutt

Hva gjelder krav som følge av mangler ved oppdraget, var dette tema for tingretten i 2015 og for lagmannsretten i 2018, og jeg avbrøt derved foreldelse ved å fremme krav om heving av avtalen i prosesskrift av 7.7.2015. Heving av avtalen innebærer at alle ytelser som partene har ytt som ledd i avtalen, skal tilbakeføres. Dermed innebærer krav om heving, også krav om tilbakeføring av forskuddet.

Dette innebærer at også foreldelse A er uriktig. Mitt krav for tingretten i 2024 gjaldt utbetaling av ubrukte klientmidler, ikke erstatning for mangler ved prosessoppdraget. Men likevel, i den utstrekning kravet skulle anses å gjelde erstatning for mangler ved adv. Østbergs utførelse av prosessoppdraget, ble foreldelse avbrutt ved prosesskrivet av 7.7.2015 til tingretten.

Det er da også helt feil når DfB skriver «Dammann avbrøt foreldelsesfristen første gang da hun klaget inn AIG til Finansklagenemnda 27. mars 2019». (Dommen side 9 tredje avsnitt)

At saken fikk et utfall som ikke klarla bindende at adv. Østberg skulle betale tilbake forskuddet, medfører at jeg får en ny foreldelsesfrist på tre år fra lagmannsrettens dom ble rettskraftig, jf. foreldelsesloven § 21. Ettersom jeg meldte kravet til AIG i i 2018, var kravet ikke foreldet vis-a-vis adv. Østberg da kravet ble meldt. Dermed blir mitt krav mot AIG omfattet av forsikringsavtalelovens bestemmelser, og da foreldes kravet heller ikke etter foreldelse B – som bygget på tvistelovens § 18-3 annet ledd.

Hovedforhandlingen i tingretten i 2024 ble gjennomført med et uforsvarlig tidspress der jeg kun hadde 75 minutter til å legge frem mine innvendinger mot alle AIGs urimeligheter, og til å behandle alle alternative muligheter for hva retten kunne komme til å legge til grunn. Jeg hadde krevet en økning av tiden, og jeg hadde bedt retten om at det ble klarlagt om det var noe partene var enige om, slik at jeg slapp å bruke tid på det. AIG hadde frafalt foreldelse A i e-post av 15.2.2019 og hadde siden ikke anført slik foreldelse verken for finansklagenemnda, forliksrådet eller under saksforberedelsen for tingretten. Jeg måtte prioritere hardt, og hadde ingen grunn til å forberede et forsvar mot foreldelse A.

AIG anførte overraskende foreldelse A under saksøktes foredrag. Likevel fikk jeg gjort retten oppmerksom på at jeg i prosesskrivet av 7.7.2015 hadde krevet heving av avtalen og at dette innebar tilbakeføring av forskuddet, slik at jeg derved hadde avbrutt foreldelse av krav om tilbakebetaling av forskuddet.

Jeg viser til videoopptak av hovedforhandlingen, 1 time og 54 minutter inn.

DfB visste at foreldelse A var avbrutt senest i 2015. Han har mot bedre vitende avsagt dom for en alternativ virkelighet, som om prosesskrivet av 7.7.2015 ikke eksisterer.

DfB forfalsker innholdet av AIGs e-poster

DfB drøfter e-post-korrespondansen mellom meg og AIG der AIG gir opp anførsel om at mitt krav ble foreldet etter tre år fra 2013-2014 («foreldelse A»), men DfB legger til grunn at AIGs e-poster har det motsatte innhold av det de faktisk har. (Dommen side 4, avsnitt 2-4)

DfB anfører at AIG fastholdt i e-post av 30.1.2019 at kravet er foreldet, mens AIG i virkeligheten etterlyste kopi av mitt prosesskriv til tingretten av 7.7.2015 hvor jeg hadde fremmet krav om heving av avtalen mellom meg og adv. Østberg, hvilket avbrøt foreldelse A. I denne e-posten skrev AIG:

«Dette for å avklare foreldelsesinnsigelsen. Jeg vil etter dette komme snarlig tilbake til deg.»

Da var altså foreldelsesinnsigelsen ikke avklart, og jeg kunne vente å få høre hva AIG kom til.

Bilag 5: E-post av 30.1.2019 fra AIG ved adv. Svein Soot til meg

DfB nevner også e-posten fra AIG av 15.2.2019. I denne skrev AIG innledningsvis:

«Det vises til vår løpende dialog vedr. ditt fremsatte krav om tilbakebetaling av salær. Hva gjelder foreldelsesinnsigelsen kan det synes som det ikke er nødvendig å diskutere denne i det videre.»

Deretter anfører AIG en ny grunn, uten relasjon til noen foreldelse, til fortsatt å avvise mitt krav.

Denne e-posten omtaler DfB slik:

Etter ytterligere korrespondanse opprettholdt igjen AIG avslaget i e-post 15. februar 2019. Det ble vist til tidligere anførsler om foreldelse.

Dette gir uriktig inntrykk av at også det endelige avslaget bygget på foreldelsesinnsigelsen. Slik kamuflerer DfB at han bygger på en anførsel som AIG tidligere hadde forlatt.

Bilag 6: E-post av 15.2.2019 fra Svein Soot, AIG, til meg

Det er verd å merke seg at AIG, etter denne mailen ikke nevnte «Foreldelse A» igjen, verken for Finansklagenemnda, for forliksrådet eller under saksforberedelsen for tingretten. Først da jeg hadde oppdaget forsikringsavtalelovens bestemmelser, hvilket gjorde at AIGs «Foreldelse B» ble helt uaktuell, gjenopplivet AIG «Foreldelse A» under hovedforhandlingen, etter at jeg hadde holdt mitt foredrag, i et forsøk på å hevde at mitt krav hadde vært foreldet før det ble meldt til AIG – til tross for at de visste dette var feil.

DfB hvitvasker underslag

Det opplyses i dommen at «Det ble opplyst fra advokatfullmektig Neraker at advokat Østberg fikk utbetalt midlene fra klientkontoen etter avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett 10. juli 2014. (…) og etter det opplyste ble da forskuddet på kr 150 000 overført til advokat Østberg for å dekke hans salær.» (Dommen side 10, tredje avsnitt.)

Advokaten har ikke uten videre rett til å ta seg betalt av mine klientmidler, selv ikke når de er innbetalt for å tjene som forskudd på salær. Advokatforskriften angir at klientmidler kan bare utbetales til vedkommende klient eller for klientens regning (§ 3-1 annet ledd). For at det skal kunne sies at en utbetaling er for klientens regning, må det foreligge en plikt for klienten til å betale.

Hvis en betaling gjelder et utlegg, slik som betaling av et rettsgebyr, eller trykking av et faktisk utdrag, kan det legges til grunn at advokaten som ledd i oppdraget, har fullmakt til å avgjøre at en slik betalingsplikt foreligger. Men når det gjelder betaling til advokaten selv, må klienten ha en mulighet til å kontrollere regningen. Dersom klienten bestrider regningen, må advokaten få en rettslig avgjørelse om at han har rett til betaling før han kan ta seg betalt.

Jeg bestred adv. Østbergs regninger, han gikk til retten for å få rett til betaling, og han tapte. Han fikk ikke dom for rett til betaling. Da har ikke advokaten rett til å ta seg betalt av klientmidlene.

Alt dette har jeg anført i prosesskriftene og igjen i mitt foredrag. DfB gjengir dette under saksøkerens påstandsgrunnlag, side 5 siste avsnitt, men han drøfter det ikke og ser bort fra det i dommen.

Det som adv. Østberg gjorde (hvis det er sant som adv. Neraker skal ha hevdet), utgjør et underslag av klientmidler.

At DfB ikke nevner dette aspektet med ett ord, er meget påfallende. Dette fremstår som et bevisst forsøk på å tilsløre at dommen er et ledd i en urettmessig overtakelse av midler som nærmest blir eierløse når jeg taper dem til foreldelse uten at adv. Østberg på noe tidspunkt har ervervet noen rett til dem. Han har ikke tjent dem, da han ikke har fått godkjent noen faktura, og heller ikke fått rettslig kjennelse for at han har rett til betaling. Dette ligner mest på et ran.

Merk at det ikke på noe punkt i denne saken har vært hevdet fra noen kant at adv. Østberg hadde rett til pengene etter at lagmannsretten traff sin avgjørelse i 2018. DfBs avgjørelse går utelukkende ut på at jeg taper pengene på grunn av formelle foreldelsesregler – som er feil anvendt. Dermed forblir mine penger på adv. Østbergs hånd.

Merk også hvordan DfB konsekvent bruker passive verbformer, «ble overført til adv. Østberg», «fikk utbetalt midlene fra klientkontoen», som om det ikke skulle være noe adv. Østberg gjorde selv.

