Biografi


Det var særlig to grunnleggende erfaringer i tidlig barndom som skulle bli avgjørende for min utvikling som menneske. Jeg vil kort redegjøre for dem her, for de danner bakgrunnen for alt som kommer senere.
Jeg bodde sammen med mamma, pappa og broren min i en liten leilighet. Pappa startet et firma med kontor i stua. Det høres kanskje koselig ut, men sannheten var at det var mye stress rundt dette, hans utålmodighet og raseri når han ikke fant frem i jungelen av mapper og papirer, skremte meg skikkelig. Det var for mye jeg ikke forstod, annet enn at det var noe skummelt og truende med de papirene, at de ikke var noe bra for pappa eller oss. Litt etter litt var bunkene med papirer og alle mappene mer truende enn slanger og tigre. Dette var før jeg var begynt på skolen, og før jeg visste at jeg hadde dysleksi.

På skolen fikk jeg snart erfare at jeg ikke klarte å lære som andre. Det gav meg ny angst og selvsagt etterhvert også mindreverdighetsfølelse. Jeg har skrevet om dette i «Bjørneboka» som omhandler møtet med svartbjørner i Alaska – her kommer et sitat som viser ikke bare hvordan angsten vokste inni meg, men også den første spire til hvordan ideen om en Villmarksleir kunne bli unnfanget og utviklet, samt hvorfor dette konseptet passet så perfekt for akkurat meg.

Fra «Bjørneboka, kap 17».

Da jeg var liten, hadde jeg lekt i en hundremeterskog utenfor blokken der jeg bodde. Det var store bjerker og noen få små grantrær som dannet en halvsirkel, hvor jeg søkte tilflukt. Av og til sov jeg under trærne. Om vinteren børstet jeg snøen av grenene på grantrærne. Så tok jeg av meg votten og holdt ytterst i en gren. Da hadde også jeg en venn.

Jeg mintes turene, da min far hadde båret meg i den store ryggsekken sin rundt i fjellet på Vestlandet og i skogene på Østlandet. Når vi kom til et vann eller en elv hvor Pappa ønsket å fiske, hadde han lagt meg varsomt ned i lyngen. Mens Pappa gikk rundt for å prøve fiskelykken, lå jeg der for meg selv og sanset alt livet rundt meg. Jeg kunne ikke navnene på verken trærne, plantene, insektene eller dyrene. Likevel opplevde jeg forskjellige frekvenser av energi, måter å skille dem fra hverandre på. Jeg forestilte meg hvordan det var å være dem, inni deres kropper eller stammer. Jeg ble kjent med alt som var rundt meg. Jeg studerte det hele, uten ord å sette på hvem de forskjellige var. I mens gikk faren min opp og ned langs elven for å gjøre ”bare ett kast til”, for å se om fisken bet bedre der. Da jeg ble litt eldre, hendte det han laget et bål til meg hvis det regnet eller det var mye mygg. Fisken han fikk, stekte vi i en turstekepanne over bål.  Jeg følte at jeg hadde alt jeg trengte på disse turene. Jeg ønsket de aldri skulle ta slutt. Vi hadde mat, og kunne drikke av elvene, og når jeg var trett, var det så lett å sove.

Slik hadde det ikke vært hjemme. Der var firmaet til Pappa med alle papirene på stuebordet. Jeg tilbrakte en del tid innerst i klesskapet på barneværelset mens Pappa og Mamma jobbet. Der slapp jeg å høre alle de skremmende ordene.

Senere kom skolen, der var det også papirer, tall og bokstaver overalt. Likevel gikk det greit så lenge det var gakk-gakker og epler i regneboka, men så ble det vanskeligere. Etter noen år på skolen ble jeg satt på magesår-diett. Jeg hadde konstant vondt i magen når jeg skulle på skolen, men heldigvis ble smertene borte i feriene.»

Heldigvis at mine foreldre og besteforeldre tok meg mye med ut i naturen – hvordan skulle det ellers gått? Der kunne jeg puste og føle meg fri fra alt det vanskelige. Naturen ble min venn og fortrolige. Her levde og åndet alt ut fra sine egne forutsetninger, uten krav, i balanse. Her fant jeg ro. Her fant jeg tilbake til meg selv.

I Hundremeterskogen lot mamma meg sove formiddagslur på bakken.

