Lydklipp 4: Adv. Østberg gir opp å finne det han skulle lese Leser sammendraget i stedet.

Klikk på trekanten til venstre for å høre.   Klikk her for å vise utskrift av opptaket.

Østberg: Denne siden har anført, eh, at, eh, eh, selskapet har større gjeld enn det er verdier i selskapet. Det skaper da således en underbalanse. Underbalansen eller det tapet er uttreder forpliktet til å betale til selskapet jf selskapsloven § 2-34 tredje ledd. (blar)
Østberg: Denne påstanden, den baserer seg på æh, både de kalkuleringene og beregningene som ææh, Terron har æh gjennomgått i forhold til eh, i forhold til ææh, selskapets æh regnskaper og også ææh, videre æh, det oppsettet som fulgte av våre prosesskriv, dok (blar) … Æh, vårt prosesskriv av (blar) …
Dommeren: Viser du til? Er det ikke tatt inn i utdraget, er det ikke det da?
Østberg: Ja, det det, det
Dommeren: Er det ikke tatt inn i utdraget?
Østberg: Selve prosesskrivene var ikke tatt inn i utdraget.
Dommeren: Nei, ikke selve prosesskrivene.
Østberg: Eeh.
Dommeren: Dok noenogfemti var det det?
Østberg: Det var dok eeeh.
Dommeren: 75.
Østberg: 75
Dommeren: Det er datert, i januar
Østberg: 14/1-13 også er det 3/12, det er to eh prosesskriv som dokumenterer, dette og … Det er dok 71 og dok 75. (blar) …
Dommeren: Ja, men du kan ikke … (støy)
Østberg: Argumentasjonen blir da som, som, som i, i, i disse, disse do-do-dokumentene. Æh og… (blar).
Østberg: Jeg viser da for øvrig til den dokumentasjonen som ble gjort da, he he, i innledningsforedraget forøvrig, når det gjelder det punktet der. Æh, så er det spørsmål da om, om denne goodwillen.
Æh, og der æh anfører jo, anfører jo ææh, saksøker at det er en goodwill. Ææh, før man da skal ta en goodwillberegning så skal jo da lønnskostnader for arbeidsinnsats trekkes fra det resultatet goodwill, eventuelt skal ut æh, skal beregnes ut i fra… ehh, eh av en henvisning til ææh Holt æh Herredsrett som ææh ligger i ææh utdraget, når det gjelder goodwillberegningen. Eeh, em, eh, jeg går ikke inn i selve den.
Dommeren: Jeg finner det ikke. Hvilken side er det, da?
Østberg: Det skal jeg finne.
Dommeren: Det er ikke paginert heller?
Østberg: Nei, det er dessverre ikke, ikke det. Eh, jeg, jeg kom rett og slett ikke så langt. Æh, jeg, jeg løp, løp ut på tid som i min
Dommeren: Er det den første dommen?
Østberg: Ja, ja.
Dommeren: Er det den fra retts, Rettens Gang 96?
Østberg: Ja, 1996 (blar febrilsk i papirer)
Østberg: Jeg kan, jeg kan bare lese opp æh sammendraget, ææh hvor det står at ”Ansvarlig selskap krevde rettslig fastsettelse av utløsningssum til avdød deltakers ektefelle. Selskapet skulle fortsette driften. Æh retten fastsatte avkastningsverdi på grunnlag av subst, substansverdien med tillegg av et beregnet goodwill. Etter korrigering æh, æh fremkom en gjennomsnittlig superprofitt som i dette tilfelle æh, kunne påregnes i fem år etter dødsfallet, og bestemmelsen i kjøpekontrakt fra 76 i om verdsettelse dersom deltakers ehh, eh deltageren benytter sin forkjøpsrett, ble ikke tillagt vekt. Saksøker hadde ikke krav på morarenter idet eh det var kreditmora. I denne dommen så fremgår det i hvert fall at … skal vi se (blar i papirene)…(Mumler for seg selv, blar videre) … Ja, det er vel på eh side 13 av, av 18. Ææhm … Hvor det fremkommer, ææhm (blar videre) … Ææm, nå skal jeg bare passe på at jeg ikke nå anfører den ene eller den andre partens, men, nei, jeg mener retten, re- altså, retten se- ser sa- saken slik, det begynner på side 11 av 18. Hvis vi da går videre til 13 av 18, så sier retten om goodwill:
