Etter at jeg fikk dommen fra dommerfullmektig Berntzen – se «Domssjokket«, mente jeg at en slik absurd dom måtte være en nullitet. En dommerfullmektig arbeider under en annen dommer og får veiledning. Jeg fikk vite at i dette tilfellet var det sorenskriveren som var veileder. Jeg skrev til sorenskriver Yngve Svendsen som også er domstolens leder og klaget.
Sorenskriver Yngve Svendsen svarte slik:
En viktig del av rettsstaten er at dommerne er uavhengige i de sakene de behandler, og at ingen andre – heller ikke jeg som domstolens leder – kan blande meg opp i de vurderingene og det arbeidet de gjør i enkeltsaker. Samtidig er det viktig at man skal kunne få en ny vurdering av en sak dersom man mener det er gjort feil eller man er uenig i resultatet. Derfor kan avgjørelser fra dommerne i tingretten ankes til Borgarting lagmannsrett. Jeg ser at du har en rekke innsigelser mot dommerens behandling av din sak, men jeg kan altså hverken kommentere eller gå inn i dette. Det blir en oppgave for lagmannsretten hvis du bringer saken inn dit.
Men det var flere grunner til at denne saken ikke kunne ankes til lagmannsretten. Se: Hvorfor saken ikke kan ankes.
Etter vært fikk jeg beskjed av Oslo tingrett om at jeg kunne begjære saken gjenåpnet i en av de tre tingrettene med rettskrets som grenser til Oslo tingrett. De viste til tvistelovens § 31-7 som angir hva en begjæring må inneholde.
Her er min begjæring om gjenåpning:
Begjæring om gjenåpning
til
Ringerike, Asker og Bærum tingrett
av sak 23-154738TVI-TOSL/7
Partene i saken var:
Saksøker:
Turid Heidi Dammann
Movassbakken 3
0891 Oslo
Selvprosederende
mot saksøkt:
AIG Europe S.A.
35D, avenue John F. Kennedy
L-1855 LUXEMBOURG
ved
AIG Europe S.A. NUF
Rosenkranz’ gate 22
0160 Oslo
foretaksnummer 920 957 854
Advokat Runar Hansen
v/advokatfullmektig Simen Kildebo Neraker
Jeg begjærer herved gjenåpning av sak 23-154738TVI-TOSL/7
Dom i saken ble avsagt den 14.3.2024, det er således mindre enn 6 måneder siden, jf. tvisteloven § 31-6 (1). Dommen ble avsagt i Oslo tingrett, hvis rettskrets grenser til rettskretsen til domstolen denne begjæring er rettet til, jf tvisteloven § 31-1 (3).
Dommen begjæres gjenåpnet i sin helhet.
Begjæringen fremsettes i medhold av tvisteloven § 31-3 (1) b., da det er skjellig grunn til mistanke om at dommerfullmektig Håvard Berntzen, som dømte i saken, i forbindelse med behandlingen av saken begikk straffbar handling – nemlig brudd på straffeloven § 173 a) ,b), og c), subsidiært brudd på straffeloven § 172.
Dommerfullmektig Berntzen omtales heretter med forkortelsen «DfB».
De relevante punkter i tvisteloven § 31-3 (1) b. lyder slik:
§ 31-3.Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen
(1) Gjenåpning kan begjæres
(…)
b. hvis en dommer, noen som har utført arbeid eller oppdrag for domstolen, motparten eller noen som har handlet i saken for motparten, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken,
(…)
Den aktuelle straffebestemmelsen lyder slik:
§ 173. Misbruk av offentlig myndighet
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved utøving av offentlig myndighet
- mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt,
- bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre,
- bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse som følge, eller
- på andre måter misbruker offentlig myndighet.
Bestemmelsen er brutt ved at DfB har avsagt en dom som han vet er uriktig, ved at han mot bedre vitende legger til grunn uriktig faktum og uriktig lovanvendelse. Handlingen medfører vinning for min motpart. Ulempen for meg er alvorlig.
Subsidiært anføres brudd på straffeloven § 172, som lyder slik:
§ 172 Grovt uaktsom tjenestefeil
Med bot eller fengsel inntil ett år straffes grovt uaktsom tjenestefeil
DfB har gjort så mange og så påfallende feil, at det minst må anses som grovt uaktsomt.
AIG Europe SA Nuf (heretter AIG) var saksøkt i kraft av å være sikkerhetsstiller for adv. Bjørn I. C. Østberg. Avgjørelsen lar adv. Østberg beholde utbyttet av et underslag.
Bakgrunn
Saken gjaldt mitt krav om utbetaling av ubrukte klientmidler som var innbetalt som forskudd på salær til adv. Østberg for hans prosessoppdrag for meg i 2012/2013.
Adv. Østberg hadde mishandlet min sak, noe som hadde påført meg tap på flere millioner og tap av mitt livsverk og arbeidsplass Villmarksleiren ANS.
Etter rettssaken sendte adv. Østberg meg en faktura på kr. 598.501,-. Jeg sa ham opp skriftlig og sendte ham en omfattende klage. Adv. Østberg sendte så en tilleggsfaktura på kr.7.500,- for å lese klagen og for å lese dommen som falt 10 dager etter at jeg hadde sagt ham opp. De to fakturaene utgjør tilsammen kr.606.001,-.