Fornekter min anførsel om tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd

I premissene la DfB blant annet til grunn:

Løp det en tilleggsfrist?
Dammann har ikke anført at det løper noen tilleggsfrist, …

(dommen side 9 tredje siste avsnitt)

Men i e-post av 11.3.2024 klokken 15:12 fra meg til DfB (havard.berntzen@domstol.no), hadde jeg anført:

2.6 Foreldelse av krav mot Østberg

Hvis mitt krav mot adv. Østberg anses som et obligasjonsrettslig krav som er gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven, løp det en frist på tre år regnet fra da jeg tidligst kunne kreve oppfyllelse av det obligasjonsrettslige kravet, jf. Foreldelseslovens §§ 2 og 3 første ledd. Dersom fristen løper fra en begivenhet jeg manglet nødvendig kunnskap om, løper en frist på ett år fra jeg fikk nødvendig kunnskap, jf § 10 første ledd.

Klientmidlene ble betrodd adv. Østberg som forskudd på salær og utlegg. (…)

Hvis adv. Østberg har underslått mine klientmidler, her jeg ennå ikke fått vite dette. Skulle retten legge til grunn at klientmidlene ble tatt ut av klientkontoen på et tidlig tidspunkt, kunne jeg ikke ha grunn til å undersøke dette før adv. Østberg i brev av 4.9.2018 avslo å tilbakeføre klientmidlene. Da kan ett-årsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd, tidligst ha løpt fra 4.9.2018.

Bilag 7: E-post av 11.3.2024 klokken 15:12 fra meg til Håvard Berntzen

I mitt innledingsforedrag, som i praksis var en opplesning av et manus, leste jeg opp:

Dersom fristen løper fra en begivenhet jeg manglet nødvendig kunnskap om, løper en frist på ett år fra jeg fikk nødvendig kunnskap, jf § 10 første ledd.

( … )

Hvis adv. Østberg har underslått mine klientmidler, har jeg ennå idag ikke fått vite dette. Skulle retten legge til grunn at klientmidlene ble tatt ut av klientkontoen på et tidlig tidspunkt, var uttaket ikke synlig for meg, og jeg hadde ikke grunn til å undersøke dette før adv. Østberg i brev av 4.9.2018 avslo å tilbakeføre klientmidlene. Da kan ett-årsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd, tidligst ha løpt fra 4.9.2018.

Bilag 8: Kopi av manus til innledningsforedraget.

Den siterte teksten gjenfinnes på sidene 7 og 8.

Det er således mot bedre vitende, når DfB skriver i dommen at jeg ikke skulle ha anført en tilleggsfrist.

DfB drøfter tilsynelatende tilleggsfrist på eget initiativ

Etter å ha hevdet – feilaktig – at jeg ikke hadde anført noen tilleggsfrist, som beskrevet ovenfor, vurderer DfB i dommen på eget initiativ om foreldelsesloven § 10 får anvendelse, men dette avhjelper ikke feilen: Han vurderer da ikke om jeg hadde den kunnskap som var nødvendig for å kreve tilbakeføring av klientmidlene til klientkontoen. Det var den kunnskapen jeg hadde anført at jeg manglet, og det var det kravet jeg var forhindret fra å fremsette.

DfB vurderer i stedet at jeg hadde kunnskap om resultatet av adv. Østbergs håndtering av prosessoppdraget, men glemmer eller underslår at jeg også fremmet de krav jeg da kjente til i prosesskrift av 7.7.2015.

Først på side 10 avsnitt 3 i dommen er DfB i nærheten av den relevante problemstillingen – at adv. Østberg hadde forsynt seg av mine klientmidler, men her unnlater DfB å vurdere om det kunne løpe en tilleggsfrisst etter foreldelsesloven § 10 første ledd.

Underslår at det aldri var opplyst

DfB hevder, som sagt, i dommen at AIG hadde opplyst at adv. Østberg «fikk utbetalt» klientmidlene etter 10. juli 2014. Dette er en opplysning jeg aldri har fått. Adv. Østberg har aldri gitt meg opplysning om noen kontobevegelse på min klientkonto. Jeg har ikke medvirket til at han «fikk «utbetalt» pengene, så det må i så fall bety at adv. Østberg tok pengene, ikke at han fikk dem.

DfB bruker denne opplysningen til å avfeie min anførsel om vindikasjon, ettersom vindikasjon forutsetter at midlene består atskilt fra advokatens egne midler.

DfB underslår da min anførsel om at jeg ikke hadde noen kunnskap om at Østberg underslo mine klientmidler, og at jeg først hadde grunn til mistanke da adv. Østberg nektet å tilbakeføre midlene i september 2018. Dermed blir min anførsel om ett års tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd, fullstendig forbigått uten behandling i den avgjørende sammenhengen.

DfB dikter opp avtale mot bedre vitende.

I stedet for å drøfte når og hvordan jeg kunne vite at klientmidlene var underslått, skrev DfB:

Retten finner grunn til å bemerke at det dessuten fremstår mest sannsynlig at denne overføringen var avtalt mellom advokat Østberg og Dammann. Saken er riktignok svært sparsommelig opplyst på dette punktet, og det er ikke lagt frem noen form for skriftlig dokumentasjon. Men da overføringen på kr 220 000 skjedde direkte til Dammann, og ikke direkte til advokat Østberg, fremstår det usannsynlig at det ikke var noen dialog mellom Dammann og advokat Østberg om hva som skulle skje med forskuddsbetalingen på kr 150 000. Retten mener derfor det er sannsynliggjort at pengene på dette tidspunktet ble overført til advokat Østberg som oppgjør for hans arbeid i saken så langt. Det er da ikke grunnlag for noe erstatningskrav for eventuell urettmessig overføring av klientmidler, som antakelig uansett også er foreldet.

DfB må vite at dette er vilt usannsynlig.

Hadde en slik avtale foreligget, hadde jeg ikke hatt noen sak overhodet.

Dersom det hadde eksistert noen slik avtale mellom adv. Østberg og meg om at han kunne ta seg betalt «for hans arbeid så langt», ville adv. Østberg hatt all grunn til å anføre dette for advokatforeningens disiplinærutvalg i 2014, for tingretten i 2015, for lagmannsretten i 2018, i anken til Høyesterett i 2018, for forliksrådet i 2020.

AIG ville også hatt all grunn til å anføre dette for finansklagenemnda i 2020, for forliksrådet i 2022, og igjen under saksforberedelsen til tingretten i 2024.

Intet av dette skjedde. Ingen har anført noe slikt. Aldri har noen foreslått eller anført en slik avtale, før DfB skrev dommen.

At jeg skulle gjort en slik avtale i 2014 står også i sterk kontrast til hva jeg fortalte på slutten av hovedforhandlingen om hvordan jeg hadde opplevet å sitte ved siden av adv. Østberg under rettssaken i 2013 der han var min prosessfullmektig. Hvordan adv. Østberg hadde unnlatt å fremme mine viktigste erstatningskrav under hovedforhandlingen, ikke ført bevis for det han fremførte, unnlot å følge opp provokasjoner m.m. Denne mishandlingen av min sak med de medfølgende tapene det medførte for meg, var årsaken til at det var umulig for meg å akseptere at han skulle ha noe salær.

(Dette ble fortalt spontant utenom manus, og det står ikke noe om dette i bilag 8, manus til innledningsforedraget. Jeg viser derfor til at det ble tatt opp video av hele forhandlingen i retten, og til mitt tilbud om å stille til disposisjon en USB-penn med kopi av opptaket hvis dette er ønskelig.)

Dette underslår DfB i dommen. Det er dypt krenkende at DfB kan finne på å skrive at jeg skal ha inngått noen avtale om at adv. Østberg kunne få mine klientmidler etter det jeg fortalte under forhandlingen, og så ikke skrive noe i dommen om hva jeg fortalte.

Jeg viser også til den e-post jeg sendte til DfB den 2.5.2024, der jeg har foreholdt ham mine bebreidelser. Det skulle komme ytterligere klart frem hvordan hans formodning om en slik avtale er en umulighet ut fra hva han visste.

Bilag 9: E-post av 2.5.2024 fra meg til Håvard Berntzen

DfBs begrunnelse for å «finne» denne avtalen «sannsynlig», har ingen realitetssubstans.

Det at min motpart betalte sakskostnader «direkte til» meg, er ikke grunnlag for å trekke noen slutninger, for det er jo slikt det alltid foregår: lagmannsretten i 2014 sin slutning var at han skulle betale til meg, ikke til adv. Østberg.

