Rystet over norsk rettsvesen Opptak av rettssaker i andre land

Jeg har vært noen uker i Alaska i forbindelse med at min sønn tok sin doktorgrad i geofysikk.

Men til tross for flotte opplevelser med min sønn og gamle venner fra tiden jeg bodde i Alaska, våknet jeg hver natt med tanker om den uretten jeg opplever i rettsvesenet i Norge.
Det var så mye spennende jeg hadde lyst til å lære om av mine gamle venner. De jobber med alt fra forskning på villaks og bjørn til forandringer i havisen, emner jeg synes er utrolig fascinerende. Men etterhvert kunne jeg ikke dy meg for å spørre dem om hvordan rettssystemet fungerer i USA. Etterhvert ble det til at jeg fortalte om forholdene i Norge – verdens lykkeligste land.

Våre venner i Alaska trodde ikke det kunne være mulig når jeg fortalte at det hverken gjøres lydopptak eller benyttes referenter av noe slag i Norge.


De fortalte at hos dem blir hvert ord som blir sagt under en rettssak dokumentert av stenografer. I tillegg gjøres lydopptak slik at man har mulighet, om nødvendig, til å kontrollere at stenografen har oppfattet riktig. Partene får utskrift av referatene der hver side og hver linje er nummerert. På den måten blir det også lett å finne frem i ettertid.

Jeg spurte omigjen når jeg traff nye mennesker. Det slo aldri feil. Det går da ikke an! Da kan jo dommerne skrive hva de vil i dommen, var den spontane reaksjonen. For ikke å snakke om vitnene, de kan jo si hva som helst. Hvem skal holde dem til ansvar for hva de sier? Dommerne tar jo notater underveis, forklarte jeg. Men vennene ristet på hodet: Nei, en dommer har nok med å følge med. Han kan ikke sitte og referere hvis han skal få med seg det som skjer. Videre understreket vennene at det er viktig at stenografene er uavhengig av domstolen. Redigering i ettertid skal ikke kunne forekomme, så dommeren har ikke anledning til å kreve noe fjernet.

I Norge kan vi ikke etterprøve hva som blir sagt under en rettssak. Men dét er det mange som ikke vet. Selv de fleste journalistene tror at det blir skrevet referat fra rettssakene, men det blir altså ikke gjort. Det blir skrevet en rettsbok, men der noteres bare formaliteter slik som hvem som var tilstede, klokkeslettene for når retten ble satt og når den ble hevet. Det opplyses med klokkeslett hvilke vitner som ble ført, og om de avga forsikringed om å forklare seg sannferdig. Vil en av partene ha en hendelse ført i rettsboken, må prosessfullmektigen kreve protokollføring av hvert punkt.

I Norge har vi en lov om at det skal gjøres opptak, men den praktiseres ikke, angivelig fordi det ikke er bevilget penger til å installere det nødvendige utstyret (!). Dessuten er det bare vitne- og partsforklaringer som skal tas opp. Da jeg fortalte dette til vennene mine,trodde de ikke sine egne ører. Nei, man må jo ha et nøyaktig referat av alt! Hos oss blir også alle planleggingsmøter og øvrige samhandlinger referert, ikke bare som en rekke punkter, men ordrett; og partene får tilsendt referatene før noe mer kan skje i saken.

I Norge planlegger Domstoladministrasjonen at partene bare skal få adgang til å lytte til opptak i spesielle rom eller avlukker i tinghusene. Partene får ikke med seg en kopi. Vi er nemlig redde for at opptak kan bli misbrukt. Norske dommere er særlig bekymret for at vitner ikke skal tørre å forklare seg når det gjøres opptak. Jo, sa vennene, det kan være et problem i USA også, at vitner er redde for at for eksempel narkotikabander skal hevne seg på dem i ettertid. Da har retten anledning til å lukke rettsmøtet, og referatene fra den lukkede delen blir behandlet fortrolig. Men ellers er det å vitne en samfunnsplikt og en lovpålagt plikt. Alle har plikt til å møte og vitne dersom de blir innkalt, sa de. Og det er bra at folk er redde for å si noe feil når det er opptak. Da må de nemlig tenke seg om to ganger og vurdere om det de sier virkelig er noe de kan stå for i all fremtid, eller ikke.

Stenografer bedre enn opptak

«The transcript is the official record of the court proceeding, since long before audio recordings were invented. But audio recordings are actually impractical. It takes much longer to listen through a recording than to read a transcript. In addition, a stenographer can ask a witness to repeat a word if he didn’t hear it. Recorders don’t do that.»

En av vennene, Gail, fortalte at noen ganger, særlig i mindre, sivile saker, var det utelukkende lydopptak, og ingen stenograf. Men til gjengjeld er det da mulig for partene å betale en rettsreferent til å lage en utskrift av lydopptaket på det riktige formatet, slik at det kan brukes i en eventuell ankesak. Men selv med profesjonelle rettsreferenter til å lage utskrifter, anser de det nødvendig å ha en «court reporter» til stede i rettssalen i de fleste saker.