Jeg nektet å betale adv. Østberg. Adv. Østberg stevnet meg for Oslo tingrett den 13.6.2014 med krav om betaling.
Jeg krevde avtalen mellom adv. Østberg og meg hevet i prosesskriv av 7.7.2015 til Oslo tingrett.
Den 14.2.2018 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak 15-192367ASD-BORG/03. Lagmannsretten satte adv. Østbergs salær ned fra kr.606.001,- til kr.162.625,- og fant at jeg hadde rett til å føre erstatningskrav på til sammen kr. 236.478,- til motregning mot salæret. Sum nedsettelser og motregninger oversteg adv. Østbergs salærkrav med kr. 73.873,-, slik at han ikke fikk rett til noen betaling. Slutningen lød på at jeg ble frifunnet for adv. Østbergs krav.
Bilag 1: Borgarting lagmannsretts dom av 14.2.2018 i sak mellom adv. Østberg og Turid Heidi Dammann
Dommen ble omtalt i Advokatbladet av spaltisten Toralf Wågheim. Overskriften var «Advokatfirma fikk 0 i salær». (Advokatbladet 3-2018 side 53)
Bilag 2: Faksimile av artikkel i Advokatbladet
Etter at lagmannsrettens dom ble rettskraftig 22.5.2018 krevde jeg å få utbetalt kr.150.000,- som jeg hadde betalt i forskudd til adv. Østberg og som stod på min klientkonto hos ham. Adv. Østberg nektet å utbetale a-kontobeløpet og viste til sitt forsikringsselskap, som viste seg å være AIG.
Den 18.10.2018 rettet jeg krav mot AIG, som hadde stilt sikkerhet for adv. Østberg etter Advokatforskriftens kapittel 2.
AIG avviste kravet i første omgang på grunnlag av påstått foreldelse som skulle ha inntrådt ca 2017. Heretter omtaler jeg dette som «Foreldelse A». Da jeg dokumenterte at foreldelsesfristen var avbrutt ved rettslige skritt i prosesskrivet av 7.7.2015, fant AIG andre grunner til å avvise mitt krav.
Jeg klaget AIG inn for Finansklagenemnda, senere inn for forliksrådet før jeg innga stevning til Oslo tingrett den 13.10.2023.
AIG anførte i sitt tilsvar til forliksrådet, og igjen for tingretten, foreldelse på nytt grunnlag (tvisteloven § 18-3 (2)), som skulle ha inntrådt i desember 2020, altså to år etter at kravet var meldt til AIG. Heretter vil jeg omtale denne anførselen som «Foreldelse B».
Rettsregler
Jeg viser først til noen rettsregler som er nødvendig å kjenne til for å forstå mine anførsler nedenfor om hvorfor DfBs handlemåte gir skjellig grunn til mistanke om straffbar handling.
Foreldelse etter foreldelsesloven
Fordringer på penger eller andre ytelser foreldes etter reglene i foreldelsesloven når ikke annet er bestemt i annen lov. Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år regnet fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse av fordringen. Dersom fordringshaveren manglet nødvendig kunnskap for å gjøre fordringen gjeldende, inntrer foreldelse tidligst ett år fra den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. (Foreldelsesloven §§ 1,2,3 og 10 første ledd.)
Avbrytelse av foreldelse kan skje på flere måter, herunder ved rettslige skritt for å fremme kravet. I så fall skjer ingen foreldelse så lenge forfølgingen pågår. Oppnår fordringshaveren avgjørelse uten at fordringen er bindende fastslått, er den nye foreldelsesfristen 3 år. (Foreldelsesloven §§15 og 21 (2) annet punktum. Se også § 22 (1) første punktum, hvor tilleggsfristen er ett år.)
Advokatforskriften og betrodde midler
Advokatforskriften gir særlige regler for midler som betros en advokat: En advokat plikter å holde betrodde midler (klientmidler) atskilt fra egne midler og andre midler som ikke tilhører klienter. Som klientmidler regnes alle penger som betros advokaten, herunder mottatt forskudd på utlegg og salær. (Advokatforskriften § 3-1).
Midlene kan kun utbetales til vedkommende klient eller for klientens regning. Skal klientmidler settes på en bankkonto, skal banken forplikte seg til ikke å gjøre motregning gjeldende i klientbankkontoen for de krav banken måtte ha overfor advokaten. (Advokatforskriften § 3-2)
Klientmidler foreldes ikke
I praksis innebærer dette at klientmidler forblir klientens eiendom selv om de beror hos advokaten. Advokatforskriften bruker også ordene «andre midler som ikke tilhører klienter», dvs, klientmidler tilhører klienter.
Dette innebærer at klientmidler ikke er en fordring i foreldelseslovens forstand, klientens krav om utbetaling av klientmidler foreldes ikke etter foreldelsesloven. For eksempel, ved konkurs eller dødsbobehandling, kan klienter kreve utbetaling av klientmidler selv om boet ikke kan gjøre opp all gjeld («separatistrett»). Tilbakeføring av eiendom til eieren kalles vindikasjon. (Dette gjelder eiendom av ethvert slag, gjenstander, penger, fast eiendom osv.)
