Generøs på min bekostning

I går ringte Jan. Han hjelper meg med å skrive ut lydopptakene fra rettssaken. Han holdt på med å skrive ut opptaket av innledningsforedraget til adv. Jervell, motpartens prosessfullmektig.

Han var opprørt i stemmen. 

—Det er helt utrolig. Det virker nesten som om adv. Bjørn I. C. Østberg og motparten samarbeider for at de skal vinne.

—Hvordan da? spurte jeg.

[Motpartens] Adv. Je var allerede noe over tiden og dommeren fortvilte og sa: “jeg sa jo allerede innledningsvis, at jeg har litt dårlig tid med denne saken.” Adv. Je sa at han hadde mye igjen. Så brøt adv. Ø inn og sa, med smilende stemme: “Du kan få den tiden du trenger”! 

Da Jan fortalte dette, kom en usigelig tristhet over meg. Jeg kjente igjen på hvor forvirret jeg hadde følt meg over at adv. Ø var så opptatt av å please motparten og hele tiden se deres behov, ikke mine.

Allerede før rettssaken begynte, var jeg fortvilet over tidsplanen. Jeg hadde sagt lang tid i forveien at jeg trengte nok tid til både min partsforklaring og at mitt vitne Enrique P-T måtte få god tid til full gjennomgang av regnskapet for å forklare alle uregelmessighetene. Men adv. Ø sa det var ikke mulig. Jeg ble satt opp med kun en og en halv time, mens min motpart ble satt opp med 2 timer til sin partsforklaring. Enrique ble tilmålt tre timer – inklusive pauser! Senere ble dette skåret ytterligere ned. Og under rettssaken ble det skåret så mye ned at han ikke hadde mulighet til å forklare seg om det adv. Ø hadde sagt i inledningsfordraget at han skulle gjøre.

Rettssaken hadde begynt med en kjempestram tidsplan, men adv.Je gikk 50 minutter over tiden i sitt innledningsforedrag. Adv. Ø gikk 53 minutter over tiden. Min motpart fikk holde partsforklaring i to timer og 46 minutter. Da turen endelig kom til meg, ble jeg stanset på minuttet etter en og en halv time.

Adv. Ø hadde annonsert i sitt inledningsfordrag at det og det skulle jeg snakket om i min partsforklaring, men så ble det jo ikke tid til det. Det hele var som en farse, bare at for meg var det blodig alvor. Det var mitt liv de lekte med. Da jeg spurte adv.Ø hvorfor de ikke hadde stoppet da det var gått to avsatte timer til min motparts forklaring, svarte han at det kunne ikke vi gjøre noe med. Men han selv og dommeren stoppet meg etter 1,5 timer, da var det ikke tid til mer, for som de sa, vi måtte holde tidsskjemaet.

Hvorfor hadde min advokat bare vært ute etter å tilfredsstille min motpart og hans advokat, og senere også dommeren? Alle de vonde, fortvilte følelsene kom opp i meg. Jeg hadde prøvd å snakke med folk om hva som hadde skjedd, men hvordan kunne jeg klare det? Det ble jo bare mine ord. Nå var det endelig utenforstående personer som gikk igjennom opptakene og begynte å reagere.

—Hva var dette for noe? Det høres da vitterlig ut som om disse personene samarbeider om noe, sa Jan.

Etter rettssaken husket jeg kaoset, smerten over alle motpartens usannheter og fordreininger. Jeg hadde bedt om kontradiksjon og mulighet til å tilbakevise løgnene og forvrengningene av sannheten, både fra min motpart og fra hans vitner, men adv. Ø sa at det var ikke tid. I stedet hadde jeg sittet og sett på hvordan han hadde bladd frem og tilbake i papirer, og aldri klarte å si noe som helst av betydning. Avmakt var det jeg følte når min egen advokat opptrådde som om min sak og jeg ikke var viktig.

Det er tøft å gå igjennom lydopptakene. Dagene som jeg hadde opplevd som de verste i mitt liv. Dagene jeg satt ved siden av han som skulle være min advokat, som innimellom ga skinn av å forsvare meg, men allikevel ikke gjorde det.

Det er en lettelse å oppleve at andre som lytter til opptakene, også reagerer på det de hører.

 

One thought on “Generøs på min bekostning”

  1. Dersom man ser dette tilbudet, eller oppfordringen helt isolert, rent ut sagt klipper det ut fra helheten, så ville jeg nok som flue på veggen da ha oppfattet en slik raus, spontant generøs gest fra adv. Ø. ovenfor sin motpart om at han skal få den tiden han trenger — som uvegerlig krymper ens egne disponible tid da saken helhetlig sett hadde en tidsramme — som et underforstått, men klart signal om at motparten uansett ikke har noe å fare med, og at ens egen side av saken er lett å redegjøre helhetlig for på en passe kortfattet, klar og konsis måte. I en sådan situasjon kan alle, selv den gjerrigste være spandabel.

    For å illustrere. Det blir litt som at når to skal springe om kapp, se for deg et orienteringsløp i skogen, et slikt med tidvis kupert terreng og poster man skal innom. Og hvor den ene rundhåndet gir den andre så mye forsprang som han føler han trenger, alt etter hvor mye skamvett og/ eller dårlig kondis han måtte ha. Slikt oppfattes som gentlemannsaktig. Taktfullhet og omtanke er en fin ting.

    Men. Og her et men, for dersom det i ettertid viser seg at vedkommende som var så overmåte spandabel med egen tidsbruk slett ikke kommer i mål, og ikke engang har vært innom de punkter i løypen som han vitterlig burde, hva da? I det virkelige liv vanker det nok da en diskvalifisering, for der er det jo regler for slikt, er det ikke? Jeg tror sannelig det.

    Man gjør seg tanker…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.