“Beregning av goodwill foretas vanligvis ved at æh, det forsøkes beregnet hvor stor inntjening bedriften har utover den normale inntjeningen, superprofitt. Som normal inntjening regnes en inntjening som er tilstrekkelig til å dekke vanlige lønnskostnader, lønn til eier, og renter av den kapitalen som er nedlagt i bedriften og hvor selskapet ikke er belastet renter til andre. Den såkalte superprofitten beregnes for et antall år, og gjennomsnittet eh betraktes så som om den eh, så som den superfrelprofitt (sic) som kan forventes årli, årlig i fremtiden. Avhengig av bedriftens karakter fastsettes det hvor mange år sup, sup, superprofitten vil vare, og for å finne selskapets goodwill, beregnes den neddiskonterte nåverdien av den fremtidige superprofitten.”
Og som vi ser, neste setning, ved beregning av dette selskapets superprofitt, så tok retten da utgangspunkt i fremlagte regnskapstall fra årene 87 til 91, altså en fire-års periode. Og gjennomsnittet betraktes så som den superprofitten som kan forventes årlig i fremtiden.
Østberg: Æh, vi har hørt i partsforklaringer fra begge parter, æh at det var veldig, veldig mye jobb med denne leiren, ææh selv om det var sesongbetont, så vet vi i hvert fall at [RD], han, han sluttet som vanlig snekker, æh og hadde dette som sitt eneste virke, æh fra æh i hvert fall 97, når man inngikk leiekontrakten, sannsynligvis både ett og to år før det. Han hadde riktignok en sykemeldingsperiode på et eller annet tidspunkt, eh, men eh, begge parter hadde dette som eh sin fulltidsgeskjeft eh eh, og man har i tillegg eh til det da begge parter har jobbet, og også hatt innleid en rekke leirledere i tillegg.
Eh, basert på ææh, basert på tallene som er fremkommet i forhold til antall gjester og hvor mange som må være deltagende i dette her, og hvor mange arrangementer eh, eh det skal ha vært, æh så æh så regnet jeg under hovedforhandlingen da fant jeg ikke da lappen min, men i hvertfall fant ut at det var snakk om da ut ifra den gjennomsnittsberegningen som, som æh man la til grunn, circa 1750 gjestedøgn, æh hvilket betyr at det må være langt mer enn en halv stilling, et halvt årsverk i forhold til, i forhold til de beregningene.
Og i hvert fall hvis man tar utgangpunkt i æh, æh, saksøkers pretenderte utgangspunkt for verdiberegning, så legger den opp til en mye, mye høyere omsetning i så tilfelle for, for utløsningsberegningen som hvert fall skulle tilsi at man da må bruke samme prinsippet i eh forhold til, i forhold til eh goodwillberegningen som vil tilsi at, at man snakker om hvert fall æh, en æh årslønn hvis ikke halvannet til to årslønner for å drive denne slik man fra motpartens side anfører at man må legge tilgrunn i forhold til verdiberegningsgrunnlaget. Og