Dette er ikke lovfestet. Se juridisk teori og rettspraksis, for eks. https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3126-2015-03-01», særlig kapittel 6 «Foreldelse og vindikasjon av penger». For den herværende anledning er det tilstrekkelig å konstatere at også DfB konstaterte at:
Det rådende synspunktet synes å være at betrodde midler er gjenstand for vindikasjon – og dermed ikke foreldes – dersom de i tilstrekkelig grad er holdt atskilt fra øvrige midler.
(dommens side 10, avsnitt 2.)
Imidlertid forutsetter vindikasjon av penger at midlene foreligger som klientmidler hos advokaten, adskilt fra advokatens egne midler i tråd med advokatforskriftens regler for behandling av klientmidler. Dersom advokaten har underslått klientmidlene, oppstår en rett til restitusjon – gjenopprettelse av klientmidlene, hvilket er en fordring som i utgangspunktet kan foreldes etter foreldelsesloven.
(Dette er likevel noe usikkert da det kan komme inn hensyn til at det ikke skal være lukrativt for advokaten å bryte advokatforskriften. Dette kan tilsi at klientmidler kan vindiseres også dersom advokaten urettmessig har tilegnet seg klientmidlene. Dette er i så fall i tråd med hva som gjelder ved tyveri. Det er ikke noe krav om at tyven skal holde stjålne penger og annet tyvegods atskilt fra egne eiendeler og annet gods, for at eieren skal ha rett til å vindisere.)
Sikkehetstillelse for advokater og forsikringsavtaleloven
Advokatforskriften pålegger advokater å sørge for at det er stilt sikkerhet for det ansvar advokaten kan pådra seg ved sin advokatvirksomhet. (Advokatforskriften §§ 2-1, 2-2)
Skadelidte har rett til å rette krav mot sikkerhetsstiller uten først å rette krav mot advokaten. (Advokatforskriften § 2-6).
Forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd fastsetter særlige regler for foreldelse av krav ved ansvarsforsikring. Sikkerhetsstillelse for advokater kommer inn under disse reglene. (LB-2013-184013)
Kravet må meldes til sikkerhetsstiller før det er foreldet i forhold til advokaten.
Krav som er meldt til sikkerhetsstiller i tide, foreldes ikke før sikkerhetsstiller oppfyller visse vilkår, eller det er gått 10 år fra kravet ble fremsatt. Det er ubestridt at AIG ikke har oppfylt vilkårene for foreldelse før det er gått 10 år. Kravet mot sikkerhetsstiller består selv om kravet i mellomtiden foreldes i forhold til advokaten. (Forsikringsavtaleloven § 8-6, tredje ledd).
Dfm. Berntzens handlemåte
DfB avsa en dom der han i premissene legger til grunn en rekke faktiske forhold i strid med hva han visste.
Bilag 3: Dommerfullmektig Håvard Berntzens dom i saken
På grunn av den store mengde feil, unøyaktigheter, tilsnikelser og lignende, har jeg også laget et bilag hvor dommen er gjengitt med kommentarer under de enkelte avsnitt i dommen. Kommentarene er satt i blått og litt mindre skrift.
Bilag 4: Dommen med mine kommentarer
DfB bygger på en uriktig beskrivelse av mitt krav
DfB kom til at mitt krav var foreldet.
Dommen angir som den fremste grunnen for domsresultatet, at
Kravene som Dammann har fremmet i denne saken, gjelder krav om tilbakebetaling som følge av mangler ved dette advokatoppdraget som en oppfølgning av premissene i lagmannsrettens dom 2. februar 2018. Høyesterett har i HR-2019-2034-A fastslått at det er foreldelsesloven § 3 som regulerer foreldelsesfristens utgangspunkt når kravet har sin bakgrunn i avtalen om advokatbistand, se avsnitt 45.
Foreldelsesfristen er dermed 3 år, og fristen starter å løpe fra det tidspunktet fordringshaveren tidligst kunne kreve oppfyllelse, se foreldelsesloven § 2 og § 3 nr. 1.
Det er ikke riktig at mitt krav gjaldt tilbakebetaling som følge av mangler ved advokatoppdraget. Mitt krav gjaldt utbetaling av klientmidler.
DfB underslår at foreldelsen var avbrutt
Hva gjelder krav som følge av mangler ved oppdraget, var dette tema for tingretten i 2015 og for lagmannsretten i 2018, og jeg avbrøt derved foreldelse ved å fremme krav om heving av avtalen i prosesskrift av 7.7.2015. Heving av avtalen innebærer at alle ytelser som partene har ytt som ledd i avtalen, skal tilbakeføres. Dermed innebærer krav om heving, også krav om tilbakeføring av forskuddet.