Pappa tok meg med på turer sommer som vinter og lærte meg å forstå hvordan jeg skulle klare meg hvis noe uventet skulle skje. For eksempel sa han at det var viktig å kunne tenne bål under alle forhold. Når jeg ble for sliten til å gå, begynte han å fortelle historier om urbefolkningene rundt i verden. Akkurat som ham, ble jeg svært opptatt av hvordan de levde av og med naturen. Pappa lærte meg hvor viktig det var å ha tenkt igjennom på forhånd hva en skulle gjøre hvis en kom utfor ulykker og vanskelige situasjoner. Slik fikk jeg en tidlig innføring i overlevelse og en grunnleggende respekt for naturkreftene.
Jeg fortsatte å interessere meg for urbefolkningenes samhandling med naturen og skjønte også stadig mer av hvor avgjørende denne kunnskapen er å ivareta. Vi er i utgangspunktet tilpasset denne naturen, og mister noe fundamentalt når vi beveger oss for langt vekk fra den. En gjennom hundre, ja, tusenårs erfaringers umistelige kunnskap kan gå tapt hvis vi ikke vedlikeholder den og bringer den videre til neste generasjon.

Skoletiden ble et mareritt. Skammen over at jeg ikke skjønte alle de abstrakte ordene og ikke kunne ta inn det jeg leste, forfulgte meg. Jeg var redd for hån og avvisning. Samtidig var jeg veldig opptatt av å lære, for jeg har alltid vært vitebegjærlig og nysgjerrig, så jeg hadde denne drivkraften sammen med angsten. Jeg skjønner i ettertid at det må ha vært avgjørende for at jeg har klart å komme meg ut av den til slutt. Sammen med støtte fra gode venner og riktig medisinering av dyktige leger, både skolemedisinere og alternative behandlere.

Den midlertidige løsningen for meg ble å reise. I andre kulturer med andre språk kunne jeg stille mine dumme spørsmål og skylde på at jeg var fra et annet land. Jeg tok småjobber her og der, jobbet for kost og losji og ble ekspert på å leve på svært lite. Men uansett hvor jeg var i verden, søkte jeg alltid tilbake til naturen, og fikk også uventet bruk for mine kunnskaper om overlevelse.

Bilder: Barna og meg på Braemar Hospital. Bushen i New Zealand, Fri med segl, meg som klatrer i masten, Hytta på Malekula,

Hjemme igjen etter noen år, begynte jeg på hjelpepleierskolen. Den praktiske undervisningen gikk greit, men undervisningen i klasserommet ble også her et helvete. Den fremkalte et kraftig angstanfall, hvorpå jeg ble sendt til legen som rekvirerte to ukers hvile. Det var en skremmende erfaring, og jeg som aldri hadde grått foran andre mennesker, begynte å få langvarige gråteanfall. Mine tidlige barndoms- og klasseromserfaringer så ut til å dukke opp som gamle spøkelser. Jeg fikk nye angstanfall når jeg var i situasjoner hvor jeg måtte forholde meg til skjemaer, papirer, forstå innholdet i bøker….. Men jeg hadde flinke og støttende folk rundt meg. Særlig min mor, som var lærer, ordnet opp i alt, som selvangivelse og annet papirarbeid.

En som var leder for en ungdomsklubb hadde hørt om meg. Han spurte om jeg kunne tenke meg å begynne å jobbe hos dem. Livserfaringen etter reisene mine, alt jeg hadde sett og opplevd ville være verdifullt for ungdommene å høre om, tenkte han.
Det ble en spennende tid.
Noen av ungdommene som hadde størst vanskeligheter med å tilpasse seg, samlet jeg i en egen gruppe som jeg tok med på hytteturer, etterhvert faktisk også ukelange rideturer og fjellturer. Dette forandret dem totalt og jeg fikk styrket min tro på at mine erfaringer ikke bare var nyttige for andre, men at såkalte «problembarn» faktisk var helt normale mennesker med stort potensiale når man bare fikk rykket dem vekk fra de vante omgivelsene hvor de var dysfunksjonelle og fant på mye galt. De trengte å bli sett ut fra sine egne premisser, de trengte å slippe unna krav og oppleve mestring på nye arenaer på samme måte som jeg hadde gjort for å bygge opp selvaktelse og egenverd.
På den tiden kjørte jeg hundeambulanse i Nordmarka for trekkhundklubben, og det ble etterhvert naturlig å ta med noen av hundene på utfluktene med ungdommene. Dette var ungdommer som hadde til dels ekstrem bakgrunn og oppførsel. Hundene gav dem trøst og nærhet, de ble et lite steg på veien mot trygghet og tilhørighet, slik de også hadde vært for meg.

