I går snakket jeg med J. Han hadde lest min anke til lagmannsretten, og han hadde vært til stede flere dager i retten under hovedforhandlingen i tingretten.

“Jeg leste i anken om hvor mye du har tapt på denne advokaten. Det kom jo ikke frem i det hele tatt da du la frem saken din i tingretten!”

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.

I dag snakket jeg med ham igjen på telefonen. Han kom atter tilbake til hvor viktig det er å klare å legge ting godt frem. Etterpå fortalte jeg til E om hva J hadde sagt. E tygget litt på det. Han hadde også overhørt Js bemerkning i går, og heller ikke han hadde visst hva han skulle si. Men nå lyste han opp.

“Jo! Det var jo det at retten hadde bestemt at saken skulle deles.”

I første del skulle det ikke snakkes om eventuelle erstatningskrav, det skulle utstå til annen del. Retten hadde vist til dette da den avskar nesten alle bevisene mine. “Bevisførselen må tilpasses etter dette “, hadde retten skrevet.

Dette er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å si de rette tingene til rett tid. E hadde også overhørt Js bemerkning dagen før, men heller ikke han hadde klart å komme på hva som var det viktigste å svare til det. Først da temaet kom opp på nytt dagen etter, kom han på dette, og selv da kom han ikke på det med en gang, men først etter å ha ransaket hukommelsen en stund.

Derfor er det helt uholdbart at retten legger opp en hovedforhandling på en slik måte, at resultatet må bli helt feil med mindre partene er uendelig snartenkte og munnrappe. Dette er ille nok under normale forhold, når det er profesjonelle advokater som fører saken på begge sider. Men det blir enda viktigere når det er en som er selvprosederende, at forutsetningene ikke endres i siste liten. En som er selvprosederende må få rikelig veiledning i alle faser, og dommeren må arbeide aktivt for å få frem alt som er relevant, og avklare alle mulige misforståelser.

Etter del én av saken, avgjorde retten at den hadde allerede  fått tilstrekkelig kunnskap om saken til å avgjøre den, og dermed avlyste retten del to og skrev en dom. I avgjørelsen tok retten stilling til spørsmål om hvor meget jeg hadde tapt på advokatens mangelfulle håndtering av leirsaken. Dette var nettopp det jeg hadde fått forbud mot å snakke om. Dermed ble saken avgjort uten at jeg har fått lagt frem min side.

I sitt vedtak om deling skrev retten at i første del “behandles [et par andre forhold og]  om det foreligger mangler eller forsømmelser fra adv. Øs side som kan danne grunnlag for krav om heving eller prisavslag eller for krav om erstatning. Dersom retten finner grunnlag for det, kan dom deretter bli avsagt. Hvis retten ikke finner at saken kan avgjøres på dette grunnlag, vil fortsatt hovedforhandling bli berammet.”

Hvordan skal en som ikke er jurist, som er selvprosederende, kunne tolke dette, og vite hva som da er relevant å ta med i første del?

“Om det foreligger mangler” — Dette er et ja-nei-spørsmål. Enten foreligger det, eller så foreligger det ikke slike mangler. Vi taler da om slike mangler som “danner grunnlag for krav om heving eller prisavslag eller for krav om erstatning.” Derfor måtte jeg påvise at de manglene jeg talte om, ga slikt grunnlag. Det er også et ja-nei-spørsmål. Enten ga manglene slikt grunnlag, eller så gjorde de ikke det. Men skulle jeg da også gjøre rede for hvor stort prisavslaget skulle være? For hvor stor erstatning?

Retten innledet sin beslutning om deling med disse ordene: “Spørsmålet om det foreligger et erstatningskrav og størrelsen på dette krever en omfattende behandling utover det som til nå har vært sakens tema. Retten beslutter saken delt …” For at dette skal ha noen praktisk mening og formål, må det da være noen beviser og noen forhold som ikke skal legges frem i første del. Men hvordan skulle jeg vite hvor jeg skulle trekke delelinjen?

Dersom retten var opptatt av å spare tid og begrense bevisførselens omfang, var det en nærliggende mulighet: Dersom retten skulle bli overbevist om at adv. Øs håndtering av saken var så mangelfull at det åpnet for erstatninger, så ville erstatningene helt åpenbart bli mye større enn salærkravet. I så fall burde det ikke være nødvendig å føre bevis for den siste desimal i hver av tallene, salæret og erstatningskravet. Det burde være tilstrekkelig å vise at erstatningssummen måtte bli større en salæret. Men hvordan skulle saken legges opp for å realisere en slik innsparing, før vi vet om retten vil finne at manglene er så vesentlige at det blir relevant med erstatningsberegninger?

Retten ga en presisering i et senere brev:

“Retten besluttet i brev av 15.06.15 forhandlingene delt, slik at spørsmålet om det foreligger noe erstatningskrav mot advokat [Ø] og eventuelt størrelsen på dette utstår.”

Her skal erstatningsspørsmålet utstå. Men allerede i neste setning blir dette gjort mer tvetydig:

“Ved den kommende hovedforhandlingen skal behandles spørsmålet om det er gjort korrekt fradrag for akonto-innbetalinger, og om det foreligger mangler eller forsømmelser fra advokat [Ø]s side som kan gi grunnlag for krav om erstatning, heving eller prisavslag. Saksøkte har nå klargjort at det subsidiært kreves reduksjon av salærkravet fordi det er urimelig i forhold til det utførte arbeid. Også dette spørsmål vil bli behandlet i kommende hovedforhandling.”