Dette innebærer at også foreldelse A er uriktig. Mitt krav for tingretten i 2024 gjaldt utbetaling av ubrukte klientmidler, ikke erstatning for mangler ved prosessoppdraget. Men likevel, i den utstrekning kravet skulle anses å gjelde erstatning for mangler ved adv. Østbergs utførelse av prosessoppdraget, ble foreldelse avbrutt ved prosesskrivet av 7.7.2015 til tingretten.
Det er da også helt feil når DfB skriver «Dammann avbrøt foreldelsesfristen første gang da hun klaget inn AIG til Finansklagenemnda 27. mars 2019». (Dommen side 9 tredje avsnitt)
At saken fikk et utfall som ikke klarla bindende at adv. Østberg skulle betale tilbake forskuddet, medfører at jeg får en ny foreldelsesfrist på tre år fra lagmannsrettens dom ble rettskraftig, jf. foreldelsesloven § 21. Ettersom jeg meldte kravet til AIG i i 2018, var kravet ikke foreldet vis-a-vis adv. Østberg da kravet ble meldt. Dermed blir mitt krav mot AIG omfattet av forsikringsavtalelovens bestemmelser, og da foreldes kravet heller ikke etter foreldelse B – som bygget på tvistelovens § 18-3 annet ledd.
Hovedforhandlingen i tingretten i 2024 ble gjennomført med et uforsvarlig tidspress der jeg kun hadde 75 minutter til å legge frem mine innvendinger mot alle AIGs urimeligheter, og til å behandle alle alternative muligheter for hva retten kunne komme til å legge til grunn. Jeg hadde krevet en økning av tiden, og jeg hadde bedt retten om at det ble klarlagt om det var noe partene var enige om, slik at jeg slapp å bruke tid på det. AIG hadde frafalt foreldelse A i e-post av 15.2.2019 og hadde siden ikke anført slik foreldelse verken for finansklagenemnda, forliksrådet eller under saksforberedelsen for tingretten. Jeg måtte prioritere hardt, og hadde ingen grunn til å forberede et forsvar mot foreldelse A.
AIG anførte overraskende foreldelse A under saksøktes foredrag. Likevel fikk jeg gjort retten oppmerksom på at jeg i prosesskrivet av 7.7.2015 hadde krevet heving av avtalen og at dette innebar tilbakeføring av forskuddet, slik at jeg derved hadde avbrutt foreldelse av krav om tilbakebetaling av forskuddet.
Jeg viser til videoopptak av hovedforhandlingen, 1 time og 54 minutter inn.
DfB visste at foreldelse A var avbrutt senest i 2015. Han har mot bedre vitende avsagt dom for en alternativ virkelighet, som om prosesskrivet av 7.7.2015 ikke eksisterer.
DfB forfalsker innholdet av AIGs e-poster
DfB drøfter e-post-korrespondansen mellom meg og AIG der AIG gir opp anførsel om at mitt krav ble foreldet etter tre år fra 2013-2014 («foreldelse A»), men DfB legger til grunn at AIGs e-poster har det motsatte innhold av det de faktisk har. (Dommen side 4, avsnitt 2-4)
DfB anfører at AIG fastholdt i e-post av 30.1.2019 at kravet er foreldet, mens AIG i virkeligheten etterlyste kopi av mitt prosesskriv til tingretten av 7.7.2015 hvor jeg hadde fremmet krav om heving av avtalen mellom meg og adv. Østberg, hvilket avbrøt foreldelse A. I denne e-posten skrev AIG:
«Dette for å avklare foreldelsesinnsigelsen. Jeg vil etter dette komme snarlig tilbake til deg.»
Da var altså foreldelsesinnsigelsen ikke avklart, og jeg kunne vente å få høre hva AIG kom til.
Bilag 5: E-post av 30.1.2019 fra AIG ved adv. Svein Soot til meg
DfB nevner også e-posten fra AIG av 15.2.2019. I denne skrev AIG innledningsvis:
«Det vises til vår løpende dialog vedr. ditt fremsatte krav om tilbakebetaling av salær. Hva gjelder foreldelsesinnsigelsen kan det synes som det ikke er nødvendig å diskutere denne i det videre.»
Deretter anfører AIG en ny grunn, uten relasjon til noen foreldelse, til fortsatt å avvise mitt krav.
Denne e-posten omtaler DfB slik:
Etter ytterligere korrespondanse opprettholdt igjen AIG avslaget i e-post 15. februar 2019. Det ble vist til tidligere anførsler om foreldelse.
Dette gir uriktig inntrykk av at også det endelige avslaget bygget på foreldelsesinnsigelsen. Slik kamuflerer DfB at han bygger på en anførsel som AIG tidligere hadde forlatt.
Bilag 6: E-post av 15.2.2019 fra Svein Soot, AIG, til meg
Det er verd å merke seg at AIG, etter denne mailen ikke nevnte «Foreldelse A» igjen, verken for Finansklagenemnda, for forliksrådet eller under saksforberedelsen for tingretten. Først da jeg hadde oppdaget forsikringsavtalelovens bestemmelser, hvilket gjorde at AIGs «Foreldelse B» ble helt uaktuell, gjenopplivet AIG «Foreldelse A» under hovedforhandlingen, etter at jeg hadde holdt mitt foredrag, i et forsøk på å hevde at mitt krav hadde vært foreldet før det ble meldt til AIG – til tross for at de visste dette var feil.