Det var også en selvfølge at man måtte ha ordrett referat for å kunne underbygge en anke over eventuell saksbehandlingsfeil.

Aktuelle lenker

Da fanden ville at intet skulle skje, satte han ned den første komité (Piet Hein):
https://www.domstol.no/no/Aktuelt/Nyheter/na-skal-opptak-i-retten-proves-ut/

Domstolene må moderniseres, skriver VG:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/domstol/domstolene-maa-moderniseres/a/23612775/

Norske rettssaker dokumenteres ikke, klaget Domstoladministrasjonens leder Tore Langbach:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/norske-rettssaker-dokumenteres-ikke-1.472538

12 thoughts on “Rystet over norsk rettsvesen Opptak av rettssaker i andre land

  1. Rettsikkerheten i Norge er “russisk rulett”. Rett og slett uforståelig at en ikke skal kunne få dokumentert hva som fremkommer i en rettsak. Dette er det få som vet om før de selv kommer i en slik situasjon. Skremmende å vite at dette er det som skjer i “rettstaten” Norge.

    1. Temmelig merkelig at systemet ikke endrer seg i pakt med erfaringer på godt og mindre heldig! Fatter ikke noe av dette her.

  2. Har vel vært i en rettssak som vitne, jeg og min fru. Men vi ble ikke innkalt. Retten ble nok satt, går jeg ut fra. Det er horibelt at sakene i Rettsvesenet blir, rettskraftig med de nonsjolante holdninger som er gjeldende i der. Trenger noen voksne politikere som kan ruske opp i systemene som virker temmelig diktatoriske og hvor det meste ser ut til å være avgjort på det lukkede rom. Jeg er rystet som ho sa kjerringa ang. Sønnen so hadde skrevet en stil på Skolen om en bok han Likte. Jeg likte boka Onkel Toms hytte var hans koentar.

  3. De fleste som har hatt en sak i en norsk rettsal har fått erfart at lov og dom er to forskjellige ting i Norge. Når man har kommet inn i rettsalen, spesielt i tingretten er det følelser og trynefaktor som legges til grunn i dommen som kommer. Lovverket bak saken blir helt lagt til side..

    Som et resultat er det mange som vet at de har rett, ikke tørr å fremme en sak, pga at de vet at de må minst anke til lagmannsretten før man ser et snev av lovanvendelse.

    Som oftest består en rettsak av partene, vitnene og en dommer, der ingenting blir dokumentert..

    1. Ja jeg kom aldri inn i rettsalen som det vitne jeg var kalt inn som for siktede og hvorfor spør du? Fordi retten hadde bok til å dømme personen jeg skulle være vitne for å derfor ikke trengte at jeg skulle bevise hans uskyld.

  4. Takk for nok en god oppsummering av dette norske paradokset. I begynnelsen av 2016 ble det arrangert et debattmøte om rettssikkerhet og menneskerettigheter i regi av Polyteknisk Forening, med særlig vekt på barnevernssaker. Menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune og direktør for Nasjonalt senter for menneskerettigheter, Petter Wille, var to av innlederne.

    Wille uttrykte lettelse over at de IKKE skulle gå inn i enkeltsaker. Hillestad Thune, som har mange års erfaring som dommer i EMD i Strasbourg, presiserte betydningen av det motsatte, dvs. nettopp å granske enkeltsaker for å skaffe kunnskap og forståelse for helheten. Motsetningene der og da, var som et symbol på “amatørenes nisse-Norge” vs. “realistisk internasjonal rettsforståelse”.

    Det var blant annet to journalister fra BBC World i salen, og under en middag etter debattmøtet, fikk de blant annet vite det du fortalte dine venner og bekjente i Alaska, om manglende lydopptaksutstyr og ingen stenograf. De ante ingenting om det, og reaksjonen var tilsvarende det du beskriver i dette blogginnlegget. De ristet langsomt på hodene, himlet med øynene og falt (nesten) av stolene.

    Så er det da heller ikke til å tro, at et presumptivt moderne vestlig demokrati lar dommere operere med et ikke-forhold til habilitet, fagkunnskap, sannhet og etterrettelighet, uten noen form for kontroll og kvalitetssikring. Ikke sjelden byttes dommere ut umiddelbart før rettssaken starter, eller det avsies kjennelser uten muntlige forhandlinger, der dommernes identitet er hemmelig (!) frem til man som lamslått privatperson brått sitter der med et mer eller mindre begripelig dokument tilsendt pr. post, fra en domstol.
    Da kan det vise seg at dommeren for eksempel er en tidligere nabo, investor og venn av motparten, eller noe annet som gjør at brikker faller på plass.

