”Da må jo vi få vite det. Ellers så lurer de oss. Det er jo svindel. De kan jo ikke si at vi har rettigheter som vi ikke har. De kan jo ikke skrive lovene slik hvis det ikke er slik det fungerer!” sa Kristian på 15 år og så på meg med store, undrende øyne.

Kristian, sønn til venner av meg, ringer en kveld. Han lurer på om jeg kan fortelle ham litt om eskimoer og indianere, og hvordan de lever og har levd. Han har en oppgave på skolen som han skal fremføre for klassen. Familien til Kristian har bedt meg på mange middager og hytteturer som jeg har måttet takke nei til de siste årene. Arbeidet med å finne ut av de uheldige situasjonene jeg har kommet opp i, har tatt all min tid. Det har ikke vært tid til venner eller ferier. Men dette kunne jeg da ikke si nei til. Det gjaldt hans fremtid. Han skulle holde det på engelsk og grudde seg. Ideene mine boblet allerede i hodet om historier og kunnskaper han kunne bruke. Ting jeg hadde som han kunne få ha med. Vi avtalte at han skulle komme neste dag.

Neste dag kom han. Jeg hadde funnet frem uluer (eskimokniver), torvmose og mukluks (fottøy) og andre ting som jeg hadde tatt med fra mitt liv blant eskimoer og indianere.

Jeg unnskyldte meg for alt rotet. Alle bord, benker og stoler var dekket av mapper og dokumenter i forbindelse med rettssakene.

Jeg fortalte Kristian at jeg holdt på med rettssak. Han fortalte da at han akkurat hadde hatt om det norske rettsvesenet på skolen. Det var det beste i verden. Han sa at han var glad for at det var så bra. Slik hadde jeg også engang trodd. Det tok mange rettssaker og mange vanvittige erfaringer før jeg forstod at det jeg opplevde ikke var særtilfeller.

Jeg fortalte ham litt om mitt møte med rettsvesenet. Han måpte, så snappet han etter pusten og sa: ”Da må jo vi få vite det. Ellers så lurer de oss. Det er jo svindel. De kan jo ikke si at vi har rettigheter som vi ikke har. De kan jo ikke skrive lovene slik hvis det ikke er slik det fungerer!”

Kristian så på meg med store øynene.

Kristian har helt rett. Vi trenger flere ”barn” og voksne som sier at ”keiseren ikke har klær”. Vi trenger flere som tør å gå mot veverne og keiseren.

Kristian ringte meg noen uker senere. Han hadde fått beste karakter, en sekser for fremføringen. Læreren sa at det var den beste fremføringen han hadde sett til tross for at engelsken ikke var helt perfekt. Jeg var så glad for at jeg hadde tatt meg tid til dette. Men en tristhet seg innover meg. Det var jo barn og ungdom i naturen jeg hadde drømt om å arbeide med. Jeg visste jeg hadde evner på disse områdene. Og jeg hadde satset alt på å bygge opp et natur- og villmarksprosjekt for å få det til.

Tvistelovens formålsparagraf

• 1. 1. Lovens formål
  (1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig. rask, effektiv og tillitskapende av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

(2) For å oppnå disse formålene så skal
– partene få argumentere for sin sak og føre bevis,
– partene skal få innsyn i og mulighet for imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
-partene på et trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
– saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
– ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
– viktige avgjørelser begrunnes, og
– avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.

Men det fungerer jo ikke slik.

• Jeg har ikke fått argumentere for mine saker.
• Jeg har ikke fått innsyn i motpartenes argumentasjon og bevis før under selve hovedforhandlingen, og da har jeg ikke fått mulighet til å imøtegå argumentasjonen og bevisene.
• Jeg har ikke fått tilstrekkelig tid til å redegjøre muntlig for saken, og jeg har ikke fått føre bevisene mine umiddelbart for retten.
• Saksbehandlingen har vært utrolig lemfeldig og gjenspeiler overhodet ikke sakens alvor.
• Ulikheter i ressurser har gang på gang hatt avgjørende betydning for sakenes utfall, og
• Mange avgjørelser av vesentlig betydning kunne slett ikke overprøves.

Hvorfor blir ikke lovparagrafene overholdt?