DfB hvitvasker underslag
Det opplyses i dommen at «Det ble opplyst fra advokatfullmektig Neraker at advokat Østberg fikk utbetalt midlene fra klientkontoen etter avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett 10. juli 2014. (…) og etter det opplyste ble da forskuddet på kr 150 000 overført til advokat Østberg for å dekke hans salær.» (Dommen side 10, tredje avsnitt.)
Advokaten har ikke uten videre rett til å ta seg betalt av mine klientmidler, selv ikke når de er innbetalt for å tjene som forskudd på salær. Advokatforskriften angir at klientmidler kan bare utbetales til vedkommende klient eller for klientens regning (§ 3-1 annet ledd). For at det skal kunne sies at en utbetaling er for klientens regning, må det foreligge en plikt for klienten til å betale.
Hvis en betaling gjelder et utlegg, slik som betaling av et rettsgebyr, eller trykking av et faktisk utdrag, kan det legges til grunn at advokaten som ledd i oppdraget, har fullmakt til å avgjøre at en slik betalingsplikt foreligger. Men når det gjelder betaling til advokaten selv, må klienten ha en mulighet til å kontrollere regningen. Dersom klienten bestrider regningen, må advokaten få en rettslig avgjørelse om at han har rett til betaling før han kan ta seg betalt.
Jeg bestred adv. Østbergs regninger, han gikk til retten for å få rett til betaling, og han tapte. Han fikk ikke dom for rett til betaling. Da har ikke advokaten rett til å ta seg betalt av klientmidlene.
Alt dette har jeg anført i prosesskriftene og igjen i mitt foredrag. DfB gjengir dette under saksøkerens påstandsgrunnlag, side 5 siste avsnitt, men han drøfter det ikke og ser bort fra det i dommen.
Det som adv. Østberg gjorde (hvis det er sant som adv. Neraker skal ha hevdet), utgjør et underslag av klientmidler.
At DfB ikke nevner dette aspektet med ett ord, er meget påfallende. Dette fremstår som et bevisst forsøk på å tilsløre at dommen er et ledd i en urettmessig overtakelse av midler som nærmest blir eierløse når jeg taper dem til foreldelse uten at adv. Østberg på noe tidspunkt har ervervet noen rett til dem. Han har ikke tjent dem, da han ikke har fått godkjent noen faktura, og heller ikke fått rettslig kjennelse for at han har rett til betaling. Dette ligner mest på et ran.
Merk at det ikke på noe punkt i denne saken har vært hevdet fra noen kant at adv. Østberg hadde rett til pengene etter at lagmannsretten traff sin avgjørelse i 2018. DfBs avgjørelse går utelukkende ut på at jeg taper pengene på grunn av formelle foreldelsesregler – som er feil anvendt. Dermed forblir mine penger på adv. Østbergs hånd.
Merk også hvordan DfB konsekvent bruker passive verbformer, «ble overført til adv. Østberg», «fikk utbetalt midlene fra klientkontoen», som om det ikke skulle være noe adv. Østberg gjorde selv.
Fornekter min anførsel om tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd
I premissene la DfB blant annet til grunn:
Løp det en tilleggsfrist?
Dammann har ikke anført at det løper noen tilleggsfrist, …
(dommen side 9 tredje siste avsnitt)
Men i e-post av 11.3.2024 klokken 15:12 fra meg til DfB (havard.berntzen@domstol.no), hadde jeg anført:
2.6 Foreldelse av krav mot Østberg
Hvis mitt krav mot adv. Østberg anses som et obligasjonsrettslig krav som er gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven, løp det en frist på tre år regnet fra da jeg tidligst kunne kreve oppfyllelse av det obligasjonsrettslige kravet, jf. Foreldelseslovens §§ 2 og 3 første ledd. Dersom fristen løper fra en begivenhet jeg manglet nødvendig kunnskap om, løper en frist på ett år fra jeg fikk nødvendig kunnskap, jf § 10 første ledd.
Klientmidlene ble betrodd adv. Østberg som forskudd på salær og utlegg. (…)
Hvis adv. Østberg har underslått mine klientmidler, her jeg ennå ikke fått vite dette. Skulle retten legge til grunn at klientmidlene ble tatt ut av klientkontoen på et tidlig tidspunkt, kunne jeg ikke ha grunn til å undersøke dette før adv. Østberg i brev av 4.9.2018 avslo å tilbakeføre klientmidlene. Da kan ett-årsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd, tidligst ha løpt fra 4.9.2018.
Bilag 7: E-post av 11.3.2024 klokken 15:12 fra meg til Håvard Berntzen
I mitt innledingsforedrag, som i praksis var en opplesning av et manus, leste jeg opp:
Dersom fristen løper fra en begivenhet jeg manglet nødvendig kunnskap om, løper en frist på ett år fra jeg fikk nødvendig kunnskap, jf § 10 første ledd.