Det er intet oppsiktsvekkende i at jeg mente at adv. Østberg ikke skulle ha noen betaling; Borgarting lagmannsrett fant i sin dom av 14.2.2018 at jeg hadde rett til prisavslag og erstatninger som oversteg adv. Østbergs salærkrav. Jeg kjente i 2014 til de omstendigheter som senere ble grunnlaget for at lagmannsrettens fant dette. Det er helt normalt under slike omstendigheter å mene at adv. Østberg ikke skal ha betalt, og så handle i tråd med det.

Jeg hadde sagt opp adv. Østbergs oppdrag kort etter hovedforhandlingen, ti dager før dommen i 2013 falt. Jeg skrev en klage (som adv. Østberg fakturerte for å lese), og jeg klaget ham inn for advokatforeningens disiplinærutvalg.

Det ville da vært heller unormalt samtidig med alt dette å avtale med adv. Østberg at han kan beholde forskuddet. Det er ikke troverdig at DfB selv tror at avtalen er «sannsynliggjort».

Betydningen av DfBs formodning om en avtale

Det kan se ut som om DfBs formodning om en avtale mellom meg og adv. Østberg ikke har hatt konsekvenser, da det kan se ut som om begrunnelsen for dommen ikke bygger direkte på denne formodningen. Men realiteten er at en våken leser av dommen vil uvegerlig undre seg over at retten ikke vurderer om jeg visste at adv. Østberg tok for seg av mine klientmidler, og eventuelt, når det var at jeg fikk vite det. Dette må DfB ha merket under skrivingen av dommen. Derfor fremstår teorien om en slik avtale som en ren avledningsmanøver, hvor DfB synes å ville avlede fra det avgjørende spørsmål han unnlater å drøfte.

Dette tjener også til å kunne gi en eventuell ankedomstol bedre anledning til å avvise en anke, da en mer overfladisk lesning av dommen gir inntrykk av at svakheter ved dommen som den manglende vurdering av tilleggsfrist på grunn av manglende kunnskap om underslaget, ikke har hatt konsekvenser. At resultatet blir det samme uansett.

I den utstrekning formodningen om en avtale skulle rettferdiggjøre at DfB unnlater å vurdere om jeg hadde tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd, er dette en saksbehandlingsfeil etter tvisteloven § 11-1 (3).

DfB opererer med bevisst uriktige beløp

Beløpet som min motpart betalte i sakskostnader var langt mindre enn det beløp DfB anfører, og ble betalt langt senere, for min motpart anket sakskostnadsavgjørelsen til høyesterett. Jeg opplyste til retten i e-post av 12.3.2024 kl. 7:51 at jeg også var blitt dømt til å betale sakskostnader i de ulike instanser på henholdsvis kr. 22.240,-, kr. 45.000,- og kr. 15.750,- utover de kr. 238.000,- som AIG og DfB har med i sitt regnestykke. DfB underslår dette i dommen. Videre underslår han at jeg hadde anført at da min motpart til slutt gjorde opp det han netto var dømt til å betale, brukte han storparten av pengene til å slette en gjeld som vårt selskap hadde, i stedet for å betale til meg slik han var dømt til.

Bilag 10: E-post av 12.3.2014 kl 7:51 fra meg til Håvard Berntzen

Det er ikke troverdig at min motparts advokat Jervell skal ha bekreftet beløpet som AIG og DfB mener min motpart sendte meg – eller tidspunktet. Det ble ikke ført noe vitne eller lagt frem noen skriftlig uttalelse fra adv. Jervell.

Det er vitterlig at jeg ble dømt til å betale ytterligere sakskostnader, det står i dommene. Det er da ingen grunn til at min motpart skulle ha betalt det beløpet som AIG og DfB nevner. Det er langt mer trolig at adv. Jervell kan ha opplyst at etter det han visste, hadde min motpart gjort opp det han skyldte netto, uten å spesifisere beløpet nærmere. Det ville i så fall vært sant, med den modifikasjonen som jeg har gjort rede for.

DfB underslår samtidig at lagmannretten i 2018 sitt grunnlag for å frifinne meg, innebærer at salæret var nedsatt til 162.625,-; da hadde jeg rett til å kreve 162.625 av min motpart. At jeg likevel ble frikjent for å betale adv. Østberg kr. 162.625,-, skyldes at jeg også hadde rett til å gjøre motregning i erstatningskrav. Da var det jeg som hadde rett til erstatning, ikke min motpart, og heller ikke adv. Østberg. Hvis jeg da skulle ha latt adv. Østberg få 162.625, ville jeg ikke ha fått noen erstatning. Beløpet blir da ikke en «gevinst» som kunne rettferdiggjøre AIGs anførsel om at jeg ikke led tap ved at adv. Østberg beholdt forskuddet. Beløpet var ikke «gevinst», det var erstatning.

Jeg hadde forklart både før og under forhandlingen at det derfor er uriktig å anse denne delen av de sakskostnadene jeg ble tilkjent i 2014, som en urettmessig «gevinst» Dette unnlater DfB helt å nevne i dommen.

Diskreditering

En rekke av grepene i dommen synes rettet inn mot det formål å diskreditere meg og min sak. DfB finner å avgjøre saken på foreldelse A. Så lar han det fremstå som om «alle» er enige om foreldelse A, det er bare jeg som fremsetter håpløse krav. Derfor underslår han at AIG opprinnelig forlot anførselen om foreldelse. Det endelige avslaget fra AIG bygget på en annen grunn, men Berntzen vil tydeligvis at det skal fremstå som at det aldri har vært noen tvil om foreldelsen og at avslaget derfor bygget på foreldelsen. Derfor slenger han på denne setningen, at e-posten som opprettholdt avslaget, viste til foreldelsesinnsigelsen, vel vitende om hvor villedende denne setningen er.

Det samme motivet fremkommer i spørsmålet om jeg allerede hadde fått tilbake forskuddet ved at min motpart betalte idømte sakskostnader. DfB synes å ville skape et inntrykk av urimelighet og grådighet fra min side, ved å vise til at jeg hadde fått dekket sakskostnader fra min motpart, og hadde den frekkhet å beholde disse og holde dem tilbake fra adv. Østberg.

Krav og påstand

For spørsmålet om gjenåpning vil jeg nedlegge følgende påstand:

1. Tingrettens dom oppheves og saken tas opp til ny behandling i en sideordnet domstol.

For den gjenopptatte saken vil jeg nedlegge følgende påstand:

1. AIG Europe SA nuf dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann kr. 150.000,- med tillegg av forsinkelsesrenter fra 31.7.2018 pluss 30 dager til betaling skjer.
2. AIG Europe SA nuf dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrenter fra to uker etter at dom faller til betaling skjer.

Bevistilbud

For spørsmålet om gjenåpning, viser jeg til bilagene nedenfor.

Jeg kan overlevere en USB-penn med kopi av videoen som ble tatt av hele hovedforhandlingen. Fotografen som gjorde opptaket heter Bernhard Pausett

I tillegg var det 5 andre tilhørere til rettssaken. Det vil være mulig å innkalle dem som vitner ved behov.

For den gjenåpnede saken, ser jeg ikke behov for andre bevis enn de som allerede ligger i saken hos Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett.

Veiledning

Hvis det skulle være formelle mangler ved denne begjæringen, ber jeg om veiledning og anledning til å rette manglene. Jeg er ikke jurist og bruker kanskje feil begreper. Dersom dette skulle lede til uklarheter, ber jeg om tilbakemelding og anledning til å klargjøre.

Fredrikstad den 13. september 2024

Turid Heidi Dammann

Bilag

1. Borgarting lagmannsretts dom av 14.2.2018 adv. Østberg mot Turid Heidi Dammann
2. Faksimile av Advokatbladet nr. 3 2018, side 53
3. DfBs dom av 14.3.2024 Turid Heidi Dammann mot AIG Europe SA Nuf
4. DfBs dom av 14.3.2024 med mine kommentarer i blått.
5. E-post av 30.1.2019 fra Svein Soot, AIG til Turid Heidi Dammann
6. E-post av 15.2.2019 fra Svein Soot, AIG til Turid Heidi Dammann
7. E-post av 11.3.2024 kl 15:12 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen
8. Manus til mitt innledningsforedrag
9. E-post av 2.5.2024 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen
10. E-post av 12.3.2024 kl 07:51 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen

Denne begjæringen blir sendt identisk både i e-post og i original i posten den 13.9.2024.

I domstolloven § 60 står det at alle dommere og dommerfullmektiger skal gi skriftlig forsikring om at de samvittighetsfullt vil oppfylle sine plikter  (dommerforsikring).

Forsikringen de skal undertegne lyder slik:

Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil oppfylle mine plikter som dommer – at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, verken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet.

Hvorfor har ikke dommerfullmektig Håvard Berntzen undertegnet dommerforsikring etter å ha fungert som dommer i flere år?

Hvorfor skal vi stole på en dommerfullmektig som ikke har orden i formalia? Er ikke dette sammenlignbart med å kjøre bil uten førerkort?