Så det skal altså avgjøres om det foreligger mangler som kan gi grunnlag for krav om erstatninger, men det skal ikke avgjøres om det foreligger noe krav om erstatning, eller størrelsen på dette. Hva betyr dette i praksis?

Retten skrev da videre:

“Bevisførselen må avpasses i forhold til dette. Dersom retten finner bevist at det foreligger feil eller forsømmelser fra advokat [Ø]s side som gir grunnlag for heving eller prisavslag, eller ikke finner at slike feil er bevist, kan dom bli avsagt. Det subsidiære motregningskravet blir bare aktuelt dersom retten ikke finner å kunne avsi dom på dette grunnlaget. Bevisførsel som utelukkende eller i det alt vesentlige tar sikte på omfanget av lidt tap som følge av feil eller forsømmelser fra advokat [Ø], skal eventuelt utstå til en fortsatt hovedforhandling.” (Min utheving.)

For ordens skyld må jeg først påpeke at retten har misforstått strukturen i min subsidiære påstand. Jeg krevde at dersom retten ikke fant å heve hele avtalen, så skulle retten (a) fastsette en rimelig pris for de deler av oppdraget som var utført i henhold til de deler av avtalen som ikke retten fant å oppheve, og (b) behandle et krav om erstatning, slik at det kunne gjøres motregning. Motregningskravet blir da aktuelt dersom retten finner slike mangler at det skal vurderes prisavslag og/eller erstatning, men ikke dersom manglene er så store at hele avtalen må heves.  Dersom manglene er så store at hele avtalen må heves, vil enhver betaling bortfalle, og det vil da ikke være noe å gjøre motregning i. Jeg hadde ikke anlagt et selvstendig motsøksmål om erstatning, derfor hadde jeg ikke anledning til å kreve erstatning dersom det ikke var noe å gjøre motregning i.

I dette brevet har retten gitt klart uttrykk for at visse beviser ikke skal fremlegges.

Under hovedforhandlingen hevdet jeg at spørsmålet om hvorvidt det forelå mangler, krevde at jeg klargjorde at adv. Ø hadde unnlatt å gjøre visse ting, og at dette var ting han etter avtalen skulle ha gjort. For å bevise at dette var ting han skulle ha gjort, måtte jeg blant annet påvise at unnlatelsen hadde konsekvenser. Blant relevante konsekvenser, måtte da regnes om jeg hadde lidd tap som følge av unnlatelsene. Til tross for dette fastholdt retten det alt vesentlige av bevisavskjæringene.

Det føles som at retten har lagt en plan, besluttet deling av saken for å ha et påskudd til å fortelle meg at det er en masse ting jeg ikke behøver å snakke om i første del, for så å legge til grunn kun det som kom frem i første del. Det hele ser ut som et triks: Krav om heving eller prisavslag bygger langt på vei på de samme faktiske forhold som et erstatningskrav. Under saksforberedelse og hovedforhandling avskjæres jeg beviser fordi de angivelig underbygger erstatningskrav og skal behandles i del to. Men så får jeg en dom der alt er avgjort under betegnelsen “prisavslag”, selv om det i realiteten er en erstatning.
Men dersom jeg nå etter at dommen er falt, klager over at jeg ikke har fått riktige prisavslag, så vil sikkert ankedomstolen kunne legge til grunn at jeg ikke har dokumenterte hvor store prisavslagene skulle være. De har ikke sagt det ennå, men bare vent, dersom det blir nye runder om akkurat dette, så vil det ligge under at alt er min skyld.

I dommen har retten skrevet at det er en forutsetning for prisavslag at det foreligger tap. Dette er helt feil. Det er en forutsetning for erstatning at det foreligger tap. Når det gjelder prisavslag, så er forutsetningen at prisen ikke står i forhold til verdien av det arbeidet som er ydet.

Retten har deretter valgt å fastsette prisavslagets størrelse til størrelsen av de tap jeg skal ha lidd. Dette er også feil. Dette er en utmåling som ville være relevant for en erstatning. Størrelsen av prisavslaget skal fastsettes ved at det fastsettes hva adv. Øs ytelse var verd. Dersom verdien er lavere enn det han fakturerte, blir prisavslaget lik differansen.

At verdien er lav, kan skyldes mange ting, for eksempel at ytelsen består for en stor del av unødvendig arbeid, at den består av arbeid som ikke kunne føre frem, eventuelt arbeidet ikke kunne føre frem på grunn av konkrete mangler. Arbeidet vil også ha lav verdi dersom det har lav kvalitet.

Likevel har retten utmålt prisavslaget ved å finne størrelsen på det tap som retten mener jeg har lidd. At det overhodet kom frem noe om hvor stort tap jeg har lidd, skyldes at jeg la frem tall som skulle bevise at manglene ved adv. Øs arbeid var vesentlige. Et av kriteriene for at manglene er vesentlige, er at de har medført tap for meg. Likevel gikk jeg ikke nærmere inn på en bevisførsel vedrørende størrelsen på dette tapet. Jeg presenterte tall for flere alternativer, men gjorde ikke forsøk på å bevise at det minste av disse tallene er for lite.

Jeg forholdt meg lojalt til rettens beslutning om deling av saken, og gjorde det jeg kunne for å klarlegge saken innenfor de rammer retten bød meg. Jeg gjorde samtidig iherdige anstrengelser for å gjøre retten oppmerksom på vanskelighetene ved rettens deling av saken og feilene ved rettens bevisavskjæringer.

Min konklusjon er at retten har forholdt seg illojalt til sine egne beslutninger.