Etter noen år begynte jeg å drømme om å lære mer av indianernes og eskimoenes levesett, og la til side så mye penger jeg kunne hver måned for å kunne reise til Alaska, som stod for meg som det ultimate område for hundekjøring. Jeg ønsket å finne et sted hvor det ikke fantes bilveier og hvor de fortsatt brukte hundesleder som fremkomstmiddel ut fra virkelige behov. Dragningen mot det helt naturnære livet ble sterkere og sterkere.

En dag jeg satt på trikken hjem, møtte jeg en kvinne jeg så vidt hadde truffet ved en tidligere anledning. Vi kom i prat, hun spurte hva jeg drev med, og jeg fortalte om mine drømmer om Alaska.
Da fortalte hun at hennes eldste sønn faktisk jobbet for en hundekjører i Alaska og at han kom hjem om et par måneder. Og for å gjøre en lang historie kort, så oppsøkte jeg ham for å høre hans erfaringer. Det endte med at vi forelsket oss, og han som egentlig hadde andre planer, forandret dem, og ville bli med meg i stedet. Vi jobbet intens for å legge oss opp penger nok. I mellomtiden ble jeg gravid. Det gjorde det hele mye vanskeligere, men samtidig visste jeg at dette var en uvurderlig sjanse til å lære det ekte, reelle livet å kjenne. Folk har jo født barn til alle tider og under alle mulige forhold. Å få innsikt i hvordan kvinner levde i naturen gjennom graviditet, fødsler og med små barn ville gi en ytterligere berikelse hvis jeg bare turte å ta denne utfordringen. Jeg fikk gode råd av Benedikte Ingstad og mannen hennes som var lege, og valgte å reise, tross risikoen det tross alt var for en førstegangsfødende.
Vi giftet oss før vi dro. Han som nå var blitt min mann, hadde hørt om en passe liten landsby med innlandseskimoer syd for Brooks – fjellkjeden. Vi var heldig å få låne en liten jordiglo, 14 hunder, hundesleder, garn til isfiske, gevær, øks o.a. og ble der litt over et år til sønnen vår var ti måneder gammel. Det var utrolig lærerikt, men også svært tøft som gravid og med baby. Bilder: Samtale m/gammel kvinne,, hundekjørebilde, Gravid flåing av hare, ammacking Mikkel.

Vel hjemme igjen og en stor erfaring rikere, reiste jeg rundt i Norge og holdt lysbildeforedrag fra oppholdet. Jeg treffer i dag fortsatt på folk som sier at de aldri har glemt historiene jeg fortalte på disse foredragene og hvilken betydning det faktisk fikk videre i deres liv.

Så ble jeg gravid med mitt andre barn. Fra da begynte også ekteskapet å skrante. Jeg følte meg mindre og mindre og selvrespekten krympet drastisk. Min mann behandlet meg dårlig og jeg mistet etterhvert meg selv fullstendig. Jeg forsatte å jobbe som hjelpepleier mens jeg var gravid, og samtidig bygget vi hus. Alt dette blir for mye å gå inn på her. Men i kjølvannet av at alt ble for mye for meg i denne tiden, fikk jeg på toppen av det hele svangerskapsdepresjon etter fødselen og utviklet angst for situasjoner jeg ikke tidligere hadde reagert på.


Deretter begynte infeksjoner å komme i kroppen. Gule streptokokker angrep keisersnittsåret og barnet ble også angrepet av de seiglivede bakteriene. Ingen behandlinger hjalp på meg. Jeg ble uføretrygdet og stadig dårligere. Ekteskapet skrantet enda mer. Alt så svart ut.