Dommerforsikringen skal vises i sidegjøremålsregisteret, men Håvard Berntzens oppslag viser ingen dommerforsikring:

Til sammenligning kan vi se på tingrettsdommer Kim Hegers oppslag i gjøremålsregisteret. Der ser vi en lenke til hans dommerforsikring:

Hvis vi klikker på lenken får vi se selve forsikringen i undertegnet stand:

Turid Heidi Dammann
Movassbakken 3
0891 Oslo

Ringerike, Asker og Bærum tingrett

Oslo 16.12.2024

Sak 24-141477TVI-TRAB/TSAV

1. Innledning – hva jeg skriver om – hvorfor ikke anke

Retten har invitert til å inngi merknader til at retten skal avgjøre om den skal avgjøre saken uten videre behandling fordi (eller hvis) det er åpenbart at saken må avvises av grunner som ikke kan avhjelpes, jf tvisteloven § 31-9 første ledd.

Jeg har etterlyst nærmere angivelse av hvilke eller hva slags grunner retten har i tankene, men retten har ikke besvart dette spørsmålet. I stedet har retten svart at den ikke kan gi juridisk rådgivning.

I min etterlysning antydet jeg en rekke konkrete momenter som kunne tenkes å ligge til grunn for rettens beslutning om å vurdere dette spørsmålet. Ettersom jeg ikke har fått et meningfullt svar, vil jeg utdype det som fremstår som det retten mest sannsynlig kan ha på hjertet, nemlig § 31-5 (2). Etter denne bestemmelsen kan gjenåpning ikke begjæres av en grunn «som jeg burde ha gjort gjeldende … ved anke.»

Spørsmålet er da ikke om jeg «kunne», og særlig ikke om jeg «teoretisk sett kunne» ha gjort grunnene gjeldende ved anke til lagmannsretten, men om jeg burde gjort så. Jeg vil nå gjøre rede for grunnene til at jeg slett ikke burde anke.

2. Hvorfor ikke «burde» anke

Denne saken her er den foreløpig siste et i et sakskompleks som begynte i 2011 og har gått gjennom tallrike rettsavgjørelser. I svært mange av avgjørelsene har rettsvesenet/dommerne mishandlet sakene på det groveste. Jeg vil gi en rekke eksempler nedenfor. Deretter vil jeg drøfte hva disse eksemplene medfører for spørsmålet om jeg «burde» anke.

3. Her kommer eksempel 1.

Jeg viser til saksnummer 14-102486TVI-OTIR/07

Jeg ber RAB tingrett se på hva jeg som selvprosederende opplevde i tingretten da adv. Østberg engasjerte adv. Voie Danielsen og stevnet meg for Oslo tingrett for å få rett til betaling. Dommeren avskar nesten alle mine bevis to virkedager før hovedforhandlingen etter krav fra adv. Voie Danielsen. Mitt prinsipale krav i saken var heving av avtalen fordi adv. Østberg hadde gjort et så mangelfullt arbeid at det utgjorde et vesentlig kontraktsbrudd. Likevel ble jeg nektet å føre, for eksempel, oppdragsbeskrivelsen som jeg hadde gitt adv. Østberg. Likeså ble mailkorrespondansen mellom Østberg og meg avskåret. Disse mailene viste at erstatningskravene som var beskrevet i oppdragsbeskrivelsen, var opprettholdt.

I tre hele dager kjempet jeg i Oslo tingrett for å få omgjort avskjæringene for ett og ett bevis, og om nettene utarbeidet jeg klage til sorenskriveren for å få føre mine bevis. De store stresspåkjenningene medførte at jeg ble alvorlig syk og lagt inn på sykehus natt til fjerde rettsdag.

Rettsløsheten jeg opplevde fikk meg til å tenke på de svarte i USA etter Borgerkrigen hvor de hadde krav på de samme rettighetene som de hvite i henhold til lovverket. Nå visste jeg hvordan de må ha hatt det.

Nedenfor er lenker til tre blogginnlegg.

Det første, «Rettssak uten bevis», beskriver det som skjedde dag for dag da de avskar mine bevis og frem til hovedforhandlingen. Innlegget har lenker til prossesskrivet fra motparten som krevde avskjæring og til dommerens kjennelse.

«Rettssak uten bevis» , https://villmarken.no/rettsvesen/?p=864

Det andre blogginnlegget, «Ber sorenskriveren gripe inn». handler om de to første dagene i retten hvor jeg kjemper en rettsløs kamp for å få føre mine avgjørende bevis. Jeg ber om at RAB tingrett setter seg inn i det som skjedde og legger merke til den utsøkte ondskapen i at jeg ikke en gang kunne få hjelp for min dysleksi ved at min hjelper, som hadde deltatt i forberedelsen av mitt foredrag, kunne peke i manuset og vise meg hvor jeg kunne fortsette lesingen når jeg ble pålagt å hoppe over alt som knyttet seg til de avskårne bevisene.

«Ber sorenskriveren gripe inn» , https://villmarken.no/rettsvesen/?p=912

Det tredje, «Hvordan nøytralisere en anke» handler om da jeg ble syk, og saken måtte utsettes. Dette åpnet for en mulighet til å anke avskjæringene til lagmansnretten, men tingretten sørget for å la tiden gå uten å sende anken over til lagmannsretten før det var for sent.

«Hvordan nøytralisere en anke» https://villmarken.no/rettsvesen/?p=982

Lagmannsretten uttalte senere i dommen av 14.2.2018: De bevisene som ble avskåret ved tingrettens kjennelse av 13. august 2015 var sentrale for å kunne ta stilling til spørsmålet for tingretten, nemlig hvorvidt det forelå «mangler eller forsømmelser fra adv. Østbergs side som kan gi grunnlag for krav om erstatning, heving eller prisavslag». (Side 28 nederst og neste side)

Det er viktig at RAB tingrett setter seg tilstrekkelig nøye inn i de relevante prosesskrivene og kjennelsen for å kunne se at det ikke handlet om en dårlig vurdering fra dommerens side, men om beslutninger som fremstår som åpenbar sabotasje.

4. Nok et eksempel – Fraværsaken

Også før jeg fikk adv. Østberg har jeg opplevd skremmende forhold som illustrerer risikoen ved å anke. Hvordan kan tre lagrettsdommere begå en så iøyenfallende feil, samtidig, og i samme sak?

Før jeg fikk adv. Østberg, hadde jeg adv. Heidi Bache-Wiig i den samme saken. Hun leverte tilsvaret noen dager for sent, og min motpart krevde fraværsdom. Det medførte at jeg ble dømt til å betale kr. 877.000,- i tillegg til 70.000,- i saksomkostninger.

Man skjønner ikke at man skal være så rettsløs. Hvorfor er det ikke advokaten som selv får en oppstramming når de ikke klarer noe så enkelt som å holde en tidsfrist? Adv. Bache-Wiig beklaget så mye og ba meg finne en ny advokat. Jeg engasjerte så adv. Thom Kåre Granli.

Saken måtte gjennom fire rettsinstanser før denne fraværsdommen ble opphevet.

Jeg vil her særlig rette oppmerksomheten mot den første av to ankebehandlinger i lagmannsretten.

Det fremgår at nivået er så ubegripelig lavt at det virker ikke mulig. Feilene er utførlig beskrevet i et blogginnlegg, «Er juss for vanskelig for dommere?»

«Er juss for vanskelig for dommere!» https://villmarken.no/rettsvesen?p=1516

(Blogginnlegget er skrevet i opplærende stil beregnet for det alminnelige publikum, men etter innføringen av begrepene, drøftes den helt konkrete ordlyden i avgjørelsen.)

Jeg ber RAB tingrett om at den tar seg tid til å verifisere at feilene i kjennelsen virkelig er slik som blogginnlegget beskriver. Dette er avgjørende for min begrunnelse for at det ikke er forsvarlig for meg å anke over tingrettens dom i den foreliggende saken.

Da Høyesterett fikk saken, sendte de saken tilbake til lagmannsretten uten å kommentere den iøynefallende feiltakelsen, men bare instruerte lagmannsretten om hva de skulle legge vekt på i en ny avgjørelse. Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens kjennelse bygget på manglende eller uriktig vurdering av mer skjønnsmessige forhold. Dermed fikk lagmannsretten ikke på langt nær den oppstrammingen de trengte. Dette viser at en anke ikke innebærer en reel kontroll av kvaliteten på dommernes arbeid.