( … )
Hvis adv. Østberg har underslått mine klientmidler, har jeg ennå idag ikke fått vite dette. Skulle retten legge til grunn at klientmidlene ble tatt ut av klientkontoen på et tidlig tidspunkt, var uttaket ikke synlig for meg, og jeg hadde ikke grunn til å undersøke dette før adv. Østberg i brev av 4.9.2018 avslo å tilbakeføre klientmidlene. Da kan ett-årsfristen etter foreldelsesloven § 10 første ledd, tidligst ha løpt fra 4.9.2018.
Bilag 8: Kopi av manus til innledningsforedraget.
Den siterte teksten gjenfinnes på sidene 7 og 8.
Det er således mot bedre vitende, når DfB skriver i dommen at jeg ikke skulle ha anført en tilleggsfrist.
DfB drøfter tilsynelatende tilleggsfrist på eget initiativ
Etter å ha hevdet – feilaktig – at jeg ikke hadde anført noen tilleggsfrist, som beskrevet ovenfor, vurderer DfB i dommen på eget initiativ om foreldelsesloven § 10 får anvendelse, men dette avhjelper ikke feilen: Han vurderer da ikke om jeg hadde den kunnskap som var nødvendig for å kreve tilbakeføring av klientmidlene til klientkontoen. Det var den kunnskapen jeg hadde anført at jeg manglet, og det var det kravet jeg var forhindret fra å fremsette.
DfB vurderer i stedet at jeg hadde kunnskap om resultatet av adv. Østbergs håndtering av prosessoppdraget, men glemmer eller underslår at jeg også fremmet de krav jeg da kjente til i prosesskrift av 7.7.2015.
Først på side 10 avsnitt 3 i dommen er DfB i nærheten av den relevante problemstillingen – at adv. Østberg hadde forsynt seg av mine klientmidler, men her unnlater DfB å vurdere om det kunne løpe en tilleggsfrisst etter foreldelsesloven § 10 første ledd.
Underslår at det aldri var opplyst
DfB hevder, som sagt, i dommen at AIG hadde opplyst at adv. Østberg «fikk utbetalt» klientmidlene etter 10. juli 2014. Dette er en opplysning jeg aldri har fått. Adv. Østberg har aldri gitt meg opplysning om noen kontobevegelse på min klientkonto. Jeg har ikke medvirket til at han «fikk «utbetalt» pengene, så det må i så fall bety at adv. Østberg tok pengene, ikke at han fikk dem.
DfB bruker denne opplysningen til å avfeie min anførsel om vindikasjon, ettersom vindikasjon forutsetter at midlene består atskilt fra advokatens egne midler.
DfB underslår da min anførsel om at jeg ikke hadde noen kunnskap om at Østberg underslo mine klientmidler, og at jeg først hadde grunn til mistanke da adv. Østberg nektet å tilbakeføre midlene i september 2018. Dermed blir min anførsel om ett års tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd, fullstendig forbigått uten behandling i den avgjørende sammenhengen.
DfB dikter opp avtale mot bedre vitende.
I stedet for å drøfte når og hvordan jeg kunne vite at klientmidlene var underslått, skrev DfB:
Retten finner grunn til å bemerke at det dessuten fremstår mest sannsynlig at denne overføringen var avtalt mellom advokat Østberg og Dammann. Saken er riktignok svært sparsommelig opplyst på dette punktet, og det er ikke lagt frem noen form for skriftlig dokumentasjon. Men da overføringen på kr 220 000 skjedde direkte til Dammann, og ikke direkte til advokat Østberg, fremstår det usannsynlig at det ikke var noen dialog mellom Dammann og advokat Østberg om hva som skulle skje med forskuddsbetalingen på kr 150 000. Retten mener derfor det er sannsynliggjort at pengene på dette tidspunktet ble overført til advokat Østberg som oppgjør for hans arbeid i saken så langt. Det er da ikke grunnlag for noe erstatningskrav for eventuell urettmessig overføring av klientmidler, som antakelig uansett også er foreldet.
DfB må vite at dette er vilt usannsynlig.
Hadde en slik avtale foreligget, hadde jeg ikke hatt noen sak overhodet.
Dersom det hadde eksistert noen slik avtale mellom adv. Østberg og meg om at han kunne ta seg betalt «for hans arbeid så langt», ville adv. Østberg hatt all grunn til å anføre dette for advokatforeningens disiplinærutvalg i 2014, for tingretten i 2015, for lagmannsretten i 2018, i anken til Høyesterett i 2018, for forliksrådet i 2020.
AIG ville også hatt all grunn til å anføre dette for finansklagenemnda i 2020, for forliksrådet i 2022, og igjen under saksforberedelsen til tingretten i 2024.
Intet av dette skjedde. Ingen har anført noe slikt. Aldri har noen foreslått eller anført en slik avtale, før DfB skrev dommen.
At jeg skulle gjort en slik avtale i 2014 står også i sterk kontrast til hva jeg fortalte på slutten av hovedforhandlingen om hvordan jeg hadde opplevet å sitte ved siden av adv. Østberg under rettssaken i 2013 der han var min prosessfullmektig. Hvordan adv. Østberg hadde unnlatt å fremme mine viktigste erstatningskrav under hovedforhandlingen, ikke ført bevis for det han fremførte, unnlot å følge opp provokasjoner m.m. Denne mishandlingen av min sak med de medfølgende tapene det medførte for meg, var årsaken til at det var umulig for meg å akseptere at han skulle ha noe salær.