hvis man da ser på det gjennomsnittlige overskuddet så utgjør i så tilfelle fradraget for vanlig lønn, hvis man tar utgangspunkt i en vanlig industriarbeiderlønn, og sier at den er circa 470, som også gjenspeiler på en måte det overskuddet, og da vil jeg også vise eller, minne retten på at man både i stevningen når man hadde denne snittberegningen i forhold til prosenter slo sammen både det æh, som var betalt i vanlig lønn, og det som var beregnet i overskuddene, noe vi i denne siden påpekte eh, eeh i beregningen.
Basert på dette så anfører denne siden eh at når man da trekker normale lønnskostnader fra den, for den nødvendige arbeidsinnsatsen vekk, så vil det ikke være snakk om noe goodwill i dette selskapet. Så vil jeg gjerne komme med en liten kommentar i forhold til saksøkers forhold, i forhold til dette med, eh, goodwillberegningen og i forhold til, eeh… eh (blar i papirer) i forhold til. Vi har hørt under hovedforhandlingen at fra flere av vitnene, dette både fra vårt vitne i, i dag morges, eh. Æh, skal vi se, eh Straumann, eh eh og vi har også hørt det fra eh, fra eeh for så vidt de aller fleste vitnene, at, at det som var veldig mye verdt til partene, og det som gjorde villmarksleiren spesiell var denne historien eh, historien som, eeh, vi, eh, tok eh, og solgte, eller som var på en måte det spesielle ved siden av, selvfølgelig ved siden av beliggenheten.
Eeh, det man fra saksøker siden sier, at, altså at en forutsetning for goodwillen skal anses som en eiendel i denne sammenhengen er at verdien ikke kan anses som knyttet, er knyttet til personlige forutsetninger hos de deltakerne som fortsetter driften, og det er nettopp det denne siden mener det er, er særlig [THD] sin historie fra Alaska, fra denne grisslybjørnen som har levd på taket, altså, disse historiene, som er det som eventuelt skaper goodwill for disse partene. Begge parter har for så vidt goodwill, men man skal ikke betale for den goodwillen, som den fratredende deltakeren i så tilfelle tar med seg, og RD, han vil ta med seg sin historie, og sin del av konseptet, når han trer ut av det. Konseptet er ikke lengre det samme.
Dommeren: Du mener for begge parter, du, er det ikke sånn?
Østberg: Ja, det vil gjelde for begge parter.
Dommeren: Ja, det er personlig du mener kanskje, det personlige?
Østberg: Den, den, den pers, personlige, altså goodwillen knyttes til hver enkelt person og når de splitter opp så skal man selvsagt ikke betale for goodwillen som ææh, eh er representert i en selv, eh eh som det da ble påpekt under punkt 2.3 i, i motpartens æh disposisjon å, og juridisk utdrag på side 112, altså til [adv J] sitt juridiske utdrag på side 112. Æh, så er det da en forutsetning for at goodwillen skal anses som eiendel i denne sammenheng, at verdien ikke er knyttet til personlige forutsetninger hos de deltakerne som fortsetter driften. Og på samme måte så vil det også være slik at den goodwillen som eventuelt tilligger den personen som går ut ei heller skal betales for. Eller medtas i beregningen.
(stille) Eh, …
Østberg: Jeg går da videre til diskusjonspunkt 1.2, anført gjeld fra selskapet til …

