Til jul ønsket jeg meg rettssikkerhet.
Nå gruer jeg meg til nyttårstalene. Jeg håper kongen og statsministeren ikke sier noe om at vi har et godt rettsvesen.
I år døde Hopi. En dag var han forsvunnet, og jeg dro ut i skogen og lette etter ham og ropte på ham. Jeg ringte naboene og spurte etter ham. Mens jeg var ute og lette, ringte min nabo Therese, hun bor helt sist ut mot skogen, og hun hadde sett noe i åsen midt imot. Ganske riktig, det var Hopi, forkommen men i live. Vi fikk hentet sleden, og la ham varsomt i sledeposen, og kjørte sakte hjemover mens broren Yukon gikk ved siden av.
Brødrene Hopi og Yukon var to hunder som jeg hadde avlet og trent for å jobbe i Villmarksleiren. Men Villmarksleiren måtte jeg nedlegge i 2014.
De var født i Villmarksleiren. Faren Tonto var allerede en kjenning for kundene og jeg hadde brukt mye tid for å finne en tispe med godt nok lynne og med et utseende som lignet urhunden.
Hunder har jo vært en viktig del av mange naturfolks liv. Både eskimoer, indianere og samer har hatt hunder. I Villmarksleiren var hundene en viktig del av konseptet.
Hopi, Yukon og Tonto under filminnspilling i Villmarksleiren med Ian Wright fra Lonely Planet. (Klikk for skarpere bilde). Hundene skulle spille villhunder og hadde som jobb å løpe etter Ian Wright når han skulle “flykte fra landsbyen”.
Hundene hadde en beroligende virkning på mange. Når vi hadde grupper fra arbeidslivet, til «teambygging», kunne det hende at gruppens sosiale relasjoner spilte seg ut, hvor noen var dominerende og andre forsagte, men brått kunne rollene snu seg når en hund trådte inn i sirkelen.
Folk er så forskjellige. Vi hadde barnegrupper. Vi hadde psykiatriske etterverngrupper. Hundene var lært opp til å omgås fremmede mennesker, til å tåle folk som hadde drukket under julebordene, uten vanskeligheter.
Hundene var spesialtrent til å omgås folk og gjøre kundene trygge.
Hundene ble min familie da jeg ble alene. Jeg savner Hopi. Det er trist å tenke på at han de siste årene nesten bare stod i hundegården, fordi jeg måtte bruke all min tid til å lære meg å jobbe med papirer og forsvare meg i rettssaker.
I året som nå er gått har jeg ventet på at ankesaken skulle komme opp, slik at feilene kunne rettes opp etter rettssaken i 2015, hvor alle bevisene mine ble avskåret og jeg fikk en urimelig dom.
Disse årene som har gått har jeg hele tiden beholdt drømmen om igjen å kunne starte opp igjen en villmarksleir. Det er uvirkelig at jeg alle disse årene har måttet bruke all tiden min til det jeg er dårligst til i stedet for å kunne jobbe med det jeg er best til.
Jeg har heldigvis fortsatt Yukon. Hvis jeg får mulighet til å starte opp igjen etter at rettssakene er over, vil det være enda tyngre uten Hopi.
TIL NYTTÅR ØNSKER JEG SANNFERDIGHET