Savnet av det som for meg var den naturlige måten å leve på, og som jeg hadde fått oppleve i Alaska, lot seg ikke undertrykke. For å gi et lite innblikk i hva jeg snakker om, kommer nå et sitat til fra «Bjørneboka», fra kapitlet om «Oliver»:

«Etter det spennende og lærerike året i Alaska var vi tilbake i Norge og livet ble fylt opp med dagligdagse ting. Jeg fødte en sønn til og vi bygde hus på en familietomt. Det var tungt å komme tilbake. Livet i Oslo føltes mer fremmed enn livet i Alaska. Jeg savnet kvinnefellesskapet, de ville dyrene, hundene og naturen. Å få jobbe med fysiske, enkle ting som isfiske, skinnsying, vedhugging og sledeturer. Og jeg savnet stillheten og de enkle lydene av hundene som ulte mot månen, en ulv eller flere som svarte i det fjerne. Å stå under nordlyset om natten og sage opp trestokker til ved og høre lydene fra nordlyset som danset over hodet mitt. Jeg savnet lukten av snø, av vidjekratt, en elgokse som hadde passert. Det var så mye jeg savnet. Jeg prøvde å bli A4- menneske. Jeg prøvde virkelig. Jeg ryddet og vasket og prøvde å være en god mor og kone, men alt innelivet føltes unaturlig. Jeg følte vi var skapt for å leve ute som en større del av naturen. Og jeg ble syk. Kroppen min slo seg helt vrang. Jeg slet med utallige infeksjonssykdommer som nærmest så ut til å overlappe hverandre – det var som influensaer, lungebetennelser, bihulebetennelser, forkjølelser o.a. stod i kø. Jeg gikk fra den ene behandlingen til den andre. Til slutt klarte ikke kroppen å produsere varme selv. Jeg hadde kraftig nyrebekkenbetennelse og blærekatarr, lå med dyner og varmeflasker, og alt jeg tok på, føltes som is. En gammel skolevenninne som jeg ikke hadde sett siden ungdomsårene dukket uventet opp og anbefalte meg en alternativ behandler som hun kjente. Jeg var ikke moden for noe nytt, men hun ga meg nummeret hans. En kveld hadde jeg så store smerter at jeg ikke visste mine arme råd. Jeg fant frem lappen til og sa: ”Jeg skal visst til deg”. –Ja det skal du, svarte han, og behandlingen var i gang».


Behandleren fortalte i klare ordelag at jeg var et naturmenneske og var nødt til å være mest mulig i naturen for ikke å bli syk igjen. Han sa at hvis jeg oppholdt meg i naturen, ville jeg kunne holde meg frisk, varig. Videre var han klar på at min oppgave i livet var å ta andre mennesker ut i naturen, for da ville også de kunne holde seg friske. Dette burde være lett å forstå, men i min tilstand var selv det som var rett foran nesen, for krevende. Men Myhre, som behandleren het, så meg, og forstod hvordan han skulle vekke innsikten jeg egentlig hadde, til live igjen.

Han sa at jeg måtte akseptere at jeg aldri ville kunne bli som andre eller tilegne meg ny kunnskap gjennom å lese og studere. Jeg var helt avhengig å utføre selv. – Alt i naturen ligger til rette for deg, sa han, og – det er mange som trenger sånne som deg og din kunnskap. Slik styrket han min tro på meg selv. Men det viktigste han fikk meg til å forstå, var at jeg faktisk ikke hadde noen angst eller uro ute i naturen, den var ene og alene fremkalt av kravene fra kulturen jeg prøvde å tilpasse meg.
Dette var en viktig erkjennelse! Angstlidelsen hadde vært forferdelig og svært hemmende for min livsutfoldelse, men nå forstod jeg at jeg kunne klare mye hvis jeg bare fikk leve og utfolde meg med det jeg var laget for.

– Merker du ikke at angsten din forsvinner når du er i naturen da, jente, sa Myhre. Så enkelt kunne han snakke til meg. Og det hjalp. Jeg begynte å ta min trang til å være i skogen, mer på alvor. Slik ble jeg stadig sterkere og fikk tilbake noe av kraften jeg hadde hatt som ungdom.


Etterhvert føltes det feil å være på trygd. Jeg ønsket å bli tatt i bruk av livet, slik jeg ble da jeg var i Alaska og slik jeg ble da jeg jobbet med «umulige» ungdommer. Det var plagsomt for meg å ikke kunne være til nytte for noe eller noen. Livet ble mindre meningsfylt slik.

Hver gang jeg var til behandling hos Myhre, snakket han med meg om alle mulighetene rundt å ta folk med ut i naturen og oppfordret han meg til å starte en villmarksleir. Det var jo ingen dum ide, og det kom fra en mann jeg hadde fått stor respekt for.