    I Norge kan “alt” skje, og det gjør det da også. Kontinuerlig.

    Varslere angripes i Norge, og for en tid tilbake ble jeg utsatt for en advokat som skrev ville påstander, klager og stevninger i et forrykende tempo, og som lyktes med å få noen dommere til å bruke tid på skribleriene sine. (“Skriblerier” er et korrekt begrep, ettersom han skrev som en middels begavet ungdomsskoleelev.)

    Et par av dommerne demonstrerte bruk av så mange dirty triks, at det var umulig å tro det var tilfeldig.

    “Han som er utru i det småe, han er heller ikkje tru i det store”, sitat Ivar Aasen.

    Jeg “måtte” foreta et dypdykk i dommerens krets, og oppdaget da en relativt dårlig skjult variant av det jeg har beskrevet over.

    Det er forferdelig og ufattelig at vi har det sånn i dette landet, som jo har potensiale til å være “verdens beste land” for alle, og ikke bare for velstående og for folk som egentlig ikke engasjerer stort i rettferdighet og rettssikkerhet, før de selv havner i en situasjon der de uforberedt kastes inn i et system ingen kan forestille seg på forhånd. Norge ER “verdens beste land”, frem til man erfarer skyggesidene. Alle tabuene. Alt man stemples for å være paranoid, konspiratorisk, psykisk syk og ekstremist, for å omtale åpent.

    Faktum er at i Norge må man sørge for egen rettssikkerhet selv. I saker der store verdier står på spill, kan man ikke stole på advokater, med mindre man er svært rik, eller det er andre årsaker til at advokaten ser seg tjent med å jobbe for deg. (For eksempel omdømme og reklameverdi.) Privatpersoner må ha eget opptaksutstyr, være årvåken og i stand til å dokumentere alt selv.

    Det er ikke sånn det skal være, men det er beklageligvis sånn det er.

    P.S.
    Det er en liten, men til gjengjeld intens gruppe nettroll som stalker meg 24 timer i døgnet, og som gjør alt for å fremstille meg i verst tenkelig lys. De samarbeider med advokater og andre med interesser i å skjule avsløringer om svakheter innen norsk finans, forvaltning og rettsvesen.

    Disse nettrollene driver med organisert cyberstalking, hvilket er noe annet enn hva solotroll holder på med. De hetser, latterliggjør, produserer, publiserer og sprer løgner i et vanvittig omfang.

    De har eksempelvis fått tak i russekortet mitt, (fra 1978), de har laget en serie “satire”-profiler på Facebook, de har stjålet identiteten til et nært familiemedlem som de sjikanerer meg med, de har kontaktet nettverket til barna mine og andre innen familie og vennekrets.

    Nettroll på dette nivået angriper massivt og systematisk. De opererer på alle plattformer, dvs på Twitter, Facebook, i blogger, aviskommentarer og i private meldinger og eposter.

    Dagsrevyen kalte det “trollfabrikker”, i denne reportasjoen fra Finland, 27. nov. 2016, vdr. personangrep mot den gravende TV-journalisten Jessikka Aro. https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA03112716/27-11-2016#t=25m42s

    Fenomenet finnes i alle vestlige demokratier, inkludert Norge. Angrep mot varslere er et reelt samfunnsproblem som heller ikke omtales i norske tradisjonelle medier, hvilket bidrar til å hindre at søkelyset rettes mot manglende rettssikkerhet i landet vårt.

  5. Jeg kjenner igjen mye av det som her er skrevet om norske
    domstoler og rettsvesen..
    jeg skal ikke gå inn på selve saken her, men tilkjennegi følgende:
    Loven var og ble fulgt fra min side, men jeg tapte pga av en meget svak advokat. Det motsatte fra motparten, og de kjendte hverandre fra studietiden.
    Meddommere sov deler av prosessopplesingen..
    Jeg følte meg ført bak lyset fra min advokat.
    Etter flere omganger i retten valgte min adv. å anbefale meg å fortsette retttsaken . Jeg kunne ha spart mye penger om han hadde fulgt dommerens anbefaling å ta skylddeling.
    Hadde jeg fått det råd fra advokatkontoret å unngå anmeldelse av saksforholdet, ville faktisk mye, økonomisk sett vært vunnet for meg, på tross av at jeg hadde rett i følge lovverket.

  6. Vet noen hvorfor hvorfor selvprosederende parter har svært begrenset tilgang til Aktørportalen? For det meste kan man laste opp dokumenter, men vi (selvprosederende) kan ikke se eller motta dokumenter via portalen. Tvisteloven, domstolloven, og andre lover stiller ingen begrensninger på selvprosederende parter. Tekniske og juridiske løsninger bør være enkle når advokater har full tilgang. Det ser ut til at innvendingen kommer fra den norske advokatforeningen. Noen tanker?!

