Min varslerblogg om advokater og dommere
Det er ingen kontroll med norske domstoler.
Når vi snakker om at vi har en uavhengig domstol, vil det si at staten og regjeringen ikke griper inn i dommernes arbeid med den enkelte sak. Det betyr også at staten heller ikke kan true dommerne med avsettelse eller andre straffetiltak for å påvirke domsresultatene. Dette er selvsagt vel og bra.
Men dette har ingen reell virkning for vanlige folk som bruker domstolen. I Norge finnes det ingen uavhengig kontroll med dommeres arbeider, hverken deres utøvelse av jobben som dommere eller deres integritet.
Hvis en dommer gjør grove saksbehandlingsfeil slik at domsresultatet blir feil, har vi ikke noen mekanisme som ansvarliggjør dommeren. I stedet overlates problemene til den tapende part.
Klager en over feilene som dommeren gjør, blir en henvist til å anke. Bare ankegerbyret til lagmannsretten er kr.30.648,-. I tillegg kommer ytterligere utgifter. I tillegg er det en ankesiling, så det er heller ikke sikkert at du får anket.
Dette foregår slik: Ankedomstolen pålegger først motparten å gi et tilsvar. Så kan domstolen beslutte at du ikke får anke. og dømmer deg til å erstatte utgiftene motparten hadde til advokat til å skrive tilsvaret. Da opplever du å ikke få prøvet saken din og sitter igjen kanskje med store saksomkostninger og en urettferdig og feil dom fra tingretten.
Det kan bli verre. Kanskje er saken slik at retten må avgjøre fem ulike spørsmålfør den har grunnlag for å avsi en korrekt dom. Hvis retten avgjør det første spørsmålet feil, kan dommeren finne ut at han ikke trenger å undersøke de andre spørsmålene. Han skriver bare en dom på at du har tapt. Hvis du da får anke, og ankedomstolen finner at det første spørsmålet går i din favør, må ankedomstolen deretter prøve de fire andre spørsmålene. Men disse spørsmålene har ikke vært gjennom noen behandling i første instans, så da får disse fire spørsmålene en første-instans-behandling i ankedomstolen.
Min egen sak
Etter at dommer Therese Steen og lagmannsretten hadde kommet til at adv. Østberg ikke hadde krav på noe salær fra meg, Skrev jeg til adv. Østeber og krevde å få tilbake forskuddet jeg hadde betalt til ham.
(Lagmannsrettens hadde satt ned adv. Østbergs salær fra kr.606.001,- til kr.162.625,- og dessuten avgjort at jeg hadde rett til å gjøre motregning i erstatningskrav på tilsammen minst kr. 236.478,-.)
Advokatbladet skrev om saken: «Advokatfirma fikk 0 i salær».
Ettersom jeg hadde innbetalt forskudd til Østberg på kr.150.000,- henvendte jeg meg til ham og ba jeg om å få forskuddet tilbake. Adv. Østberg nektet og ba meg kontakte forsikringsselskapet hans som var AIG.
Alle advokater er forpliktet til å stille sikkerhet for det erstatningsansvar som de kan pådra seg ved sin advokatvirksomhet. Dette hadde adv. Østberg ordnet gjennom forsikringsselskapet AIG.
Jeg kontaktet AIG forsikring. Dette burde vært ganske kurant, men slik ble det ikke.
Både Advokatforskriften og forsikringsavtaleloven inneholder en lang rekke bestemmelser som sikter mot å verne forbrukere. For eksempel, mens den vanlige foreldelsen er 3 år fra du kunne gjøre gjeldende et krav, til du senest må ta rettslige eller fristavbrytende skritt, så har krav mot forsikringsselskapet en frist på 10 år fra du melder kravet til selskapet første gang, og forsikringsselskapets ansvar fortsetter selv om kravet mot advokaten foreldes.
Forsikringsselskapet kan likevel kreve foreldelse før det er gått 10 år, men da må forsikringsselskapet først sende skadelidte en en særskilt skriftlig melding hvor de varsler at de vil gjøre gjeldende foreldelse, og det skal stå i meldingen hva du som skadelidde må gjøre før den tid for at ditt krav ikke skal bli foreldet.
AIG sendte meg aldri en slik melding. I stedet kom de med påstander om at mitt krav var foreldet ut fra de vanlige reglene. Det var ved en tilfeldighet at jeg i tide oppdaget forsikrinsavtalelovens bestemmelser. Disse går forran de vanlige reglene, men det var som om AIG hadde satset på at jeg ikke skulle oppdage denne lovbestemmelsen.
Under rettssaken den 13 mars 2024 da jeg gjorde retten oppmerksom på denne forsikringsavtaleloven.
Da visste AIG’s advokat hva han skulle si. Det var klart at han kjente denne loven godt.
Den gang da jeg meldte kravet til AIG, hadde AIG svart at kravet var foreldet. Deres begrunnelse var at kravet var oppstått i 2013 ved at adv. Østberg hadde mishandlet min sak, og dette var da mer enn tre år siden på det tidspunktet.
Men da hadde jeg fortalt AIG at jeg hadde avbrutt den foreldelsen ved rettslige skritt den 7.7.2015, nemlig ved krav om heving av avtalen mellom adv. Østberg og meg, subsidiært nedsettelse av salærte kombinert med motregning i erstatningskrav.
Da hadde AIG gitt opp å påstå foreldelse, men avviste i stedet mine krav med andre begrunnelser. Siden klaget jeg til Finansklaagenmemnda, men AIG nevnte ikke foreldelse i det hele tatt. Deretter hadde jeg tatt ut forliksklage, og heller ikke da hadde AIG nevnt noe om foreldelse med utgangspunkt i 2013. Men da hadde de i stedet kommet opp med den andre foredelsesgrunnen, som gikk ut på foreldelse i desember 2020. Forliksrådet hadde ikke truffet noen avgjørelse, og jeg hadde da tatt ut stevning til tingretten. I tilsvaret til tingretten hadde AIG ikke sagt noe om foreldelse med utgangspunkt i 2013 eller 2014, men anførte foreldelse i desember 2020.
Men nå som jeg nevnte forsikringsavtaleloven, tok AIG frem igjen den gamle anførselen som de tidligere hadde forlatt. Hvis denne anførselen hadde vært riktig, ville mitt krav vært foreldet før jeg meldte kravet til AIG, og da ville jeg ikke fått noen hjelp av forsikringsavtaleloven.
Dette hadde jeg ikke forberedt meg på å svare på. Rettsaken var et maratonløp der alt måtte gjennomgås på tre timer tilsammen for begge parter, inklusive pause. Jeg hadde allerede fortalt retten om mine hevingskrav for tingretten i 2015, men jeg fikk ikke frem at dette avbrøt slik foreldelse som AIG nå anførte.
Nå kan dere jo gjette på hva dommer Håvard Berntzen brukte som grunn til at jeg hadde tapt saken. Dommen var alt skrevet og signert kl 13 dagen etter rettsaken.