(Dette ble fortalt spontant utenom manus, og det står ikke noe om dette i bilag 8, manus til innledningsforedraget. Jeg viser derfor til at det ble tatt opp video av hele forhandlingen i retten, og til mitt tilbud om å stille til disposisjon en USB-penn med kopi av opptaket hvis dette er ønskelig.)
Dette underslår DfB i dommen. Det er dypt krenkende at DfB kan finne på å skrive at jeg skal ha inngått noen avtale om at adv. Østberg kunne få mine klientmidler etter det jeg fortalte under forhandlingen, og så ikke skrive noe i dommen om hva jeg fortalte.
Jeg viser også til den e-post jeg sendte til DfB den 2.5.2024, der jeg har foreholdt ham mine bebreidelser. Det skulle komme ytterligere klart frem hvordan hans formodning om en slik avtale er en umulighet ut fra hva han visste.
Bilag 9: E-post av 2.5.2024 fra meg til Håvard Berntzen
DfBs begrunnelse for å «finne» denne avtalen «sannsynlig», har ingen realitetssubstans.
Det at min motpart betalte sakskostnader «direkte til» meg, er ikke grunnlag for å trekke noen slutninger, for det er jo slikt det alltid foregår: lagmannsretten i 2014 sin slutning var at han skulle betale til meg, ikke til adv. Østberg.
Det er intet oppsiktsvekkende i at jeg mente at adv. Østberg ikke skulle ha noen betaling; Borgarting lagmannsrett fant i sin dom av 14.2.2018 at jeg hadde rett til prisavslag og erstatninger som oversteg adv. Østbergs salærkrav. Jeg kjente i 2014 til de omstendigheter som senere ble grunnlaget for at lagmannsrettens fant dette. Det er helt normalt under slike omstendigheter å mene at adv. Østberg ikke skal ha betalt, og så handle i tråd med det.
Jeg hadde sagt opp adv. Østbergs oppdrag kort etter hovedforhandlingen, ti dager før dommen i 2013 falt. Jeg skrev en klage (som adv. Østberg fakturerte for å lese), og jeg klaget ham inn for advokatforeningens disiplinærutvalg.
Det ville da vært heller unormalt samtidig med alt dette å avtale med adv. Østberg at han kan beholde forskuddet. Det er ikke troverdig at DfB selv tror at avtalen er «sannsynliggjort».
Betydningen av DfBs formodning om en avtale
Det kan se ut som om DfBs formodning om en avtale mellom meg og adv. Østberg ikke har hatt konsekvenser, da det kan se ut som om begrunnelsen for dommen ikke bygger direkte på denne formodningen. Men realiteten er at en våken leser av dommen vil uvegerlig undre seg over at retten ikke vurderer om jeg visste at adv. Østberg tok for seg av mine klientmidler, og eventuelt, når det var at jeg fikk vite det. Dette må DfB ha merket under skrivingen av dommen. Derfor fremstår teorien om en slik avtale som en ren avledningsmanøver, hvor DfB synes å ville avlede fra det avgjørende spørsmål han unnlater å drøfte.
Dette tjener også til å kunne gi en eventuell ankedomstol bedre anledning til å avvise en anke, da en mer overfladisk lesning av dommen gir inntrykk av at svakheter ved dommen som den manglende vurdering av tilleggsfrist på grunn av manglende kunnskap om underslaget, ikke har hatt konsekvenser. At resultatet blir det samme uansett.
I den utstrekning formodningen om en avtale skulle rettferdiggjøre at DfB unnlater å vurdere om jeg hadde tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 første ledd, er dette en saksbehandlingsfeil etter tvisteloven § 11-1 (3).
DfB opererer med bevisst uriktige beløp
Beløpet som min motpart betalte i sakskostnader var langt mindre enn det beløp DfB anfører, og ble betalt langt senere, for min motpart anket sakskostnadsavgjørelsen til høyesterett. Jeg opplyste til retten i e-post av 12.3.2024 kl. 7:51 at jeg også var blitt dømt til å betale sakskostnader i de ulike instanser på henholdsvis kr. 22.240,-, kr. 45.000,- og kr. 15.750,- utover de kr. 238.000,- som AIG og DfB har med i sitt regnestykke. DfB underslår dette i dommen. Videre underslår han at jeg hadde anført at da min motpart til slutt gjorde opp det han netto var dømt til å betale, brukte han storparten av pengene til å slette en gjeld som vårt selskap hadde, i stedet for å betale til meg slik han var dømt til.
Bilag 10: E-post av 12.3.2014 kl 7:51 fra meg til Håvard Berntzen
Det er ikke troverdig at min motparts advokat Jervell skal ha bekreftet beløpet som AIG og DfB mener min motpart sendte meg – eller tidspunktet. Det ble ikke ført noe vitne eller lagt frem noen skriftlig uttalelse fra adv. Jervell.