5. Meddommer på motpartens lønningsliste

Parallelt med dette sakskomplekset har jeg også hatt en mangelsak mot Protector forsikring. Under forberedelsen til hovedforhandlingen i tingretten, oppdaget min advokat Tore Økseter ved en tilfeldighet at den sakkyndige meddommeren Protector hadde utpekt, hadde regelmessige oppdrag for Protector, og var således på Protectors lønningsliste. Min advokat Økseter protesterte og krevde at han denne meddommeren måtte vike sete som inhabil. Protector Forsikring tilbød deretter en annen meddommer. En undersøkelse avslørte at også denne meddommeren var avhengig av inntekter fra oppdrag for Protector. Igjen måtte jeg protestere, og en tredje meddommer ble utpekt i stedet. Men etter at dommen var falt, ble jeg gjort klar over at også den andre meddommeren, hadde regelmessige oppdrag for Protector. Dommen bar preg av av stor ensidighet i vurderingene.

Saken ble omtalt i bladet Kapital, se årgang 2014 nummer 21 side 78, med overskriften «Jeg har ren samvittighet». Bladet Kapital skrev om denne saken i 2014, nr. 21. Artikkelen heter «Jeg har ren samvittighet».

Artikkelen kan leses i linken her:

https://villmarken.no/rettsvesen/dokumenter/Kapital-2014-nr-21-Ren-samvittighet.pdf

Jeg ble nødt til å anke til lagmannsretten. Jeg hadde ikke mer penger til advokat, og måtte for første gang bli selvprosederende.

Før ankeforhandlingen skrev bladet Kapital til retten og ba om fullt innsyn i alle sakens dokumenter. Sakens utfall ble rapportert med tittelen «Knockout som selvprosederende». Se Kapital årgang 2015 nummer 1 side 62.

https://villmarken.no/rettsvesen/dokumenter/Kapital-2015-nr-01-Knockout.pdf

Det er ikke mulig for en privatperson som meg å vite hvem som har takstmannsoppdrag for et stort selskap som Protector. Det er uforståelig at private parter i slike saker skal ha ansvaret for å finne ut dette.

6. Drøftelse

Hva er det som gjorde at adv. Østbergs advokat Voie Danielsen kunne kreve mine bevis avskåret en uke etter fristen for å sende inn sluttinnlegget, og få medhold av dommer Jahr? Når det var så åpenbart uriktig?

Hva er det som gjør at dommer Berntzen avsier en dom basert på en foreldelse som han vet ble avbrutt i prosesskrivet av 7.7.2015?

Og hvordan kan tre lagrettsdommere begå en så iøyenfallende feil, samtidig, og i samme sak?

7. Transparency

Jeg minner om at Transparency International i 2013 offentliggjorde en stor internasjonal undersøkelse, der 4% av de spurte i Norge svarte at de hadde betalt bestikkelser i det norske rettsvesen. Undersøkelsen ble formidlet av NTB og offentliggjort i en rekke norske aviser.

https://e24.no/naeringsliv/i/1kAQjW/en-av-25-sier-de-har-betalt-bestikkelser-til-norsk-rettsvesen

Man må spørre, hvordan ser de avgjørelsene ut, som blir påvirket av bestikkelser?

Jeg kan ikke stole på at jeg får en rettferdig rettergang i en ankebehandling dersom hele systemet aldri viser tegn på å ta problemet på alvor, aldri viser vilje til å rydde opp i uredelighetene.

8. Er media nødvendig?

Jeg har to ganger fått en noenlunde rettferdig rettergang i norsk lagmannsrett. Begge gangene hadde jeg fått media til å vise interesse for saken. Bladet Kapital forespurte retten om innsyn i alle sakspapirene i den ene saken, og TV2 filmet hele ankeforhandlingen i den andre i tillegg til at de ble satt på kopi av alle rettspapirene.

Dersom dette er et reelt mønster, er det ikke egnet til å øke sannsynligheten for en rettferdig rettergang i en ankeprosess

9. Tilfeldig hvem som får sakskostnadene

Folk som ikke har erfaringer fra rettsvesenet, tror at hvis du har rett, så får du rett, og det er motparten som betaler sakskostnadene. Problemet er at når kvaliteten på dommernes arbeid er så lav, er det jo tilfeldig hvem som blir sittende med sakskostnadene. Dermed må den som vil anke en sak, ta i betraktning at vedkomne kan tape ankesaken og vedkommende må da vurdere om han eller hun tåler å bli dømt til å betale motpartens sakskostnader, uansett hvor sterk saken var i utgangspunktet.

I tillegg, dersom det er kameraderi eller bestikkelser inne i bildet, er det ikke tilfeldig hvem som må betale sakskostnadene. For et medlem av publikum vil det være uforsvarlig ikke å ta høyde for denne muligheten.

10. Må regne med tap

Dette gjør at jeg må regne med muligheten for å tape en ankesak uansett hvor solid min sak er i utgangspunktet. I så fall vet jeg ikke hva jeg vil måtte betale i sakskostnader, men jeg kjenner til en sak hvor AIG ble tilkjent kr. 400.000,- i sakskostnader i en sak som gikk over to dager i retten.

Jeg har ikke slike penger. Jeg vil miste hus og hjem i forsøket på å få tilbake mine ubrukte klientmidler. Jeg kan derfor ikke tillate meg å anke.

11. Ankesiling

Etter tvisteloven §29-13 kan anke til lagmannsretten kun fremmes med lagmannsrettens samtykke når tvistesummen er under kr.250.000,-. Min sak gjaldt kr.150.000,- Det er mest sannsynlig at samtykke ikke vil bli gitt.

I det tilfellet vil lagmannsretten refundere noe av ankegebyret på kr. 30.648,-, men samtidig dømme meg til å betale AIG’s saksomkostninger. Det vil lett komme til å bli kr.50.000,- å betale for å dekke AIGs kostnader til å motsette seg at anken tas til behandling.

12. Små saker til en overkommelig pris

Stortinget har ved tvistelovens lagt til rette for at en kan få en grunnleggende rettsbehandling av «små» saker for en overkommelig pris og en begrenset risiko. Det har jeg ikke fått. Jeg betalte kr.6.200,- i rettgebyr for å få en rettferdig dommer til å se på min sak, men det jeg har fått er en hån pluss et tap på ytterligere 30.000,- i sakskostnader til AIG.

Når du lever en bil inn på et verksted og bilmekanikeren ikke gjør en forsvarlig og ærlig jobb så må du ikke betale kr.30.648,- for å få en annen mekaniker til å se på jobben. Du går til lederen for firmaet for å ordne opp.

Jeg føler meg svindlet.

13. Ankebehandling har intet å bygge på

Tingretten har ikke behandlet den saken jeg fremmet i stevningen. Jeg krevde tilbakebetaling av mine ubrukte klientmidler, og i fall klientmidlene var underslått, tilbakeføring/erstatning for underslaget. Dommer Berntzen har vurdert erstatning for tap som følge av mangler ved adv. Østbergs utførelse av oppdraget. Retten har i realiteten prøvet en helt annen sak enn den jeg fremmet.

Tingrettens dom har slike feil, at det er ingen ting der som kan bygges på i lagmannsretten. Lagmansnretten vil i realiteten bli en førsteinstans, dog med den forskjell at jeg får bortimot dobbel motstandsbyrde.

Retten har også introdusert nye uriktige momenter i saken. Hvis jeg hadde anket denne saken, ville jeg måttet argumentere både mot alle de feilene som tingretten har introdusert i saken og de uriktighetene som AIG har anført. Hvis jeg skal kunne få en rettferdig rettergang, må saken først få en forsvarlig og redelig behandling i tingretten.

14. EMD om kvalitet i lavere instanser

Jeg viser til EMDs avgjørelse De Cubber mot Belgia i 1984 (ikke å forveksle med avgjørelsen i 1987). I avsnitt 32 heter det:

«It is true that its fundamental guarantees, including impartiality, must also be provided by any courts of appeal or courts of cassation which a Contracting State may have chosen to set up (see the above-mentioned Delcourt judgment, Series A no. 11, p. 14 in fine, and, as the most recent authority, the Sutter judgment of 22 February 1984, Series A no. 74, p. 13, para. 28).

However, even when this is the case it does not follow that the lower courts do not have to provide the required guarantees. Such a result would be at variance with the intention underlying the creation of several levels of courts, namely to reinforce the protection afforded to litigants.»

For tingretten i 2018 hadde jeg insistert på at min prinsipale påstand var opphevelse av tingrettens dom av 2015. Lagmannsrettsdommer Therese Steen fastholdt i forberedende møte at det var «praktisk» å la lagmannsretten avgjøre saken i realiteten. Samtalen om dette resulterte i jeg ble pålagt å ta en prosessfullmektig, under trussel om en fraværsdom. Da kjennelsen ble rettskraftig ved Høyesteretts avvisning av min anke over kjennelsen, fikk jeg frist på 48 timer, fra onsdag 20. desember 2017 kl 12:09 til fredag 22 desember kl 12:00. Jeg innhentet tilbud fra en advokat, han skulle ha 400.000,- på forskudd. Adv. Østberg hadde tatt pant i mitt hus, slik at jeg ikke hadde mulighet til å få lån. Jeg hadde begjært fri rettshjelp straks pålegget først ble gitt, svaret kom først den 21. desember, negativt.