En villmarksleir ville gi mulighet til å lage en bedrift tilpasset mine kunnskaper, min legning og kvalifikasjoner. Andre ville kunne ta seg av de områdene hvor jeg hadde begrensninger med tanke på mine handicap.

Pappa var positiv. Han ville til min store glede være både støttespiller, medhjelper og bidragsyter. Han var jo en gründer og hans eget firma gikk etterhvert så det suste, han hadde virkelig bevist at han mestret å utvikle og drive en bedrift. Etter å ha lekt med tanken en stund, begynte vi å planlegge en villmarksleir. Jeg gledet meg over å se hvor entusiastisk han var til mine ideer. Alt skulle være bygd på urbefolkningers levesett.
I tillegg til mine erfaringene fra ungdomsklubben med å gi barn og ungdom med spesielle behov, kontakt med dyr og opplevelser i naturen, vokste ideer frem fra andre erfaringer jeg hadde, særlig fra en jobb i New Zealand hvor jeg lærte psykisk utviklingshemmede barn og voksne om naturen.

Ved å måtte lære gjennom å gjøre praktiske ting, forstod jeg at dette også måtte gjelde andre – det kunne være et tilskudd til vanlig skoleundervisning, særlig for barn med lærevansker. Det er alt for mange barn som blir skoletapere helt unødvendig og til og med traumatisert fordi de ikke opplever mestring og forståelse gjennom vanlig undervisning. Jeg hadde selv lidd så mange tap på grunn av dette, så var det noe område jeg virkelig hadde noe å bidra med, så var det her.
Pappa begynte å lete etter et egnet sted sammen med meg. Han fant et sted i Nittedal på mange hundre mål, men fikk ikke tilslag på det. Da satte han inn annonse i avisen og begynte å kjøpe inn de første teltene og annet utstyr. Vi hadde først tenkt å ha dyr. Nevenyttig og praktisk anlagt som han var, bygget pappa også den første hundesleden min.

Vi ville ha en plass ved et vann hvor det var fiskemuligheter, hvor jeg kunne lære andre å finne og tilberede det som er spiselig i naturen rundt også over bål. Jeg var opptatt av å kopiere urbefolkningens farkoster ut fra modeller jeg hadde sett da jeg deltok på jernalderleir i Danmark. Tenk så gøy det kunne være om barn og ungdom kunne få prøve å leve noen dager som eskimoer, samer, indianere og steinalderfolk. Det ville kunne gi dem en ny erfaring å bygge videre på i livene sine.

Jeg synes det var så feil at barn hele tiden skulle lese om hva andre hadde gjort, nesten som bare å se på TV. Jeg ville at de selv skulle høste erfaringer og lære på sin måte. Jeg ville lage en arena hvor de selv skulle få eierskap til sine egne opplevelser og oppleve mestring. Jeg var overbevist om at denne måten å lære på går dypere enn noe annet og gir mer personlig vekst.

Min far skulle ta seg av det forretningsmessige og jeg skulle ha ansvar for den praktiske delen, det var en enkel fordeling.

Men så skjedde det verst tenkelige. Pappa ble brått alvorlig syk og døde etter kort sykeleie. Den siste kvelden han levde snakket han om hvor lei seg han var for at han ikke ville kunne få være med meg å starte villmarksleiren. Jeg følte allikevel at innsatsen hans hadde vært stor.
Etter pappas død ble det mannen min som var mest nærliggende til å overta hans rolle. Som selvlært snekker hadde han drevet firma i flere år og var derfor kjent med papirarbeid, regnskap, kunderelasjoner og de tingene som jeg hadde mangelfulle evner til. I tillegg var han far til mine barn og jeg stolte på ham. Dengang trodde jeg jo at vi hadde et felles mål.

Villmarksleiren ANS ble opprettet i 1997. Leiren gikk med brukbare overskudd fra ca. 2003. Men min ektemann tok ut hele overskuddet til seg, og fortalte meg at det ikke var mulig å gjøre uttak, for da ville vi måtte legge ned.

Jeg hadde lesevansker og stolte på at min ektemann håndterte papirarbeidet, regnskap og selvangivelser.

