Svimlende redelighetsnivå

For noen dager siden kom et nytt prosesskrift fra min motpart.

Alt er feil, usant, snudd på hodet, eller begge deler.

Klikk her for å se prosesskriftet.

Hvis jeg får tid, vil jeg legge ut kommentarer til de enkelte avsnitt i løpet av de kommende dager.

Det virker som om adv. Bjørn Ivar C. Østbergs adv. Voie Danielsen v/adv. Rysst-Heilmann håper på at lagmannretten ikke gidder å lese sakens dokumenter. Eller hvorfor tar de ellers sjansen på å skrive usannheter som lagmannsretten jo vil oppdage hvis de leser tidligere dokumenter i saken?

Hva vet jeg, rettsvesenet er et underlig system som jeg ikke forstår. Parter kan lyve helt åpenlyst, og det har ingen negative konsekvenser om de blir avslørt. Man har da alt å vinne og intet å tape, uansett hvor tåpelig og gjennomskuelige uriktighetene er. Følg med, så får du se.

2 kommentarer om “Svimlende redelighetsnivå”

  1. Jeg har ikke lest prosesskrivet ennå, men skal gjøre det. Denne og mange andre saker er svært lærerike. Uten sammenligning forøvrig, har jeg selv gjort noen spesielle erfaringer i en sak som ikke dreide seg om huskjøp, men om en odelsløsningsak der jeg var stevnet av min halvbror. Saken startet i kjølvannet på at vår felles far overdro småbruket sitt til meg. Til underretning så betyr odelsløsning at den ene parten tilbyr et bytte mellom to gårder. Det kan eksempelvis være en sønn eller datter som sitter på en mindre gård i familien/slekta som starter en slik sak. Ønsket er som regel å få overdradd en større gård til seg fra foreldre eller lignende, men hvor problemet er at opphavet/eierne enten drøyer med å slippe tak, eller kanskje ikke ønsker at vedkommede sønn / datter eller slektning skal overta.
    Det hører med i saken min at at min halvbror forlengst hadde overtatt en annen odelsgård via min far, som var den best odelsberettigete til gården hvor han vokste opp. Denne gården sa han fra seg til fordel for sin sønn fra første ekteskap, altså min halvbror.
    For å prøve å skaffe seg småbruket i tillegg, tilbød min halvbror nå sin sin store gård (på over 1000 mål) til meg, i bytte mot min lille (ca. 100 mål). Jeg var pålagt å dokumentere at jeg var i stand til å kjøpe hans gård, taksert til 9 mill. (Takst på min gård var under en mill. Vi snakker nå om odelstakster, de markedsbaserte verdiene på begge gårdene er naturligvis atskillig større.) Uten dette dokumentet der jeg beviste at jeg kunne kjøpe hans gård hadde han automatisk hatt rett på begge gårdene, dette er det rom for iflg. Odelsloven. I saksprosessen bestemte de tre dommerne seg for at min halvbror hadde rett til å kreve odelsløsning, dvs. at dommerne vurderte omstendighetene i hans favør. Min bror hadde iflg. Odelsloven full anledning til å trekke tilbudet tilbake hvis eller når han fikk dokumentert at jeg kunne kjøpe hans gård, hvilket også skjedde.
    Advokaten til min motpart var velrenommert på området odel. Mens saken pågikk og min motpart og hans advokat tydeligvis fikk det de opplevde som litt uventet motstand, kom det etterhvert flere eiendommelige brev fra advokaten. Tidligere hadde min halvbror «på eget initiativ» drevet jorda på småbruket og i ca. 10 år leid ut jorda videre uten vederlag til far, og i tiden før jeg overtok hadde min halvbror foretatt flere kraftige framstøt overfor vår far for å få overta småbruket. Blant annet kom han med et hjemmesnekret (selvavslørende) dokument som far nærmest opplevde seg forsøkt truet til å skulle signere.
    I prosessen med odelsløsningssaken var det andre framstøt fra motpartens side inkluderte selvtekt, og som førte til at jeg promte anmeldte han. Det var ubehagelig og stressende for de tre som leide min jord da min halvbrors advokat sendte advarsler med «krav om erstatninger» hvis de ikke sluttet å leie av meg, slik at min halvbror igjen fikk sin «rettmessige disposisjonsrett» til min jord. Den ene leietageren fikk uventet besøk hjemme på kammerset med spørsmålet om «hvordan kunne du finne på dette, da?» Det ble konstruert en generell fiendtlighet fra min motparts side og hans familie rettet mot alle mine naboer som hadde noe med meg å gjøre. (Dette gjelder fremdeles, flere år etter.)
    Min halvbror valgte altså å legge saken død fordi han skjønte at han ikke oppnådde det han ønsket. Formelt ble dette vurdert som «forlik mellom partene». Bruken av begrepet i en slik sammenheng synes for meg å være en en juridisk pussighet, men har sikkert en tiltenkt funksjon. Men i realiteten sluttet saken med full krig, men nå på andre fronter. I det aller siste brevet fra motpartens advokat er han tydeligvis blitt pålagt å skrive noen avsluttende setninger som jeg tenker at en seriøs advokat burde hatt etiske betenkeligheter med. Der står det ordrett at min motpart «ikke ønsker noen form for kontakt med meg for all framtid, og at hele familien står sammen om beslutningen.» (Vi er nære naboer.)
    Spørsmålet jeg stiller meg er: Ligger det virkelig innenfor en advokats etiske ramme å formidle den slags åpenbart hevngjerrige budskap på vegne av en klient? Om jeg selv hadde tilhørt standen, hadde det vært under min verdighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.