Det er vitterlig at jeg ble dømt til å betale ytterligere sakskostnader, det står i dommene. Det er da ingen grunn til at min motpart skulle ha betalt det beløpet som AIG og DfB nevner. Det er langt mer trolig at adv. Jervell kan ha opplyst at etter det han visste, hadde min motpart gjort opp det han skyldte netto, uten å spesifisere beløpet nærmere. Det ville i så fall vært sant, med den modifikasjonen som jeg har gjort rede for.
DfB underslår samtidig at lagmannretten i 2018 sitt grunnlag for å frifinne meg, innebærer at salæret var nedsatt til 162.625,-; da hadde jeg rett til å kreve 162.625 av min motpart. At jeg likevel ble frikjent for å betale adv. Østberg kr. 162.625,-, skyldes at jeg også hadde rett til å gjøre motregning i erstatningskrav. Da var det jeg som hadde rett til erstatning, ikke min motpart, og heller ikke adv. Østberg. Hvis jeg da skulle ha latt adv. Østberg få 162.625, ville jeg ikke ha fått noen erstatning. Beløpet blir da ikke en «gevinst» som kunne rettferdiggjøre AIGs anførsel om at jeg ikke led tap ved at adv. Østberg beholdt forskuddet. Beløpet var ikke «gevinst», det var erstatning.
Jeg hadde forklart både før og under forhandlingen at det derfor er uriktig å anse denne delen av de sakskostnadene jeg ble tilkjent i 2014, som en urettmessig «gevinst» Dette unnlater DfB helt å nevne i dommen.
Diskreditering
En rekke av grepene i dommen synes rettet inn mot det formål å diskreditere meg og min sak. DfB finner å avgjøre saken på foreldelse A. Så lar han det fremstå som om «alle» er enige om foreldelse A, det er bare jeg som fremsetter håpløse krav. Derfor underslår han at AIG opprinnelig forlot anførselen om foreldelse. Det endelige avslaget fra AIG bygget på en annen grunn, men Berntzen vil tydeligvis at det skal fremstå som at det aldri har vært noen tvil om foreldelsen og at avslaget derfor bygget på foreldelsen. Derfor slenger han på denne setningen, at e-posten som opprettholdt avslaget, viste til foreldelsesinnsigelsen, vel vitende om hvor villedende denne setningen er.
Det samme motivet fremkommer i spørsmålet om jeg allerede hadde fått tilbake forskuddet ved at min motpart betalte idømte sakskostnader. DfB synes å ville skape et inntrykk av urimelighet og grådighet fra min side, ved å vise til at jeg hadde fått dekket sakskostnader fra min motpart, og hadde den frekkhet å beholde disse og holde dem tilbake fra adv. Østberg.
Krav og påstand
For spørsmålet om gjenåpning vil jeg nedlegge følgende påstand:
- Tingrettens dom oppheves og saken tas opp til ny behandling i en sideordnet domstol.
For den gjenopptatte saken vil jeg nedlegge følgende påstand:
- AIG Europe SA nuf dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann kr. 150.000,- med tillegg av forsinkelsesrenter fra 31.7.2018 pluss 30 dager til betaling skjer.
- AIG Europe SA nuf dømmes til å betale til Turid Heidi Dammann sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrenter fra to uker etter at dom faller til betaling skjer.
Bevistilbud
For spørsmålet om gjenåpning, viser jeg til bilagene nedenfor.
Jeg kan overlevere en USB-penn med kopi av videoen som ble tatt av hele hovedforhandlingen. Fotografen som gjorde opptaket heter Bernhard Pausett
I tillegg var det 5 andre tilhørere til rettssaken. Det vil være mulig å innkalle dem som vitner ved behov.
For den gjenåpnede saken, ser jeg ikke behov for andre bevis enn de som allerede ligger i saken hos Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett.
Veiledning
Hvis det skulle være formelle mangler ved denne begjæringen, ber jeg om veiledning og anledning til å rette manglene. Jeg er ikke jurist og bruker kanskje feil begreper. Dersom dette skulle lede til uklarheter, ber jeg om tilbakemelding og anledning til å klargjøre.
Fredrikstad den 13. september 2024
Turid Heidi Dammann
Bilag
1. Borgarting lagmannsretts dom av 14.2.2018 adv. Østberg mot Turid Heidi Dammann
2. Faksimile av Advokatbladet nr. 3 2018, side 53
3. DfBs dom av 14.3.2024 Turid Heidi Dammann mot AIG Europe SA Nuf
4. DfBs dom av 14.3.2024 med mine kommentarer i blått.
5. E-post av 30.1.2019 fra Svein Soot, AIG til Turid Heidi Dammann
6. E-post av 15.2.2019 fra Svein Soot, AIG til Turid Heidi Dammann
7. E-post av 11.3.2024 kl 15:12 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen
8. Manus til mitt innledningsforedrag
9. E-post av 2.5.2024 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen
10. E-post av 12.3.2024 kl 07:51 fra Turid Heidi Dammann til dommerfullmektig Håvard Berntzen
Denne begjæringen blir sendt identisk både i e-post og i original i posten den 13.9.2024.