Jeg ringte en pensjonert høyesterettsdommer som har hjulpet meg tidligere, han mente jeg kunne se bort fra pålegget, for retten har ikke lov til en slik rettsfornektelse. Likevel våget jeg ikke annet enn å søke videre etter en advokat.

Det var da jeg forstod at jeg måtte få TV2 til å komme i rettsalen og filme hele ankeforhandlingen.

Borgartings praksis med «reparasjon» av saksbehandlingsfeil nærmes uansett karakteren av saksebhandlingsfeilene, er konvensjonsstridig. Dette fremgår av ovennenvnte avgjørelse fra EMD.

15. EMD

Avgjørelser i den europeiske menneskerettighetsdomstol har talløse ganger understreket at menneskerettighetene skal være reelle og virkningsfulle (engelsk: effective) og ikke teoretiske.

For at retten til rettferdig rettergang skal være reell, kan det ikke være assosiert med en uforsvarlig risiko for katastrofalt urettferdig utfall å påberope seg den.

Etter alminnelig norsk språkbruk, er ordet «burde» ikke anvendelig om noe som samtidig er uforsvarlig.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har tallrike ganger poengtert i sine avgjørelser at også slike ordninger i de enkelte lands rettsvesen som kan ha en god funksjon generelt sett, må fravikes hvis de i det konkrete tilfelle, hensett til sakens konkrete omstendigheter, medfører at retten til en rettferdig rettergang uthules slik at dens substans er krenket.

På dette punkt må retten også ta på alvor realiteten i de helsebelastningene domstolene har påført meg ved sin skandaløse saksbehandling i instans etter instans, med akutt sykehusinnleggelse på grunn av stress og avmakt overfor grov urett.

Jeg blir på denne måten truet bort fra å fremme mine rettmessige krav.

Jeg krever at saken må gjenåpnes. Dersom retten ikke finner tvistelovens vilkår for dette oppfylt, må retten likevel tillate en gjenåpning i medhold av lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Denne loven bestemmer at Norges internasjonale forpliktelser etter den europeiske menneskerettskonvensjon går foran annen norsk lov ved motstrid.

16. Saken er enkel

Og dreier seg om utbetaling av mine penger som står eller skulle stått på min klientkonto hos adv. Østberg. Beløpet på 150.000,- ble betalt som forskudd. Det er vanlig i alle deler av næringslivet at forskuddet blir tilbakebetalt hvis den endelige avregning viser for meget innbetalt.

Dette burde vært meget enkelt etter hva lagmannsretten fant i premissene i dommen 14.2.2018.

Det strider mot folks rettsfølelse at det skal være så vanskelig å få tilbake overskytende forskudd.

Det strider også mot den alminnelige rettsfølelse at kravet skal bli foreldet når jeg ikke har vært passiv, men gjort alt jeg har kunnet år etter år. Det skulle vært helt unødig å i det hele tatt måtte kjempe for dette.

17. Undergraver tillitten til rettsvesenet

Hvis så mye feil og urett blir godtatt av rettssystemet, hvordan skal folk ha tillit til at dommerne i lagmannsretten ikke er like uredelige eller like inkompetente?

18. Avslutning

Jeg vedlegger i dette brevet to USB-penner hver med kopi av videoopptaket av sluttforhandlingen i tingretten den 13.3.2024. Dette som bevis som underbygger mine anførsler om hva jeg sa i retten.

Retten kan sende den ene til motparten.

Oslo 16.12.2024

Turid Heidi Dammann

Vedlegg: 2 USB-penner
Utskrift av artikkel i E24 – Transparency International

Den 13. mars 2024 var jeg i Oslo tingrett i en sak mot AIG Forsikring. Dommen falt allerede dagen etter. Jeg tapte fordi retten mente at jeg hadde fremsatt mitt krav for sent. Retten mente at jeg kunne ha fremmet mitt krav allerede i 2014, og da foreldes kravet etter tre år, altså i 2017. Men dommeren visste godt at jeg hadde fremmet kravet i 2015! To år før foreldelsesfristen skulle ha utløpt!

Det var ikke den eneste feilen i dommen. Den hagler av feil. Dommeren skriver at jeg ikke har anført ting som jeg vitterlig har anført, han hevder motpartens eposter har det motsatte innhold av det de har, og han dikter opp en avtale jeg skulle ha inngått, som ingen, verken jeg eller min motpart, har antydet med ett eneste ord. Retten hvitvasker underslag av betrodde midler.

Feilene er så mange og underbygger hverandre slik at det er vanskelig å få oversikt. Jeg har derfor laget en komplett kopi av dommen med kommentarer under de enkelte avsnitt.

Her er dommen med mine kommentarer. Mine kommentarer er satt i blått med litt mindre skrift.

For ordens skyld legger jeg ved dommen i original her.

Bakgrunn

Adv. Bjørn I. C. Østberg hadde hatt et oppdrag for meg, men han hadde utført oppdraget så mangelfullt at jeg hadde nektet å betale hans salær. Hans mishandling av min sak hadde påført meg tap på flere millioner kroner og medført at jeg tapte mitt livsverk og min arbeidsplass, Villmarksleiren. Etter hovedforhandlingen fikk jeg en faktura på kr. 598.501,-. Fortvilet over hans  mishandling av saken, skrev jeg en omfattende klage på hans arbeid og sa ham opp skriftlig 10 dager før dommen falt. Senere fikk jeg en tilleggsfaktura på kr.7.500,- hvor han fakturerte for å lese klagen og for å lese dommen. Jeg nektet å betale noe som helst og klaget ham inn til Advokatforeningens disiplinærutvalg.

Adv. Østberg hadde deretter stevnet meg for å få rett til betaling, men han hadde tapt i lagmannretten. Jeg var blitt frikjent for hans krav om salær. Lagmannsretten reduserte adv. Østbergs salær fra kr. 606.001,- til kr. 162.625,-, men fant samtidig også at jeg hadde rett til å føre til motregning erstatningskrav på kr. 236.478,-, slik at mine motregningskrav oversteg hans reduserte salær med kr. 73.853,-.

Etter at denne dommen var blitt rettskraftig i 2018, kontaktet jeg adv. Østberg og krevde å få tilbake forskuddet på kr. 150.000,- som stod på min klientkonto hos ham. Men adv. Østberg nektet og henviste til hans forsikringsselskap, som var AIG Europe SA.

Forsikringsselskapet AIGs utflukter

Jeg kontaktet forsikringsselskapet AIG, men AIG fant på en rekke utflukter  for å slippe å betale. For eksempel mente de at den avtalen de hadde med advokaten om å stille sikkerhet for hans erstatningsansvar, ikke gjaldt for tilbakebetaling av salær. Men Advokatforskriften, som krever at alle advokater må ha et selskap som stiller sikkerhet for det ansvar de kan pådra seg i advokatvirksomheten, gir ikke rom for at det gjøres unntak for tilbakebetaling av salær.

Advokatforskriften bestemmer også at selskapet som stiller sikkerhet, må inngi en erklæring om dette til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Det er denne erklæringen som definerer hva de har forpliktet seg til. Kunne det være at AIG hadde tatt forbehold om at de ikke ville dekke tilbakebetaling av salær? Jeg krevde at AIG fremla denne erklæringen under saksforberedelsen.

AIG svarte at det kunne de ikke, fordi de ikke hadde den. De hadde inngått en avtale med Advokatforeningen om å stille sikkerhet for alle foreningens medlemmer, og det var visstnok Advokatforeningen som administrerte å melde sikkerhetsstillelsen for den enkelte advokat til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.

Jeg skrev til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om å få se AIGs erklæring om at de stilte sikkerhet for advokaten. Det var ikke noe forbehold der vedrørende tilbakebetaling av salær.

Dokumenterte avbrutt foreldelse i 2015

AIG påstod også at mitt krav var foreldet i 2017. Krav på penger foreldes etter tre år, og AIG mente at jeg hadde kunnet fremsette kravet allerede i 2014.

Men jeg hadde fremsatt kravet i 2015. Jeg gjorde AIG oppmerksom på at foreldelsen ble avbrutt ved mitt prosesskrift til Oslo tingrett den 7.7.2015. Etter at adv. Østberg hadde stevnet meg for retten for å få dom for at han hadde rett til salær, hadde jeg svart med krav om heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg. Heving medfører automatisk at forskuddet må betales tilbake, derfor medførte mitt krav om heving at jeg derved avbrøt foreldelse av mitt krav om tilbakebetaling av forskuddet.