  7. Jeg tror ikke du har fått med deg de store forskjellen i europeisk og US rettssystem.

    I USA har “kvalifiset bevis”. Det betyr at rette enten må godta fult ut et bevis eller et utsagn . I europeisk rett har man heldigvis ikke dette. Retten kan legge mer eller mindre vekt på et bevis eller et utsagn. Vi sipper at mordere og voldtektsforbrytere slipper unna av tekniske grunner.

    En US rett er morsommere å se på med alle protestene.
    Dommeren må hele tiden felle slike små avgjørelser. Det er helt umulig for dommeren å begrunne sin endelig dom hvis han ikke har et nøyaktig referat å støtte seg på.
    Vi har ikke det samme dokumentasjonsbehovet i europeisk rett.

    Hva skulle vi med et slikt opptak? Selv om du kan dokumentere at noe er blitt sagt, er det opp til retten å bedømme om det har mye, litt eller ingen betydning.
    Hvis dommen ikke tar hensyn til et utsagn betyr det bare at retten fant det av lite betydning.

    I USA hadde det blitt protestert på utsagne og det hadde blitt tatt til følge. Da er US-retten forpliktet til til å gi det null betydning.

    Både i Europa og USA har vi følgende kjennsgjerning: At dommen går i mot deg behøver langt fra å bety ar den er feil eller er urettferdig. Sannsynligvis har du ikke rett i dine påstander.

  8. Bård Fürst Hansen, det er ingen tvil om at USAs domsstolsystem har sine egne problemer. Det er jo bare å se på sakene som er tatt frem av Innocence Project, eller tenk på O.J.Simpson.

    Men det er like fullt en stor svakhet ved et hvilket som helst rettssystem dersom det ikke er mulig å se en fornuftig sammenheng mellom hva som skjedde under hovedforhandlingen og hva som skrives i dommen. Og for å kunne se en slik sammenheng, må man kunne se (eller lese) hva som skjedde under hovedforhandlingen.

    Du skriver at hvis dommen ikke tar hensyn til et utsagn, så betyr det bare at retten fant det av liten betydning. Dette er en antakelse. Men hvordan kan du være så sikker på at denne antakelsen er riktig? Sett at det var andre grunner? Sett at dommeren for eksempel har glemt anførselen? Dommer Jahr skulle gå av med pensjon senere samme år. Tenk om han hadde et drypp?

    Heidi skriver om saken sin her for nettopp å synliggjøre at retten i sine vurderinger og unnlatelser ikke behandler saken på et forsvarlig vis.

    Hvorfor tror du det er inntatt i menneskerettighetene at rettssaker skal være offentlige (med noen nødvendige unntak)?

    Jeg tror poenget er at rettsutøvelsen ikke skal foregå i det skjulte. Men dersom alle avgjørelser skal bygge på et uutgrunnelig skjønn, som ingen kan verken kontrollere eller forstå, da hjelper det ikke at rettssalen for så vidt var åpen for publikum. Motsatt, dersom det skal være noen hensikt i at prosessene er åpne, så er det for at man skal kunne se at ting går rett for seg. Men da må det også være noen kriterier som skiller “rett for seg” fra “urett for seg”, og det må være mulig å vurdere det som kom ut av prosessen opp mot det som gikk inn i den.

    Sett at du selv kom i en situasjon der din skjebne var avhengig av en rettsavgjørelse i, la oss si, Kongo eller Somalia. Det er jo også der en kjennsgjerning at det at dommen går imot deg ikke behøver å bety at den er feil. Men ville du vært fornøyd med en dom som gikk deg imot, hvor du kunne se at den bygget på et faktum som du visste var uriktig, hvor du også visste at du hadde ført beviser som ikke var forenlige med det faktum retten hadde lagt til grunn, hvor retten ikke har “funnet bevisene av betydning” og derfor heller ikke nevnt dem? Sett at du var henvist til å fortsette å bo og arbeide i dette landet, og forestill deg at befolkningen i landet var overbevist om at de tross enkelte mangler, likevel hadde et fungerende demokrati og pålitelig rettsvesen. Ville du da ønsket å gjøre publikum oppmerksom på at rettsvesenet kanskje ikke alltid fungerte som det burde? Ville du i denne sammenheng ikke funnet det frustrerende dersom alle du snakket med så bort fra jamt alt du hadde å si, og bare antok at du måtte ha feil? Ville du ikke da også funnet det frustrerende om det heller ikke var mulig å klargjøre hva som egentlig var blitt sagt under rettsbehandlingen?

    Jeg går ut fra at det ikke kan være slik at vi i Norge ikke trenger rettssikkerhetsgarantier, for i Norge har vi så skikkelige dommere, i motsetning til andre steder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.