I 2005 hadde vi så mange arrangementer at det var uforståelig for meg at det ikke var penger nok til å ta ut lønn til oss begge. Da innrømmet min partner at det var noe overskudd, men hevdet at det ikke var nok til at jeg kunne si opp min uførepensjon. Jeg hadde nylig fått vite av en venninne at jeg i alle fall hadde rett til å tjene inntil «1G» (Folketrygdens grunnbeløp, den gang ca. 60.000,-) uten avkortning i uførepensjonen. Partneren min ville fortsatt ikke akseptere noen uttak til meg. Jeg tok da en telefon til regnskapsbyrået og ba om at det ble satt opp en «lønn» på 60.000,-. Da min partner fikk vite det, skrev han, bak min rygg, et «klargjørende» brev til regnskapsfører der han ba om at det ble satt opp 45.000,-, og at de siste 15.000 skulle settes opp på slutten av året. I årsoppgjøret ble denne regnskapsposten tilbakeført uten at det var utbetalt til meg, og det har aldri kommet noen forklaring, verken fra regnskapsfører eller min partner.

Jeg kontaktet trygdekontoret og opplyste om at jeg ville tjene noe penger, og spurte om det fantes noe helt enkelt datakurs. Jeg håpet å kunne få et innblikk, og kanskje bli i stand til å bidra med noe slik at leiren kunne begynne å kaste mere av seg.

Ikke lenge etter fikk jeg en e-post fra min mann om at han hadde kjøpt seg et hus, og tatt ut separasjon. Vi flyttet hver for oss, men var enige om å fortsette driften sammen.

I 2007 fikk jeg stilt diagnosen ADHD og fikk tilgang til medisinering. Dette hadde en avgjørende virkning for meg. Det var som å få på seg briller. Nå kunne jeg lese papirer på en helt annen måte enn før. Siden da har jeg arbeidet med å overkomme angsten som papirene kan utløse hos meg.

Under ekteskapet hadde mannen min forbudt meg å nærme seg «hans» datamaskin (som var betalt av selskapet). En venn hadde overtalt meg til å kjøpe en liten laptop, og etter mye møye hadde jeg lært den enkleste bruken. Men da jeg hadde prøvd meg på det enkle datakurset, hadde jeg ikke forstått noen ting, og jeg hadde strøket på samtlige prøver. Da hadde jeg fått tilrettelagt et eget kurs bare for meg, tilpasset mine handikapp. Men nå lærte jeg etterhvert å gå inn i nettbanken og kunne gjøre uttak selv.

Jeg sa fra meg uførepensjonen fra 2007. Jeg var glad og stolt over endelig å ha kommet så langt.

Likevel var inntjeningen dårlig i forhold til den store arbeidsinnsatsen. Høsten 2008 ba jeg om at vi skiftet regnskapsbyrå. Jeg hadde funnet et byrå som tilbød meg å sitte sammen med dem under regnskapsføringen, slik at jeg kunne lære om dette på min egen måte.

Min partner svarte da først at vi måtte vente til etter regnskapsavslutningen, som er om våren. Kort tid senere erklærte han at han ikke lenger ønsket å drive. Det vekslet mellom at han var lei driften, og at han ikke ønsket å drive sammen med meg. Brått ville han at jeg skulle trekke meg ut. Han krevde at vi skulle ha et møte og få noe ned på papiret innen én uke. Han var hissigere enn vanlig, og jeg våget ikke å gå i møte med ham alene. Den sommeren begynte han, som også hadde firmatelefonen og all kundekontakten, å besvare alle kundeforespørsler, med at Villmarksleiren hadde en pause.

Jeg hadde fortsatt ikke tilgang til selskapets firma-mail.

Jeg søkte i sitt nettverk etter folk som kunne ta min partners plass. Det meldte seg flere som var interesserte, men det strandet på at det ikke var mulig for meg å få forsvarlig innsyn i selskapets situasjon. Partneren satt på alle regnskaper. Høsten 2009 holdt jeg et arrangement i leiren som var det første som var helt og holdent organisert av meg, hvor en ny medarbeider skrev fakturaen. Men da betalingen fra kunden kom, ble firmakontoen straks tømt, slik at jeg ikke hadde mulighet til å betale underleverandører og medarbeidere. Like etter fikk jeg beskjed om at selskapets ansvars- og driftsforsikringer var sagt opp, og telefonabonnementet med telefonnummeret som står på alle brevhoder, brosjyrer og websider, var overført til partneren privat.