AIG ba da om å få en kopi av prosesskrivet, noe de fikk. Deretter ba AIG om bevis for at prosesskrivet faktisk var sendt inn til tingretten, noe de fikk. Etter dette skrev AIG: «Hva gjelder foreldelsesinnsigelsen kan det synes som det ikke er nødvendig å diskutere denne i det videre.»

Videre prøvde AIG seg med nye uriktige grunner til å avvise mitt krav. Blant annet kom de senere med en ny foreldelse, denne gangen skulle det ha skjedd i 2021. Men dette var også feil, for når et krav er rettet mot sikkerhetsstiller (AIG) i tide, foreldes det ikke før vilkårene i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd er oppfylt. Enten måtte AIG sende et skriftlig varsel om foreldelse seks måneder i forveien, ellers foreldes ikke kravet før det er gått ti år. AIG hadde ikke sendt slik varsel, og det var ikke gått ti år.

Jeg klaget AIG inn for Forliksrådet. Da stilte AIG opp med to advokater, og forklarte at de måtte være to advokater fordi saken var så vanskelig. Saken er i virkeligheten meget enkel, men AIG vidløftiggjorde saken slik at Forliksrådet ikke våget å avsi noen dom.

AIG kjempet med nebb og klør for å slippe å la meg få tilbake mine kr. 150.000,- i henhold til det ansvaret de hadde påtatt seg ved å stille sikkerhet for adv. Østberg.

Stevnet forsikringsselskapet AIG

For å få pengene mine tilbake, måtte jeg til slutt stevne AIG for tingretten.
Saken gikk i Oslo tingrett 13 mars 2024.
Men da dommen kom 14. mars 2024, viste det seg at dommerfullmektig Berntzen hadde latt meg tape saken på at mitt krav ble foreldet i 2017. Dommerfullmektig Berntzen nevnte ikke med ett ord at jeg allerede i 2015 hadde krevet heving av avtalen mellom meg og adv. Østberg. Det hadde vært et sentralt moment fra min side, at ved å kreve heving av avtalen, hadde jeg også krevet tilbakebetaling av forskuddet to år før foreldelsesfristens utløp. Jeg hadde sagt under rettssaken at dette avbryter foreldelse.

Mitt krav var utbetaling av mine ubrukte klientmidler, men forunderlig nok, skrev dommerfullmektigen at mitt krav «gjelder tilbakebetaling som følge av mangler ved dette advokatoppdraget som en oppfølging av premissene i lagmannsrettens dom 2. februar 2018.»

Forskudd er klientmidler og skal holdes adskilt

Etter advokatforskriften er «alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær», å regne som klientmidler som advokaten «plikter å holde … adskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter.» Advokatforskriften fastsetter videre: «Klientmidler kan bare utbetales eller utleveres til vedkommende klient eller for vedkommendes regning.»

For at advokaten da skal kunne utbetale pengene til seg selv, må det enten foreligge at jeg har akseptert hans faktura, eller en rettskraftig dom for at han har rett til betaling. Adv. Østberg gikk til domstolene for å få rett til betaling, men tapte. Jeg ble frikjent. Dermed skal pengene fortsatt stå på min klientkonto eller utbetales til meg.

Tilleggsfrist

Dommerfullmektigen skrev i dommen: «Dammann har ikke anført at det løper noen tilleggsfrist [etter foreldelsesloven § 10]».
Dette skriver dommerfullmektigen til tross for at jeg hadde skrevet i prosesskrift til dommerfullmektigen og også anført igjen under sluttforhandlingen: «Hvis [advokaten] har underslått mine klientmidler, har jeg ennå idag ikke fått vite dette. (…) Da kan ettårsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd tidligst ha løpt fra 4.9.2018» 4.9.2018 var den dagen adv. Østberg nektet å utbetale mine klientmidler, og dermed hadde gitt meg grunn til å mistenke at han kunne ha underslått dem.

Dommerfullmektigen skriver forøvrig også i dommen at jeg skal ha anført at fristen skulle løpe fra den dag lagmannsrettens dom ble rettskraftig, men det har jeg aldri anført, og det ville også savne enhver logisk begrunnelse.

Klientmidler foreldes ikke

Jeg hadde påpekt at klientmidler i utgangspunktet ikke er en fordring i foreldelseslovens forstand.

Dommerfullmektigen erkjenner dette: «Det har vært diskutert i juridisk teori om betrodde midler som skyldneren plikter å holde atskilt, og hvor dette faktisk er gjort, er et ting[s]rettslig krav som ikke er gjenstand for foreldelse fordi det ikke er en ’fordring’, jf. foreldelsesloven § 1. Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes – dersom de i tilstrekkelig grad er holdt adskilt fra øvrige midler. Det finnes imidlertid ikke rettspraksis som avklarer spørsmålet.»

Jeg hadde anført at hvis advokaten hadde unnlatt å holde mine klientmidler adskilt, men betalt dem ut til seg selv som dekning av fakturaer som jeg ikke hadde akseptert og uten at det forelå noen rettslig avgjørelse som ga ham rett til det, så utgjorde det et underslag.

Dette nevner ikke dommerfullmektigen. I stedet beskriver han dette i passive konstruksjoner: «Det ble opplyst fra [AIGs advokatfullmektig] at [advokaten] fikk utbetalt midlene fra klientkontoen etter avgjørelsen [i anken over fordelingen av sakskostnader i den opprinnelige saken] 10. juli 2014.» Dette er en tilsnikelse, Det er ikke riktig å si at advokaten «fikk midlene utbetalt» dersom han rett og slett tok dem.

Hvis advokaten har underslått mine klientmidler, får jeg rett til å kreve at klientmidlene gjenopprettes, men det blir da en annen type krav enn mitt krav om utbetaling av mine klientmidler. Dette blir et krav som kan foreldes etter foreldelsesloven.

Foreldelseslovens § 10 angir at dersom jeg mangler kunnskap som er nødvendig for å fremme et krav, foreldes ikke kravet før det er gått ett år fra jeg fikk eller burde skaffet den nødvendige kunnskap. Jeg hadde anført at jeg hadde aldri mottatt opplysning om at mine klientmidler ikke lenger ble holdt atskilt fra adv. Østbergs øvrige midler.  Dermed hadde jeg manglet en kunnskap som var nødvendig for å fremsette krav om gjenoppretting av klientmidler. Jeg hadde anført at jeg først hadde foranledning til å mistenke at adv. Østberg hadde tatt mine klientmidler da han nektet å utlevere dem. Jeg meldte mitt krav til AIG to måneder etter dette. Derfor var ikke mitt krav foreldet da jeg meldte kravet. Men dommerfullmektigen utelater enhver drøftelse av dette. Dommerfullmektigen skriver kun at AIGs advokat har fått opplyst at advokaten «fikk utbetalt midlene» i 2014, og trekker da den slutning at dermed begynte foreldelsesfristen å løpe i 2014.

Dommerfullmektigen dikter opp en bortforklaring som ingen har anført til fordel for AIG

I stedet for å vurdere om jeg visste, eller når jeg kunne ha fått vite, at advokaten hadde tatt mine penger, hengir dommerfullmektigen seg til spekulasjoner om at jeg må ha avtalt med advokaten at han kunne ta mine midler. Han finner dette «mest sannsynlig» fordi min motpart i den opprinnelige saken var blitt dømt til å betale sakskostnader for en del av saken, og det skulle da, ifølge dommeren, være usannsynlig at det ikke var noen dialog mellom meg og advokaten om hva som skulle skje med pengene.

Hvis dette hadde vært tilfelle, ville adv. Østberg hatt all grunn til å anføre det for tingretten i 2015, for lagmannsretten, og igjen for høyesterett i 2018. AIG ville hatt all grunn til å anføre det for alle instanser frem til og med tingrettssaken i 2024. Ingen av dem nevnte dette ved noen anledning. Dette er noe dommerfullmektig Berntzen selv har funnet på.

Som nevnt ovenfor, hadde AIG gitt opp i 2019 å hevde at mitt krav var foreldet i 2017. Dommerfullmektigen kommenterer epostene fra AIG om dette, men hevder at AIG i denne eposten fastholdt foreldelsen når de i virkeligheten ga den opp fordi jeg hadde dokumentert at jeg hadde krevet heving av avtalen i 2015.

Det er uvirkelig at det skal være så mye arbeid og så store påkjenninger å få tilbake et akonto-beløp fra en advokat, noe som er så vanlig i næringslivet.

Jeg fikk dom i lagmannsretten for at min advokat ikke skulle ha betaling. Han hadde mishandlet min sak til de grader. Men jeg hadde betalt et forskudd, og det nektet advokaten å betale tilbake.

Fortsett å lese Viktig å kjøpe forsikring før en engasjerer advokat?

Etter dommen i lagmannsretten i salærsaken skrev Advokatbladet om dommen med overskriften «Advokatfirma fikk 0 i salær». Her kan dere se artikkelen.