I dette lydklippet kan man høre hvordan adv. Bjørn I. C. Østberg prosederte spørsmålet om selskapets underbalanse. For å forstå hva som er feil her, må man lære litt om begrepet “goodwill“, og man må også vite litt om bevisene som forelå.

Men man kan uansett merke seg det som skjer på slutten av denne del av prosedyren. Adv. Østberg ville lese fra en dom fra Holst herredsrett. Men han visste ikke hvilke deler av dommen han skulle lese. Han hadde ikke skrevet opp sidetall i sin disposisjon, slik advokater pleier å gjøre. Han hadde heller ikke limt inn faner eller klistremerker eller satt tusjstreker som kunne gjøre det raskt å finne tilbake til det han ville lese.

Han nøyde seg da med å lese fra sammendraget. Når dommer offentliggjøres i Rettens Gang, skriver redaktøren et sammendrag som viser de viktigste juridiske temaer og konklusjoner som belegges i dommen. Men det vi hører adv. Østberg lese fra sammendraget, ga ingen opplysninger som var anvendelige i min sak. Dermed var også denne tiden bortkastet.

Kjernen her er at adv. Østberg gir opp å forklare nærmere hva han mener at retten skal forstå ved å studere denne dommen. Han går i stedet over til neste punkt på sin disposisjon. Da er den tiden han har fakturert for å finne frem til og sette seg inn i denne dommen, også bortkastet. Jeg får ingen ting igjen for disse timene.

Men hva er det egentlig som er feil ved det adv. Østberg gjør her?

Når en deltaker i et ansvarlig selskap trer ut av selskapet, har han krav på at selskapet betaler ham det som hans andel av det selskapet er verd. Men dersom verdien er negativ, må han tvert om selv betale inn sin del av selskapets underbalanse.

Jeg hadde hatt et ansvarlig selskap sammen med min motpart. Da min motpart gikk ut av vårt selskap, mente han at selskapet var mye verd, og dessuten at selskapet hadde gjeld til ham. Han hadde nå reist sak mot meg med krav om at jeg skulle betale ham om lag 850.000 kroner til sammen for gjeld og andel verdi.

Men regnskapet viste noe annet. Regnskapet viste at selskapet hadde betydelig mer gjeld enn eiendeler. Derfor krevde jeg meg frifunnet for min motparts krav om å betale til ham, og dessuten reiste jeg et motsøksmål med krav om at han skulle betale sin del av selskapets underbalanse til meg.

Det var også en annen post i rettssaken som gjaldt erstatning for en rekke forhold som medførte at regnskapet ikke var riktig, men det var ikke nødvendig å gå inn på dette for å behandle denne delen av saken som gjaldt selskapets verdi. Det var tilstrekkelig å ta utgangspunkt i de regnskaper som min motpart selv hadde latt føre, og bare videreføre disse regnskapene med de hendelser som var tilkommet etter siste års regnskapsavslutning før han trådte ut.

I det utdraget av prosedyren vi hører ovenfor, viser ikke adv. Østberg til noe konkret om underbalansen. Han snakker om “beregninger og kalkuleringer” som skal finnes i hans prosesskrifter, men disse beregningene og kalkuleringene handler om et annet punkt i saken, et erstatningskrav.

Det er normalt at et regnskap ikke viser alle ting som har betydning for selskapets verdi. Derfor må man også gjøre rede for de tillegg og fradrag som kommer på toppen av det som er ført i regnskapet.

Motparten hadde krevet å gjøre et slikt tillegg, som kalles goodwill. Dette er en verdsettelse av ting som gir selskapet en større inntjening enn det som et selskap normalt tjener på grunnlag av sine eiendeler (investert kapital) og på grunnlag av deltakernes arbeidsinnsats.

I tilfellet av mitt selskap, var det ikke nevneverdige verdier i eiendelene. Min motpart hadde forsøkt å hevde et stort beløp, men noen fotografier av eiendelene hadde gjort det klart at dette ikke kunne være riktig. Regnestykket var da kun om inntjeningen var større eller mindre enn verdien av arbeidsinnsatsen fra eierne.

Men i dette selskapet hadde deltakerne, min motpart og jeg, ydet mellom halvannet og to årsverk per år, og vi hadde bare tjent om lag 410.000 i året i gjennomsnitt i en periode på 5 år med full drift. Halvannet til to årsverk betyr at selskapet burde tjent om lag 750.000 til 1 million kroner i året før det ble tale om noen goodwill.

Problemet var at min motpart hadde påstått at arbeidsinnsatsen ikke var verd mer enn kr. 250.000,- for begge eierne til sammen. Med en lønn på f.eks. 480.000,- i året (gjennomsnittlig industriarbeiderlønn), ville dette tilsvare en arbeidsinnsats på ca 900 arbeidstimer i året. Da ville selskapet ha en goodwill tilsvarende den ekstra inntekt på (410.000 – 250.000 =) 150.000 i året. Man ville så måttet avgjøre hvor lenge en kunne regne med at selskapet fortsatte å tjene disse 150.000 i året utover arbeidsgodtgjørelsen. Min motpart hadde fremsatt en påstand om 8 år. Normalt regner man 4-5 år. Med 8 år, ville selskapet ha en goodwill på ca. 1,2 millioner. Jeg ville da vært forpliktet til å betale halparten av denne goodwillen, altså 600.000,- til min motpart.