Jeg meldte uttakene til Politiet, men politiet henla saken og hevet sperringen av min partners konto etter å ha snakket med regnskapsfører. Jeg tok en advokat.
Ved to anledninger fikk jeg tilgang til deler av selskapets lager som berodde hos min partner, og fant der et større antall regnskapspermer, som jeg da tok med seg. Jeg fikk hjelp av venner til å granske disse regnskapene. Det oppstod spørsmål om manglende samsvar mellom bokføringen og alkoholboken, og min advokat rettet et spørsmål til regnskapsføreren. Dette medførte at regnskapsføreren sa opp kundeforholdet. Det viste seg at min partner aldri hadde oppgitt til regnskapsfører noe bilag fra kontantsalg av drikkevarer under arrangementer. Dette medførte i første omgang at jeg ble svært engstelig for at jeg kunne bli holdt ansvarlig for en skatteunndragelse som jeg ikke hadde hatt noen del i. Senere ble dette også et moment for at det reelle overskuddet i selskapet måtte ha vært større, uten at jeg hadde fått noen del i dette heller. (For ordens skyld, jeg var vel kjent med kontantsalget som sådan, jeg hadde selv stått i baren og solgt, men jeg var selvsagt ukjent med at dette ikke var oppgitt i regnskapet.)

Kort etter dette fortalte min advokat at min partner ville ta advokat i det samme firma. Min advokat anbefalte dette. Det skule være en fordel. Jeg stilte likevel spørsmål ved dette, og måtte lete etter ny advokat da min advokat svarte at han ikke ville bistå meg dersom det kom til rettssak. Han hadde begrunnet det med at min partner hadde mer penger.

Sommeren 2010 meldte min partneren at han formelt trakk seg ut av selskapet. Deretter krevde han et beløp som utløsningssum. Videre hevdet han at selskapet hadde stor gjeld til ham, og krevde denne gjelden utbetalt. Til sammen krevde han om lag kr. 877.000,-.

I stevning til Oslo Tingrett begrunnet min partner verdsettelsen av selskapet hovedsakelig med at selskapet hadde gått med gjennomsnittlig 410.000 i overskudd FØR utbetaling av arbeidsgodtgjørelse til selskapets eiere/deltakere. Da skulle selskapet ha en «goodwill» på fire ganger dette beløpet. Ut over dette var, i følge stevningen, selskapets aktiva kun marginalt større enn gjelden, som hovedsakelig var til Innovasjon Norge, foruten den omstridte gjeldsposten til ham selv. (Realiteten var dårligere, for min partner hadde i denne sammenheng verdsatt aktiva til fantasipriser. For eksempel, en post «sammenleggbare benker og bord» til 50.000 var i realiteten en stabel uhøvlede planker i grove dimensjoner, samt en tømmerstokk skåret i passende stykker til å legge plankene over. Verdi kanskje 5.000,-.)

Venner som hadde gransket regnskapene hjalp til med å utarbeide en oppdragsbeskrivelse som jeg tok med til advokatkontoret Bache-Wiig. Vennene hadde blant annet funnet at min partner nær et halvt år etter separasjonen i 2005 hadde bedt regnskapsbyrået om å opprette en regnskapskonto på meg, det hadde ikke eksistert før. Partneren hadde da også bedt om at saldoen på hans «privatkonto» i selskapet ble splittet likt mellom oss. Men på dette tidspunktet hadde han tatt ut netto 98.000 kroner til seg selv, og dermed ble halvparten av dette beløpet blitt konvertert til en gjeld som jeg skyldte til selskapet. Min partner hadde fortsatt utover året 2006 og inn i 2007 å gjøre uttak til sin private bankkonto, og be regnskapsføre at halvparten var gått til meg, selv om jeg ikke ante om disse uttakene, og ikke mottok noe av disse pengene. Mine hjelpere hadde funnet at jeg gjennom året 2006 var blitt belastet i regnskapet med kr. 119.000,-, som jeg ikke hadde fått noen del i.