Advokaten som blir betegnet A i artikkelen er adv. Bjørn I. C. Østberg og klient B er meg.

Adv. Østberg hadde stevnet meg for å få et uberettiget salær etter totalt å ha mishandlet saken min og påførte meg store økonomiske tap. Lagmannsretten behandlet bare en liten del av saken fordi de raskt kom over beløpet på 600.000,- så da mente de det ikke var nødvendig å bruke tid på å avdekke flere og større tap som var påført meg pga adv. Østbergs mangelfulle arbeid.

Grådige, og uredelige advokater er et stort problem i samfunnet vårt.
Adv. Østberg og hans forsikringsselskap AIG, ved adv. Soot har til nå nektet å tilbakebetale de 150.000,- jeg betalte a-konto til adv. Østberg som forskuddsbetaling.

Stortinget har pålagt advokater å stille en garanti gjennom et forsikringsselskap for at klienter skal være sikre på at de får et oppgjør hvis det er et problem. Advokatbladet hadde ingen problemer med å forstå dommen, men hva hjelper det når forsikringsselskapet AIG nekter å betale

Jeg har oversendt saken til Finansklagenemda og hvis AIG fortsatt ikke vil tilakebetale a-kontobeløpet blir jeg nødt til å ta ut forliksklage.

Det er på tide at Advokatforeningen tar et oppgjør både med sine advokater og advokatenes forsikringsselskaper.

Etter siste dag i Borgarting lagmannsrett i januar  2018, sa min adv. Flatabø at jeg ville få et litt bedre resultat enn i tingretten, og at det nok ville bli delte saksomkostninger. Det var en kalddsusj og en oppvåkning.

Rettens administrasjon under saksforberedelsen hadde vært fortvilende: Fortsett å lese Hvor mye må du klare for å få rettferdig rettergang?

For et år siden fikk jeg det ene sjokket etter det andre etter rettssaken i Borgarting lagmannsrett.

Salæroppgaven til adv. Østbergs advokat, adv. Voie Danielsen – den var på kr. 689.077,50 inkl. moms. Fortsett å lese Salæroppgaven til adv. Østbergs advokat, adv. Voie Danielsen

Lagmannsretten fant at min advokat Bjørn I. C. Østberg ikke hadde rett til noe salær. Den logiske konsekvensen av dette er at han må betale tilbake de kr. 150.000,- han har fått i forskudd eller a-konto. Jeg sendte brev til adv. Østberg med krav om utbetaling av forskuddet, men adv. Østberg nektet og henviste til sitt forsikringsselskap.

Så skrev jeg brev til forsikringsselskapet, AIG, men fikk avslag med begrunnelse at mitt krav er foreldet, etter deres syn.

I dag har jeg sendt nytt brev til AIG, og skrevet at jeg er ikke enig. Jeg hadde krevet heving av hele avtalen mellom adv. Østberg og meg senest den 7.7.2015, mindre enn tre år etter at pengene var blitt betalt. Blir avtalen hevet må tilbakebetaling av forskudd være den innlysende konsekvens.

Lagmannsretten valgte i stedet mitt subsidiære krav, at salæret ble satt ned til det tilsvarte den verdien retten måtte mene at adv. Østbergs arbeid hadde for meg, og resten ble strøket på grunn av motregning i de erstatningskrav jeg kunne gjøre gjeldende mot ham. Jeg hadde underbygget dette med erstatningsposter som oversteg hans salær flere ganger. Lagmannsretten skrev at det gjenstod å vurdere flere av mine erstatningskrav, men disse behøvde ikke retten å måle fordi summen av prisavslag og konstaterte erstatningsposter allerede oversteg hele salæret med klar margin.

Det råder en fundamentalistisk kultur i nesten hele rettsvesenet, der man ser bort fra tingenes mening og sammenheng men styrer i stedet ut fra det de hevder er «lovens bokstav». Men bare hvis det passer dem! For da lagmannsretten gjentatte ganger nektet å ta opp til vurdering om tingrettens dom skulle oppheves og saken sendes tilbake til ny tingrettsbehandling, da gikk lagmannsretten i en stooor bue utenom tvistelovens bestemmelser om dette. Og begrunnelsen var da hver gang at de syntes det var «hensiktsmessig» slik. Selv om det var en katastrofe for meg

I dette tilfellet vil det nok passe godt for AIG Europe SA å legge vekten på at jeg ikke hadde fremsatt et motsøksmål med krav om tilbakebetaling. Altså en formell detalj. AIG Europe SA har til og med hatt den frekkhet å mumle i sitt brev at jeg må jo ha visst at mitt krav var foreldet, at det var nok derfor at jeg ikke hadde fremsatt noe motsøksmål. Hvilket er så våsete at de måtte innhylle det i følgende krystallklare sats:

«Summen på kr. 150.000 er også innblandet og udokumentert del av motregningsposter på kr. 672.354 som består av salær, prisavslag og erstatninger.»

Dette minner meg om en gammel vits: Det var en mann som kom inn i en butikk og kjøpte et maleri til kr. 5.000,-. Dagen etter kom han tilbake med maleriet. Han hadde ombestemt seg. Han ville heller ha det andre maleriet til kr. 10.000,-. Han leverte inn det første maleriet, tok det andre under armen og ville gå. «Skal du ikke betale, da?» spurte ekspeditøren. «Betale?» spurte mannen. «Du får nå dette maleriet til 5.000 og i går fikk du 5.000 i kontanter, det blir til sammen kr. 10.000,-.»

Slik regner kanskje også AIG, for de 672.354 kronene var ikke salær, de var kroner som retten mente jeg kunne gjøre motregning med, mot salæret. Og de 150.000 var ikke «innblandet» på noen annen måte enn at selv adv. Østberg forstod at han ikke kunne kreve meg for hele salæret uten å trekke fra det innbetalte forskuddet.

Som dere husker politianmeldte jeg dommer Jahr for grov uforstand i tjenesten ved å nekte meg å føre beviser som helt åpenbart var nødvendige for å underbygge mine faktiske anførsler. Saken ble, som forventet, henlagt, og henleggelsen ble etter diverse videreverdigheter stadfestet av statsadvokaten. Så falt lagmannsrettens dom, hvor det var inntatt et ekstra avsnitt i dommen som understreket at bevisavskjæringene hadde vært uriktige. Jeg sendte da en begjæring om at politiet vurderte anmeldelsen på nytt.

Nå har jeg fått svar på denne begjæringen:

Begrunnelsen er altså at feiltakelser under saksbehandlingen ikke medfører straffeansvar.

Dette er ikke riktig.

Til sammenligning, er det også slik at bilkjøring i alminnelighet ikke medfører straffeansvar. Men bilkjøring kan likevel medføre straffeansvar dersom man med vilje eller grovt uaktsomt kjører ned et menneske. Dette gjelder ikke minst for yrkessjåfører, til tross for at bilføreren da anvender sitt yrkesskjønn når han velger å ikke stoppe.

I mitt brev hadde jeg skrevet blant annet:

Politiadvokat Eirik Søyeneie forholder seg ikke til det konkrete innhold i anmeldelsen, og gir i realiteten ingen informasjon om hvorfor det «ikke er rimelig grunn til å etterforske» min anklage.

I straffeloven som gjaldt på tidspunktet het det blant annet:

§ 110. En Dommer, et lagrettemedlem eller et skjønnsmedlem, der som saadan handler mod bedre Vidende, straffes med Fængsel indtil 5 Aar.

Det er altså ikke noen generell lisens i loven for dommere til ubegrensede feiltakelser. Jeg hadde anført i anmeldelsen, og gjentatt i mitt siste brev, at dommerens feiltakelser i dette tilfelle lå helt klart utenfor ethvert akseptabelt skjønnsrom. Dette har politiadvokat Eirik Skøyeneie valgt å se bort fra uten kommentar. I så henseende opptrer han på samme måte som dommer Jahr gjorde. Jeg får aldri vite hva som er feil med mine anførsler, hvorfor de ikke kan tas til følge.

I et demokratisk samfunn må borgerne følge med på hva våre myndigheter gjør, hvordan de opererer. Dette er nødvendig fordi i siste instans tilligger det oss borgerne å gripe inn når staten blir korrupt. Men det betyr at myndighetene må gjøre rede for seg dersom det de gjør er riktig og borgernes mistanker er feil. Som det er nå har ikke vi borgere annet valg enn å gå ut fra at vi står overfor en blomstrende korrupsjonskultur, og vi må kreve av våre politikere at de griper inn, og gjør de ikke det, må vi skifte dem ut.

Denne artikkelen er blitt sendt til politiadvokat Skøyeneie med spørsmål om kommentar, men det er ikke innkommet noe svar innen fristen.