Da var det behov for å føre bevis for at arbeidsinnsatsen var vesentlig mer enn 900 timer. Ved en arbeidsinnsats på ca 1500 timer i året ville det bli null goodwill.

Min motpart hadde i en periode ført en timeliste over sin innsats. Denne listen var blitt lagt frem under saksforberedelsen. Adv. Østberg hadde kunne ta den frem under bevisførselen. Men adv. Østberg synes ikke å huske at denne timelisten lå i saken.

Min motpart hadde notert 888 arbeidstimer timer over 10 måneder. Men han hadde ikke ført noen timer for måneden juni midt i perioden. Da hadde vi en rekke store arrangementer i leiren, og han hadde deltatt på disse. Det fremgikk av de listene han hadde laget med fordeling av arbeidsoppgaver. Han hadde satt seg selv opp på en rekke av disse oppgavene. Min medhjelper hadde skrevet et notat til adv. Østberg om dette, der viste han hvordan man kunne fylle inn de manglende timene i juni ved å se på arbeidsinnsatsen for andre arrangementer med like mange gjester. Videre hadde min medhjelper påvist hvor mange og hvor store arrangementer det ble i de etterfølgende to måneder etter utløpet av de ti månedene det var ført timer for. Dersom man fyller inn for disse, ville man få en liste som gjaldt 12 måneder, ikke bare ti. Da kom han til om lag 1450 timer.

Min eksmann hadde også ved flere anledninger det samme året underskrevet erklæringer på at jeg hadde arbeidet like meget som ham. Dersom retten skulle legge dette til grunn, ville retten måtte regne med at den samlede arbeidsinnsatsen for oss to var årlig ca. 3000 timer. Da skulle det være helt klart at det ikke kunne være tale om noen goodwill, men all verdens god margin.

Men adv. Østberg bruker ikke noe av dette. I stedet forsøker han å få retten med på at det må ha vært minst ett årsverk fordi det var rundt 1750 gjestedøgn. Men retten har jo veldig liten mulighet til å vurdere hvor stor arbeidsinnsats det blir for eierne av selskapet på grunn av disse gjestedøgnene. Da måtte retten besittet en slik spesiell viten om hvordan arrangementene ble organisert og gjennomført i dette spesielle selskapet. Adv. Østberg viste også til at min motpart hadde sluttet som snekker for å drive selskapet. Dette er også helt riktig, men det er et mye svakere bevis enn den timelisten som min eksmann selv har ført.

Dersom adv. Østberg hadde brukt timelisten riktig, så hadde det også hatt en annen gunstig virkning i saken. Det hadde belyst graden av usannferdighet i min motparts argumentasjon. Det kunne ha gjort stor virkning på en del andre kravposter i saken.

Også jeg krevde at det måtte gjøres en justering i forhold til det som fremkom av regnskapet. Det var nemlig slik at leiekontrakten for leirområdet hadde en bestemmelse om at vi måtte fjerne alle installasjoner og tilbakeføre hele området til den opprinnelige tilstand. Dette er en fremtidig, eller latent, forpliktelse, som er en negativ verdi for selskapet. Adv. Østberg hadde brukt tid på vitner som redegjorde for denne kostnaden. Men her, i prosedyren glemmer adv. Østberg å ta opp at dette også må legges til den underbalanse som fremkommer av regnskapet. Det tapte jeg minst 100.000,- på.

One thought on “Lydklipp 4: Adv. Østberg gir opp å finne det han skulle lese Leser sammendraget i stedet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.