I og med at jeg ikke visste om denne regnskapsmessige belastningen, hadde jeg i 2007 og 2008 gjort uttak i tråd med hva jeg trodde jeg hadde til gode. Da hadde min partner bedt regnskapsfører om at selskapets egenkapital, som allerede var negativ, ble nedsatt ytterligere. (Jeg visste selvsagt ikke om dette, jeg var ennå helt utenfor kommunikasjonen mellom min partner og regnskapsfører.)
Ved nedsettelse av egenkapitalen blir overskytende egenkapital overført i regnskapet til en post for kortsiktig gjeld til deltakerne, som så kan ta ut sin andel av egenkapitalen. I dette tilfellet var min andel av kapitalnedsettelsen blitt motregnet de uttakene jeg allerede hadde gjort, slik at min konto kom ut i null, mens min partners andel av nedsettelsen ble stående som en fordring han hadde mot selskapet. Det var denne fordringen som regnskapsfører opplyste om til politiet, som nevnt ovenfor.

Men selv uten å korrigere regnskapene for noe av dette, altså ut fra de regnskaper som forelå, hadde ikke min partneren lenger noen slik fordring som han krevde i stevningen. Han hadde jo tømt selskapets bankkonti som beskrevet ovenfor. Da hadde han ikke noe mer til gode i henhold til regnskapet.
Alt dette og mange andre forhold var beskrevet i oppdragsbeskrivelsen som min nye advokat fikk som grunnlag for å lage et tilsvar til stevningen og til å lage et motsøksmål.

Da selskapet skulle starte i 1997, hadde jeg lånt i alt ca. 560.000 av min mor, et beløp som kom til fradrag fra min lott under arveoppgjøret med min bror. Dette lånet var ikke bokført. Dernest hadde vi solgt vår felles bolig i Vettakollen, og etter hvert kjøpt en billigere bolig. Av salgssummen hadde bare 400.000 tilflytt selskapet, og da den nye boligen ble kjøpt måtte den delvis finansieres med lån. Den felles formue ble redusert med to millioner over tre år, dvs. mellom fire selvangivelser, utover den reduksjon som kunne forklares med penger til selskapet, eget livsopphold, leiebolig, osv. Det var også tatt opp flere lån i selskapet, samtidig som selskapet hadde fått om lag en million kroner i støttemidler fra ulike fond og givere. Oppdragsbeskrivelsen gjorde videre rede for at jeg hadde lidd et inntektstap ved at driften av leiren var blitt umuliggjort ved at kunder ble avvist, bankkonti tømt, forsikringer oppsagt, osv.
Men advokat Bache-Wiig sendte tilsvaret til stevningen noen dager etter fristen, og min ekspartner krevde, og fikk, fraværsdom. Jeg ble dømt til å betale min ekspartner kr. 877.000,-.

Lagmannsretten stadfestet denne fraværsdommen. Høyesterett opphevet lagmannsrettens stadfestelse, og ny lagmannsrett opphevet fraværsdommen. Dermed kunne saken på ny forberedes for normal behandling i tingretten. Men rundene i høyesterett og lagmannsrett hadde tatt ett år, og i mellomtiden hadde min neste advokat fått en ny jobb. Han hadde ikke kapasitet til å føre min sak for tingretten. Han foreslo da at adv. Bjørn Ivar Christie Østberg kunne overta den. Slik gikk det til at adv. Østberg ble engasjert.

Saken om Villmarksleiren kom opp i tingretten i februar og mars 2013. Men det viste seg at min siste advokat, adv. Østberg, var katastrofalt dårlig.
Etter rettssaken sendte adv. Østberg regning på kr. 600.000. Jeg nektet å betale noe mer enn de 150.000 han allerede hadde fått betalt, for jeg mente at adv. Østberg hadde mishandlet saken alvorlig. Da stevnet adv. Østberg meg for tingretten – denne saken kalles her for «salærsaken», til forskjell fra den første saken, «leirsaken». Salærsaken kom opp i august 2015. Jeg var da nødt til å føre min sak selv, altså være selvprosederende.

Under saksforberedelsen til salærsaken traff tingretten en rekke beslutninger og kjennelser som gjorde det tilnærmet umulig for meg å fremme sin sak på forsvarlig vis. Det var da ikke så overraskende at utfallet ble utilfredsstillende, og jeg fant det nødvendig å anke avgjørelsen i salærsaken til lagmannsretten. Hovedforhandling i lagmannsretten er berammet til 2. februar 2017.

En rekke av  blogginnleggene i denne bloggen beskriver hvilke forbausende forhold en kan komme ut for som selvprosederende i norsk rett, forhold som jeg har opplevet i disse to sakene, leirsaken og salærsaken.